Pass deg for opptur

(Jeg lagde først tittelen som nå står over, og så endret jeg den. WordPress endret den umiddelbart tilbake [den forrige tittelen spratt bare tilbake med én gang jeg endret den], så den var åpenbart god.)

I psykiatrien snakker man ikke så mye om å bli frisk, men om å være i en god periode. Dette tror jeg at alle kan lære noe av, så vi ikke lar de gode periodene våre gjøre oss så snobbete at vi mister sikkerhetsnettet vårt når den gode perioden går over. Mange vil kanskje kalle dette å være negativ, men det er fornuftig. Mye mer fornuftig enn å kaste medisiner i søpla når de begynner å virke, for eksempel.

Uansett. Jeg passer ikke inn i noen diagnoser, dermed er jeg helt frisk og velfungerende. Jeg er også for intelligent til å noen gang trenge noen form for hjelp. Det kan sikkert stemme, for jeg kan ikke huske at noen har klart å hjelpe meg når de har prøvd. De fleste problemer må bare gå over av seg selv, eller jeg må løse dem ved å innføre en ny tankegang som andre synes er en dårlig tankegang når jeg forteller om den. Når jeg havner i personlige samtaler med andre, og avslører tankemåtene mine, blir de ofte litt provosert. Og så prøver de å få meg til å komme til fornuft. Det de ikke forstår, er at jeg allerede har vært ved «fornuft», og «fornuft» var det som ga meg problemer i utgangspunktet. Nå skal jeg fortelle om én av tingene som mange følsomme, men veldig positive mennesker reagerer på.

Jeg nekter å tillate meg selv voldsomme oppturer mer. Det er rett og slett fordi de er livsfarlige. Det er ikke sånn at jeg blir manisk eller noe slikt, når jeg får en opptur. En opptur for meg, betyr rett og slett bare at jeg fungerer like bra som vanlige mennesker, men er litt gladere i humøret enn hva de er. (Glad er jeg jo fordi jeg fungerer så bra) Jeg blir kjempestolt over ting som andre tar for gitt, og  å gjøre ting andre synes er kjedelig eller normalt, synes jeg plutselig er skikkelig skikkelig gøy. Siden jeg var liten har jeg fått slike oppturer som har vart i kanskje en uke eller to, hvor jeg har klart å stå opp tidlig, lage matpakke og gjøre lekser for eksempel. Da jeg var 17, opplevde jeg for første gang å være glad i en uke i strekk. Tidligere hadde jeg bare vært glad i en time i strekk, så jeg ble nesten bekymret for hva som var i ferd med å skje. Det hadde jeg god grunn til, for på et tidspunkt la jeg meg ned på gulvet for å hvile meg, og da var det som om gulvet ble borte under meg og jeg sank ned i et særdeles dypt hull. Og jeg kom ikke opp igjen.

For et par år siden fikk jeg en LANG opptur. Den var så lang at den inkluderte nedturer inni oppturen, men jevnt over hadde jeg det ganske bra. Jeg begynte å tenke at jeg hadde «blitt frisk» eller at jeg hadde «fått det bra». Nedturen etterpå er det veldig merkelig at jeg overlevde, og jeg blir nesten litt redd når jeg tenker på at jeg kan overleve sånne ting. Jeg tror bare jeg overlevde fordi jeg ikke visste hvor fælt det skulle bli, og fordi jeg ikke visste hvor lenge det skulle vare. Hadde jeg visst det, ville jeg jo aldri giddet å overleve.

Nå for tiden skjer det noe muffins, noe som gjør meg veldig mistenksom.  Her er noen av symptomene jeg har opplevd den siste tiden:

– Våkenhet på dagtid
– Mye søvn på nattestid
– Trøtthet om kvelden
– Mindre interesse for sosialt samvær, grunnet økt trivsel i eget selskap
– Laging av mat fra bunnen av, til tross for at det ikke er noen andre i nærheten
– Tapt behov for å «flykte» til andre byer eller andres hjem
– Økt sjekking av postkasse
– Mer ryddig adferd
– Økt interesse for å manipulere andre til min interesse, heller enn å la dem mislike meg

Dette er egentlig alle symptomene som finnes på opptur, i tillegg til at jeg forleden (se forrige innlegg) skrev en tekst. Jeg kan se den forrige historien gjenta seg. Jeg kan gå i den fellen og begynne å innbille meg at ting er i ferd med å «ordne seg», som om livet er lagt opp med en slitsom og fæl forhistorie og en lykkelig slutt – noe det ikke er. De fleste liv jeg har observert, har hatt ganske fæle slutter. Og kanskje også fine begynnelser. Ta alle eventyr (med lykkelig slutt) du vet om, og vend om rekkefølgen og legg på død. (De tre bukkene bruse var på seteren og koste seg i mange år. Så gikk de over en bro, et troll kom og spiste dem alle. En vakker svane ble beundret av alle de andre fuglene. Så ble den til en stygg andunge, som ble hakket ihjel av alle søsknene sine. Tornerose levde i et lykkelig forhold med en prins, men så stakk hun seg på en nål, falt i søvn og ble drept av en heks.) Noe av det verste med nedturer, er kanskje sjokket over at det ikke ordnet seg denne gangen heller, og at den lykkelige slutten tok slutt og ble til en ulykkelig slutt isteden, for det hadde faktisk vært bedre om det ikke hadde ordnet seg i det hele tatt så man slapp å kjenne på tapet.

Positive tanker er ofte ikke veien til glede. Positive tanker er et symptom på glede som allerede er der. Man tenker seg ikke ut av depresjonen, men man tenker mens man slutter å være deprimert, og tankene blir stadig mer positive fordi man stadig blir mindre deprimert. Folk tror de klarte det selv, men det var bare tilfeldig. Så på samme måte som positive tanker ikke kan hjelpe deg ut av mørket (selv om enkelte geniale tanker kanskje kan hjelpe deg å overleve i mørket), vil ikke nødvendigvis triste tanker skade meg når jeg har det bra. Men, de triste tankene kan hjelpe meg med å ikke bli SÅ glad at jeg mister fatningen helt. Derfor er det viktig for meg å alltid inkludere noen negative sider i de fine tingene som skjer, eller i hvertfall tanker som jekker ned eventuell selvskryt. For eksempel:

«Nå har jeg trent hver dag i en hel uke. Det var jammen flaks at jeg tilfeldigvis følte meg så i form denne uken, men det betyr ikke at det kommer til å fortsette sånn. Hvis jeg skal gjøre det samme neste uke, må jeg passe på å ikke gjøre for mange andre aktiviteter utenom.»

Istedenfor:

«Hurra! Endelig har jeg fått den livsstilen jeg ville ha!!!!!! JEG ER FLINK! NÅ KAN JEG KLARE AAAAAALTTTTT!!!!!!!»

Jeg passer også på å lese mye om triste saker i media, så jeg ikke skal glemme at verden er et jævlig sted selv om jeg ikke har det jævlig. Når man har det bra er det lett å glemme at man har det bra i en fæl verden, der mange andre har det så grusomt at det hadde vært bedre om alle i hele verden døde enn at grusomhetene skal fortsette å eksistere. Det er som om jeg noen ganger tror at ting kan bli bedre bare jeg passer på å tenke på det jevnlig. Som om mine tanker kan hjelpe et barn som er kidnappet ut av kidnappingen på en eller annen magisk måte. Hva vet vel jeg. Det er så mange grusomme mennesker i verden at vi ikke et øyeblikk må finne på å lukke øynene og tenke at verden er vakker og at mennesker er flotte – vi må være på vakt, vi må være mistenksomme til hverandre, og uansett hvor glad man er i noen, må man ikke et øyeblikk prøve å stole på den.

Å stole på noen er noe annet man kan gjøre hvis man blir for glad. Det skal jeg prøve å ikke gjøre. Det høres sikkert også trist ut, men det er faktisk utrolig deilig å ikke stole på noen hvis man bare ikke-stoler på riktig måte. Tenk på det å stole på noen som å desperat holde fast i noen, som å gjøre seg avhengig av dens valg og å bli utrolig skuffet eller få sjokk hvis vedkomne gjør en feil som sårer en, eller viser seg å være en ondsinnet psykopat. Hvis du stoler på partneren din, betyr det at partneren din kan mishandle barna dine uten at du finner det ut, for eksempel. Å stole på andre kan skade flere enn bare deg selv. Noen blir såret når de finner ut at jeg ikke stoler på dem, men hvis de hadde vært mer positivt innstilt, ville de kanskje sett på det som en frihet. Jeg forlanger ikke noe spesielt, for jeg gjør meg utrengende til de tingene jeg kunne ha stolt på at andre ville gjøre for meg. Hvis jeg har en fæl dag, kan andre føle seg helt trygge på at de ikke får vite om det før jeg får en god dag igjen. Jeg kommer ikke til å søke til andre mennesker for å få hjelp. Jeg kommer ikke til å ringe noen når jeg står på kanten av stupet, for jeg vet at de ikke kommer til å være der for meg – og hvis de bestemmer seg for å være der likevel, kommer det bare til å være veldig midlertidig, til de går lei og dolker meg i ryggen og kanskje til og med dytter meg utfor stupet. Da er det bedre å stå på kanten av stupet alene helt til man føler seg bedre igjen – faktisk MYE bedre enn å stå der mens noen andre dytter deg i ryggen. Andre slipper også at jeg sutrer over at de ikke trøster meg, for de kommer ikke til å komme i noen situasjon der de får mulighet til å trøste meg. De gangene jeg kunne ha blitt trøstet, kommer jeg nemlig ikke til å være der. Da kommer jeg til å isolere meg fullstendig – og det er faktisk en mye bedre følelse enn å plutselig skylde noen noe.

Tenk på hvor mye kontroll du gir fra deg når du viser andre at du er sårbar. De kan godt vite om det, men de trenger ikke se det eller være der når man er hudløs. Det er bedre å si: «I går var jeg skikkelig trist,» enn å si «nå er jeg skikkelig trist». Da føler ikke den andre noe ansvar for følelsene dine, og da blir den ikke redd og stikker av. Det er nå, mens jeg føler meg bra, at jeg kan bygge alt det jeg trenger til neste nedtur. Ved å ikke knytte meg for mye til andre mennesker, vil jeg ikke føle på sviket deres når nedturen kommer, for jeg vil aldri finne ut at de ville sviktet meg når jeg ikke føler at jeg trenger dem til noe uansett. Jeg er sterk nok, akkurat nå, til å bygge opp den avstanden jeg trenger til andre mennesker for at de skal klare å være glad i meg. Til å manipulere alminnelige mennesker til å respektere meg. Til å sørge for at huset er ryddig til neste nedtur, så ikke rotet blir et problem. En opptur er en høst hvor man samler inn alt man trenger til vinteren, ikke en sommer hvor man koser seg og blir helt slått ut når vinteren kommer helt ut av det blå og helt uten oppsparte midler.

Dette var dagens visdomsord. Jeg putter den i kategorien «demoraliserende», siden andre mennesker synes det er det demoraliserende å gå rundt med det ene øyenbrynet hevet mistenksomt hele tiden. Det jeg vil si, er; bruk noen av disse tipsene hvis du ofte føler deg sviktet. Jeg har faktisk blitt mer glad i andre mennesker etter at jeg sluttet å stole på dem. Jeg liker dem bedre, respekterer dem mer og har det mer fint sammen med dem. Og de liker selvfølgelig meg bedre også. (Med mindre de leser denne bloggen, så klart. Noe jeg håper ingen gjør.)

Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fra Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

Livet på nett

Nå som alle mine venner enten har slått opp med meg eller flyttet til Oslo, har livet mitt blitt flyttet ut av virkeligheten og inn på Internett. Jeg sitter plassert på en sånn måte at jeg kan se vinduet hvis jeg kikker opp av skjermen, og av og til tenker jeg på at det hadde vært deilig å gå ut, men hendene mine er lenket til den eneste tilgangen jeg vanligvis har til sosial omgang: Datamaskinen.

En tydelig forskjell på internett og virkeligheten, er at folk er snillere i virkeligheten. I hvertfall later de som. I virkeligheten ignorerer ikke folk meg når jeg snakker til dem, og de bruker ikke tåpelige herskerteknikker hvis vi er uenige om noe. I virkeligheten prøver folk å skjule det hvis de ikke liker meg. I hvertfall nå som jeg ikke går på skole lenger.

På internett har folk de rareste meninger. Når ingen jeg kjenner har lyst til å snakke med meg fordi de heller vil lese artikler eller chatte med en venn som bor litt nærmere, begynner jeg å diskutere med personer jeg ikke kjenner. Her er noen av de mest provoserende tingene jeg har blitt utsatt for den siste måneden, i tilfeldige rekkefølge:

Man må skrive kontrakt før man har sex, hvis ikke blir mannen anmeldt for voldtekt
Jeg meldte meg forleden inn i en gruppe på Facebook med mange mannsjåvinister som ikke er i stand til å få seg noe på lovlige måter. Når det gjelder tema som å dope noen fra sans og samling med masse forskjellig dop og deretter bære dem av gårde for å gjengpule dem, var menn sin kommentar: «Nå kan ingen menn få seg noe lenger uten å måtte skrive kontrakt først…»

Det som provoserte meg mest, var kanskje påstanden om at alle menn er nødt til å forgifte eller true en kvinne for at hun skal ha lyst til å ligge med dem. Ja, det finnes nok noen menn som er så stygge, ekle og slemme at ingen har lyst til å ta i dem med ildtang hvis man ikke truer dem eller doper dem ned, men det betyr ikke at alle menn er sånn. Hvis man er en så ufyselig mann, så bør man kanskje heller gå i seg selv. Denne debatten kastet jeg sikkert bort mange timer på.

Og et lite innspill til det med «kontrakt»: Hvordan skal kontrakt gjøre noe bedre? Hva betyr kontrakten? Betyr den at man ikke kan trekke seg, og at man må være med på alt? Betyr den at mannen fra nå av kan gjøre hva han vil mot kvinnen? Jeg ville aldri turt å signere en slik kontrakt.

Det er rasistisk å ha dreads, eller å forsvare noen som har det
Tankegangen bak (jeg har lest flere artikler om emnet), er at siden mange svarte har blitt behandlet dårlig på grunn av dreads, kan ikke hvite personer ha dreads uten å være rasister. Kort sagt bør det eksistere regler for hårfrisyrer, basert på rase. Dette til tross for at alle som ikke grer håret får dreads til slutt.

Jeg forsvarer ikke fritt valg av hårfrisyrer fordi jeg mener en rase er bedre enn en annen rase. For meg blir det som om vi ikke kan spise karri fordi andre raser får tyn for at det lukter for mye karri av dem. Det at flere og flere gjør de samme tingene til tross for rase, er en konsekvens av globaliseringen, og fører til mindre rasisme. 

Jeg kan ikke ha meninger om fraværsgrensen fordi jeg er «ung»
Siden jeg er så veldig ung og mangler livserfaring – alle vet jo at det er umulig å ha mye livserfaring før man fyller førti, og at alle over førti har massevis av erfaring fra livet – kan jeg ikke ha mening om skole. Jeg har riktig nok gått på skole i femten år, men det er helt irrelevant.

Denne kommentaren ble slengt til meg etter at jeg protesterte mot utsagnet om at psykiske lidelser ikke finnes.

Hvem snakket om livserfaring?

***

Konklusjonen min er at jeg burde være mer ute, ta flere løpeturer, tegne mer, skrive mer og lese flere bøker. Mennesker slutter ikke å være idioter av den grunn. De slutter ikke å fordømme folk de ikke kjenner, rakke ned på mennesker med en tøffere historie enn de selv, voldta andre, med mer. Men, jeg slipper å være vitne til det.

 

Ut i havet

Utenfor døren er havet. Ikke utsikten over sjø og landskap og duften av salt, men vann på alle kanter, stadig mindre lys og et uavklart antall uoppdagede havdyr. For hver gang jeg møter på en ny skapning, blir havet litt mer truende.

Det stemmer ikke alltid det de sier; ting blir ikke bestandig mindre skummelt bare man «kaster seg uti det». Noen ganger er det mye mer skremmende når man faktisk vet hvor farlige farene er og hvor skremmende disse dyrene med lykt foran er når man kommer for nærme.

Hos meg er de mest skremmende tingene også de tingene som er helt nødvendig for å klare seg som en respektabel person. Nå skal jeg fortelle om noen av dem:

Mennesker som kommer i flokk
Mennesker som kommer i flokk, er den skumleste typen mennesker som finnes. Dette har jeg allerede skrevet masse om, så jeg skal ikke gi det unødvendig mange linjer. Når mennesker flokker seg forandrer de personlighet. De slutter å late som de er hyggelige, slik de ikke tør annet enn å gjøre når de er alene med én person av gangen, men når de kommer mange sammen, viser de sinne sanne ansikter. De jager etter å komme seg til/beholde plassen sin på toppen av hierarkiet, gjerne på bekostning av alt annet. Det er vanskelig å klatre oppover dersom man starter på bunnen, ettersom de på toppen av hierarkiet bare snakker med andre med samme status, mens de på bunnen unngår å snakke med hverandre fordi de er redde for at dette skal hindre dem i å klatre oppover. Alle flokker har merkelige regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre, og det er et uoversiktlig system når det gjelder hvem som har lov til å gjøre og si hva. Mennesker som kommer i flokk, er ett av de verste rovdyrene på havbunnen – og er hovedgrunnen til å holde seg i trygge omgivelser.

Autoriteter
Autoriteter er skumle fordi det er disse som avslører feil. Frykten for autoriteter er sånn sett ikke egentlig en frykt for selve læreren eller sjefen, men frykten for mine egne feil – og for at de skal komme til syne. Dersom man bare har normale feil gjør det selvsagt ingenting, men dersom feilene stikker seg ut, blir de ydmykende fordi ingen kan sympatisere med slikt.

Morgenen
Morgenen er en tid på døgnet som finnes når det ikke skjer noe den dagen, men som ikke finnes dersom noe skal skje. Jeg er svært redd for å ikke rekke morgenen, og derfor får jeg ikke sove. Når jeg ikke har fått sove innen langt ut på natt, gir jeg altså opp og prøver å unngå å sovne fordi jeg vet at jeg ellers vil gå glipp av morgenen, men når morgenen begynner å nærme seg, slår hjernen seg av. Dermed forsvinner morgenen, og døgnet starter isteden med Dag eller Ettermiddag. Morgenen er noe som må rekkes for å kunne overleve, og når man aldri rekker morgenene, blir man dessverre ubrukelig som person. De gangene jeg rekker morgenene, fylles jeg med angst og redsel, og etter å ha vært gjennom en morgen blir jeg altså enda mer redd for morgener. Dette til tross for at morgenene ellers er en veldig hyggelig del av døgnet.

Det er fristende å bli et barn – men ikke et barn som går i barnehage. Barnehagen er nemlig den lille kulpen man befinner seg i som forberedelse på å bli kastet ut i havet, og kulpen er ikke trygg den heller. Her finnes nemlig også akkurat de samme grusomme dyrene som i havet, forskjellen er bare at man befinner seg på et veldig begrenset område og dermed ikke har mulighet til å flykte fra dem. Derfor vil jeg gjerne være et barn som har ferie og kan sitte sammen med kosedyrene sine hele dagen.

Hva var målet med dette innlegget? Jeg kommer ikke til å komme med noen visdomsord om hvordan overleve angsten for livet og hvordan sprenge grenser. Jeg har prøvd mange ganger, men aldri vunnet. Derfor kan jeg heller skrive om det på et senere tidspunkt, når jeg en gang – kanskje – vet hva det innebærer.

Noe som nesten er like fælt som mennesker

Det er vanskelig å komme på noe som er like fryktelig som mennesker og Folk, men det er én ting: Gjenstander skapt av mennesker. Mennesker kan lage mange onde ting for å utføre onde ideer, men det er ikke det jeg tenker på akkurat nå. Akkurat nå må jeg få ut min frustrasjon angående gjenstander – mine gjenstander.

I dag har jeg et minne om at jeg la nettbrettet mitt i vesken. Deretter dro jeg til Tønsberg for å skrive en oppsigelse, og så dro jeg hjem igjen. Jeg hadde vesken på meg hele tiden, men nettbrettet har sluttet å være i den. Nå er jeg ikke lenger sikker på om jeg faktisk la nettbrettet i vesken eller om det bare er nok et falskt minne.

Hvorfor husker jeg hele tiden ting som ikke stemmer? Jeg har sikkert kopiert et minne fra en annen gang jeg la nettbrettet i vesken og så dukker det opp nå – som om det skjedde i dag. Det er umulig å vite hvor noenting ligger når minnene verken er daterte eller sanne.

Ting liker som regel best å forsvinne når det er størst behov for dem. Akkurat nå er det ikke noe voldsomt behov for nettbrettet, men det skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å trenge den ganske snart.

Nøkkel er et annet objekt som elsker å bli borte – og som det i tillegg finnes massevis av falske minner rundt. Jeg er stadig skråsikker på hvor jeg har lagt dem, med detaljerte bilder og minner om nøyaktig når og hvor jeg gjorde av den, bare for å finne ut at dette ikke stemmer. De forsvinner som regel bare hvis det ikke er noen andre hjemme i huset eller døren er låst. Jeg har den derimot alltid ellers, og hvis jeg har hatt huset for meg selv en uke og nøkkelen har vært borte hele tiden, finner jeg den bestandig når folk kommer hjem og nøkkelen ikke lenger er like viktig.

Det er bestandig minst én kjempeviktig gjenstand som er borte. Nøkkelen min dukket opp igjen i går, derfor ble nettbrettet mitt borte i dag. Når nettbrettet dukker opp, forsvinner sikkert nøklene til sykkelen.

Ting blir også oftere borte de dagene jeg har ekstra kort lunte, er ekstra sliten eller ekstra trist. Da føles det mye mer personlig og kan få meg til å rope svært høyt, skjelle ut gjenstandene, legge meg ned på gulvet og slå i det med begge knyttnevene selv om det ikke er gulvet sin skyld.

Jeg har ingen idé om du hører meg nå, men hvis du gjør det: Hvor er nettbrettet mitt?

PS: Tegningen var det bare flaks at jeg tegnet for noen dager siden – jeg trenger tross alt nettbrettet mitt for å lage slikt. (Tror det var nøkkel og tyggis som var borte)

Et møte med rektor

I det siste har jeg tatt meg en del tidsreiser tilbake til livet på skolen. Dette skal jeg fortsette med til jeg føler at alt er dekket og alle slemme personer er vridd opp som en klut. Hittil har jeg befunnet meg mest på Sentrum Barneskole, der det jobbet mange voksne som ikke visste noe om barn. Nå skal jeg gå over til Ungdomsskolen, for opplegget der var nesten enda merkeligere.

Det var nok mange grusomheter på denne skolen jeg ikke var en del av og aldri fikk vite om heller, og som rammet andre enn meg. Dette blir tydeligere når jeg tenker tilbake på det. Det var noe som absolutt ikke fungerte, en slags lovløs sone der ungdommer kunne gjøre hva de ville mot hverandre uten at politiet ble blandet inn. Jeg husker for eksempel en gang jeg hadde gått en tur og var på vei tilbake til skolegården. Her så jeg en stor gruppe oppsamlede ungdommer som jeg regnet med samlet seg for å reise på klassetur. På vei inn i skolen grep en jente tak i armen min og dro meg med inn på toalettet. Hun hadde nettopp befunnet seg i den store haugen med ungdommer, hvor kragebeinet hennes hadde blitt brukket opp igjen av de blodtørstige personene. Grunnen var at en meget tvilsom person i gruppen hadde beskyldt henne for å gjøre ett eller annet hun ikke likte. Logisk nok var hun ganske fortvilet over hva som nettopp hadde skjedd og hvordan det ville fortsette. En lærer kom inn og lurte på hvorfor denne piken ikke var i timen. Hun svarte noe sånt som: «Jeg vil ikke lenger leve!» og læreren svarte: «Tull og tøys, du har hele livet foran deg. Kom til timen.»

Da jeg begynte i åttende klasse fantes det en gjeng i tiende klasse som alltid snuste rundt etter blod. Ansiktene deres var fulle av den bruneste brunkrem, halsene deres hvite som snø, øynene deres nesten klistret sammen i klumpete maskara i store mengder. Lederen gikk alltid litt foran de andre med hodet bøyd fremover – og de kikket seg rundt mens de gikk. I begynnelsen lette de etter min nye venninne (en lystløgner jeg var venn med fordi jeg ikke hadde noen andre venner) for å fortelle henne hvor fæl hun var. Hun hadde nemlig sagt til lederen at hun var en hore, og som følge av dette hadde lederens kjæreste slått opp (han ville jo ikke være sammen med en hore). Det var selvfølgelig min venninnes skyld at hun hadde en så dårlig kjæreste at et lite rykte var alt som skulle til. Jeg syntes det hele var ulogisk og tok henne i forsvar, noe som gjorde at de gikk løs på meg isteden. Jeg hadde for eksempel mange sår på armene. Det var visstnok populært å kutte seg selv, selv om jeg ikke visste om noen andre som gjorde det. Det var også visstnok en trend blant noe som het «emoer», selv om jeg aldri hadde hørt ordet «emo» eller ordet «kutte seg» da jeg begynte med det i 6. klasse. Siden de så sårene begynte de å ule «emo» og «cut, cut», og min venninne så sitt snitt til å stikke av. Etter dette begynte tiendeklassegjengen å følge etter meg overalt. De lette etter meg hvert friminutt så de kunne stå å krangle med meg – jeg skjønte aldri hvorfor. En gang kom de inn i klasserommet vårt i friminuttet og pøste ut alle fornærmelser de kunne tenke seg. Resten av klassen min, en gjeng tause og feige idioter, satt bare der og så på uten å si noen ting. Gjengen i tiendeklasse sa de kunne banke meg så lett som bare det. De spurte min klasse om de holdt med meg – og ba dem rekke opp hånden hvis de støttet meg. Min klasse satt og glodde. Selvtilliten til tiendeklassegjengen vokste når de så at de hadde nesten tretti personers støtte.

Nå har jeg forklart litt hvordan stemningen var på denne Ungdomsskolen. Temaet «emo» og temaet «selvskading» var veldig mye opp i vinden, og det var blitt mote å rakke ned på psykiske problemer så mye man bare kunne. Jeg savnet den tiden der ingen visste hva selvskading var, hvor «emo» ikke fantes og ingen angrep det følsomme temaet. Noen i klassen min hadde nettopp kommet med en kjempefornærmelse, og det begynte å gå rundt for meg. Det svartnet helt, og jeg hadde lyst til å drukne meg i fjorden ved siden av skolen. Jeg løp ut og så bare asfalt og fant ingen fjord (det var ingen fjord ved siden av skolen), men jeg fant et glasskår og låste meg inn på do. Nå skulle jeg blø ihjel! Gulvet og veggene ble fylt med blod, noen ble bekymret fordi døren hadde vært låst så lenge, en vaktmester låste opp og femti elever tittet inn. Vaktmesteren sa «det der løser ingenting» og gikk. Jeg ble plassert inne på rommet til Inspektøren, mens Inspektøren tastet og tastet på tastaturet sitt. Jeg visste ikke hvorfor jeg var der.

Etter denne episoden gikk mine medelever bananas og begynte å rope «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi. De skrev til meg på internett at jeg heller burde henge meg fordi det var bedre, og at jeg skulle gjøre det hjemme og ikke på skolen. Det var som om de tente på tanken om at akkurat deres ord kunne være det som fikk en jente i niendeklasse til å hoppe foran toget. Jeg visste at de ville ligge å onanere til dødsannonsen min hver kveld. De var så ekle at jeg ble fylt med vemmelse og hat. Takk og lov! Hvis jeg ikke hadde begynt å hate andre mennesker, ville jeg ha følt det samme hatet mot meg selv isteden. Jeg overlevde på hat. Jeg holdt meg i live ved å tegne dem i dammer av blod og hengt opp på staker og med armer og bein saget av. En dag fant en jente tegneboken min. Hun visste nok at hun hadde vært en av de verste, for hun tenkte nemlig umiddelbart at disse tegningene handlet om henne – og straks ble det et møte hos rektor. Det var egentlig møtet hos rektor jeg skulle skrive om.

Så, rektor hentet min fiende, bestevenninnen min på barneskolen og min fiendes tvillingbror som jeg pratet litt med av og til. Hun hadde også med seg inspektøren (han som satt og tastet og tastet etter Episoden).

Hun startet møtet med å gi meg komplimenter for min vågale klesstil og for at jeg var meg selv. Målet med møtet var å «megle» mellom meg og min stakkars fiende som ikke lenger fikk sove fordi hun var redd for at jeg var i kjelleren hennes med en øks. Hun snakket om hvordan tegningene mine skremte min stakkars fiende og ba meg kaste tegneboken. Her mistet hun meg. Tegneboken gjorde at jeg overlevde hverdagen på skolen, og var det jeg klamret meg fast i. Nå begynte hun neste trinn:

Å sette meg og den eneste i klassen jeg var på talefot opp mot hverandre.
«Hvordan tror du Han føler det når du vil drepe Henne?» «Da er du ingen god venn.» «Det er jo Hans søster!»
Jeg tror aldri jeg spesifikt hadde tegnet den jenta, de jeg tegnet kunne være hvem som helst av de onde personene på min skole. Det tror jeg også rektor forstod, men det viktige for henne var å få vekk den eneste i klassen som så vidt snakket med meg. Han var ikke min venn, han var bare en som ikke hatet meg og ikke ignorerte meg. Når hun var ferdig med dette, sendte hun min fiende og min fiendes bror ut av rommet. Nå satt jeg igjen med rektor, inspektøren og en person jeg ikke forstod hvorfor var med i denne «meglingssituasjonen». Jenta som var bestevenninnen min på barneskolen, men som ikke ville være venn med meg lenger fordi hun hadde fått et tilbud om å bli populær.

Neste del:
Å ta opp Episoden uten verken sosiallærer, kontaktlærer eller psykolog tilstede
Rektor og inspektøren bestemte seg for å dra opp det som hadde skjedd på skoletoalettet.

Inspektøren mente at det jeg hadde gjort hadde skapt en traumatisk opplevelse for de femti elevene som uinvitert kikket inn, og at det var meget synd på dem. Det var synd på alle som sendte meg stygge meldinger og ønsket at jeg skulle ta mitt eget liv, det var synd på de som trakk opp ermet og sa «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi og det var synd på de som var grunnen til at jeg var der inne i utgangspunktet. Stakkars dem. Inspektøren sa at jeg bare tenkte på meg selv og at det var uansvarlig av meg. Nå var det temaet dekket. Jeg prøvde å skyte inn setninger her og der for å forsvare min sak, men ble avbrutt hver gang. Når jeg påpekte at jeg ble avbrutt, kalte rektor meg arrogant. Så til sist:

Sette meg opp mot venninnen jeg hadde mistet.
Det at jeg hadde mistet bestevenninnen min var sårt og vondt for meg. Hun stakk av av to grunner, som jeg visste om. Den ene var at jeg led på en slitsom måte. Den andre grunnen var at hun var blitt tilbudt å bli populær, noe hun syntes hørtes gøy ut. Til tross for at jeg hadde gått fra den populære gjengen tidligere for at ikke hun skulle være ensom, ville hun heller dolke meg i ryggen enn å gjøre det samme for meg. Det var trist. Vi snakket ikke sammen lenger, likevel satt hun i møtet uten å vite hvorfor. Mens vi gikk på Ungdomsskolen hadde vi ikke vært venner. Nå begynte rektor å ta det opp. Hvordan jeg hadde slitt med selvmordstanker på barneskolen og fortalt det til min stakkars venninne. Hvordan min stakkars venninne hadde blitt skremt av at jeg fortalte henne ting. Hvor dårlig gjort det var av meg å fortelle noen hva jeg tenkte på, og hvor egoistisk jeg var. Fokuset til de voksne hadde alltid vært at jeg ikke måtte fortelle om ting som var vanskelig, spesielt ikke til venner. De ble alltid sinte hvis de fikk vite noe.

Inspektøren nikket og nikket. Nå krevde de begge at jeg skulle si unnskyld. Inspektøren kommanderte:
«Si unnskyld til henne for det du gjorde!»
Jeg svarte noe slikt som:
«Hvis jeg skal si unnskyld til noen, så skal det være på eget initiativ, og ikke fordi du sitter og befaler og kommanderer meg. Da blir det jo ikke ekte uansett om jeg mener det eller ikke.»
Da ble inspektøren og rektor sjokkert. Rektor gikk nesten fra vettet. Hun hadde aldri før opplevd at noen ikke adlød henne. Så hun sa, med skjelvende stemme:
«Se på venninnen din! Se hvor usikker hun ser ut! Det er på grunn av deg! Du er en dårlig venn, og du tenker bare på deg selv!»

Nå, etter de hadde tatt tak i det ene følsomme temaet etter den andre, revet opp traumatiske situasjoner uten noen til å støtte meg og sagt alle slags slemme ting, reiste jeg meg opp og kjente alt blodet gå til nevene. Jeg strammet knyttneven for å slå henne ned, men det strenge blikket hennes og literne med brunkrem som ville feste seg til hånden min stoppet meg. Isteden begynte stemmebåndet mitt å gå amok, og ut av munnen min spratt det et skjellsord som var helt imot mine verdier og som jeg var sterk motstander av grunnet dets usakelighet:

«DIN JÆVLA HOREDAME!»

Jeg hadde ikke noe imot prostituerte og var opptatt av deres rettigheter, men det var det første ordet som falt meg inn. Selv om rektor så ut som en prostituert, var det ikke det som var problemet. Jeg skulle så klart ha ropt: «DIN INKOMPETENTE IDIOT» eller «DIN ONDE PSYKOPAT», men «JÆVLA HOREDAME» var det som kom ut. Hun skjønte nok uansett at jeg var sint. Deretter smalt jeg igjen døren det hardeste jeg bare kunne, og ropte også: «DRA TIL HELVETE!» – og det mente jeg. Jeg så for meg Helvete mens jeg sa det. Jeg tror ingen noen gang har ment «dra til Helvete» så sterkt og bokstavelig.

Deretter spaserte jeg tilbake til klasserommet og begynte å tegne rektor. Min fiende, som møtet egentlig hadde handlet om, syntes tegningen min var kul. Vi var ikke fiender lenger etter dette.

Da jeg kom hjem den dagen var jeg ganske fortvilet. Jeg fortalte min far om hva som hadde skjedd, men han trodde ikke noe på meg. Jeg fortalte min mor om hva som hadde skjedd, men hun mente det måtte være en misforståelse. Hun ringte rektor, som fortalte henne at hennes datter manglet empati. For første gang i mitt liv hørte jeg min mor kjefte på noen.

Det ble selvsagt sendt inn klage til rektor og inspektøren, som også ble kopiert til sosiallæreren, kontaktlæreren og rådgiveren. Det ble aldri sendt noe svar.

Nå har jeg fortalt litt om opplegget og stemningen på Ungdomsskolen. Det var ikke verdens verste ungdomsskoler, og de andre ungdomsskolene jeg hadde hørt om var minst like lovløse. Det er skummelt å tenke på at det ikke finnes noen lover på ungdomsskoler og at man kan gjøre hva man vil mot hverandre uten at det får konsekvenser for noen andre enn de det blir gjort mot. Det verste med det hele er at det ikke finnes noen måter å unnslippe det på. Man kan bytte skole, men sannsynligvis vil det være like ille der. Alle må gå på skolen, og man har ikke noe valg. Hvis du blir valgt ut, er du nesten dødsdømt – for ingen vil beskytte deg. Jeg har ingen forslag til løsninger på denne situasjonen, for onde mennesker vil ikke lytte til løsninger.

 

De sjokkerte menneskene

Noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, er å snakke med en ny gruppe mennesker. Jeg må legge trykk på gruppe. alene hender det nemlig, hvis de er langt unna gruppene sine, at det er litt enklere.

Tidligere har jeg skrevet mye om hvor vanskelige mennesker er når de kommer sammen i grupper eller flokker og blir til Folk snarere enn individer, men nå tenker jeg hovedsakelig på hvor enkelt grupper lar seg sjokkere. dette var ekstra vanskelig før – da jeg hadde lite erfaring med å observere folk som snakket sammen i grupper, hva de sa og hva slags status man måtte ha for å få lov til å si de forskjellige tingene. Før trodde jeg nemlig at alt som ble sagt i en gruppe var tillatt fra alle medlemmene i gruppen, og dette førte til at jeg ofte tabbet meg ut og sjokkerte alle medlemmene i gruppen så mye at de rareste grimaser oppstod i ansiktene deres. Jeg har prøvd å lage en tegning av hvordan de så ut:

Ofte endte jeg opp med fryktelig dårlig samvittighet i tillegg til å føle meg skamfull og ydmyket. Etter slike episoder har jeg som regel holdt munnen lukket resten sv oppholdet i gruppen, og på grunn av dette har jeg stort sett holdt munnen lukket i absolutt alle grupper jeg noen gang har gått inn i. Jeg skal finne på noen eksempler med ting som er lov å gjøre hvis man har høy status, men ulovlig å gjøre hvis man ikke har høy status ennå:

humor er bare lov å bruke hvis man har høy status. Hvis man prøver seg på de samme type spakene (altså spøker man vet at gjengen skjønner) med litt lavere status, vil alle sammen late som om de ikke forstår vitsen og stirre dumt på deg. Når det samme kommer fra de høyere maktene derimot, er det påbudt at alle ler – også hvis vitsen kommer på et tidspunkt der det ikke passer seg å snakke.

Å snakke om seg selv. Dette er tillatt hvis man har høy status, for da synes alle det er interessant, hvis msn ikke har høy status vil man fremstå som oppmerksomhetssyk. Enten vil det du sier bli ignorert, eller så vil alle bli sjokkerte og fortelle alle om den normale tingen du gjorde som de syntes var unormal og bruke det som grunn til å hate deg selv om de elske alle andre som gjør den eksakt samme tingen.

Å fortelle om meningene sine er strengt forbudt. Uansett hva du mener, med mindre det er så tomme og åpenbare meninger at de ikke er noe vits i å si høyt, vil alle reagere kraftig på det du tenker. De vil skjære grimaser, se på hverandre og blokkere deg ut ved å stille seg i en tett sirkel som skjærer deg ut.

Nå skal jeg gå over til neste tema. Mennesker blir nemlig sjokkert over andre ting enn bare det som blir sagt av noen med lav status. De blir ekstra fort sjokkert hvis noe normalt blir sagt eller gjort av noen med en jobb. For eksempel noen som jobber i butikk, er vaktmester, lærer, lokaler eller annet som involverer at man ser mennesker noen  ganger. Hvis disse åpner munnen og sier noe annet enn bare det som står i yrkesmanuset, vil det alltid være publikum som blir sjokkert og gjerne krenket. Se for eksempel for deg at noen med et jobb – som er på jobben – gir deg et kompliment! Da ville sannsynligvis både du og den store venneflokken din ha gispet og bestilt av sjokk. Dere ville også fortalt dette til alle vennene deres som fikk se yrkespersonen, slik at de skulle passe seg så ikke yrkespersonen skulle finne på å være hyggelig mot dem også.

andre ting som er sjokkerende, er hvis noen informerer deg om noe du ikke visste fra før av. Det er faktisk mye mer provoserende enn når du blir fortalt noe du allerede vet, for når du blir fortalt noe du allerede vet kan du jo vise frem kunnskapen din. Blir du derimot informert om noe du ikke vet – spesielt hvis det betyr at det finnes noe du kan gjøre bedre enn du allerede gjør – oppstår den store krenkelsen. Personen som informerer deg vil nemlig fremstå som en bedreviter, og du får ingen mulighet til å skryter av kunnskapen din, ettersom den ikke finnes. dette får deg til å føle deg dum og sjokkert.

i svært små byer, blir mennesker også sjokkert dersom det kommer noen fra en annen by på besøk. Det kan være at de er der på grunn av naturen, på grunn av et oppdrag eller på grunn av en venn de skal besøke. Mange liker ikke at det kommer turister til byen deres, ettersom de vil at det skal være færrest mulig mennesker der på en gang. Folk liker å ha størst mulig plass – det ser man for eksempel på bussen. Apropos bussen, finnes det faktisk også noen få ting som sjokkerer et menneske som sjelden lar seg sjokkere av noe – nemlig meg. Dette skal jeg skrive mer om i neste innlegg.

 

 

Den mobbefrie skolen

I dag skal jeg skrive litt dritt om den første barneskolen jeg gikk på: Sentrum. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er der i dag, eller hvem som jobber der. Forhåpentligvis har alle de som jobbet der mens jeg var elev gått av med pensjon, og mange nye superhelter har trått til og forandret hele skolens måte å ta tak i problemer på. Men, for å være helt ærlig så tviler jeg sterkt. Det skal mye til for å forandre et så stort miljø. Nå snakker jeg ikke om det miljøet som forsvinner hver gang en ekstra vanskelig klasse begynner på ungdomsskolen, men det miljøet på arbeidsplassen. Miljøet for å bygge fasader og gjemme ting under teppet.

Det jeg har tenkt mest på, er hvor udugelige de voksne var. Ikke bare som gruppe, men også som enkeltindivider. Det skremmer meg fordi min skole umulig kan ha vært alene, og slike mennesker omgåes barn på nåværende tidspunkt – overalt!

Jeg skal gå dypere etter at jeg har tatt for meg et typisk eksempel fra min egen skolegård, som gjorde meg lei meg da, og sint nå.

På barneskolen valgte jeg å være ensom. Store mengder med mennesker som kommuniserte i flokk skremte meg fordi de var uoversiktlige, upersonlige og, når man kom til kjernen, ufattelig slemme – slik som mennesker i flokk alltid er. Jeg foretrakk å være sammen med én eller to personer av gangen. Personer man kunne bli kjent med og forholde seg til over tid, altså individer istedenfor masser av barn. Jeg hadde to venninner mesteparten av tiden på  Sentrum, men som alle andre – når de får billett inn i Fellesskapet – forsvant de til slutt. Hjertet mitt var i tusen knas. Den eneste tryggheten på skolen var borte, og det eneste som var igjen var mil med svart asfalt, sølepytter, mennesker som sparket baller gjennom luften så det var umulig å gå trygt, og voksne som hadde inspeksjon i friminuttet. De voksne som hadde inspeksjon var forresten så dysfuksjonelle at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det. (Men, for å forklare kort: Hvis de så noen angripe noen andre, ville de ikke gjøre en dritt. Hvis man kom opp til dem og ba om hjelp fordi noen var etter deg og ønsket å påføre deg vold, sa de med likegyldig røst «snakk med kontaktlærern din» eller «si fra hvis han gjør det én gang til». Det var med andre ord null problem å banke opp noen i den skolegården.)

Friminuttene, som jeg alltid gruet meg til, besto av hvileløs vandring rundt i skolegården og ensomme tanker om håpløshet og min manglende plass i verden. En dag, like sjelden som når du flyter rundt i verdensrommet og kommer til en ny planet, var det plutselig en stemme som snakket til meg. Å høre noen andres stemme tente et lite håp i meg. Det var kontaktlæreren til de to jentene som knuste hjertet mitt. Her er hva hun sa:

Hun hadde sett at jeg var ensom. Blant alle de millioner av personer på skolen som ikke hadde lagt merke til at jeg var der bortsett fra når jeg gikk i veien eller hadde på meg noe stygt, var det noen, en voksen, som hadde sett meg. Som vanlig hadde stemmen dødd bort i halsen min fordi jeg nesten aldri snakket, så jeg måtte kremte lenge før jeg klarte å svare.

Barn har ikke det samme vokabularet som voksne. De sier det slik de ser det og slik de føler det. Det er ikke så lett for et barn å kunne si: «Vet du, Frøken Lærer, det er et godt spørsmål! Vi kom nok litt skjevt ut, jeg og min klasse. Jeg synes de er litt skumle, og siden jeg har trukket meg unna dem, tror de nok at jeg ikke liker dem, så de er ikke lenger så hyggelige mot meg. Ofte føler jeg meg hatet og utstøtt, men det kan godt være det bare er en følelse! De er sikkert gode på innsiden, disse barna. De er jo bare barn tross alt, eller hva Lærer? Høhøhø!»

Derfor bør en hver som forholder seg til barn være i stand til å tenke. Å tenke er helt nødvendig for å forstå hva barnet egentlig sier, og for å se hva som egentlig skjer. Man trenger ikke en gang å være særlig smart. Man trenger ikke tenke forferdelig avanserte tanker heller. Man må bare være i stand til å bruke hjernen bittelitt mer enn når man ser passivt på TV. Dessverre klarte ikke denne damen dette.

Med sin rasende skjennepreken om hvordan jeg var den slemme og de 29 andre elevene i klassen min var noen stakkars, uskyldige ofre for min ondskap, sørget hun for å knuse det siste jeg hadde av håp om å bli sett eller hørt. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av hjertet mitt som forsvinner, lyset som slukkes og vissheten om at jeg er helt alene på planeten.

Som de aller fleste andre ansatte på Sentrum, var hun totalt uinteressert i historien. Hun kunne ikke vite noe om hva som lå bak, og sannheten kunne ha vært langt verre enn den var. Fra utsiden kunne hun ikke vite noe som helst om forholdet mellom meg og resten av klassen, og for alt hun visste, kunne det jeg sa til og med vært sant. Barn er i stand til å hate andre barn. Det er ingen umulighet. Og om det så ikke var sant, så var det sant at jeg følte det sånn. I sannhet kjeftet hun på meg for at jeg ikke tenkte som en voksen og så ting utenfra. Dette er en umulighet, så det hun virkelig, virkelig var sint for, var at jeg betrodde meg til henne. Og da burde hun ikke ha spurt!

Hun var på ingen måte alene om denne totale mangelen for forståelse og interesse for barn. De krydde av lærere som bestandig tok flertallets parti og lot de utstøtte råtne vekk samtidig som de gjorde det de kunne for å få prosessen med å råtne til å gå raskere. Akkurat som barna, trampet de på alle som lå nede. Senere har jeg fått høre historiene til barn som ble mobbet på den skolen. Skolen ville aldri gjøre noe med selve mobbingen, men tok heller kontakt med barnevernet og prøvde å legge skylden over på foreldrene for at barnet hadde det vondt. For barn som blir mobbet, er foreldrene det eneste trygge de har. Skolen var så opptatt av å ikke bli stemplet som en mobbeskole, at de heller ville ta fra barn det eneste trygge de hadde igjen enn å gjøre noe med problemet sitt. Når jeg skulle bytte skole i 6. klasse, ble jeg avvist av flere skoler fordi de allerede hadde så mange flyktninger fra Sentrum der at de ikke følte de kunne ta inn flere i frykt for at miljøet fra Sentrum skulle spre seg til deres skoler.

Det er en annen scene, denne gangen fra SFO, som jeg tenker mye på. De timene etter skolen hvor jeg fremdeles var fanget på skolens område og ikke kunne dra hjem, pleide jeg å søke ly bak et tre. Der satt jeg alle timene og ventet på å bli hentet. Jeg stirret hele tiden på porten for å se om jeg ikke ble hentet snart så jeg skulle slippe å sitte alene og tenke på at jeg ikke hadde noen venner. Én dag var jeg ekstra lei meg og sliten og ønsket meg en fridag fra gråting bak treet. Én dag fri fra å føle seg alene og utsatt, for jeg var sliten av å ha det slik hver dag, og jeg orket ikke mer. Det var rett og slett tortur å sitte bak treet med alle de vonde tankene. Derfor måtte jeg komme meg hjem, og siden jeg var så liten, var det bare én måte å slippe fri fra skolens område på – meldeboken.

SFO-damen som så denne meldingen kunne selvfølgelig se at håndskriften ikke tilhørte en voksen, og det var åpenbart hva som hadde skjedd. Hun hadde også hatt inspeksjon mange ganger, så hun kan ikke ha unnlatt å legge merke til at jeg alltid satt alene bak et tre og at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Situasjonen var åpenbar. Hun hadde mulighet til å sette seg sammen med meg, se meg og forstå meg. Hun hadde en unik mulighet til å gjøre ett eller annet godt.

Deretter hentet hun sine kolleger slik at de også kunne være med å kjefte på meg, siden det sikkert var litt skummelt å kjefte på en 9 år gammel jente helt alene. Hun ringte hjem for å sørge for at det ikke skulle føles trygt der heller. Da jeg kom hjem den dagen var det ikke den lettelsen det pleide å være, for der var også raseriet enormt. Alle de voksne følte seg personlig krenket over at jeg hadde prøvd å lure dem.

For meg er det åpenbart hvem mange av de ansatte på skoler var da de var små. Sannsynligvis var de ikke bare populære blant klassekameratene sine, men de var sikkert de ivrigste til å trampe på og ødelegge de som ikke passet inn. Det er nesten så jeg lurer på om de begynte å jobbe på skoler for å hjelpe populære og mobbere til å slippe unna med ting, samt bidra til å knekke ofrene deres så fullstendig at de tar livet av seg før de blir gamle nok til å sette ord på hva som har skjedd. Mye av det (som for eksempel å ta kontakt med barnevernet med én gang de blir beskyldt for mobbing) er så utspekulert at det umulig kan være snakk om menneskelig svikt.

Hvis du skal jobbe med barn, vær så snill og prøv og sette deg inn i hvordan barn fungerer. Tenk over hvor hjelpeløs man er som liten, når man ikke har det samme språket som det du har og dermed ikke mulighet til å forklare seg eller forsvare seg hvis det er noe du har misforstått og som fører til at du får lyst til å ødelegge barnet som hevn. Prøv å se hvem det er som gjør ting. Et ensomt barn som aldri er sammen med de andre barna og alltid ser lei seg ut, vil kanskje si noe en voksen ikke ville ha sagt, eller på en eller annen måte prøve å rope på hjelp. Du må være i stand til å lese mellom linjene. Du kan redde noens liv, eller du kan være med å begrave håpet for godt. På Sentrum foretrakk de som regel det siste.

Komparativ

De fleste samtaler jeg har vært vitne til de siste årene, har vært en konkurranse om hvem som er best til å gradbøye adjektiv. Konkurransens taper er den som må bytte tema for å finne en ny arena å konkurrere på.

Folk konkurrerer på alle mulige felt, både på gode og dårlige dager. På gode dager vil de være bedre, på dårlige dager vil de ha det verre. Sjelden gir de noen direkte respons – sjelden vil noen i samtalen føle seg hørt. Det er som å se to katter prøve å skrike høyere enn hverandre.

Noen ganger har jeg den lukkede munnen i samtaler som foregår i grupper. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg vet at ingen hører etter. Av og til kan jeg melde meg som den lyttende part. Den som gir tegn til å ha hørt hva noen har sagt og begynner å stille spørsmål for å få den snakkende til å utdype. Da vil straks alle de andre deltakerne feste blikkene sine på meg og begynne å konkurrere om min oppmerksomhet. Mye tyder derfor på at alle i samtalen ønsker å bli lyttet til og  vil ha oppmerksomhet.

Hvorfor kan ikke denne oppmerksomheten, som alle har lyst på, gå på rundgang? Hvorfor må alle skrike i kor uten at noen av dem blir hørt? Hvorfor må alle ha det bedre eller verre for at noen skal lukke munnen sin og lytte i et minutt? Var det ingen voksne som leste høyt for dem da de var små? Er det derfor de ikke er i stand til å høre etter?

En gang, i god tro, meldte jeg meg inn i et par bloggrupper på Facebook. Jeg så for meg at det var et sted folk delte interessante og mindre interessante blogginnlegg og at de andre ivrige bloggerne trykket innom, leste og ble inspirert. Kanskje skrev folk kommentarer til hverandre eller trykket på «like». For en tid tilbake kikket jeg innom for å dele noe jeg hadde publisert, og samtidig scrollet jeg nedover for å undersøke gruppen. Her oppdaget jeg at det svært ofte ble delt innlegg, men at ingen av innleggene fikk respons i gruppen. Ingen hadde trykket på «like» og ingen hadde skrevet i kommentarfeltene. Det var rett og slett ingen som var der for å lese, alle var der for å bli lest! Dermed konkluderte jeg med at å dele innlegget mitt i disse gruppene var meningsløst, ettersom det ikke var noen lesere der allikevel. Videre begynte begynte jeg å fundere over hvorfor så mange likevel delte og delte når de åpenbart ikke kan få noe ut av det uansett.

Tror folk at alle andre er interessert i dem, mens de ikke er interesserte i noen? Tror de at de er unike i den egenskap av å være narsissist?

For å gjøre det klart og tydelig: Folk bryr seg ikke mer om deg enn du bryr deg om dem. (Dette betyr ikke at folk bryr seg mer om deg hvis du er ett av få unntak som synes det er interessant å lytte til andre mennesker.)

Det er ingen vits i å dele ting for et publikum som man ikke også ville ha delt uten. Selv har jeg ikke sjekket statistikk på denne bloggen på svært lenge, og gikk lenge i den tro at ingen leste den. Jeg skrev likevel. Ikke for at folk skal ha noe spennende å lese, men bare for moroskyld.

Når du sitter i en gruppe og konkurrerer om å gradbøye bra og dårlig, tramper du på din egen verdighet. Du tramper på verdigheten din ved å sitte og dele ting fra livet ditt med et publikum som på ingen måte har fortjent denne informasjonen. Ingen av dem lytter til deg, ingen av dem bryr seg om deg, ingen av dem er verd din historie eller ditt stemmebånd. Det er ingen som hører etter. Du får deg selv til å se tåpelig ut ved å sitte der og dele og dele og dele. Hvis alle innså dette, ville de holdt kjeft. Så ville én person ha begynt å prate og alle ville ha hørt etter. Deretter ville en ny person snakket, og alle andre ville ha vært stille. Videre ville det utviklet seg interessante samtaler, der alle var verdige lyttere og talere, og behovet for å skrike og skråle ville ha dempet seg.

Det er også mulig å gi av seg selv og å få oppmerksomhet uten å fortelle noe som helst. Min strategi for å få oppmerksomhet i en gruppe med mennesker, har alltid vært å være den éne personen som hører etter og stiller spørsmål. Folk vil mer enn gjerne høre mine tanker så lenge tankene mine dreier seg om dem. På denne måten kan man få masse ekstra taletid uten forsøk på avbrytelser, og samtidig bli litt likt av noen.

Gjengene

Så lenge jeg kan huske har jeg pleid å holde med de som er alene og ikke fikk være med i Gjengen. Jeg er usikker på om jeg noen gang direkte ble støtet ut, i hvertfall til å begynne med – til å begynne med syntes jeg lekene De Nye Barna utenfor steinermiljøet drev med var kjedelige, mekaniske og fantasiløse. Selv om jeg noen ganger prøvde, trakk jeg meg fort unna og fant ut at jeg fikk mer ut av dagen hvis vi var få nok til å kommunisere med hverandre. Altså helst ikke mer enn tre eller fire individer på én gang, for å hindre flokkmentalitet og dumskap.

De store gjengene kunne nesten ikke prate, det virket som om de manglet ord og utelukkende kunne holde seg i aktivitet ved å bruke det eneste de hadde: Armer og bein. De sparket en ball rundt på en bane og ropte og skrek primitive ord, kolliderte i hverandre fordi de var uoppmerksomme og skrek «GÅ UT AV BANEN» hver gang noen prøvde å komme seg over skolegården. De var for uoppmerksomme til å forstå at det ikke fantes en eneste gressflekk på hele skolegården hvor ikke en eller annen vennegjeng hadde laget en «bane» som man måtte pelle seg ut av, og hvis man ikke hadde innpass i noen gjeng, måtte man rett og slett pelle seg ut av hele skolegården og helst gå hjem hvis man ikke skulle få kjeft av medelever. (Men, det ville selvfølgelig gjøre at man fikk kjeft av lærere og foreldre, og de skrek enda høyere)

Helt frem til for bare noen få år siden, trodde jeg at de utstøtte automatisk var bedre mennesker enn de som jobbet sammen i gjenger for å fryse ut andre. Jeg tenkte at de som frøs ut andre nødvendigvis måtte være mindre sympatiske enn de som sto på utsiden, klare til å bli kjent med meg, begeistret over «ny jente i klassen» eller «snill person som endelig prater med meg».

Det er ikke rart at jeg tenkte sånn. I ren tro på at de som så sympatiske ut og gikk alene var bedre mennesker, kunne jeg finne på å velge dette individet når valget sto mellom å bli inkludert i den kule gjengen eller gå sin vei og henge med de som ingen ville være sammen med. Ved å velge de kule, vil jeg automatisk bli en person som ekskluderte andre, og da ville jeg ha fått dårlig samvittighet. Derfor valgte jeg alltid de ensomme. Men, hver gang skjedde det samme:

Siden jeg var den som aktivt valgte bort de andre, ble jeg en større og styggere ulv enn den som var frosset ut fra før av. Og, selvfølgelig, så snart min venn fikk en eller annen form for port inn til populariteten, ville den gripe muligheten og samtidig sørge for å ekskludere meg. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre, i hvert eneste tilfelle, var med andre ord å bytte plass med den utfrossede. Jeg fikk en billett inn i populariteten, men ga isteden billetten til den ene i klassen som ikke hadde.

Det er snakk om barn, men det er likevel noen grunnleggende mekanismer her som neppe gir seg av helt magiske grunner. Det er tross alt denne måten vi fra tidlig alder lærer oss å tenke på, og det er ingen grunn til å legge fra oss disse egenskapene etter hvert som vi blir eldre. Vi finner alltid gode grunner for at noen ikke «passer inn», ettersom det ikke finnes ett eneste feilfritt menneske på jorden. Det er bare forskjellig hvem vi velger å arrestere for feilene sine, og hvem vi velger å ignorere eller like feilene til. Noen kan si dumme ting som fører til at alle ler i fellesskap over det dumme utsagnet, mens hvis en annen hadde sagt nøyaktig det samme, ville folk ha satt kaffen i halsen og hvisket om det i mangfoldige år.

Det er lett å få sympati med de som står utenfor, men at noen står utenfor betyr ikke at de ikke ville gjort det samme om de hadde mulighet. Dersom de fikk innpass, dersom de ble godt likt, ville de jobbet med nebb og klør for å ødelegge tilværelsen for et annet stakkars individ – garantert! Den eneste grunnen til at de oppfører seg pent, er fordi de ikke har noe annet valg. De venter på at noen skal komme til dem og gi dem deres billett. De har lært meg, gjennom en god del år nå, at selv om folk ser snille ut, er de like onde som alle andre. Snille mennesker er bare mennesker som ikke har fått muligheten til å være slem ennå. Inne i hodet derimot, skraper de små skarpe hornene mot hodeskallen. Venter på en mulighet til å presse seg gjennom.