Jeg har lagt merke til at alt har en dominoeffekt. Til og med ting som ikke direkte påvirker hverandre eller har noe med hverandre å gjøre. Noen perioder er alle i klassen trette og orker ingenting og vil ikke jobbe, andre ganger er absolutt alle på hugget. Også mennesker som ikke kjenner hverandre eller ikke bor i samme by. I mitt nettverk har det sjelden vært stor sammenheng mellom de forskjellige individene, alle bor på forskjellig sted og kjenner hverandre ikke nevneverdig. Likevel begynte ballen å rulle etter det viktigste mennesket trakk seg og jeg lå igjen i skogen for å sulte ihjel. Alle visste hvor jeg var, men om de fant meg var det bare for å hilse. De kom når jeg ropte – i begynnelsen. Etter hvert ble jeg sår i halsen og orket ikke rope mer.
Etter ropene opphørte ble det helt stille. Det eneste som var igjen var mose, gjørme og våt snøaktig slaps som av og til rant ned fra trærne og blandet seg med bakken. Etter år med lojal henting og varming av mennesker i skog, føltes det helt bortkastet. Det er ikke de som trenger hjelp som hjelper, i hvertfall ikke vanligvis. Det er umulig å se på en person eller gjette seg til om det er lojalt eller ikke, hadde jeg kunne gjettet slike ting ville jeg aldri ha våget å stole på det vesenet som til sist makulerte meg og gjorde meg til restavfall. Jeg er ikke singel. En singel person kan okkuperes. Jeg er allerede okkupert, men ikke lenger i bruk. Akkurat som alt annet man kaster i restavfall. Jeg forstod fort at de fleste hadde samme mening og ikke ønsket å ta meg i bruk lenger. De kunne se at jeg var død, men tok seg ikke bryet med å finne ut hvor jeg lå begravet og legge en blomst der. I begynnelsen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at siden jeg tross alt var død, var det ikke rart at det var så stille. Men, med noen få prosent bredere perspektiv enn da, og om jeg prøver å snu sitausjonen, virker det ikke like rettferdig lenger. Av erfaring vet jeg at jeg aldri ville latt noen dø på den måten.
Nå har jeg kuttet båndene. Det blir som å ha en haug med redningsbåter i båten som ikke kan flyte. De er bare til pynt, men har absolutt ingen funksjon når man trenger dem annet enn å bekrefte oppfatningen av å være borte og å ha mistet all verdi. Det kommer til å skje igjen, men jeg skal i hvertfall ikke gjøre noe for at det skal skje. Jeg har kvittet meg med med alt sammen, livbåtene kan like gjerne synke med det samme og aldri noen gang taes opp igjen. Da blir det bedre plass til andre.
Trangen til å åpne seg (selv om jeg gjør det her nå) er der ikke lenger. Jeg trenger ikke snakke med noen om det, i hvertfall ikke legge følelser i det når jeg gjør det. Det tok noen måneder å lære at det ikke finnes noen å snakke med, ikke egentlig, at det bare var jeg som kunne snakkes med og ikke omvendt. Kanskje har jeg lært noen nye triks for å ikke gå i slike feller igjen, og det kommer jeg til å være glad for i neste krise.
Doktor Daniel 