Pass deg for opptur

(Jeg lagde først tittelen som nå står over, og så endret jeg den. WordPress endret den umiddelbart tilbake [den forrige tittelen spratt bare tilbake med én gang jeg endret den], så den var åpenbart god.)

I psykiatrien snakker man ikke så mye om å bli frisk, men om å være i en god periode. Dette tror jeg at alle kan lære noe av, så vi ikke lar de gode periodene våre gjøre oss så snobbete at vi mister sikkerhetsnettet vårt når den gode perioden går over. Mange vil kanskje kalle dette å være negativ, men det er fornuftig. Mye mer fornuftig enn å kaste medisiner i søpla når de begynner å virke, for eksempel.

Uansett. Jeg passer ikke inn i noen diagnoser, dermed er jeg helt frisk og velfungerende. Jeg er også for intelligent til å noen gang trenge noen form for hjelp. Det kan sikkert stemme, for jeg kan ikke huske at noen har klart å hjelpe meg når de har prøvd. De fleste problemer må bare gå over av seg selv, eller jeg må løse dem ved å innføre en ny tankegang som andre synes er en dårlig tankegang når jeg forteller om den. Når jeg havner i personlige samtaler med andre, og avslører tankemåtene mine, blir de ofte litt provosert. Og så prøver de å få meg til å komme til fornuft. Det de ikke forstår, er at jeg allerede har vært ved «fornuft», og «fornuft» var det som ga meg problemer i utgangspunktet. Nå skal jeg fortelle om én av tingene som mange følsomme, men veldig positive mennesker reagerer på.

Jeg nekter å tillate meg selv voldsomme oppturer mer. Det er rett og slett fordi de er livsfarlige. Det er ikke sånn at jeg blir manisk eller noe slikt, når jeg får en opptur. En opptur for meg, betyr rett og slett bare at jeg fungerer like bra som vanlige mennesker, men er litt gladere i humøret enn hva de er. (Glad er jeg jo fordi jeg fungerer så bra) Jeg blir kjempestolt over ting som andre tar for gitt, og  å gjøre ting andre synes er kjedelig eller normalt, synes jeg plutselig er skikkelig skikkelig gøy. Siden jeg var liten har jeg fått slike oppturer som har vart i kanskje en uke eller to, hvor jeg har klart å stå opp tidlig, lage matpakke og gjøre lekser for eksempel. Da jeg var 17, opplevde jeg for første gang å være glad i en uke i strekk. Tidligere hadde jeg bare vært glad i en time i strekk, så jeg ble nesten bekymret for hva som var i ferd med å skje. Det hadde jeg god grunn til, for på et tidspunkt la jeg meg ned på gulvet for å hvile meg, og da var det som om gulvet ble borte under meg og jeg sank ned i et særdeles dypt hull. Og jeg kom ikke opp igjen.

For et par år siden fikk jeg en LANG opptur. Den var så lang at den inkluderte nedturer inni oppturen, men jevnt over hadde jeg det ganske bra. Jeg begynte å tenke at jeg hadde «blitt frisk» eller at jeg hadde «fått det bra». Nedturen etterpå er det veldig merkelig at jeg overlevde, og jeg blir nesten litt redd når jeg tenker på at jeg kan overleve sånne ting. Jeg tror bare jeg overlevde fordi jeg ikke visste hvor fælt det skulle bli, og fordi jeg ikke visste hvor lenge det skulle vare. Hadde jeg visst det, ville jeg jo aldri giddet å overleve.

Nå for tiden skjer det noe muffins, noe som gjør meg veldig mistenksom.  Her er noen av symptomene jeg har opplevd den siste tiden:

– Våkenhet på dagtid
– Mye søvn på nattestid
– Trøtthet om kvelden
– Mindre interesse for sosialt samvær, grunnet økt trivsel i eget selskap
– Laging av mat fra bunnen av, til tross for at det ikke er noen andre i nærheten
– Tapt behov for å «flykte» til andre byer eller andres hjem
– Økt sjekking av postkasse
– Mer ryddig adferd
– Økt interesse for å manipulere andre til min interesse, heller enn å la dem mislike meg

Dette er egentlig alle symptomene som finnes på opptur, i tillegg til at jeg forleden (se forrige innlegg) skrev en tekst. Jeg kan se den forrige historien gjenta seg. Jeg kan gå i den fellen og begynne å innbille meg at ting er i ferd med å «ordne seg», som om livet er lagt opp med en slitsom og fæl forhistorie og en lykkelig slutt – noe det ikke er. De fleste liv jeg har observert, har hatt ganske fæle slutter. Og kanskje også fine begynnelser. Ta alle eventyr (med lykkelig slutt) du vet om, og vend om rekkefølgen og legg på død. (De tre bukkene bruse var på seteren og koste seg i mange år. Så gikk de over en bro, et troll kom og spiste dem alle. En vakker svane ble beundret av alle de andre fuglene. Så ble den til en stygg andunge, som ble hakket ihjel av alle søsknene sine. Tornerose levde i et lykkelig forhold med en prins, men så stakk hun seg på en nål, falt i søvn og ble drept av en heks.) Noe av det verste med nedturer, er kanskje sjokket over at det ikke ordnet seg denne gangen heller, og at den lykkelige slutten tok slutt og ble til en ulykkelig slutt isteden, for det hadde faktisk vært bedre om det ikke hadde ordnet seg i det hele tatt så man slapp å kjenne på tapet.

Positive tanker er ofte ikke veien til glede. Positive tanker er et symptom på glede som allerede er der. Man tenker seg ikke ut av depresjonen, men man tenker mens man slutter å være deprimert, og tankene blir stadig mer positive fordi man stadig blir mindre deprimert. Folk tror de klarte det selv, men det var bare tilfeldig. Så på samme måte som positive tanker ikke kan hjelpe deg ut av mørket (selv om enkelte geniale tanker kanskje kan hjelpe deg å overleve i mørket), vil ikke nødvendigvis triste tanker skade meg når jeg har det bra. Men, de triste tankene kan hjelpe meg med å ikke bli SÅ glad at jeg mister fatningen helt. Derfor er det viktig for meg å alltid inkludere noen negative sider i de fine tingene som skjer, eller i hvertfall tanker som jekker ned eventuell selvskryt. For eksempel:

«Nå har jeg trent hver dag i en hel uke. Det var jammen flaks at jeg tilfeldigvis følte meg så i form denne uken, men det betyr ikke at det kommer til å fortsette sånn. Hvis jeg skal gjøre det samme neste uke, må jeg passe på å ikke gjøre for mange andre aktiviteter utenom.»

Istedenfor:

«Hurra! Endelig har jeg fått den livsstilen jeg ville ha!!!!!! JEG ER FLINK! NÅ KAN JEG KLARE AAAAAALTTTTT!!!!!!!»

Jeg passer også på å lese mye om triste saker i media, så jeg ikke skal glemme at verden er et jævlig sted selv om jeg ikke har det jævlig. Når man har det bra er det lett å glemme at man har det bra i en fæl verden, der mange andre har det så grusomt at det hadde vært bedre om alle i hele verden døde enn at grusomhetene skal fortsette å eksistere. Det er som om jeg noen ganger tror at ting kan bli bedre bare jeg passer på å tenke på det jevnlig. Som om mine tanker kan hjelpe et barn som er kidnappet ut av kidnappingen på en eller annen magisk måte. Hva vet vel jeg. Det er så mange grusomme mennesker i verden at vi ikke et øyeblikk må finne på å lukke øynene og tenke at verden er vakker og at mennesker er flotte – vi må være på vakt, vi må være mistenksomme til hverandre, og uansett hvor glad man er i noen, må man ikke et øyeblikk prøve å stole på den.

Å stole på noen er noe annet man kan gjøre hvis man blir for glad. Det skal jeg prøve å ikke gjøre. Det høres sikkert også trist ut, men det er faktisk utrolig deilig å ikke stole på noen hvis man bare ikke-stoler på riktig måte. Tenk på det å stole på noen som å desperat holde fast i noen, som å gjøre seg avhengig av dens valg og å bli utrolig skuffet eller få sjokk hvis vedkomne gjør en feil som sårer en, eller viser seg å være en ondsinnet psykopat. Hvis du stoler på partneren din, betyr det at partneren din kan mishandle barna dine uten at du finner det ut, for eksempel. Å stole på andre kan skade flere enn bare deg selv. Noen blir såret når de finner ut at jeg ikke stoler på dem, men hvis de hadde vært mer positivt innstilt, ville de kanskje sett på det som en frihet. Jeg forlanger ikke noe spesielt, for jeg gjør meg utrengende til de tingene jeg kunne ha stolt på at andre ville gjøre for meg. Hvis jeg har en fæl dag, kan andre føle seg helt trygge på at de ikke får vite om det før jeg får en god dag igjen. Jeg kommer ikke til å søke til andre mennesker for å få hjelp. Jeg kommer ikke til å ringe noen når jeg står på kanten av stupet, for jeg vet at de ikke kommer til å være der for meg – og hvis de bestemmer seg for å være der likevel, kommer det bare til å være veldig midlertidig, til de går lei og dolker meg i ryggen og kanskje til og med dytter meg utfor stupet. Da er det bedre å stå på kanten av stupet alene helt til man føler seg bedre igjen – faktisk MYE bedre enn å stå der mens noen andre dytter deg i ryggen. Andre slipper også at jeg sutrer over at de ikke trøster meg, for de kommer ikke til å komme i noen situasjon der de får mulighet til å trøste meg. De gangene jeg kunne ha blitt trøstet, kommer jeg nemlig ikke til å være der. Da kommer jeg til å isolere meg fullstendig – og det er faktisk en mye bedre følelse enn å plutselig skylde noen noe.

Tenk på hvor mye kontroll du gir fra deg når du viser andre at du er sårbar. De kan godt vite om det, men de trenger ikke se det eller være der når man er hudløs. Det er bedre å si: «I går var jeg skikkelig trist,» enn å si «nå er jeg skikkelig trist». Da føler ikke den andre noe ansvar for følelsene dine, og da blir den ikke redd og stikker av. Det er nå, mens jeg føler meg bra, at jeg kan bygge alt det jeg trenger til neste nedtur. Ved å ikke knytte meg for mye til andre mennesker, vil jeg ikke føle på sviket deres når nedturen kommer, for jeg vil aldri finne ut at de ville sviktet meg når jeg ikke føler at jeg trenger dem til noe uansett. Jeg er sterk nok, akkurat nå, til å bygge opp den avstanden jeg trenger til andre mennesker for at de skal klare å være glad i meg. Til å manipulere alminnelige mennesker til å respektere meg. Til å sørge for at huset er ryddig til neste nedtur, så ikke rotet blir et problem. En opptur er en høst hvor man samler inn alt man trenger til vinteren, ikke en sommer hvor man koser seg og blir helt slått ut når vinteren kommer helt ut av det blå og helt uten oppsparte midler.

Dette var dagens visdomsord. Jeg putter den i kategorien «demoraliserende», siden andre mennesker synes det er det demoraliserende å gå rundt med det ene øyenbrynet hevet mistenksomt hele tiden. Det jeg vil si, er; bruk noen av disse tipsene hvis du ofte føler deg sviktet. Jeg har faktisk blitt mer glad i andre mennesker etter at jeg sluttet å stole på dem. Jeg liker dem bedre, respekterer dem mer og har det mer fint sammen med dem. Og de liker selvfølgelig meg bedre også. (Med mindre de leser denne bloggen, så klart. Noe jeg håper ingen gjør.)

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s