Pass deg for opptur

(Jeg lagde først tittelen som nå står over, og så endret jeg den. WordPress endret den umiddelbart tilbake [den forrige tittelen spratt bare tilbake med én gang jeg endret den], så den var åpenbart god.)

I psykiatrien snakker man ikke så mye om å bli frisk, men om å være i en god periode. Dette tror jeg at alle kan lære noe av, så vi ikke lar de gode periodene våre gjøre oss så snobbete at vi mister sikkerhetsnettet vårt når den gode perioden går over. Mange vil kanskje kalle dette å være negativ, men det er fornuftig. Mye mer fornuftig enn å kaste medisiner i søpla når de begynner å virke, for eksempel.

Uansett. Jeg passer ikke inn i noen diagnoser, dermed er jeg helt frisk og velfungerende. Jeg er også for intelligent til å noen gang trenge noen form for hjelp. Det kan sikkert stemme, for jeg kan ikke huske at noen har klart å hjelpe meg når de har prøvd. De fleste problemer må bare gå over av seg selv, eller jeg må løse dem ved å innføre en ny tankegang som andre synes er en dårlig tankegang når jeg forteller om den. Når jeg havner i personlige samtaler med andre, og avslører tankemåtene mine, blir de ofte litt provosert. Og så prøver de å få meg til å komme til fornuft. Det de ikke forstår, er at jeg allerede har vært ved «fornuft», og «fornuft» var det som ga meg problemer i utgangspunktet. Nå skal jeg fortelle om én av tingene som mange følsomme, men veldig positive mennesker reagerer på.

Jeg nekter å tillate meg selv voldsomme oppturer mer. Det er rett og slett fordi de er livsfarlige. Det er ikke sånn at jeg blir manisk eller noe slikt, når jeg får en opptur. En opptur for meg, betyr rett og slett bare at jeg fungerer like bra som vanlige mennesker, men er litt gladere i humøret enn hva de er. (Glad er jeg jo fordi jeg fungerer så bra) Jeg blir kjempestolt over ting som andre tar for gitt, og  å gjøre ting andre synes er kjedelig eller normalt, synes jeg plutselig er skikkelig skikkelig gøy. Siden jeg var liten har jeg fått slike oppturer som har vart i kanskje en uke eller to, hvor jeg har klart å stå opp tidlig, lage matpakke og gjøre lekser for eksempel. Da jeg var 17, opplevde jeg for første gang å være glad i en uke i strekk. Tidligere hadde jeg bare vært glad i en time i strekk, så jeg ble nesten bekymret for hva som var i ferd med å skje. Det hadde jeg god grunn til, for på et tidspunkt la jeg meg ned på gulvet for å hvile meg, og da var det som om gulvet ble borte under meg og jeg sank ned i et særdeles dypt hull. Og jeg kom ikke opp igjen.

For et par år siden fikk jeg en LANG opptur. Den var så lang at den inkluderte nedturer inni oppturen, men jevnt over hadde jeg det ganske bra. Jeg begynte å tenke at jeg hadde «blitt frisk» eller at jeg hadde «fått det bra». Nedturen etterpå er det veldig merkelig at jeg overlevde, og jeg blir nesten litt redd når jeg tenker på at jeg kan overleve sånne ting. Jeg tror bare jeg overlevde fordi jeg ikke visste hvor fælt det skulle bli, og fordi jeg ikke visste hvor lenge det skulle vare. Hadde jeg visst det, ville jeg jo aldri giddet å overleve.

Nå for tiden skjer det noe muffins, noe som gjør meg veldig mistenksom.  Her er noen av symptomene jeg har opplevd den siste tiden:

– Våkenhet på dagtid
– Mye søvn på nattestid
– Trøtthet om kvelden
– Mindre interesse for sosialt samvær, grunnet økt trivsel i eget selskap
– Laging av mat fra bunnen av, til tross for at det ikke er noen andre i nærheten
– Tapt behov for å «flykte» til andre byer eller andres hjem
– Økt sjekking av postkasse
– Mer ryddig adferd
– Økt interesse for å manipulere andre til min interesse, heller enn å la dem mislike meg

Dette er egentlig alle symptomene som finnes på opptur, i tillegg til at jeg forleden (se forrige innlegg) skrev en tekst. Jeg kan se den forrige historien gjenta seg. Jeg kan gå i den fellen og begynne å innbille meg at ting er i ferd med å «ordne seg», som om livet er lagt opp med en slitsom og fæl forhistorie og en lykkelig slutt – noe det ikke er. De fleste liv jeg har observert, har hatt ganske fæle slutter. Og kanskje også fine begynnelser. Ta alle eventyr (med lykkelig slutt) du vet om, og vend om rekkefølgen og legg på død. (De tre bukkene bruse var på seteren og koste seg i mange år. Så gikk de over en bro, et troll kom og spiste dem alle. En vakker svane ble beundret av alle de andre fuglene. Så ble den til en stygg andunge, som ble hakket ihjel av alle søsknene sine. Tornerose levde i et lykkelig forhold med en prins, men så stakk hun seg på en nål, falt i søvn og ble drept av en heks.) Noe av det verste med nedturer, er kanskje sjokket over at det ikke ordnet seg denne gangen heller, og at den lykkelige slutten tok slutt og ble til en ulykkelig slutt isteden, for det hadde faktisk vært bedre om det ikke hadde ordnet seg i det hele tatt så man slapp å kjenne på tapet.

Positive tanker er ofte ikke veien til glede. Positive tanker er et symptom på glede som allerede er der. Man tenker seg ikke ut av depresjonen, men man tenker mens man slutter å være deprimert, og tankene blir stadig mer positive fordi man stadig blir mindre deprimert. Folk tror de klarte det selv, men det var bare tilfeldig. Så på samme måte som positive tanker ikke kan hjelpe deg ut av mørket (selv om enkelte geniale tanker kanskje kan hjelpe deg å overleve i mørket), vil ikke nødvendigvis triste tanker skade meg når jeg har det bra. Men, de triste tankene kan hjelpe meg med å ikke bli SÅ glad at jeg mister fatningen helt. Derfor er det viktig for meg å alltid inkludere noen negative sider i de fine tingene som skjer, eller i hvertfall tanker som jekker ned eventuell selvskryt. For eksempel:

«Nå har jeg trent hver dag i en hel uke. Det var jammen flaks at jeg tilfeldigvis følte meg så i form denne uken, men det betyr ikke at det kommer til å fortsette sånn. Hvis jeg skal gjøre det samme neste uke, må jeg passe på å ikke gjøre for mange andre aktiviteter utenom.»

Istedenfor:

«Hurra! Endelig har jeg fått den livsstilen jeg ville ha!!!!!! JEG ER FLINK! NÅ KAN JEG KLARE AAAAAALTTTTT!!!!!!!»

Jeg passer også på å lese mye om triste saker i media, så jeg ikke skal glemme at verden er et jævlig sted selv om jeg ikke har det jævlig. Når man har det bra er det lett å glemme at man har det bra i en fæl verden, der mange andre har det så grusomt at det hadde vært bedre om alle i hele verden døde enn at grusomhetene skal fortsette å eksistere. Det er som om jeg noen ganger tror at ting kan bli bedre bare jeg passer på å tenke på det jevnlig. Som om mine tanker kan hjelpe et barn som er kidnappet ut av kidnappingen på en eller annen magisk måte. Hva vet vel jeg. Det er så mange grusomme mennesker i verden at vi ikke et øyeblikk må finne på å lukke øynene og tenke at verden er vakker og at mennesker er flotte – vi må være på vakt, vi må være mistenksomme til hverandre, og uansett hvor glad man er i noen, må man ikke et øyeblikk prøve å stole på den.

Å stole på noen er noe annet man kan gjøre hvis man blir for glad. Det skal jeg prøve å ikke gjøre. Det høres sikkert også trist ut, men det er faktisk utrolig deilig å ikke stole på noen hvis man bare ikke-stoler på riktig måte. Tenk på det å stole på noen som å desperat holde fast i noen, som å gjøre seg avhengig av dens valg og å bli utrolig skuffet eller få sjokk hvis vedkomne gjør en feil som sårer en, eller viser seg å være en ondsinnet psykopat. Hvis du stoler på partneren din, betyr det at partneren din kan mishandle barna dine uten at du finner det ut, for eksempel. Å stole på andre kan skade flere enn bare deg selv. Noen blir såret når de finner ut at jeg ikke stoler på dem, men hvis de hadde vært mer positivt innstilt, ville de kanskje sett på det som en frihet. Jeg forlanger ikke noe spesielt, for jeg gjør meg utrengende til de tingene jeg kunne ha stolt på at andre ville gjøre for meg. Hvis jeg har en fæl dag, kan andre føle seg helt trygge på at de ikke får vite om det før jeg får en god dag igjen. Jeg kommer ikke til å søke til andre mennesker for å få hjelp. Jeg kommer ikke til å ringe noen når jeg står på kanten av stupet, for jeg vet at de ikke kommer til å være der for meg – og hvis de bestemmer seg for å være der likevel, kommer det bare til å være veldig midlertidig, til de går lei og dolker meg i ryggen og kanskje til og med dytter meg utfor stupet. Da er det bedre å stå på kanten av stupet alene helt til man føler seg bedre igjen – faktisk MYE bedre enn å stå der mens noen andre dytter deg i ryggen. Andre slipper også at jeg sutrer over at de ikke trøster meg, for de kommer ikke til å komme i noen situasjon der de får mulighet til å trøste meg. De gangene jeg kunne ha blitt trøstet, kommer jeg nemlig ikke til å være der. Da kommer jeg til å isolere meg fullstendig – og det er faktisk en mye bedre følelse enn å plutselig skylde noen noe.

Tenk på hvor mye kontroll du gir fra deg når du viser andre at du er sårbar. De kan godt vite om det, men de trenger ikke se det eller være der når man er hudløs. Det er bedre å si: «I går var jeg skikkelig trist,» enn å si «nå er jeg skikkelig trist». Da føler ikke den andre noe ansvar for følelsene dine, og da blir den ikke redd og stikker av. Det er nå, mens jeg føler meg bra, at jeg kan bygge alt det jeg trenger til neste nedtur. Ved å ikke knytte meg for mye til andre mennesker, vil jeg ikke føle på sviket deres når nedturen kommer, for jeg vil aldri finne ut at de ville sviktet meg når jeg ikke føler at jeg trenger dem til noe uansett. Jeg er sterk nok, akkurat nå, til å bygge opp den avstanden jeg trenger til andre mennesker for at de skal klare å være glad i meg. Til å manipulere alminnelige mennesker til å respektere meg. Til å sørge for at huset er ryddig til neste nedtur, så ikke rotet blir et problem. En opptur er en høst hvor man samler inn alt man trenger til vinteren, ikke en sommer hvor man koser seg og blir helt slått ut når vinteren kommer helt ut av det blå og helt uten oppsparte midler.

Dette var dagens visdomsord. Jeg putter den i kategorien «demoraliserende», siden andre mennesker synes det er det demoraliserende å gå rundt med det ene øyenbrynet hevet mistenksomt hele tiden. Det jeg vil si, er; bruk noen av disse tipsene hvis du ofte føler deg sviktet. Jeg har faktisk blitt mer glad i andre mennesker etter at jeg sluttet å stole på dem. Jeg liker dem bedre, respekterer dem mer og har det mer fint sammen med dem. Og de liker selvfølgelig meg bedre også. (Med mindre de leser denne bloggen, så klart. Noe jeg håper ingen gjør.)

Reklame

Bursdagstekst til Stine: Del 1

(Hvert år skriver jeg en tekst basert på en ønskeliste, og jeg leverer den alltid meget for sent. Som regel sender jeg den bare som et dokument, men denne gangen har jeg lyst til å dele den opp i mindre deler – og derfor legger jeg den ut her. Det føltes riktig å vende tilbake til min sjelemålform nynorsk, selv om jeg er noe ut av trening. Teksten handler om en tur i fjellet.)

 

Langt frå alt, men allikevel nært nok til at ein kunne kome dit viss ein tok bussen fire timar og spaserte oppover terreng i seks, var Haifjell. Haifoss sto og brølte utan pause, brølte med sylskarpt vatn som smalt ned i fjellet og vart til ein brusande elv, nesten turkis. Her, berre ein time eller to opp i fjellet, kunne ein sjå ein eldre herremann stå å fiske med en gamaldags, grøn sekk på ryggen og store støvlar. Dei som var pensjonert frå jobben og som no berre fylte livet med meningsfulle aktivitetar og sto opp og gjekk ut døra lengje før du og eg har slutta å drøyme, ja kanskje før me har sovna i det heile teke. No var det mai, difor var det kome opptil tre forskjellige type blomer oppover stiene til Haifoss, og det var variasjon i kva blome ein kunne sjå på på dei forskjellege etappene. Haifoss hadde òg nokre løyndommar som ikkje so mange visste om. Det var difor dei var løyndommar. Desse hadde vore der i tusenvis av år, gøymd for menneskeheita, frå alle som budde i nærleiken, frå gamle menn med fiskestang to timar opp i fjellet, og frå dei meir hardbarka turistane seks timar der oppe ved Haifossen. Det fjellet ikkje visste, var at nokon snart skulle få greie på det.

Nede på bakken, fleire timar med buss og midt i ein bråkete by, sat ein mann ved namn Robbie på ein låg, svart stol og sydde sin gode ven Freddie. Freddie hadde prøvd å drepe seg sjølv med narkotika og kniv, men narkotikaen var ikkje ekte, og kniven hadde vore akkurat litt for sløv. Nett no var han svimmel frå tapet av blod, og sat berre på Robbies toalettlokk og stirde rett framfor seg med sløve augo. Gjennom tåkesynet kunne han sjå Robbie i djup konsentrasjon. Kvar han eigentleg hadde lært å sy sånn, hadde han ingen ide om, men han hadde berre akseptert med tida at Robbie kunne mykje rart. Til dømes å sy sår. Eller alt som hadde å gjere med juss. Han var berre tretti år gamal, so han hadde nok ikkje studert til båe sjukepleier òg advokat, sjølv om det kunne sjå sånn ut imellom. Nei. Etter dette skulle han gå å leggja seg. So skulle han ut å sjå etter noko ordentleg shit som kunne slå han heilt ut, og so skulle han sende nokre folk på den idioten som solte noko som ikkje verka til han. Hadde han fått det han baud om, det han betalte for, so ville han ha vore daud no, då ville han fått fred. Då ville han ikkje sitte her som ein idiot med den flengete armen i Robbie si hand. Robbie fullførte prosedyra med ein fuktig klut med sprit og bandasjering med glimrande perfeksjon, og byrja rydda opp att sysakene. For å hindra Freddie i å hjelpe til å tørka vekk blodet, baud han han om å setja på kaffien. Å tørka opp blod var båe rart og rituelt, nesten meditativt, og han ville ikkje at det skulle taka for kort tid.

I Sandefjord, i eit leigd hus i ei stor hage, sat Emma med eit lerret som ho klaska måling på. Emme var mykje yngre enn Robbie, ja, litt yngre enn Freddie òg. No skulle ha laga noko stilig og abstrakt som ho kunne selja for mange tusen kroner, og kva slags kjensle det skulle imitera, kunne ho heller finna ut seinare. Det var ikkje mykje tid igjen. Bussen skulle gå om ein time, og ho var enno ikkje ferdig med å pakka. Spesielt viktig var det å få med det nye speilreflekskamera og stativet. Utan dette, ville det ikkje vere noko vits i å dra på fjellet. Ho smilte for seg selv medan ho tenkte på korleis ho skulle stå der føre fossen, heilt naken med masse sjal i henda som vaia i vinden og famna om henne. Det lange, raude og mystiske håret heilt ned til rumpesprekken. So skulle ho gå inn i den litle turisthytta å skriva i ei lita bok for hand, og då skulle ho setje kamerastativet klårt så ho kunne ta magiske bilete av ho sjølv, det lange håret nedover bordet, blyanten og stearinljos. Ho skulle skriva ein lang tekst på engelsk om korleis det var å sitja der å vera kunstnar, og so skulle ho leggja det ut på instagram med ein gang ho kom heim! Då ville mange kunstnar-menn, båe målarar og musikarar, stira på bileta hennar og drøyma. Drøyma om den vakre huldra der ute i skog og fjell… Kanskje ho endeleg ville få ny kjærast. No hadde ho jo vore åleine i over ei veke. Ei heil veke utan eit hankjønn som kunne bestemme kva ho skulle gjera. Det var heilt forferdeleg.

Som sagt var dette i mai, i mai medan Haifjell framleis fekk stå noko i fred. Haifjell var ikkje eit spesielt høgt fjell, det var berre frykteleg langt og med mange krikar og krokar. Nesten ikkje noko snø i det heile teke, og med mildt vårvêr på alle plassar ein kunne gå. Nett no var fjellet perfekt viss du ville vera heilt åleine, uforstyrd av svermar med turistar. Sekst timar opp i fjellet, ganske nært der Haifoss sto og buldra, var turisthytta. Om sumaren var det folk her fleire gongar i veka, men no var det ein stille periode der berre spesielt interesserte kom på besøk. Til dømes eit søskenbornpar seks timer med vandring og mange timar med bussing i nærleiken. Kaja hadde vore skeptisk til å vere med fettaren sin opp i Haifjell, men etter mykje tenking og lengting etter å koma seg vekk frå den rotete leilegheita ho hadde fått kasta etter seg av foreldra, hadde ho sagt ja. Ja. Det var mykje betre å sitja i ei hytte heilt utan noko ho måtte passa på, utan å kunne koma seg til den ekle postkassa, og utan å sjå støvet sveva i lufta kvar gong sola sto opp. Å kunne gå ut i frisk natur for å pusta, istadenfor å tråkke i skitent vatn på parkeringsplassen. No, medan ho framleis hadde moglegheit, før NAV om med ein dum praksisplass som ho måtte gå til kvar dag og som skulle stela livet hennar utan at ho fekk nok pengar for det til å bu ein gong.
«Kaffien er ferdig no!» ropte fettaren frå turistkjøkenet. Han hadde håret samla i ein ball på toppen av hovudet, andletet var ekstra friskt og fargefullt etter all gåinga i den milde vårsola. «Sjå her.» Han helte kaffien frå kaffikokaren til to småe koppar, sette seg ved tursthyttebordet og smilte mysande ut or vinduaget. Ei ku rasla med bjella si medan ho vandra forbi hytta, og fettaren vinka entusiastisk til henne. Kua vinka ikkje attende. «Pizza ville vore digg,» sa fettaren og byrja pakka ut alt han hadde hatt med seg i den svære tursekken for å leggja det i skåp og kjøleskåp.
«Me tek det i morgon,» føreslo Kaja. «I kveld vil eg ha noko som tek kort tid å laga. Eg går i dusjen.» Ho reiste seg, smilte til fettaren og forsvann inn på turistbadet. Det var alltid so digg å dusja på nye bad, bad ho aldri hadde vore på før. Heilt utan tankane ho hadde tenkt på sitt eige bad.

Nede på bakken att, fleire timar med buss og midt i ein bråkete by, var Robbie godt ferdig med å tørka og vaska vekk blod. Han hadde hatt alt han hadde brukt av hygieneartiklar i ein pose som han hadde kasta i søppelet, og no sat han i sofaen med sin gode ven Freddie. Han visste nok at det fyrste Freddie kom til å gjera når han følte seg betre var å gå ut og sjå etter noko ordentleg farleg narkotika, samt ødeleggja dei fine stinga som Robbie hadde lagd. Freddie var flink til å oppføra seg som om alt var som normalt, flink til å få andre til å tru at det gjekk betre, for so å overraska dei når det når noko plutseleg gjekk gale. På mange måtar var det hell og lukke at han var hos Robbie og ikkje hos nokon andre, og kanskje var det det vesle instinktet for å overleva og for å få det betre, som gjorde at Freddie valte å vera akkurat her. Det var jo ikkje sånn at Freddie heile tida hadde lyst til å døy og at han prøvde å drepa seg sjølv heile tida utan å få det til. Då ville han jo ha gjort noko meir brutalt. Det var meir det at når han var skikkeleg full – noko han ofte var om dagen – eller heilt borte på andre måter – so tok han farlege val. Han valte stadig aktivitetar og gjeremål som han kanskje kunne døy av, men ikkje garantert. Som å leike med terning, eller spele russisk rullett. Som om han ikkje orka å ta valet sjølv, men ville gje det til tilfeldigheitane. Han hadde so mange dumme kontakter overalt at å koma seg ut av desse dystre periodane var eit håplaust prosjekt for ein slik ein destruktiv personlegheit.
«Når vi er ferdig å drikka denne kaffien,» byrja Robbie med eit lurt smil kring lippene. «So kan vi gå å pakka.»
«Å?» Freddie sperra opp augo.
«Vi skal jo på tur!» Robbie spelte overraska. «Du, eg, Hans-Magnus og min glade bror Glenn. Vi skulle jo gå i morgon, men eg tykkjer det ville vore stilig å besøkja Heartbreak Hotel på vegen. Skal vi dra i kveld?» Han tok pulsen og heldt han nede for ikkje å verta avsløyrd. Viss Freddie skjønte kvifor denne ideen kom, kunne det slått negativt ut. Det bør alltid verka som om den einaste grunnen til ideen er «moroskuld», og ikkje «for å halda Freddie vekke frå destruktive menneske». Heldigvis var Robbie ein meister i manipulering, og Freddie såg ikkje det minste mistenksam ut. At Robbie kom med ein spannade ide var jo ikkje direkte urealistisk, dei hadde trass alt gjort mange spanande ting saman før òg.
«Ja!» sa Freddie og slo henda saman. «Det hotellet hugsar eg! Det var der alt var raudt og vampyr-aktig, og dei hadde eit gigantisk bibliotek med kjempespanande bøker.»
«Nemleg,» nikka Robbie. «Dessutan – når vi tek dette på vegen til fjellet, kan vi låna dei mest interessante bøkene og ta dei med i bagasjen. Då får vi jo skikkeleg ro til å lesa.» Robbie byrja taka i bruk neste manipulasjonsteknikk, nemleg å setja seg sjølv i fokus. «Eg har slitt med roen og konsentrasjonen i det siste, for å vera ærleg.» Han rynka panna som om han nettopp hadde fortald det mest personlege han hadde sagt til nokon i heile sitt liv. Og, det var nesten sant. Det var sjeldan han fortalde noko so privat som det han nettopp hadde sagt. Det var nesten litt flaut. «Det kjem til å vera svært bra for meg å koma seg til eit stille område, la alt av jobb liggja att heime og berre fokusere på gode bøker som eg ikkje har bruk for i det heile teke men rett og slett berre har lyst å lesa.»
Freddie stirde drøymande ut i lufta nokre få sekund, som for han var veldig lengje. Robbie hadde rett, og han kjende seg einig. Han ville òg ha godt av å koma seg vekk, tenkja på heilt andre ting, lesa bok og gløyma sitt eige liv. I tillegg kunne ha nesten ikkje venta med å hengja med Robbie sin litlebror Hans-Magnus, ein kjernekar på Freddie sin alder som var som teke ut frå ein gamaldags film. Hans-Magnus var båe det motsette av Freddie, og ganske lik på same tid. Ingen utanforståande ville forstått kvifor dei to gjekk so bra ilag, når den eine var uskuldet sjølv og so kristen at han nesten ikkje visste kvar han skulle gjera av seg, medan den andre var sjølve symbolet på Djevelen, med fleire knullekameratar enn det er is i isbilen. No hadde Freddie sett tankefullt ut i lufta i heile ti sekund, so det var på tide å gjera noko anna. «Eg går og pakkar,» ropte han medan han sprang inn på gjesterommet der alt han eigde låg. Robbie smilte hyggjeleg til han var sikkert på at Freddie var ut or syne, so sprang han ned i kjellaren og slo inn nummeret til Hans-Magnus. Hans-Magnus var den viktigaste personen å ha med, og nest-viktigst var trillingbror Glenn. Difor ringde han Hans-Magnus fyrst.
«Vi skal til Haifjell,» sa han med ein gong, heilt utan å starte samtalen eller presentera seg. «Vi skal dit i morgon. Eg tek med Freddie til Heartbreak Hotel i kveld, og so går vi oppover fjellet. Du er nøydd til å vere med, det er trass alt ikkje like spanande utan Hans-Magnus Orderbye – eller kva?!»
«Stilig!» ropte Hans-Magnus i andre enda. «Åh… Å! Eg står jo her midt i pensum og bøker og alt som er, eg skal analysera det bibelverset om – ja, du skjønar sikkert kva eg meiner, men so lengje eg kan ta med ein notatblokk og boka hosjølv, so går jo det bra?! Artig at du har vorte so impulsiv, Robbern! Det liknar ikkje deg, men eg likar det. Og ein annan ting, kan du henta meg? Eg kan pakka no, viss du hentar meg, so slepp eg ta bussen åleine heile vegen, sjølv om et kan vera festleg det òg! Skal du dra NO? Med ein gong?!»

Ja, det skulle dei. Brørne Orderbye og Freddie, skulle dra med ein einaste gong. Trillingbror Glenn, som var noko meir streng som type, tenkte at ein tur på Haifjell ville vera glimrande trening, men han skulle køyra sjølv neste dag. Den tullete hotellet ville ikkje han kasta vekk tida si på. Han likte ikkje å lesa dumme bøker, han ville heller lesa om vitskap og om trening. Det brydde ikkje fjellet seg noko om, og ikkje fossen heller. For fjellet var det same kva folk leste om, eller om det var nokon der i det heile teke. Fjellet var lagd av eit materiale som hadde levd i over ein milliard år, og merkte ikkje ein gong at det var menneske der, dei var som nokre bakteriar som levde i mindre enn eit sekund før dei døydde.

Kunsten å ha det VERST

Inspirert av en annen blogg, har jeg også lyst til å skrive et innlegg om selvskading. Jeg skal selvfølgelig skrive om hvorfor min periode med selvskading var mye verre enn den andre bloggen sin, og hvem av oss som fikk størst sår.

Kødda.

Nå har jeg bare helt hvite arr. Når jeg er på mitt hviteste kan man nesten ikke se dem, siden de har samme farge som huden min. Praktisk. (Visste du at ett av de festligste komplimentene jeg har fått er: «Du ser ut som en reklame-plakat for den ariske rase, laget av Hitler»? Kommentaren kom fra en inder.) Uansett. Jeg drev med såkalt «selvskading» (utrolig negativt ladet ord) da jeg var elleve år gammel, og hadde dette som hobby/lidenskap (det er riktig ord) helt til jeg var atten. Etter dette sluttet det å være en hobby og en lidenskap, og til noe jeg gjorde en sjelden gang – litt som skriving. Før var å skrive min store lidenskap og også min hobby, mens nå er det bare noe jeg faller tilbake på en gang i né og ny. Mye lidelse er knyttet til det faktum, derfor er det kanskje fremdeles en lidenskap. I motsetning til «selvskading», som det ikke er noe lidelse knyttet til for øyeblikket. Nå er hobbyen fullstendig lagt på hyllen, og selv ikke i den mørkeste av den mørkeste tid, tok jeg opp denne interessen.

Det jeg skal skrive om nå, var den tiden hvor jeg oppdaget emnet. Det vil si, emnet oppdaget jeg ikke riktig ennå, for jeg hadde faktisk ikke hørt om det før. Det jeg var fascinert av, var vampyrer og dermed også blod. Jeg var så fascinert av blod at jeg nesten kom i ekstase da jeg forstod at man kunne få blodet til å komme ut av kroppen uten verken å få vondt eller slå seg. Jeg syntes nemlig ikke det gjorde vondt å skjære i huden hvis jeg gjorde det på riktig måte. Målet mitt var aldri å få vondt, «overdøve» noen form for smerte eller lage synlige merker som andre kunne kikke på. Målet var utelukkende å dyrke interessen min for blod og å komme i en transeliknende tilstand hvor jeg slappet av på grunn av det magiske synet. Derfor synes jeg ikke at jeg «selvskadet» meg. Jeg ble ikke skadet, jeg fikk ikke varige mén, jeg vil ikke si at å leve med noen hvite arr på min helt hvite hud er noe stort problem i hverdagen, jeg ble ikke traumatisert, jeg valgte selv å gjøre det og gjorde det ikke ukontrollert eller i en slags desosiativ tilstand, og jeg fikk aldri noen infeksjon eller andre problemer siden det eneste målet var å blø mest mulig og ikke få dypest mulige sår. Det var faktisk skikkelig nedtur hvis jeg feilberegnet skarpheten på redskapet og fikk et sår som var så dypt at det ikke gadd å blø en gang.

Det som var ganske kjipt, var at et år senere begynte mennesker å bruke et ord som var «emo». «Emo» var et omdiskutert ord som noen ganger omhandlet en klesstil, noen ganger omhandlet en musikksjanger og noen ganger omtalte å være lei seg. Andre ganger omtalte det bare handlingen «selvskading» i form av å kutte i huden sin. Det dumme med dette ordet, var at folk begynte å finne ut at det fantes noen som drev med dette. Da begynte de også å reagere på merkene mine, noe de aldri hadde gjort før. Jeg kunne ikke gå rundt med langermede klær fordi jeg alltid har slitt med elleville termostater som liker å skru temperaturen min opp til hundre-og-seksti-grader, og hvis jeg hadde på meg klær ville jeg smelte. Spesielt langermede klær, jakker og annet glohett fjas. Derfor hadde alle fritt innsyn til armene mine, som er det stedet som er lettest å komme til hvis man liker å se på blod. Det ble masse rabalder på alle kanter, noen ble sinte, noen ble veldig glade (på en svært slem måte), og noen ble provosert og fikk en trang til å rope ordet «emo» mange ganger etter hverandre, gjerne i kor med andre likesinnede. Det var utrolig plagsomt, siden denne hobbyen var ganske personlig for meg – altså en lidenskap. Jeg fortsatte selv om folk ble elleville, siden det var det beste jeg visste. Etter hvert som folk ble mer og mer opphengt i det, ble jeg det også. Det ble nemlig en trøst som jeg måtte bruke hver eneste gang noen var ekle mot meg, og det hjalp ganske så mye. I hvertfall på kort sikt. At noen sa at det ikke hjalp på lang sikt, betydde ikke noe for meg. Astmamedisiner hjelper heller ikke på lang sikt, man fortsetter å få nye anfall, men de er viktige likevel.

For meg og mange andre mennesker var det svært negativt at selvskading ble kjent. At det fikk andre til å begynne med det samme, var mitt minste problem. At noen andre gjorde det samme var jo ganske hyggelig, for da hadde jeg flere å snakke om eller utføre hobbyen min med. Det negative var at personer som ikke hadde samme hobby også visste om den, og sa stygge ting hele tiden. En annen negativ ting, var at det fantes mange som drev med ekte selvskading. Altså at de skadet seg selv for å bli skadet. For dem var det beste å kunne lage skikkelig dype og farlige sår sånn at de måtte sy på legevakten, eller få en blodoverføring på sykehuset. Disse var kanskje like nedbrutt som meg på andre fronter. Jeg var nemlig ganske nedbrutt og hadde det veldig fælt, men følte ikke at det hadde noe med hobbyen min å gjøre. Akkurat som at det ikke hadde noe med skrivingen min å gjøre. Akkurat slik som mennesker med store problemer som ikke driver med selvskading har det.

På internett fantes det mange forum å søke seg til for å snakke med likesinnede, og i noen av disse forumene bodde også de som tok kuttingen til nye høyder. I noen diskusjoner pleide de å skrive at hvis man ikke kuttet seg ordentlig, men bare på overflaten og ikke måtte sy, så betydde det at man ikke hadde det noe særlig vondt. Da følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor, og fikk lyst til å lage dypere merker. Plutselig hadde hobbyen min sluttet å være min egen, men ble styrt av selvskadings-ELITEN. (Eliten!) Noen ganger spurte jeg dem om de mente at mennesker som ikke skjærte i seg selv i det hele tatt, og ikke hadde ett eneste kutt, dermed hadde det helt fantastisk – i og med at dybden på kutt var målet av smerte. Da ble de enda sintere, og sa masse stygge ting.

Jeg kjenner ikke så mange fra selvskadings-eliten i dag. Først og fremst fordi jeg ikke liker å ha kontakt med mennesker som sier ufattelig mange teite ting. Jeg har også kjent mennesker som lager veldig dype sår som ikke sier teite ting, og som kan tenke. Men, jeg vet at det sikkert finnes mange mennesker rundt omkring som en eller annen gang begynte med selvskading, men så endte opp med å gjøre det – ikke for sin egen del – men for å imponere andre selvskadere. Akkurat som man på kutte seg dypere hvis psykologen sier «PØH! Det DER er jo ingenting!» (det har skjedd!) eller når noen sier «jeg forstår folk som kutter seg på ordentlig, men ikke de emoene som bare risper». Selvskading ble ødelagt for meg da jeg måtte prøve å konkurrere med andre selvskadere. Det var veldig trist, men på sikt kan det hende det var derfor det gikk helt over – i tillegg til at jeg utviklet selvmedlidenhet og ble trist av å lage sår. Andre derimot, kan ha startet med forsiktig risping og endt opp med flenging og filitering på grunn av dustete utsagn fra den snobbete delen av gruppen.

En annen ting jeg lurer på, er hvorfor det egentlig er et mål å ha det verst. Om det så var så enkelt, at dybden på sår var målet på smerte, hva så? Hvorfor er det en prestisje å være den personen som «har det verst»? Hvorfor må man kappe av seg armer og ben og hode for å vinne kampen om å «ha det verst» av alle? Hva vinner den som har det verst? Den vinner i hvertfall ikke hjelp, for når systemet ikke klarer å hjelpe de med risp en gang, hvordan skal de klare å hjelpe de som «har det verst»? Skal den vinne medlidenhet fra de som har det mindre verst? Hva skal den bruke den medlidenheten til i så fall? Får den en medalje? Og hva skal den bruke denne medaljen til?

Hvis noen har et svar på disse spørsmålene, blir jeg veldig interessert. Bare ta kontakt i kommentarfeltet, eller send en E-post til:

daniel.bo.fl@gmail.com, og så skal jeg ta det opp senere.

Takk for meg.

Verdens slemmeste visdomsord

«Du må elske deg selv før noen andre kan gjøre det».

Det har du sikkert hørt. Kanskje også da du minst trengte å høre det. Da du hadde det aller tøffest, var aller mest usikker på din egen verdi som menneske og aller mest trengte at noen andre satte pris på deg. Da kom det en eller annen dust og sa til deg at INGEN kunne elske deg, siden du ikke klarte å gjøre det selv. Man kan kverne lenge på den tanken der.

INGEN kan elske deg. De KAN ikke elske deg. Det går rett og slett ikke an. Du har kanskje levd i to eller tre tiår, og har aldri opplevd å elske deg selv helt. Og, derfor kan INGEN elske deg. Hvordan skal man tro på at man plutselig kommer til å bli bra igjen, plutselig kommer til å se på seg selv som et bra menneske og plutselig begynne å ELSKE seg selv når man aldri har gjort det før? Hva hvis det er innbakt i lidelsen din at du rett og slett ikke ELSKER deg selv? Å elske er jo ganske dramatisk. Du skal ikke bare like deg selv for å elske deg selv, og hvis du ikke en gang liker deg selv, er det jo ikke særlig sannsynlig at du skal begynne å ELSKE deg – at du skal rekke det – før du dør. Når bare likingen ser ut til å kunne ta ti år til. Og så beundringen. Og så kjærligheten. Og så elskingen – helt til slutt. Kanskje fortjener du å bli elsket den siste dagen før du dør, når du endelig har klart å komme til elskingen. Men, det er ikke sikkert du rekker det før en sykdom eller lastebil kommer og tar deg. Er det ikke en vemmelig tanke at ingen noen sinne skal kunne elske deg? Jeg vil jo ikke noe annet enn å bli elsket. Når noen prøver å trøste meg med at INGEN KAN ELSKE MEG – så hjelper det ikke spesielt mye. Det blir jo ikke noe lettere for meg å elske meg selv når noen forteller meg at INGEN kan elske meg.

I natt kom det en tanke til meg, som var ganske interessant. Den var at visdomsordet kanskje er misforstått og misbrukt. Det er ikke sikkert det som menes er at ingen kommer til å elske deg før du elsker deg selv, for det ville rett og slett vært for merkelig og for trist til at jeg ønsker at det skal være sant. Det betyr jo at en mamma, som automatisk elsker barnet sitt, bare plutselig slutter å elske barnet sitt når barnet får dårlig selvbilde. Eller at en hver kjæreste bare plutselig slår opp hvis kjærester blir utsatt for et traume som fører til psykiske problemer. Det er jo ofte sant, men jeg nekter å tro at absolutt alle mennesker i hele verden er så idiotiske at de bare stikker av med én gang partneren får en slik utfordring. Dessuten er jeg ganske så sikker på at jeg har mye erfaring med å elske noen som ikke elsker seg selv, og jeg tror ikke noe på at jeg er den ENESTE I HELE VERDEN som er i stand til noe slikt.

Så. Nå skal jeg prøve å tolke det stygge, teite visdomsordet litt. Se for deg at du ikke elsker deg selv, men at du elsker en gutt med blå jumpsuit og svart halvlangt hår. Han elsker også seg selv. Både du og han gir ham kjærlighet, dere pøser på med kjærlighet fra begge veier. Han koser seg med tid for seg selv, koser seg med deg, ber deg gjøre ting med ham fordi han unner seg selv kjærlighet, samtidig som han gir litt kjærlighet til deg også. Han får to store hjerter over hodet, ett fra seg selv og ett fra deg.

Du derimot, i rosa jumpsuit og lyst halvlangt hår, elsker bare ham. Siden han elsker deg også, har du ett hjerte over hodet, men ikke to. Han gir deg kjærlighet, men noen ganger er han for seg selv for å gi seg selv kjærlighet, og da er du alene uten noe kjærlighet i det hele tatt. Du kan bare kose deg når du er sammen med ham, hver gang han går blir det ukoselig. Du ber ham aldri gjøre ting for deg, for du føler ikke at du fortjener det, men han ber deg ofte gjøre for ham, så det blir urettferdig siden dere er to om å sørge for hans velvære og bare én om å sørge for ditt. Du vil automatisk føle deg mindre elsket enn det han gjør, siden han tross alt har to hjerter over hodet sitt mens du bare har ett.

Hvis du da er sammen med en litt utålmodig type som mangler empati, kommer han til å forlate deg etter ganske kort tid fordi han synes du er klengete eller sutrete. Hvis ikke, kommer han hele tiden til å vise misnøye på en måte som gjør deg redd for at han skal forlate deg når som helst. Du blir selvfølgelig helt desperat etter å beholde ham, siden han er den eneste i hele verden som elsker deg – og hvis han går sin vei, har du null hjerter over hodet og blir forlatt i stummende mørke, mens han har sitt eget i behold. Du vil derfor begynne å tilpasse deg ham så mye du bare klarer, og forandre deg på alle måter han måtte ønske seg. Hvis han i tillegg mangler empati, kommer han til å utnytte dette så mye han bare kan og forme deg i sitt bilde. Han kommer til å fjerne seg fra vennene dine, hvis du har noen, og han kommer til å få deg til å kjempe så hardt for ham at hvis han skulle finne på å gå like vel, husker du ikke hvem du var før dere møttes. Du har forandret deg så mye, og jobbet så hardt, at du ikke lenger vet hvor du kommer fra. Når det han har laget er ferdig, og han ikke er fornøyd med verket sitt og kaster deg i søpla, kommer du til å bli værende i søppelet MEGET lenge.

MEGET.

MEGET.

Lenge.

Derfor tror jeg på at å elske seg selv før man elsker noen andre, kan være veldig lurt. Det stemmer ikke at man må elske seg selv før noen andre kan gjøre det, det er noe bare veldig ufølsomme mennesker ville sagt. Men, det er definitivt lurt å ikke begynne å elske noen andre uten at du elsker deg selv. Da kan du nemlig finne på å elske deg selv i stykker, eller havne i gale hender uten å vite det selv. Hvis du elsker deg selv er det lettere å komme seg vekk når noen behandler deg dårlig, å holde fast på sin egen personlighet så man ikke blir et vrak hvis man blir forlatt, samt få en følelse av at kjærligheten de to veiene er noe lik.

Ellers kan man selvfølgelig prøve å inngå et kjærlighetsforhold med en annen som heller ikke elsker seg selv. Da kan dere bli avhengig av hverandre, og det er jo litt artig.