Trust no bitch

I det siste har jeg snakket med legen min om å stole på andre. Det er nemlig noe jeg ikke gjør, og jeg prøver å finne ut hvorfor og hvordan jeg kan leve med det uten å skyve folk vekk fra meg. Jeg vet at jeg blir uvanlig sterkt knyttet til andre, på en måte jeg tror er vanskelig for andre å forstå, siden de ikke har det på samme måte. Jeg knytter meg til veldig få personer, men desto sterkere. Når noen kommer innpå meg føles det ut som en forbrytelse når de røsker seg ut igjen, fordi de tar med seg ting jeg aldri ville gitt dem hvis jeg visste at de skulle stikke. Det føles ut som et røveri, og jeg lover meg selv, hver gang, at jeg aldri skal slippe noen innpå meg igjen. Det får da være grenser for hvor mange retninger innvollene mine skal spres før jeg sier stopp. De er allerede over alle hauger – mennesker har sneket seg tett, tett opptil meg, fått tak i alt jeg har og så stukket av med det så mange ganger at jeg burde ha lært, burde jeg ikke?

Jeg kjenner mange som snakker om venner de har hatt siden de gikk i barnehagen. Jeg tror jeg også ville hatt sånne venner hvis vi ikke hadde flyttet vekk fra Nesodden da jeg var liten, for der følte jeg fra jeg var gammel nok til å tenke at jeg hadde venner. I Horten var ikke barna like begeistret for meg, så jeg måtte på en måte kreve venner isteden. Jeg visste at de snakket stygt om meg når jeg ikke var der og at de egentlig ikke likte meg, så jeg måtte bruke litt mer makt for å holde på dem. Som regel hadde jeg bare en og en eller to og to venner, der de andre to var sterkt knyttet til hverandre mens jeg egentlig bare var den irriterende personen som kom og forstyrret vennskapet deres. Jeg ville alltid prøve å sette dem oppmot hverandre i et håp om å gjøre oss mer likeverdige, uten at det noen gang fungerte. Jeg turte ikke å bli medlem i større gjenger, for der ville jeg alltid føle meg utenfor, uansett hva jeg gjorde. I større gjenger er det skumlere å åpne munnen. Det er flere som dømmer deg hvis du sier eller gjør noe feil, og de har avanserte koder og regler som man ikke forstår hvis man ikke er en innfødt. Hvis du kommer inn i gruppen når du er fem år gammel, er det allerede for sent. Du må komme når du er ett år. Senest.

Da jeg begynte på barneskolen skled jeg fra mine første venninner i Horten – siden de var innfødt i Horten by, forstod de mye avansert kodespråk som jeg ikke forstod meg på. Dermed hadde de innpass i gruppen. Jeg søkte heller til de som virket mer sårbare. En liten pike som satt på trappen og gråt, for eksempel. Mesteparten av barneskolen hadde jeg to venninner, som var bestevenner med hverandre. Vi gjorde mange spennende ting sammen som jeg syntes var gøy, men i hemmlighet ville de egentlig leke helt andre leker. De gikk i samme klasse, så det var lett å unngå meg, spesielt når vi gikk på forskjellig SFO. (Det var liksom to etasjer) Derfor endte jeg alltid opp alene under et tre. Jeg visste at de unngikk meg, men jeg fortsatte å henge meg på dem likevel, fordi jeg ikke hadde noen andre. Det var jo så mye lettere å lese to personer enn å lese ti mennesker med hemmelig kodespråk seg imellom.

Jeg klarte å holde på dem i fem år, før de brøt vennskapet like brått og bestemt som når man dumper en kjæreste man har brukt opp. Derfor byttet jeg skole, og fikk ny bestevenn, med akkurat samme problematikk: Jeg styrte alt, sugde personen inn i min egen verden og dro livsenergien ut av den helt til den stakk. Jeg gjorde det igjen hver gang jeg fikk en internettvenn, og med vennen jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg har alltid vært flink til å fengsle folk, få dem med på alt jeg vil, gradvis forvandle dem til meg, helt til de finner ut at de vil bryte og leve sitt eget liv med menneskene med det rare språket. Og dit kan jeg ikke følge etter. De store gruppene vil ikke ha meg, og jeg skjønner ikke hva de sier. Hvis jeg åpner munnen kan de plutselig bli sure, uten å fortelle meg hvorfor så jeg kan forklare meg.

Nå som skolesituasjonen ikke lenger er aktuell, har jeg klart å holde på noen få personer over lengre tid. Jeg har til og med en person jeg har kjent i mer enn fem år, noe som er personlig rekord. Jeg tror dette kommer av at de slipper å være så mye sammen med meg. De kan velge å ikke ta telefonen, ikke svare på meldinger, og jeg har ingen mulighet til å dukke opp der de er, og dermed kan de få de nødvendige pausene fra meg. Når man går på samme skole går ikke det. Menneskene finner ut hvordan jeg egentlig er og orker ikke mer. Avstands-venner vil aldri bli like godt kjent med meg, og derfor kan de leve med meg. Å se noen en gang i måneden eller sjeldnere, gjør det nesten umulig å sette noen i vrangstrupen. Man slipper på en måte å være der for hverandre.

De fleste foretrekker venner man slipper å være der for, slipper å se så ofte og slipper å vite for mye om. Sannsynligvis har de store familier og mange andre mennesker som de har trygge bånd med, og derfor er ikke behovet for nære venner like stort. Jeg har aldri hatt en stor familie, og blir mye mer avhengig av venner. Hver gang jeg blir konfrontert med denne enveis-situasjonen, føler jeg meg sveket. Og jeg har jo blitt sveket. Enten det er med eller uten grunn, så har jeg blitt dolket i ryggen gjennom hele oppveksten, og det har formet meg – selvfølgelig. Når alle bånd jeg har knyttet på egenhånd har blitt brutt av de jeg knyttet båndet til. Selvfølgelig har jeg lært at disse båndene er vanvittig tynne og verdiløse. Jeg har blitt så vant til det at det ikke skal noen ting til før jeg tror at et bånd er brutt.

18985231_10155178690402279_464897816_n

Alle de som fremdeles er frivillige i livet mitt, vet at det ikke skal så mye til. For eksempel hvis de er opptatte med andre ting og glemmer å svare på meldinger. Det kan skje hvis man for eksempel spiser pommes frites, får en melding, leser den, men har fingrene fulle av ketchup og derfor bestemmer seg for å svare etterpå. Men, etterpå er meldingen markert som lest, og man glemmer det. Jeg spurte en av dem hva jeg skal gjøre når hun ignorerer meg. Hun ba meg sende masse sommerfugl-emojier. Nå har jeg begynt med det istedenfor å skrive lange taler eller blokkere henne. Men, det er bare én. Andre foretrekker at jeg bare ignorerer dem tilbake, slik at vi mister kontakten. Da vet jeg at jeg ikke har samme plass i livet deres som de har i mitt.

Ting er ikke så bastant som de var før. De som forlot meg før jeg ble tjue, kommer aldri til å komme tilbake igjen. De kommer til å hate meg eller frykte meg til evig tid. Bestevenninnen min på ungdomsskolen, har fremdeles blokkert meg på facebook. Hun blokkerte meg da vi var ferdig, og hvis hun ser meg på et kjøpesenter, later hun som hun ikke ser meg. Hun fortalte meg aldri hvorfor, så jeg vet ikke sikkert hva jeg gjorde galt. Det siste vi gjorde sammen var å se en film og spise is, avtale når vi skulle se hverandre neste gang – men så ble hun «syk» og blokkerte meg. Jeg kommer aldri til å vite hvorfor. Hun skrev dikt om hvor traumatisk det var å ha en venn som drev med selvskading, så det kan hende det var derfor. At hun ikke ville vite det hvis jeg døde en dag, fordi hun kanskje ville bli lei seg. Det provoserer meg når de andre sitter med makten i forholdet, jeg blir lei meg for at jeg ikke stengte de ute fra livet mitt før de rakk å kvitte seg med meg. Jeg vil at de skal føle seg sveket og forlatt, slik at jeg fremstår som den sterke.

Derfor skjer dette minst en gang  i måneden:

Jeg er overbevist om at en venn ikke liker meg lenger, og at den er i ferd med å fjerne meg. Jeg forter meg å forklare den at jeg gir faen i den før den rekker å gjøre det, sånn at jeg skal sitte igjen med æren i behold. Én av to ting skjer:

A) Personen forklarer meg rolig og fornuftig at dette bare er tull, og prøver å få kontakt med meg igjen.

B) Personen tenker tar det personlig, eller «respekterer mitt valg», og gir meg the silent treatment. Den venter til jeg kommer krypende tilbake og forklarer hvorfor jeg ikke mente det –  og slipper den meg inn i varmen igjen, vet jeg at jeg har lite å gå på denne gangen. Jeg har fått minus-poeng.

Når dette har skjedd, går jeg over til neste person. Nå er det denne som hater meg. Noen har vendt seg til det. Oda ringte meg etter en rar samtale på melding, og en stund inn i samtalen sa hun: «Aaaah. Du tror at jeg hater deg igjen, ikke sant? Du og du.»

Ofte lurer jeg på hvordan det er for andre å ha venner som de vet ikke kommer til å dolke dem i ryggen. Personer som er like glad i hverandre, istedenfor å alltid måtte henge seg på andre og suge ut energien deres som en vampyr til de går lei. Å ha noen som ikke trenger å ta årevis med pause fra deg for å i det hele tatt orke å snakke med deg. De må jo føle seg forferdelig verdifulle. Jeg tror aldri jeg noensinne kommer til å føle meg så verdifull og så elsket, men jeg håper det kommer til et punkt hvor jeg kan stole så mye på noen at jeg faktisk blir overrasket hvis de forlater meg. Kanskje jeg må ha kjent dem i ti år til. Eller tjue. Foreløpig stoler jeg ikke helt på noen. Innerst inne tror jeg alt fint de sier er løgn, og at hvis jeg er sammen med flere enn én på en gang, vil de bruke hemmelig kodespråk med hverandre hvor de finner ut at jeg er et grusomt menneske som de må kvitte seg med.

Jeg synes det er ganske logisk at jeg har blitt sånn, og jeg håper jeg en dag finner ut om jeg har god grunn til å tenke som jeg gjør fordi jeg nemlig har rett, eller om dette er en slags forstyrrelse som har dukket opp i hodet mitt på grunn av så mange avvisninger og vanskelige brudd.

4 thoughts on “Trust no bitch

  1. Dette var ordentlig trist å lese! Jeg fikk en klump i magen. Jeg er lei meg for at du har gått gjennom så mange avvisninger. Jeg håper også at du en en dag vil oppleve at du stoler nok på personen til å tro at du ikke blir forlatt igjen.
    Du er modig som tørr å dele, for jeg tror ikke du er alene!
    Det var godt og ekte skrevet 🙂

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s