Pause

Tiden går så rasende fort. Når jeg tenker på at det er nesten hele livet mitt om igjen til jeg fyller 40, føles det ut som et godt stykke med tid. Spesielt med tanke på at jeg kan risikere å leve dobbelt så lenge. Tenker jeg derimot på hvordan de tre siste årene har vært, vet jeg at det ikke er lenge til det er over – helt uavhengig av hvor lenge jeg lever. Det er bare et øyeblikk til. Jeg har jævlig dårlig tid. I motsetning til alle andre klarer jeg ikke å fullføre alt på et blunk, og sannsynligvis trenger jeg mer enn et helt liv for å samle studiekompetanse. Jeg trenger mer enn et helt liv for å søke på tohundre jobber, som er det man må søke på hvis man kanskje skal få en vikarstilling et sted. Tanken på dette, gjør at jeg ikke søker jobber og ikke tar opp fag. Det er like meningsløst som å lage en rett som tar nitti år å lage, men har ingredienser som mugner etter tre år. Alle har sprunget forbi meg, rast av sted, og tiden går så fort at jeg ikke rekker å

se noe før det forsvinner.

Så tok jeg en pause. Den varte i to døgn. To døgn som vanligvis er kortere tid enn det tar for meg å blunke, men nå, når jeg er hjemme, kjennes det ut som om det er flere år siden jeg har vært her sist. Tiden i den verdenen jeg besøkte, gikk i en helt annen hastighet. Nesten som når man reiser til Narnia.

Vi, jeg og mine Koner (som jeg liker å kalle dem) gikk langs mange strender til vi til slutt kom til en krok vi kjente igjen fra for tre år siden – eller var det i går? – og slo opp et telt. Det vil si, de slo opp telt, mens jeg hentet vann. For å hente vann måtte man gå hele veien tilbake igjen til man kom til en kran. Hjemme må man gå til kjøkkenet. Terskelen for å hente vann fra kranen, hvor hele turen tok en halvtime, var mye lavere enn terskelen for å gå ut på kjøkkenet å hente vann hjemme. Da jeg kom tilbake var teltet oppslått.

Ute på en holme som man måtte vasse blant grusomme skjell, blodtørstige krabber og steiner formet som spydspisser, kunne vi spise middag i fem timer. Etter vi har svømt selvfølgelig, for det er mye mer deilig å spise middag når man faktisk er sulten, enn å gjøre det fordi man MÅÅÅ fordi det er TRADISJON og fordi «HVORFOR SKAL VI IKKE SPISE MIDDAG????». Jeg synes det er kaldest å bade når det er varmt og vindstille – når kroppen er god og varm og vannet blir en iskald kontrast. Men, den ene dagen blåste det hele tiden, bølgene var store og det var kaldt å gå hele veien gjennom trærne og over alle stiene for å komme til riktig strand, i bare badetøy – og derfor føltes vannet varmt og morsomt og underholdende å svømme mot bølgene og rope «VOOOIII!».

Det dårlige menneskesynet mitt derimot, har jeg ikke gjort noe for å kvitte meg med.
«Vi kan vel bare legge tingene her?» foreslår min blåhårede kone.
«Nei, vi må ta de med,» svarer jeg strengt. «Det er ikke noe gøy hvis vi kommer tilbake og noen har BÆSJET på alle tingene våre.»
«Skal vi hoppe fra stupetårnet?» foreslår min brunhårede kone.
«Nei, noen har sikkert plassert et SPYD under vannet.»

Det er jo faktisk sånt folk gjør. På dag to var vi de innfødte på øyen. Nærmere land var noen ungdommer kommet, de samlet seg i flokk og skrek og ropte, som en trussel mot vår stamme.
«De kommer til å slenge søppel overalt,» sa jeg.
«OLE, DIN JÆVLA HOMO!» skrek en stemme i det fjerne. «JEG SKAL DREEEEEPE DEEEEG!»
«Han er den som kommer til å kaste mest,» konkluderte vi. De innfødte. Som klokken halv ett om natten gikk for å hente vann, og møtte på to av inntrengerne midt på stien etter mye vandring. Den ene lo. De ropte «HVEM ER DERE?», og jeg svarte, som sant var; «vi er de innfødte». Et kort fres. Vi glemte å spørre hvem deres folk var. Det lurer jeg fremdeles på.

Neste dag var de borte, det eneste som lå igjen var alt s

krotet deres. Vi pakket sammen telt og soveposer

 

og sekker og plukket opp det vi fant langs

strandkanten. Plast gjemt under sand. Poser i havet. Snusboks. Kjærlighet-på-pinne-pinne. Flaske. Alt jeg fikk plass til i den ene posen jeg bar.

Bare to døgn. Så hjemme. Mens alt ellers er fremmed og uvant og nytt, og aldri blir trygt. Og tiden farer av sted uten å ta hensyn til meg. Disse to døgnene har jeg sett solen gå opp og ned, og fått sove om natten og ikke lidd altfor mye når jeg har våknet om morgenen. Hvis jeg dro ut i naturen en gang i måneden, ville livet mitt ha føltes minst fire ganger så langt. Er ikke det en fascinerende tanke?

 

Reklame

Ikke skrik til meg

Jeg vil aldri være et barn igjen. Prisen for å slippe ansvar, økonomiske bekymringer og kjærlighetsproblemer er ikke i nærheten av verdt å betale. Som barn er du fullstendig i andres makt, plassert i de voksnes piggete hender. Folk diskuterer barneoppdragelse hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om andres hukommelse er helt annerledes enn min, om de virkelig husker noe som helst fra da de var små eller om alt bare er konstruerte minner fra ting de har blitt fortalt eller bilder de har sett i fotoalbum? Husker dere ikke hvordan dere tenkte, hvordan dere fantaserte og hva dere følte?

Jeg har veldig klare minner fra allerede før jeg kunne snakke. Og det jeg husker best, er hvor jævlig det var å ikke kunne sette ord på det jeg tenkte. Hvordan det var når jeg visste så utrolig godt hva jeg mente, hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hva jeg følte, men ikke var i stand til å formidle det til brølende voksenmunner.

Det handler ikke bare om voksne som går helt bananas og mangler kontroll over eget eksplosive sinne, noe som er skummelt nok i seg selv fordi du som barn ikke vet hva dette gigantiske skrikende monsteret kan ende opp med å gjøre mot deg til slutt. Det er også alle de voksne som jobber med barn hver dag, og som vanligvis oppfører seg normalt. Du står og ser dem snakke med hverandre med siviliserte stemmer, men i det de snakker til deg, forandrer de stemme og blir til nedlatende, truende skikkelser med hat og torden i blikket. De spør «HVORFOR GJORDE DU DETTE?!» uten å forstå at et barn ikke har vokabularet til å forklare seg slik som man gjerne vil. Når du stotrer og stammer og gråter og prøver å lete etter ord, forsvinner tålmodigheten, og den voksne må forte seg å finne på en straff for det manglende voksen-vokabularet.

Nå har jeg vokabularet, og jeg har forferdelig lyst til å reise tilbake i tid å forklare både det ene og det andre. Jeg vil forklare at: «Jeg visste ikke at Faen var et stygt banneord, det var bare noe jeg hørte noen gutter sa. Jeg visste ikke at banning var en ting, en gang. Jeg har ikke hørt om banning før, jeg er nemlig bare to år gammel. Faktisk visste jeg ikke en gang at jeg sa Faen høyt, jeg trodde jeg bare tenkte det. Jeg gikk nemlig rundt på gulvet og grublet over hva dette begrepet betydde. Jeg trodde kanskje det hadde noe med Faren å gjøre. Nå vet jeg at det er et stygt ord, og jeg skal prøve å ikke si det høyt mer. Hvis jeg sier det likevel, er det fordi jeg er for liten til å forstå når ordene kommer ut av munnen og når de bare er inne i hodet.»
Så vil jeg forklare at: «Denne falske underskriften fra min mor, under en melding om at jeg er syk, ble ikke skrevet for å provosere dere ansatte på SFO. Dette er en desperat handling fordi jeg ikke orker å være her, fordi alt jeg gjør er å sitte alene under et tre hver dag og gråte, og det er ydmykende å bli sett slik. Jeg visste ikke hvordan ellers jeg skulle komme meg vekk herfra. Hver kveld prøver jeg å kvele meg selv med dynen, fordi jeg er for liten til å vite hvordan en begår selvmord på ordentlig vis. Jeg vet selvfølgelig at det ikke er lov å skrive falske meldinger i meldeboken, men vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer.»
Jeg vil si: «Unnskyld, det var ikke meningen å rope til deg. Jeg visste ikke at jeg ropte, for jeg hadde dotter i ørene. Når jeg sa navnet ditt med så høy stemme var det rett og slett fordi volumet kom ut feil. Egentlig skulle jeg si navnet ditt med innestemme, men det ble visst et rop. Da du skrek til meg som svar, skvatt jeg veldig, og ble ganske redd.»
Eller: «Beklager, det var ikke meningen å gripe i tuten av vannkannen. Jeg har ikke hørt om bakterier ennå, ettersom jeg er veldig ung og faktisk bare et lite barn. Dessuten er jeg for sjenert til å spørre om noen kan sende meg ting, fordi jeg er redd for at de skal bli sinte eller ignorere meg. Derfor prøvde jeg å gripe kannen som var litt for langt unna, men jeg gjorde det på feil måte. Vær så snill og ikke kjeft mer, da dette utløser angst hos meg.»
Og ikke minst: «Oj, det var da voldsomt da! Du lo jo da jeg lot som jeg skulle kaste vann på deg fra et tomt plastikkglass, og siden du lo regnet jeg med at du syntes det var festlig. Derfor gjorde jeg det igjen og igjen og igjen. Jeg regnet ikke med at du PLUTSELIG skulle forandre personlighet og gripe hardt tak i armen min og si «NÅ SLUTTER DU!!» når du øyeblikket før hadde ledd. Det går an å si ifra på normal måte, eller for eksempel slutte å le når det ikke er morsomt lenger. Hvordan skal jeg vite at noe er galt når du ler og oppfører deg som om du er med på leken? Du trenger ikke ta på meg, fremmede voksne person, jeg er et menneske som reagerer på normale setninger og ord, ikke et rovdyr som må fysisk hindres fra å angripe.»

Så sier dere: «Barn er ikke laget av glass. De må lære hvor grensen går.»

Jeg lærte aldri hvor grenser gikk. Det jeg lærte av voksne som plutselig skrek, var at voksne hater meg. At alt man gjør potensielt kan være feil, og at det ikke finnes noen måte å vite hva som er rett og galt på. At hvis jeg strekker meg ut etter noe, hoster, reiser meg opp, hva som helst, så kan det forårsake sinne hos en voksen, og føre til straff og skam. At jeg må springe ut av matsalen når jeg har satt noe i halsen, mens det føles ut som om jeg blir kvelt, fordi at det kan hende noen blir sinte for at jeg satte noe i halsen og hostet offentlig. (Ikke fordi noen hadde blitt sinte for det før, men fordi man aldri vet sikkert) At jeg ikke kan strekke ut hånden å be om hjelp når noen er slemme mot meg, fordi de voksne heller ikke liker meg, og sikkert er enige med de som gjør slemme ting. At det ikke finnes noen grunn i hele verden til at jeg som tolv eller tretten år ikke skal snike meg ut av vinduet og møte godt voksne menn, ettersom lovene og reglene til de voksne er helt absurde og tilfeldige uansett, og at å gripe en vannkanne feil og å sette seg selv i livsfare ikke har forskjellig alvorlighetsgrad på noen som helst måte ettersom de fører med seg samme reaksjon uansett.

Jeg lærte at et hvert rop på hjelp førte til sinne og straff. Var det egentlig så utrolig rart at jeg aldri klarte å fullføre noen utdanning? Hver gang grusom angst kom i veien, turte jeg ikke å si ifra til noen. Jeg turte ikke å sende melding til lærerne og spørre om jeg kunne gjøre oppgaver hjemme, når jeg gikk inn på mailen og skulle skrive, fikk jeg ikke puste, og klarte ikke å formulere meg. Jeg har aldri blitt glad i behandlerne mine, for selv om jeg forteller dem om konkrete hendelser i livet mitt, åpner jeg meg ikke. De sier at jeg forteller som om jeg snakker om noen andre. Jeg sier ofte ikke ifra hvis jeg ikke kan dukke opp på en avtale allikevel, som regel gjemmer jeg meg bare og holder meg for ørene og venter til det hele er over, og da ber jeg kanskje om unnskyldning eller håper at de ikke merket at jeg ikke var der. Som regel merker de det og blir litt sure. Da blir jeg enda mer skamfull, og tør i hvertfall ikke si ifra neste gang.

Mange barn er løvetenner og tåler all slags skrik og skrål og nedverdigende behandling fra voksne. Jeg har tålt ganske mange rare ting som andre tror er traumatiske, men det som har knekt meg er alle de tingene folk forsvarer fordi «barn ikke er laget av glass». Jeg er helt uanfektet av mange hendelser andre ville omtalt som overgrep og misbruk, mens å bli snakket til med streng stemme satte så dype spor at jeg fremdeles sliter med å omgåes andre mennesker.

Jeg mener ikke at man ikke skal snakke med streng stemme noen gang, men jeg prøvde aldri å gjøre noe galt som barn. Spesielt ikke på skolen eller i barnehagen. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, jeg trakk meg unna andre i frykt for hva de ville synes om meg, og var alltid i forkant når det gjaldt å avvise meg, slik at jeg ikke skulle bli avvist av dem. Det siste jeg ønsket var å gjøre noen sinte, voksnes sinne var så skummelt at det ga meg mareritt og selvmordstanker. Hvis jeg hadde fått en beskjed på normal måte, slik som når man gir en beskjed til en ansatt på arbeidsplassen for eksempel, ville jeg helt sikkert ha hørt etter. Hvis ikke, ville det være naturlig å heve stemmen. Men som regel ble stemmen hevet før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde gjort noe galt. De fleste barn opplever det hele tiden, klarer seg fint, og gjør det samme mot neste generasjon fordi de ikke ble påvirket. Men, for et følsomt barn er det helt skjebnesvangert.

Hvis noen finner ut hvordan man blir barn igjen, ønsker jeg dere lykke til og god tur. Jeg blir IKKE med.

Kunsten å ha det VERST

Inspirert av en annen blogg, har jeg også lyst til å skrive et innlegg om selvskading. Jeg skal selvfølgelig skrive om hvorfor min periode med selvskading var mye verre enn den andre bloggen sin, og hvem av oss som fikk størst sår.

Kødda.

Nå har jeg bare helt hvite arr. Når jeg er på mitt hviteste kan man nesten ikke se dem, siden de har samme farge som huden min. Praktisk. (Visste du at ett av de festligste komplimentene jeg har fått er: «Du ser ut som en reklame-plakat for den ariske rase, laget av Hitler»? Kommentaren kom fra en inder.) Uansett. Jeg drev med såkalt «selvskading» (utrolig negativt ladet ord) da jeg var elleve år gammel, og hadde dette som hobby/lidenskap (det er riktig ord) helt til jeg var atten. Etter dette sluttet det å være en hobby og en lidenskap, og til noe jeg gjorde en sjelden gang – litt som skriving. Før var å skrive min store lidenskap og også min hobby, mens nå er det bare noe jeg faller tilbake på en gang i né og ny. Mye lidelse er knyttet til det faktum, derfor er det kanskje fremdeles en lidenskap. I motsetning til «selvskading», som det ikke er noe lidelse knyttet til for øyeblikket. Nå er hobbyen fullstendig lagt på hyllen, og selv ikke i den mørkeste av den mørkeste tid, tok jeg opp denne interessen.

Det jeg skal skrive om nå, var den tiden hvor jeg oppdaget emnet. Det vil si, emnet oppdaget jeg ikke riktig ennå, for jeg hadde faktisk ikke hørt om det før. Det jeg var fascinert av, var vampyrer og dermed også blod. Jeg var så fascinert av blod at jeg nesten kom i ekstase da jeg forstod at man kunne få blodet til å komme ut av kroppen uten verken å få vondt eller slå seg. Jeg syntes nemlig ikke det gjorde vondt å skjære i huden hvis jeg gjorde det på riktig måte. Målet mitt var aldri å få vondt, «overdøve» noen form for smerte eller lage synlige merker som andre kunne kikke på. Målet var utelukkende å dyrke interessen min for blod og å komme i en transeliknende tilstand hvor jeg slappet av på grunn av det magiske synet. Derfor synes jeg ikke at jeg «selvskadet» meg. Jeg ble ikke skadet, jeg fikk ikke varige mén, jeg vil ikke si at å leve med noen hvite arr på min helt hvite hud er noe stort problem i hverdagen, jeg ble ikke traumatisert, jeg valgte selv å gjøre det og gjorde det ikke ukontrollert eller i en slags desosiativ tilstand, og jeg fikk aldri noen infeksjon eller andre problemer siden det eneste målet var å blø mest mulig og ikke få dypest mulige sår. Det var faktisk skikkelig nedtur hvis jeg feilberegnet skarpheten på redskapet og fikk et sår som var så dypt at det ikke gadd å blø en gang.

Det som var ganske kjipt, var at et år senere begynte mennesker å bruke et ord som var «emo». «Emo» var et omdiskutert ord som noen ganger omhandlet en klesstil, noen ganger omhandlet en musikksjanger og noen ganger omtalte å være lei seg. Andre ganger omtalte det bare handlingen «selvskading» i form av å kutte i huden sin. Det dumme med dette ordet, var at folk begynte å finne ut at det fantes noen som drev med dette. Da begynte de også å reagere på merkene mine, noe de aldri hadde gjort før. Jeg kunne ikke gå rundt med langermede klær fordi jeg alltid har slitt med elleville termostater som liker å skru temperaturen min opp til hundre-og-seksti-grader, og hvis jeg hadde på meg klær ville jeg smelte. Spesielt langermede klær, jakker og annet glohett fjas. Derfor hadde alle fritt innsyn til armene mine, som er det stedet som er lettest å komme til hvis man liker å se på blod. Det ble masse rabalder på alle kanter, noen ble sinte, noen ble veldig glade (på en svært slem måte), og noen ble provosert og fikk en trang til å rope ordet «emo» mange ganger etter hverandre, gjerne i kor med andre likesinnede. Det var utrolig plagsomt, siden denne hobbyen var ganske personlig for meg – altså en lidenskap. Jeg fortsatte selv om folk ble elleville, siden det var det beste jeg visste. Etter hvert som folk ble mer og mer opphengt i det, ble jeg det også. Det ble nemlig en trøst som jeg måtte bruke hver eneste gang noen var ekle mot meg, og det hjalp ganske så mye. I hvertfall på kort sikt. At noen sa at det ikke hjalp på lang sikt, betydde ikke noe for meg. Astmamedisiner hjelper heller ikke på lang sikt, man fortsetter å få nye anfall, men de er viktige likevel.

For meg og mange andre mennesker var det svært negativt at selvskading ble kjent. At det fikk andre til å begynne med det samme, var mitt minste problem. At noen andre gjorde det samme var jo ganske hyggelig, for da hadde jeg flere å snakke om eller utføre hobbyen min med. Det negative var at personer som ikke hadde samme hobby også visste om den, og sa stygge ting hele tiden. En annen negativ ting, var at det fantes mange som drev med ekte selvskading. Altså at de skadet seg selv for å bli skadet. For dem var det beste å kunne lage skikkelig dype og farlige sår sånn at de måtte sy på legevakten, eller få en blodoverføring på sykehuset. Disse var kanskje like nedbrutt som meg på andre fronter. Jeg var nemlig ganske nedbrutt og hadde det veldig fælt, men følte ikke at det hadde noe med hobbyen min å gjøre. Akkurat som at det ikke hadde noe med skrivingen min å gjøre. Akkurat slik som mennesker med store problemer som ikke driver med selvskading har det.

På internett fantes det mange forum å søke seg til for å snakke med likesinnede, og i noen av disse forumene bodde også de som tok kuttingen til nye høyder. I noen diskusjoner pleide de å skrive at hvis man ikke kuttet seg ordentlig, men bare på overflaten og ikke måtte sy, så betydde det at man ikke hadde det noe særlig vondt. Da følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor, og fikk lyst til å lage dypere merker. Plutselig hadde hobbyen min sluttet å være min egen, men ble styrt av selvskadings-ELITEN. (Eliten!) Noen ganger spurte jeg dem om de mente at mennesker som ikke skjærte i seg selv i det hele tatt, og ikke hadde ett eneste kutt, dermed hadde det helt fantastisk – i og med at dybden på kutt var målet av smerte. Da ble de enda sintere, og sa masse stygge ting.

Jeg kjenner ikke så mange fra selvskadings-eliten i dag. Først og fremst fordi jeg ikke liker å ha kontakt med mennesker som sier ufattelig mange teite ting. Jeg har også kjent mennesker som lager veldig dype sår som ikke sier teite ting, og som kan tenke. Men, jeg vet at det sikkert finnes mange mennesker rundt omkring som en eller annen gang begynte med selvskading, men så endte opp med å gjøre det – ikke for sin egen del – men for å imponere andre selvskadere. Akkurat som man på kutte seg dypere hvis psykologen sier «PØH! Det DER er jo ingenting!» (det har skjedd!) eller når noen sier «jeg forstår folk som kutter seg på ordentlig, men ikke de emoene som bare risper». Selvskading ble ødelagt for meg da jeg måtte prøve å konkurrere med andre selvskadere. Det var veldig trist, men på sikt kan det hende det var derfor det gikk helt over – i tillegg til at jeg utviklet selvmedlidenhet og ble trist av å lage sår. Andre derimot, kan ha startet med forsiktig risping og endt opp med flenging og filitering på grunn av dustete utsagn fra den snobbete delen av gruppen.

En annen ting jeg lurer på, er hvorfor det egentlig er et mål å ha det verst. Om det så var så enkelt, at dybden på sår var målet på smerte, hva så? Hvorfor er det en prestisje å være den personen som «har det verst»? Hvorfor må man kappe av seg armer og ben og hode for å vinne kampen om å «ha det verst» av alle? Hva vinner den som har det verst? Den vinner i hvertfall ikke hjelp, for når systemet ikke klarer å hjelpe de med risp en gang, hvordan skal de klare å hjelpe de som «har det verst»? Skal den vinne medlidenhet fra de som har det mindre verst? Hva skal den bruke den medlidenheten til i så fall? Får den en medalje? Og hva skal den bruke denne medaljen til?

Hvis noen har et svar på disse spørsmålene, blir jeg veldig interessert. Bare ta kontakt i kommentarfeltet, eller send en E-post til:

daniel.bo.fl@gmail.com, og så skal jeg ta det opp senere.

Takk for meg.

Verdens slemmeste visdomsord

«Du må elske deg selv før noen andre kan gjøre det».

Det har du sikkert hørt. Kanskje også da du minst trengte å høre det. Da du hadde det aller tøffest, var aller mest usikker på din egen verdi som menneske og aller mest trengte at noen andre satte pris på deg. Da kom det en eller annen dust og sa til deg at INGEN kunne elske deg, siden du ikke klarte å gjøre det selv. Man kan kverne lenge på den tanken der.

INGEN kan elske deg. De KAN ikke elske deg. Det går rett og slett ikke an. Du har kanskje levd i to eller tre tiår, og har aldri opplevd å elske deg selv helt. Og, derfor kan INGEN elske deg. Hvordan skal man tro på at man plutselig kommer til å bli bra igjen, plutselig kommer til å se på seg selv som et bra menneske og plutselig begynne å ELSKE seg selv når man aldri har gjort det før? Hva hvis det er innbakt i lidelsen din at du rett og slett ikke ELSKER deg selv? Å elske er jo ganske dramatisk. Du skal ikke bare like deg selv for å elske deg selv, og hvis du ikke en gang liker deg selv, er det jo ikke særlig sannsynlig at du skal begynne å ELSKE deg – at du skal rekke det – før du dør. Når bare likingen ser ut til å kunne ta ti år til. Og så beundringen. Og så kjærligheten. Og så elskingen – helt til slutt. Kanskje fortjener du å bli elsket den siste dagen før du dør, når du endelig har klart å komme til elskingen. Men, det er ikke sikkert du rekker det før en sykdom eller lastebil kommer og tar deg. Er det ikke en vemmelig tanke at ingen noen sinne skal kunne elske deg? Jeg vil jo ikke noe annet enn å bli elsket. Når noen prøver å trøste meg med at INGEN KAN ELSKE MEG – så hjelper det ikke spesielt mye. Det blir jo ikke noe lettere for meg å elske meg selv når noen forteller meg at INGEN kan elske meg.

I natt kom det en tanke til meg, som var ganske interessant. Den var at visdomsordet kanskje er misforstått og misbrukt. Det er ikke sikkert det som menes er at ingen kommer til å elske deg før du elsker deg selv, for det ville rett og slett vært for merkelig og for trist til at jeg ønsker at det skal være sant. Det betyr jo at en mamma, som automatisk elsker barnet sitt, bare plutselig slutter å elske barnet sitt når barnet får dårlig selvbilde. Eller at en hver kjæreste bare plutselig slår opp hvis kjærester blir utsatt for et traume som fører til psykiske problemer. Det er jo ofte sant, men jeg nekter å tro at absolutt alle mennesker i hele verden er så idiotiske at de bare stikker av med én gang partneren får en slik utfordring. Dessuten er jeg ganske så sikker på at jeg har mye erfaring med å elske noen som ikke elsker seg selv, og jeg tror ikke noe på at jeg er den ENESTE I HELE VERDEN som er i stand til noe slikt.

Så. Nå skal jeg prøve å tolke det stygge, teite visdomsordet litt. Se for deg at du ikke elsker deg selv, men at du elsker en gutt med blå jumpsuit og svart halvlangt hår. Han elsker også seg selv. Både du og han gir ham kjærlighet, dere pøser på med kjærlighet fra begge veier. Han koser seg med tid for seg selv, koser seg med deg, ber deg gjøre ting med ham fordi han unner seg selv kjærlighet, samtidig som han gir litt kjærlighet til deg også. Han får to store hjerter over hodet, ett fra seg selv og ett fra deg.

Du derimot, i rosa jumpsuit og lyst halvlangt hår, elsker bare ham. Siden han elsker deg også, har du ett hjerte over hodet, men ikke to. Han gir deg kjærlighet, men noen ganger er han for seg selv for å gi seg selv kjærlighet, og da er du alene uten noe kjærlighet i det hele tatt. Du kan bare kose deg når du er sammen med ham, hver gang han går blir det ukoselig. Du ber ham aldri gjøre ting for deg, for du føler ikke at du fortjener det, men han ber deg ofte gjøre for ham, så det blir urettferdig siden dere er to om å sørge for hans velvære og bare én om å sørge for ditt. Du vil automatisk føle deg mindre elsket enn det han gjør, siden han tross alt har to hjerter over hodet sitt mens du bare har ett.

Hvis du da er sammen med en litt utålmodig type som mangler empati, kommer han til å forlate deg etter ganske kort tid fordi han synes du er klengete eller sutrete. Hvis ikke, kommer han hele tiden til å vise misnøye på en måte som gjør deg redd for at han skal forlate deg når som helst. Du blir selvfølgelig helt desperat etter å beholde ham, siden han er den eneste i hele verden som elsker deg – og hvis han går sin vei, har du null hjerter over hodet og blir forlatt i stummende mørke, mens han har sitt eget i behold. Du vil derfor begynne å tilpasse deg ham så mye du bare klarer, og forandre deg på alle måter han måtte ønske seg. Hvis han i tillegg mangler empati, kommer han til å utnytte dette så mye han bare kan og forme deg i sitt bilde. Han kommer til å fjerne seg fra vennene dine, hvis du har noen, og han kommer til å få deg til å kjempe så hardt for ham at hvis han skulle finne på å gå like vel, husker du ikke hvem du var før dere møttes. Du har forandret deg så mye, og jobbet så hardt, at du ikke lenger vet hvor du kommer fra. Når det han har laget er ferdig, og han ikke er fornøyd med verket sitt og kaster deg i søpla, kommer du til å bli værende i søppelet MEGET lenge.

MEGET.

MEGET.

Lenge.

Derfor tror jeg på at å elske seg selv før man elsker noen andre, kan være veldig lurt. Det stemmer ikke at man må elske seg selv før noen andre kan gjøre det, det er noe bare veldig ufølsomme mennesker ville sagt. Men, det er definitivt lurt å ikke begynne å elske noen andre uten at du elsker deg selv. Da kan du nemlig finne på å elske deg selv i stykker, eller havne i gale hender uten å vite det selv. Hvis du elsker deg selv er det lettere å komme seg vekk når noen behandler deg dårlig, å holde fast på sin egen personlighet så man ikke blir et vrak hvis man blir forlatt, samt få en følelse av at kjærligheten de to veiene er noe lik.

Ellers kan man selvfølgelig prøve å inngå et kjærlighetsforhold med en annen som heller ikke elsker seg selv. Da kan dere bli avhengig av hverandre, og det er jo litt artig.

En kropp til be(sv/gj)ær

For et år siden lå jeg i en seng og så på Supersize vs Superskinny, og sa til Oda:
«Jeg håper jeg blir så stor en gang, sånn at jeg kan ha slanking som prosjekt. Det hadde vært ordentlig spennende!»

Det er egentlig litt pinlig å skrive at jeg kunne tenke noe slikt, for jeg vet jo at de som er veldig overvektige og skal gå ned i vekt ikke synes det er så festlig. Selv har jeg aldri hatt et slikt problem. Jeg pleide alltid å være slank, jeg danset mellom størrelsene

atletisk

slank

tynn

mager

og følte ikke at jeg la noe særlig på meg uansett hvor mye jeg spiste. En periode misunte jeg magen til Mira Craig (perfekt til magedans), og prøvde å spise så mye jeg bare klarte, og selv om jeg gjorde dette, fikk jeg aldri noe vektproblem.

For ett og et halvt år siden orket jeg ikke spise noen ting siden jeg mente at det var en synd. Da ble jeg først tynn, og så mager. Derfor kunne jeg ikke trene mer. (Jeg ble bare svimmel istedenfor sliten) Det eneste jeg pleide å spise i løpet av en dag, var en næringsdrikk som min mor fikk fordi de er tette med kalorier og man mister matlysten når man går på cellegiftkur. Noen av typene hadde hun sluttet å like, så da tok jeg dem. Av og til tvang noen meg til å spise en halv brødskive eller en banan. Da jeg var innlagt var det ingen som tvang meg til noen ting, så da gikk jeg enda mer ned. Jeg har alltid vært fascinert av kropper som er ganske tynne, og jeg liker veldig godt følelsen av å kunne kjenne skjelettet sitt veldig godt. Da vet man liksom hvor man begynner og slutter. Så selv om min nye fasong var noe upraktisk, ble jeg også veldig glad i den.

Dessverre kom lysere tider etter hvert, og spising sluttet å være en synd. I begynnelsen var det bare veldig vanskelig å spise nok fordi magesekken min var blitt meget liten og jeg hadde sluttet å føle sult, men etter hvert gikk det lettere, og så gikk det for lett. Det var som om kroppen min trodde at den hadde funnet mat i ørkenen og at det var om å gjøre å stappe i seg mest mulig før det var for sent.

Nå, 13 kilo senere, har jeg fått et enormt kroppsfokus. Jeg tenker mer på min fasong enn noen gang tidligere. Jeg tenker på de kiloene jeg vil bli kvitt, og teller kalorier så godt jeg kan hver dag (ikke mer enn 1400), men det er akkurat som om jeg bare blir større og større for hver eneste dag uansett hvor flink jeg er til å holde meg under 1400 om dagen. Jeg har alltid syntes folk som tror at man kan legge på seg uten å spise for mye er litt dumme, men det er jo vanskelig å ikke begynne å tro slikt når man bare blir større og større uansett hva man gjør?! Er det fullt av kalorier i luften, eller hva er det som foregår? Eller, var jeg faktisk større for noen uker siden, bare at jeg ikke så det selv? Og er jeg egentlig for tykk? Eller bare holder jeg på å bli det? Noen sier at jeg er en slank kvinne. Andre sier at jeg er en større, litt lubben variant. Noen sier at jeg er vanlig. Jeg blir forvirret av all den ulike informasjonen. En annen ting jeg lurer på, er om jeg kler å være stor, hvis jeg er stor, eller om jeg ikke kler det. Jeg har jo alltid var slank, og å ikke lenger være en del av «slanke personer», men plutselig bytte kategori, føles svært feil. Jeg identifiserer meg jo med en slank person. Å ikke være en slank person, føles like usaklig som om jeg plutselig skulle våknet med en penis eller med ansiktet fullt av skjegg – det er ikke noe galt med å ha en penis eller å ha masse skjegg, men jeg er ikke en person med skjegg og penis. 

Noen sier jeg er penere nå. Noen sier at jeg var penere da jeg bare drakk en næringsdrikk om dagen og ikke klarte å trene. Betyr det at jeg ikke kan være pen uten å være syk? Hvordan skal jeg løse det, i så fall? Og, hvorfor er ansiktet mitt penere nå, når kroppen min er styggere? Hvordan kan jeg få fint ansikt og fin kropp på én gang? Hvorfor vil jeg ha en fin kropp? Har det så innmari mye å si? Jeg liker jo jenter med mye former, store pupper og masse deilige hofter og lår og rumper som man kan kna på. Hvorfor vil jeg da ikke se sånn ut selv? Hvorfor er det stygt på meg, men fint på andre? Er det bare fordi jeg vil at folk skal si «du må spise mer!» sånn at jeg kan spise med god samvittighet?

Det er rart å forandre seg. Å være en ting og så plutselig bli noe annet, uten å vite om det er bra eller dumt. Det er også rart å være en person som ikke klarer å finne ut hva den synes selv, men bare hører på andre – som alle er uenige. Det er nesten som med politikk. Jeg vet ikke hva jeg mener om noen ting, fordi alle er uenige med hverandre og alle har rett og feil på én gang og jeg uansett ikke er noe geni og derfor ikke kan fortelle hva som er riktig.

Dette innlegget har ingen konklusjon.

Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fra Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

Den mobbefrie skolen

I dag skal jeg skrive litt dritt om den første barneskolen jeg gikk på: Sentrum. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er der i dag, eller hvem som jobber der. Forhåpentligvis har alle de som jobbet der mens jeg var elev gått av med pensjon, og mange nye superhelter har trått til og forandret hele skolens måte å ta tak i problemer på. Men, for å være helt ærlig så tviler jeg sterkt. Det skal mye til for å forandre et så stort miljø. Nå snakker jeg ikke om det miljøet som forsvinner hver gang en ekstra vanskelig klasse begynner på ungdomsskolen, men det miljøet på arbeidsplassen. Miljøet for å bygge fasader og gjemme ting under teppet.

Det jeg har tenkt mest på, er hvor udugelige de voksne var. Ikke bare som gruppe, men også som enkeltindivider. Det skremmer meg fordi min skole umulig kan ha vært alene, og slike mennesker omgåes barn på nåværende tidspunkt – overalt!

Jeg skal gå dypere etter at jeg har tatt for meg et typisk eksempel fra min egen skolegård, som gjorde meg lei meg da, og sint nå.

På barneskolen valgte jeg å være ensom. Store mengder med mennesker som kommuniserte i flokk skremte meg fordi de var uoversiktlige, upersonlige og, når man kom til kjernen, ufattelig slemme – slik som mennesker i flokk alltid er. Jeg foretrakk å være sammen med én eller to personer av gangen. Personer man kunne bli kjent med og forholde seg til over tid, altså individer istedenfor masser av barn. Jeg hadde to venninner mesteparten av tiden på  Sentrum, men som alle andre – når de får billett inn i Fellesskapet – forsvant de til slutt. Hjertet mitt var i tusen knas. Den eneste tryggheten på skolen var borte, og det eneste som var igjen var mil med svart asfalt, sølepytter, mennesker som sparket baller gjennom luften så det var umulig å gå trygt, og voksne som hadde inspeksjon i friminuttet. De voksne som hadde inspeksjon var forresten så dysfuksjonelle at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det. (Men, for å forklare kort: Hvis de så noen angripe noen andre, ville de ikke gjøre en dritt. Hvis man kom opp til dem og ba om hjelp fordi noen var etter deg og ønsket å påføre deg vold, sa de med likegyldig røst «snakk med kontaktlærern din» eller «si fra hvis han gjør det én gang til». Det var med andre ord null problem å banke opp noen i den skolegården.)

Friminuttene, som jeg alltid gruet meg til, besto av hvileløs vandring rundt i skolegården og ensomme tanker om håpløshet og min manglende plass i verden. En dag, like sjelden som når du flyter rundt i verdensrommet og kommer til en ny planet, var det plutselig en stemme som snakket til meg. Å høre noen andres stemme tente et lite håp i meg. Det var kontaktlæreren til de to jentene som knuste hjertet mitt. Her er hva hun sa:

Hun hadde sett at jeg var ensom. Blant alle de millioner av personer på skolen som ikke hadde lagt merke til at jeg var der bortsett fra når jeg gikk i veien eller hadde på meg noe stygt, var det noen, en voksen, som hadde sett meg. Som vanlig hadde stemmen dødd bort i halsen min fordi jeg nesten aldri snakket, så jeg måtte kremte lenge før jeg klarte å svare.

Barn har ikke det samme vokabularet som voksne. De sier det slik de ser det og slik de føler det. Det er ikke så lett for et barn å kunne si: «Vet du, Frøken Lærer, det er et godt spørsmål! Vi kom nok litt skjevt ut, jeg og min klasse. Jeg synes de er litt skumle, og siden jeg har trukket meg unna dem, tror de nok at jeg ikke liker dem, så de er ikke lenger så hyggelige mot meg. Ofte føler jeg meg hatet og utstøtt, men det kan godt være det bare er en følelse! De er sikkert gode på innsiden, disse barna. De er jo bare barn tross alt, eller hva Lærer? Høhøhø!»

Derfor bør en hver som forholder seg til barn være i stand til å tenke. Å tenke er helt nødvendig for å forstå hva barnet egentlig sier, og for å se hva som egentlig skjer. Man trenger ikke en gang å være særlig smart. Man trenger ikke tenke forferdelig avanserte tanker heller. Man må bare være i stand til å bruke hjernen bittelitt mer enn når man ser passivt på TV. Dessverre klarte ikke denne damen dette.

Med sin rasende skjennepreken om hvordan jeg var den slemme og de 29 andre elevene i klassen min var noen stakkars, uskyldige ofre for min ondskap, sørget hun for å knuse det siste jeg hadde av håp om å bli sett eller hørt. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av hjertet mitt som forsvinner, lyset som slukkes og vissheten om at jeg er helt alene på planeten.

Som de aller fleste andre ansatte på Sentrum, var hun totalt uinteressert i historien. Hun kunne ikke vite noe om hva som lå bak, og sannheten kunne ha vært langt verre enn den var. Fra utsiden kunne hun ikke vite noe som helst om forholdet mellom meg og resten av klassen, og for alt hun visste, kunne det jeg sa til og med vært sant. Barn er i stand til å hate andre barn. Det er ingen umulighet. Og om det så ikke var sant, så var det sant at jeg følte det sånn. I sannhet kjeftet hun på meg for at jeg ikke tenkte som en voksen og så ting utenfra. Dette er en umulighet, så det hun virkelig, virkelig var sint for, var at jeg betrodde meg til henne. Og da burde hun ikke ha spurt!

Hun var på ingen måte alene om denne totale mangelen for forståelse og interesse for barn. De krydde av lærere som bestandig tok flertallets parti og lot de utstøtte råtne vekk samtidig som de gjorde det de kunne for å få prosessen med å råtne til å gå raskere. Akkurat som barna, trampet de på alle som lå nede. Senere har jeg fått høre historiene til barn som ble mobbet på den skolen. Skolen ville aldri gjøre noe med selve mobbingen, men tok heller kontakt med barnevernet og prøvde å legge skylden over på foreldrene for at barnet hadde det vondt. For barn som blir mobbet, er foreldrene det eneste trygge de har. Skolen var så opptatt av å ikke bli stemplet som en mobbeskole, at de heller ville ta fra barn det eneste trygge de hadde igjen enn å gjøre noe med problemet sitt. Når jeg skulle bytte skole i 6. klasse, ble jeg avvist av flere skoler fordi de allerede hadde så mange flyktninger fra Sentrum der at de ikke følte de kunne ta inn flere i frykt for at miljøet fra Sentrum skulle spre seg til deres skoler.

Det er en annen scene, denne gangen fra SFO, som jeg tenker mye på. De timene etter skolen hvor jeg fremdeles var fanget på skolens område og ikke kunne dra hjem, pleide jeg å søke ly bak et tre. Der satt jeg alle timene og ventet på å bli hentet. Jeg stirret hele tiden på porten for å se om jeg ikke ble hentet snart så jeg skulle slippe å sitte alene og tenke på at jeg ikke hadde noen venner. Én dag var jeg ekstra lei meg og sliten og ønsket meg en fridag fra gråting bak treet. Én dag fri fra å føle seg alene og utsatt, for jeg var sliten av å ha det slik hver dag, og jeg orket ikke mer. Det var rett og slett tortur å sitte bak treet med alle de vonde tankene. Derfor måtte jeg komme meg hjem, og siden jeg var så liten, var det bare én måte å slippe fri fra skolens område på – meldeboken.

SFO-damen som så denne meldingen kunne selvfølgelig se at håndskriften ikke tilhørte en voksen, og det var åpenbart hva som hadde skjedd. Hun hadde også hatt inspeksjon mange ganger, så hun kan ikke ha unnlatt å legge merke til at jeg alltid satt alene bak et tre og at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Situasjonen var åpenbar. Hun hadde mulighet til å sette seg sammen med meg, se meg og forstå meg. Hun hadde en unik mulighet til å gjøre ett eller annet godt.

Deretter hentet hun sine kolleger slik at de også kunne være med å kjefte på meg, siden det sikkert var litt skummelt å kjefte på en 9 år gammel jente helt alene. Hun ringte hjem for å sørge for at det ikke skulle føles trygt der heller. Da jeg kom hjem den dagen var det ikke den lettelsen det pleide å være, for der var også raseriet enormt. Alle de voksne følte seg personlig krenket over at jeg hadde prøvd å lure dem.

For meg er det åpenbart hvem mange av de ansatte på skoler var da de var små. Sannsynligvis var de ikke bare populære blant klassekameratene sine, men de var sikkert de ivrigste til å trampe på og ødelegge de som ikke passet inn. Det er nesten så jeg lurer på om de begynte å jobbe på skoler for å hjelpe populære og mobbere til å slippe unna med ting, samt bidra til å knekke ofrene deres så fullstendig at de tar livet av seg før de blir gamle nok til å sette ord på hva som har skjedd. Mye av det (som for eksempel å ta kontakt med barnevernet med én gang de blir beskyldt for mobbing) er så utspekulert at det umulig kan være snakk om menneskelig svikt.

Hvis du skal jobbe med barn, vær så snill og prøv og sette deg inn i hvordan barn fungerer. Tenk over hvor hjelpeløs man er som liten, når man ikke har det samme språket som det du har og dermed ikke mulighet til å forklare seg eller forsvare seg hvis det er noe du har misforstått og som fører til at du får lyst til å ødelegge barnet som hevn. Prøv å se hvem det er som gjør ting. Et ensomt barn som aldri er sammen med de andre barna og alltid ser lei seg ut, vil kanskje si noe en voksen ikke ville ha sagt, eller på en eller annen måte prøve å rope på hjelp. Du må være i stand til å lese mellom linjene. Du kan redde noens liv, eller du kan være med å begrave håpet for godt. På Sentrum foretrakk de som regel det siste.

Et tapt slag

Dette kan nok ved første øyekast virke som enda en deprimerende historie om hvordan onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet. Det stemmer nesten. Onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet, og det er det ikke lenger et snev av tvil om. For noen uker siden bare trodde jeg, nå vet jeg. Det er noe større enn meg selv som ikke vil at jeg skal bli ferdig med videregående å komme meg videre. Det endelige beviset skjedde i det to lærere ga meg en siste sjanse og jeg plutselig fikk ekstreme influensasymptomer – på dagen – og bare kunne ligge og jamre. I det skoleuken var over, ble jeg på mirakuløst vis symptomfri på dagen. Jeg vet at det ikke er tilfeldig. Det er for mange tilfeldigheter etter hverandre. Noen trekker i trådene!

Men, det er ikke lenger deprimerende. Grunnen til at det ikke er deprimerende, er fordi jeg har valgt å legge meg ned i gresset og gi opp. Det er svært deilig i gresset, og jeg føler at jeg har styrt mitt eget nederlag. Ved å kjempe til siste slutt og ikke få det til, blir det tydeligere at jeg blir motarbeidet av noe(n). Ved å legge meg ned frivillig, kan jeg late som jeg hadde et valg, og jeg får muligheten til å slappe av heller enn å bruke opp alle kreftene mine på ingenting.

For første gang på et halvt år kjenner jeg noe som minner om sinnsro og noen ganger glede – glede over banale ting som å lage mat eller å ligge i gresset helt alene. Jeg har trivdes i mitt eget selskap! Det er en sensasjon jeg ikke har opplevd på årevis! Og dette bare fordi jeg har innsett at det er over og at jeg ikke har noen sjanse, og at jeg ikke skal fortsette å gripe etter sjanser som ikke finnes og løpe dagen lang etter en gulrot som bare beveger seg raskere jo mer jeg løper.

Jeg føler meg bedre enn på lenge, og jeg ville uten problemer klart å fullføre skolen hvis vi hadde mer tid på oss. Men, jeg vet at dersom en lærer hadde kommet til meg og vist meg nåde, ville jeg umiddelbart ha blitt syk, kjørt over av en buss, blitt voldtatt på vei til skolen og fått traumer, fått armen bitt av av en hai eller noe annet tåpelig. Sånne ulykker ønsker jeg ikke å utsette meg for.

Denne onde makten som følger med på meg, merker sannsynligvis når jeg slår på vekkerklokken, og skjønner at jeg skal på skolen og bestemmer seg for å hindre meg. Eller så observerer den bevegelsene mine og merker at jeg prøver å bevege meg i retning skolen. Kanskje måler den pulsen min, og hvis den er ekstra høy om natten, forstår den at det er skole neste dag og hindrer meg i å komme ved å dope meg ned. For nå, etter at jeg ga opp, er jeg plutselig ikke neddopet om morgenen lenger. Nå våkner jeg uthvilt til så tidligere tidspunkter at jeg kunne kommet meg på skolen, heller enn å våkne etter skoletid og føle meg fjern resten av dagen.

Neste år skal jeg studere i smug. Smugstudere. Jeg tror ikke den onde kraften aner mistanke hvis jeg leser fra mitt eget hjem, da kommer den til å tro at jeg driver dank. Den kommer ikke til å merke det hvis jeg tar med bøkene ut i en skog, for jeg tror ikke den skjønner forskjellen på skolebøker og andre type bøker.

Det føles bra å ha en plan som jeg vet at jeg kommer til å få til, selv om noen kommer til å bli rasende for at jeg prøver nok en gang.

Slitasje eller produksjonsfeil?

Noen skrev på en murvegg, og de siste dagene har jeg tenkt litt over det.
Selvsagt skal alle formes om til maskiner for å få et stort samfunn til å fungere sammen. Det er konsekvensene av å ikke leve i små stammer der alt arbeidet man gjør skaper et umiddelbart godt resultat som også en selv nyter av, og hvor alle kjenner hverandre og derfor ikke kvier seg for å hjelpe hverandre med ting.

I det siste har jeg lurt på om feilen ved meg er at jeg er en dårlig maskin, eller om jeg ennå ikke har klart å bli maskin. Hvis det er det siste, er jeg definitivt for sent ute. Alle de menneskelige egenskapene og feilene kommer i veien og ødelegger for den egentlige planen bak meg og alle andre: En velfungerende maskin i fabrikken. Jeg kan aldri i verden konkurrere med en maskin. Både fordi jeg jobber saktere, og fordi jeg har idiotiske egenskaper som kommer i veien og som overhode ikke har noe i et maskineri å gjøre. Jeg reagerer på saker og ting og føler følelser og får noen ganger perioder med sykdom som er mer enn bare litt knirking i maskinen, men som gjør at hele maskinen stopper opp på ubestemt tid. Det ødelegger for hele fabrikken, og derfor må slike maskiner byttes ut og destrueres.

Det er destrueringen som foregår nå. De andre feirer at maskinen er ferdig bygget og klar for bruk, men jeg vet ikke hva jeg feirer etter fem års skolegang uten annet enn små, ubrukelige resultater. Men, det føles definitivt som slutten på noe. Jeg feirer at jeg endelig vet med sikkerhet at det eneste denne maskinen har, er et eksemplarisk utseende. Maskinen kan bli avbildet på forsiden av bruksanvisninger eller være med i skolebøker der man skriver om hvordan maskiner ser ut, men inni er det utelukkende løse skruer og menneskelighet som ikke klarer å utvikle seg til noe bedre og større og mindre menneske-aktig.

Alle har perioder med saker og ting som kommer i veien og lager en liten knekk, men i mitt liv har alltid et stort og altoverskyggende problem blitt byttet ut med et like stort og altoverskyggende problem. Mellom de to problemene kommer det korte pauser der det bare er kroppen som er ubrukelig og ikke går an å røre på. Jeg har slept meg gjennom disse irriterende årene og påført meg ekstremt mye smerte i et forsøk på å få det til, så langt det har latt seg gjort ødelagt min egen psyke ved å de få dagene jeg fungerer være våken hele natten for å ta igjen det tapte, men den selvplagingen har bare skadet meg og ikke gitt noen resultater.

Jeg kan feire at uvissheten er over, og at det nå er sikkert: Denne maskinen må til destruksjon. Jeg vet ikke helt hvordan denne destruksjonen foregår, eller om den er like brutal rent fysisk som den høres ut. Kanskje betyr det bare at den skal stå i et skap og støve ned, eller utdøve arbeid hvor utseendet er det eneste kravet til kvalifikasjon og legge de andre egenskapene, som hittil ikke har bragt meg i mål, på hyllen for godt.

Hvis jeg er en maskin håper jeg at den ikke er ferdig ennå, at det bare mangler noen deler, men jeg frykter rust og annen slitasje som er for stor til å kunne repareres. Jeg frykter også at jeg slett ikke er en maskin og aldri kommer til å bli det.

En annen sammenlikning som gjerne blir brukt om mennesker, er marionettedukker. I så fall er jeg en marionettedukke med bare én snor, og resultatet er at dukken ligger på scenen og forsøket på å dra i snorene bare fører til meningsløse spasmeliknende bevegelser som overhode ikke bidrar til å gjøre forestillingen noe interessant. Det er den ene snoren jeg har prøvd å satse alt på, men nå er den så tynn at den snart ryker, og jeg ser at de kommer til å klippe den over og slutte å bruke dukken i forestillinger permanent.

Jeg skulle gitt alt for å bli en maskin. Faktisk kunne jeg tømt hele sparekontoen min for å bare få det dumme vitnemålet som sier at maskinen er bra nok og fra nå av kan brukes i fabrikken. Jeg ville ligget med alle lærerne en gang før hver skoletime, uansett hva slags preferanser de måtte ha, hvis de ga meg en god karakter. Det hjelper ikke hvor mye maskinen enn jobber når det eneste som kommer ut av den er støy og støv.

Det er slemt å være slem

Nå er det litt for lengesiden jeg har fortalt om ting som irriterer meg, og siden jeg synes det er en bra forsvarsstrategi å irritere seg over mindre problemer i verden, har jeg et problem på lur i dag.

Det er nemlig få ting som gjør meg like utålmodig som når mennesker forteller meg ting jeg vet fra før. Og, jo tidligere jeg fikk kunnskapen, jo mer irritert blir jeg. Jeg roper ikke lenger «JEG VISSTE DET FRA FØR AV», men det er det jeg bestandig har lyst til å skrike.

Av og til kan man ikke klandre mennesker for å fortelle andre ting de visste fra før. Iblant gjør de det bare for samtalens skyld, eller for å reflektere over saken høyt. Slik adferd kan jeg tilgi. Men, det er også en gruppe mennesker som liker å bruke god tid på snakkingen sin, men dessverre besitter meget liten kunnskap. Når dette skjer, bruker de den kunnskapen som vi andre fikk tidlig i barndommen, på samme tid som vi lærte våre første ord. Noen ganger kan man føle seg undervurdert, og da er det dette som gjør at man blir irritert. Andre ganger føler man seg ikke undervurdert fordi det er såpass tydelig at den som taler gjør det mest for å vise frem sine «bedre» sider selv.

Jeg biter meg i leppen når noen holder lange foredrag om at man må respektere hverandre.
«Jeg mener at man må respektere hverandre slik som man er, at man må feie for sin egen dør først og at det er bra at alle er forskjellige. Jeg synes at man må respektere at folk kler seg i forskjellige klær, kommer fra forskjellige land og liker forskjellig mat. Det er viktig å behandle andre slik som man helst vil bli behandlet selv.» Som regel er slike utsagn etterfulgt av «men, det er nå min mening».

Hvis jeg prøver å slenge inn noe mer meningsfullt, blir det straks avbrutt av et nytt langt foredrag som bare er en repetisjon av det forrige foredraget – og dette er grunnen til at taleren ikke har mer kunnskap enn den har. Den nekter å høre etter.

Alt dette fjaset er som en stor klump med hår som blokkerer vannet i sluket. Jeg klarer nesten ikke å finne de interessante meningene og artiklene blant alle de tusen foredraget om akkurat det samme. De kommer ikke videre. De sitter stille og kaster opp sitt livs første kunnskap om igjen og om igjen, uten å lage plass til å utdype eller komme seg opp på neste trinn.

Ofte tar jeg meg selv i å fullføre andres setninger inne i hodet. Etter et par ord forstår jeg umiddelbart hvor det bærer videre.

Det samme skjer når folk som aldri tidligere har tenkt begynner å åpne opp øynene for filosofi for første gang.
– «Har du tenkt over at ordet «aldri» egentlig er et galt begrep? Det er nemlig alltid – jeg mener NESTEN alltid – unntak!»
– «Det er ikke sikkert at noen av oss egentlig eksisterer!»

Misforstå meg rett. En samtale kan gjerne starte med det åpenbare, akkurat som small talk åpner for de større samtalene. Problemet er når dette gjentar seg i en evig sirkel. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet, det er som å se på verden bevege seg i saktefilm.