Giftige mennesker

I det siste har jeg sett mange artikler om «giftige personer». Giftige personer kan være venner, familiemedlemmer eller en partner som man bør bli kvitt. De har alle det til felles at de rett og slett er giftige mennesker som forgifter den de oppholder seg mye sammen med enten ved å suge ut energi, sprøyte inn vonde tanker eller annet destruktivt som gjør at den giftige personen umiddelbart bør kuttes ut. Jeg har alltid vært veldig interessert i personlighetsforstyrrelser som gjør folk slemme, og klarer ikke slutte å lese om slikt når jeg først er i gang. En veldig lang periode var det populært å snakke om psykopaten i sitt liv, alle hadde liksom vært sammen med minst én psykopat. Nå er det «giftige personer» generelt. Det er nok litt mer korrekt, ettersom det går an å bli mislikt av et familiemedlem eller en partner uten å ha antisosial personlighetsforstyrrelse.

Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen min, mens noen listet opp tegn på at man var i et giftig forhold. Jeg kunne huske at noen en gang sa til meg:
«De siste ukene med deg, hadde jeg bare lyst til å kræsje i en fjellvegg».
Og da slo det meg: Hva om JEG er en giftig person som folk  lurer på hvordan de skal bli kvitt? Hva om noen akkurat nå sitter og leser en artikkel om giftige forhold, giftige familiemedlemmer eller giftige venner og lurer på hva i alle dager de skal gjøre for å klare å fjerne meg fra livet sitt? Og hvis jeg faktisk er en giftig person tvers gjennom, hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke klamre meg fast i folk, for jeg vil jo ikke at de skal slite enda mer med å kvitte seg med giften. Jeg vil ikke at folk skal snakke om meg som noe det var kjempedeilig å kvitte seg med. Det har alltid vært min største frykt, fordi det har skjedd så mange ganger tidligere. At folk har hatt lyst til å kvitte seg med meg kjempelenge, ikke visst hvordan de skulle gjøre det, og så vært kjempelettet og fått et bedre liv når de endelig har fått meg vekk. Jeg har sett hvordan folk har gått fra å være depressive og stille til å bli skikkelig sprudlende, populære og vellykkede så snart de har kvittet seg med det største hinderet – meg.

Men, hva er min historie med de samme personene? Jeg må prøve å tenke etter ungdomsskolen, for andre mennesker forandrer seg. Noe nærmere i tid, noe jeg kan identifisere meg med. De samme personene som har kvittet seg med meg og senere omtalt meg som en giftig person, har gitt meg veldig mye bra. Men, de har også fått meg til å føle meg som en dårlig person, en som er giftig og ikke burde ha levd, en som aldri kan bli bra nok uansett hva den gjør. De har sprøytet gift inn i hodet mitt.

Jeg har også sett meg selv inspirere andre og gjøre dem i bedre humør, få dem til å le når de er lei seg, roe ned dramatiske tanker i hodet deres og fått dem til å med masse engasjement og glede sette i gang med et prosjekt som de tidligere kviet seg for. Er det gift?

Hver gang noen spør: «Har noen møtt en psykopat?», så har samtlige møtt en psykopat. Det finnes knapt en kvinne som ikke har vært gift med en eller annen ondskapsfull psykopat. Og, jeg husker svært godt, fra da jeg levde som en mann, at det var ganske lett å bli den psykopaten. Det skulle ikke så veldig mye til. Siden jeg fremdeles er ustabil og fremdeles er livredd for å miste andre og viser masse følelser, blir jeg fremdeles beskyldt for å prøve å manipulere hver gang jeg blir redd. Jeg har blitt beskyldt for å manipulere nesten hver gang jeg har begynt å gråte, og nesten hver gang jeg har gjort noe dramatisk. Som om jeg ikke er smartere enn det, som om jeg ikke ville ha brukt mye bedre strategier hvis jeg skulle ha manipulert noen. Som om jeg ikke heller ville ha latt som jeg var glad, opptrådt avvisende mot den jeg ikke ville miste, latt som om jeg var et perfekt menneske uten følelser og fått den til å komme løpende tilbake. Istedenfor å skremme dem vekk med å ha masse følelser og vonde tanker. Uansett. Jeg har ekstremt mange ganger blitt beskyldt for å manipulere, noe som er ganske vanlig når man har et ustabilt sinn. Men, etter at jeg sluttet å leve som en mann, har jeg aldri noen gang igjen blitt beskyldt for å være en psykopat. Selvfølgelig finnes det en og annen dust der ute som ville ha kalt meg for psykopat hvis den prøvde å leve med meg noen måneder og ikke fikk viljen sin konstant, men det ville ikke vært like lett. Jeg husker at følelsene mine som regel var betydningsløse og at kvinner ofte ble redde for meg og begynte å skjelve av frykt bare jeg ble litt irritert. Og det gjorde meg selvfølgelig enda mer irritert. Ingenting er mer irriterende enn når andre skal bli til et stakkarslig offer hver gang man føler ett eller annet. Og ingenting er mer skremmende enn når man er lei seg og redd, og partneren din reagerer med å bli sur! I en sånn situasjon, vil jo begge anse den andre som en grusom og giftig person som manipulerer og er slem og kanskje til og med er psykopat.

Jeg har sett meg selv opptre giftig veldig mange ganger, gjerne samtidig som den andre oppfører seg giftig. Men, jeg har sjelden hørt noen fortelle om hva de gjorde galt. Spesielt ikke hvis de faktisk gjorde noe galt. Vanligvis er det tåpelige historier som: «Jeg skulle ikke ha blitt sur når han knuste alle tingene i rommet» eller «jeg skulle ikke ha blitt irritert når han nektet å la meg forlate huset, jeg skulle bare smilt og vært glad!». Sjelden: «Jeg skulle ikke slått til ham hver gang han fikk ereksjon» eller «jeg skulle ikke nektet ham å gå ut døren» eller «jeg skulle ikke stivnet til som en iskald skulptur hver gang jeg fikk et kyss, bare for å syte over at jeg ikke fikk flere kyss». Det er ikke så mange som snakker om hvordan de var verdens grusomste søster som snyltet på søsteren sin hele tiden og stjal tingene hennes og pulte mannen hennes uten å en gang spørre først. Alle er offeret, men ingen er forbryteren.

Kanskje det mest giftige folk gjør i relasjoner, er å se på den andre som en giftig person istedenfor å ta ansvar for sine egne handlinger og følelser og tanker. Noen ganger reagerer man teit på ting, man blir redd av ting som ikke er noe å bli redd av, man blir lei seg av ting som egentlig sitter i ens eget hode, og man drar seg selv ned. Det er lett å skylde på den personen man ser oftest som får frem noen av disse sidene. Sannsynligvis så har ingen lyst til å få frem det verste i noen andre, men noen egenskaper passer ekstremt dårlig sammen og vil alltid forsterke det verste hos hverandre – uten at det egentlig er noe galt med noen av personene eller noen av egenskapene. De er bare svært dårlige når man kombinerer dem.

For all del. Det finnes personer med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes noen som er født med en hjerne som er annerledes enn vanlige hjerner, som rett og slett ikke kan utvikle medfølelse overhode uansett hva som skjer i løpet av oppveksten. Eller har lært seg å slå av medfølelsen på bestemte tidspunkt, og derfor ender opp med å bli særdeles usympatiske personer som aldri noen sinne burde være i samme rom som en følsom person. Men, jeg tror ikke verden er stappfull av mennesker som bare er giftige. Jeg nekter å godta at jeg er full av gift og forgifter alle jeg blir glad i og egentlig burde være helt alene og forlatt uten noen som bryr seg om meg i nærheten. Eller at noen jeg er glad i er sånn. Jeg har sett folk jeg er glad i virkelig bryte andre ned og ødelegge dem fullstendig, men gjøre det helt motsatte med en annen person som har helt andre egenskaper som ikke kolliderer med dens. Folk må skjerpe seg og slutte å skylde på andre hele tiden. Hvem du tilbringer tiden din med, er ene og alene ditt eget valg. Og det sier seg selv at det ikke handler om personer som blir truet med livet, med barna sine eller med vold akkurat nå, det er en helt annen historie.

Du er en giftig person som noen må bli kvitt. Jeg er en giftig person som noen må bli kvitt. Vi har giftige mennesker i vårt liv som vi må bli kvitt. Eller bare lære oss å forstå (hvis de vil forstå oss tilbake så klart) og bli bedre mennesker. Jeg har i hvertfall bestemt meg for å jobbe for å bli en mindre giftig person. Jeg vil fortsette å være like ærlig som alltid, jeg vil bare prøve å være det på en litt hyggeligere måte, og gi enda mer av meg selv når jeg har det bra – slik at jeg kanskje ikke ødelegger like mye når jeg ikke har det bra. Jeg vil prøve å dele mer av det som er fint i livet mitt, uten å prøve å gjøre noen misunnelige. Det kan godt hende det er noen andre personer, noen andre giftige mennesker, sin skyld at jeg er blitt en skikkelig giftig person. Kanskje de har sprøytet inn så mye gift i meg at jeg er dobbelt så giftig som dem. Det bryr jeg meg ikke så mye om, det har ikke så mye å si. Alle har gift i seg.

Reklame

Pause

Tiden går så rasende fort. Når jeg tenker på at det er nesten hele livet mitt om igjen til jeg fyller 40, føles det ut som et godt stykke med tid. Spesielt med tanke på at jeg kan risikere å leve dobbelt så lenge. Tenker jeg derimot på hvordan de tre siste årene har vært, vet jeg at det ikke er lenge til det er over – helt uavhengig av hvor lenge jeg lever. Det er bare et øyeblikk til. Jeg har jævlig dårlig tid. I motsetning til alle andre klarer jeg ikke å fullføre alt på et blunk, og sannsynligvis trenger jeg mer enn et helt liv for å samle studiekompetanse. Jeg trenger mer enn et helt liv for å søke på tohundre jobber, som er det man må søke på hvis man kanskje skal få en vikarstilling et sted. Tanken på dette, gjør at jeg ikke søker jobber og ikke tar opp fag. Det er like meningsløst som å lage en rett som tar nitti år å lage, men har ingredienser som mugner etter tre år. Alle har sprunget forbi meg, rast av sted, og tiden går så fort at jeg ikke rekker å

se noe før det forsvinner.

Så tok jeg en pause. Den varte i to døgn. To døgn som vanligvis er kortere tid enn det tar for meg å blunke, men nå, når jeg er hjemme, kjennes det ut som om det er flere år siden jeg har vært her sist. Tiden i den verdenen jeg besøkte, gikk i en helt annen hastighet. Nesten som når man reiser til Narnia.

Vi, jeg og mine Koner (som jeg liker å kalle dem) gikk langs mange strender til vi til slutt kom til en krok vi kjente igjen fra for tre år siden – eller var det i går? – og slo opp et telt. Det vil si, de slo opp telt, mens jeg hentet vann. For å hente vann måtte man gå hele veien tilbake igjen til man kom til en kran. Hjemme må man gå til kjøkkenet. Terskelen for å hente vann fra kranen, hvor hele turen tok en halvtime, var mye lavere enn terskelen for å gå ut på kjøkkenet å hente vann hjemme. Da jeg kom tilbake var teltet oppslått.

Ute på en holme som man måtte vasse blant grusomme skjell, blodtørstige krabber og steiner formet som spydspisser, kunne vi spise middag i fem timer. Etter vi har svømt selvfølgelig, for det er mye mer deilig å spise middag når man faktisk er sulten, enn å gjøre det fordi man MÅÅÅ fordi det er TRADISJON og fordi «HVORFOR SKAL VI IKKE SPISE MIDDAG????». Jeg synes det er kaldest å bade når det er varmt og vindstille – når kroppen er god og varm og vannet blir en iskald kontrast. Men, den ene dagen blåste det hele tiden, bølgene var store og det var kaldt å gå hele veien gjennom trærne og over alle stiene for å komme til riktig strand, i bare badetøy – og derfor føltes vannet varmt og morsomt og underholdende å svømme mot bølgene og rope «VOOOIII!».

Det dårlige menneskesynet mitt derimot, har jeg ikke gjort noe for å kvitte meg med.
«Vi kan vel bare legge tingene her?» foreslår min blåhårede kone.
«Nei, vi må ta de med,» svarer jeg strengt. «Det er ikke noe gøy hvis vi kommer tilbake og noen har BÆSJET på alle tingene våre.»
«Skal vi hoppe fra stupetårnet?» foreslår min brunhårede kone.
«Nei, noen har sikkert plassert et SPYD under vannet.»

Det er jo faktisk sånt folk gjør. På dag to var vi de innfødte på øyen. Nærmere land var noen ungdommer kommet, de samlet seg i flokk og skrek og ropte, som en trussel mot vår stamme.
«De kommer til å slenge søppel overalt,» sa jeg.
«OLE, DIN JÆVLA HOMO!» skrek en stemme i det fjerne. «JEG SKAL DREEEEEPE DEEEEG!»
«Han er den som kommer til å kaste mest,» konkluderte vi. De innfødte. Som klokken halv ett om natten gikk for å hente vann, og møtte på to av inntrengerne midt på stien etter mye vandring. Den ene lo. De ropte «HVEM ER DERE?», og jeg svarte, som sant var; «vi er de innfødte». Et kort fres. Vi glemte å spørre hvem deres folk var. Det lurer jeg fremdeles på.

Neste dag var de borte, det eneste som lå igjen var alt s

krotet deres. Vi pakket sammen telt og soveposer

 

og sekker og plukket opp det vi fant langs

strandkanten. Plast gjemt under sand. Poser i havet. Snusboks. Kjærlighet-på-pinne-pinne. Flaske. Alt jeg fikk plass til i den ene posen jeg bar.

Bare to døgn. Så hjemme. Mens alt ellers er fremmed og uvant og nytt, og aldri blir trygt. Og tiden farer av sted uten å ta hensyn til meg. Disse to døgnene har jeg sett solen gå opp og ned, og fått sove om natten og ikke lidd altfor mye når jeg har våknet om morgenen. Hvis jeg dro ut i naturen en gang i måneden, ville livet mitt ha føltes minst fire ganger så langt. Er ikke det en fascinerende tanke?

 

Trust no bitch

I det siste har jeg snakket med legen min om å stole på andre. Det er nemlig noe jeg ikke gjør, og jeg prøver å finne ut hvorfor og hvordan jeg kan leve med det uten å skyve folk vekk fra meg. Jeg vet at jeg blir uvanlig sterkt knyttet til andre, på en måte jeg tror er vanskelig for andre å forstå, siden de ikke har det på samme måte. Jeg knytter meg til veldig få personer, men desto sterkere. Når noen kommer innpå meg føles det ut som en forbrytelse når de røsker seg ut igjen, fordi de tar med seg ting jeg aldri ville gitt dem hvis jeg visste at de skulle stikke. Det føles ut som et røveri, og jeg lover meg selv, hver gang, at jeg aldri skal slippe noen innpå meg igjen. Det får da være grenser for hvor mange retninger innvollene mine skal spres før jeg sier stopp. De er allerede over alle hauger – mennesker har sneket seg tett, tett opptil meg, fått tak i alt jeg har og så stukket av med det så mange ganger at jeg burde ha lært, burde jeg ikke?

Jeg kjenner mange som snakker om venner de har hatt siden de gikk i barnehagen. Jeg tror jeg også ville hatt sånne venner hvis vi ikke hadde flyttet vekk fra Nesodden da jeg var liten, for der følte jeg fra jeg var gammel nok til å tenke at jeg hadde venner. I Horten var ikke barna like begeistret for meg, så jeg måtte på en måte kreve venner isteden. Jeg visste at de snakket stygt om meg når jeg ikke var der og at de egentlig ikke likte meg, så jeg måtte bruke litt mer makt for å holde på dem. Som regel hadde jeg bare en og en eller to og to venner, der de andre to var sterkt knyttet til hverandre mens jeg egentlig bare var den irriterende personen som kom og forstyrret vennskapet deres. Jeg ville alltid prøve å sette dem oppmot hverandre i et håp om å gjøre oss mer likeverdige, uten at det noen gang fungerte. Jeg turte ikke å bli medlem i større gjenger, for der ville jeg alltid føle meg utenfor, uansett hva jeg gjorde. I større gjenger er det skumlere å åpne munnen. Det er flere som dømmer deg hvis du sier eller gjør noe feil, og de har avanserte koder og regler som man ikke forstår hvis man ikke er en innfødt. Hvis du kommer inn i gruppen når du er fem år gammel, er det allerede for sent. Du må komme når du er ett år. Senest.

Da jeg begynte på barneskolen skled jeg fra mine første venninner i Horten – siden de var innfødt i Horten by, forstod de mye avansert kodespråk som jeg ikke forstod meg på. Dermed hadde de innpass i gruppen. Jeg søkte heller til de som virket mer sårbare. En liten pike som satt på trappen og gråt, for eksempel. Mesteparten av barneskolen hadde jeg to venninner, som var bestevenner med hverandre. Vi gjorde mange spennende ting sammen som jeg syntes var gøy, men i hemmlighet ville de egentlig leke helt andre leker. De gikk i samme klasse, så det var lett å unngå meg, spesielt når vi gikk på forskjellig SFO. (Det var liksom to etasjer) Derfor endte jeg alltid opp alene under et tre. Jeg visste at de unngikk meg, men jeg fortsatte å henge meg på dem likevel, fordi jeg ikke hadde noen andre. Det var jo så mye lettere å lese to personer enn å lese ti mennesker med hemmelig kodespråk seg imellom.

Jeg klarte å holde på dem i fem år, før de brøt vennskapet like brått og bestemt som når man dumper en kjæreste man har brukt opp. Derfor byttet jeg skole, og fikk ny bestevenn, med akkurat samme problematikk: Jeg styrte alt, sugde personen inn i min egen verden og dro livsenergien ut av den helt til den stakk. Jeg gjorde det igjen hver gang jeg fikk en internettvenn, og med vennen jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg har alltid vært flink til å fengsle folk, få dem med på alt jeg vil, gradvis forvandle dem til meg, helt til de finner ut at de vil bryte og leve sitt eget liv med menneskene med det rare språket. Og dit kan jeg ikke følge etter. De store gruppene vil ikke ha meg, og jeg skjønner ikke hva de sier. Hvis jeg åpner munnen kan de plutselig bli sure, uten å fortelle meg hvorfor så jeg kan forklare meg.

Nå som skolesituasjonen ikke lenger er aktuell, har jeg klart å holde på noen få personer over lengre tid. Jeg har til og med en person jeg har kjent i mer enn fem år, noe som er personlig rekord. Jeg tror dette kommer av at de slipper å være så mye sammen med meg. De kan velge å ikke ta telefonen, ikke svare på meldinger, og jeg har ingen mulighet til å dukke opp der de er, og dermed kan de få de nødvendige pausene fra meg. Når man går på samme skole går ikke det. Menneskene finner ut hvordan jeg egentlig er og orker ikke mer. Avstands-venner vil aldri bli like godt kjent med meg, og derfor kan de leve med meg. Å se noen en gang i måneden eller sjeldnere, gjør det nesten umulig å sette noen i vrangstrupen. Man slipper på en måte å være der for hverandre.

De fleste foretrekker venner man slipper å være der for, slipper å se så ofte og slipper å vite for mye om. Sannsynligvis har de store familier og mange andre mennesker som de har trygge bånd med, og derfor er ikke behovet for nære venner like stort. Jeg har aldri hatt en stor familie, og blir mye mer avhengig av venner. Hver gang jeg blir konfrontert med denne enveis-situasjonen, føler jeg meg sveket. Og jeg har jo blitt sveket. Enten det er med eller uten grunn, så har jeg blitt dolket i ryggen gjennom hele oppveksten, og det har formet meg – selvfølgelig. Når alle bånd jeg har knyttet på egenhånd har blitt brutt av de jeg knyttet båndet til. Selvfølgelig har jeg lært at disse båndene er vanvittig tynne og verdiløse. Jeg har blitt så vant til det at det ikke skal noen ting til før jeg tror at et bånd er brutt.

Alle de som fremdeles er frivillige i livet mitt, vet at det ikke skal så mye til. For eksempel hvis de er opptatte med andre ting og glemmer å svare på meldinger. Det kan skje hvis man for eksempel spiser pommes frites, får en melding, leser den, men har fingrene fulle av ketchup og derfor bestemmer seg for å svare etterpå. Men, etterpå er meldingen markert som lest, og man glemmer det. Jeg spurte en av dem hva jeg skal gjøre når hun ignorerer meg. Hun ba meg sende masse sommerfugl-emojier. Nå har jeg begynt med det istedenfor å skrive lange taler eller blokkere henne. Men, det er bare én. Andre foretrekker at jeg bare ignorerer dem tilbake, slik at vi mister kontakten. Da vet jeg at jeg ikke har samme plass i livet deres som de har i mitt.

Ting er ikke så bastant som de var før. De som forlot meg før jeg ble tjue, kommer aldri til å komme tilbake igjen. De kommer til å hate meg eller frykte meg til evig tid. Bestevenninnen min på ungdomsskolen, har fremdeles blokkert meg på facebook. Hun blokkerte meg da vi var ferdig, og hvis hun ser meg på et kjøpesenter, later hun som hun ikke ser meg. Hun fortalte meg aldri hvorfor, så jeg vet ikke sikkert hva jeg gjorde galt. Det siste vi gjorde sammen var å se en film og spise is, avtale når vi skulle se hverandre neste gang – men så ble hun «syk» og blokkerte meg. Jeg kommer aldri til å vite hvorfor. Hun skrev dikt om hvor traumatisk det var å ha en venn som drev med selvskading, så det kan hende det var derfor. At hun ikke ville vite det hvis jeg døde en dag, fordi hun kanskje ville bli lei seg. Det provoserer meg når de andre sitter med makten i forholdet, jeg blir lei meg for at jeg ikke stengte de ute fra livet mitt før de rakk å kvitte seg med meg. Jeg vil at de skal føle seg sveket og forlatt, slik at jeg fremstår som den sterke.

Derfor skjer dette minst en gang  i måneden:

Jeg er overbevist om at en venn ikke liker meg lenger, og at den er i ferd med å fjerne meg. Jeg forter meg å forklare den at jeg gir faen i den før den rekker å gjøre det, sånn at jeg skal sitte igjen med æren i behold. Én av to ting skjer:

A) Personen forklarer meg rolig og fornuftig at dette bare er tull, og prøver å få kontakt med meg igjen.

B) Personen tenker tar det personlig, eller «respekterer mitt valg», og gir meg the silent treatment. Den venter til jeg kommer krypende tilbake og forklarer hvorfor jeg ikke mente det –  og slipper den meg inn i varmen igjen, vet jeg at jeg har lite å gå på denne gangen. Jeg har fått minus-poeng.

Når dette har skjedd, går jeg over til neste person. Nå er det denne som hater meg. Noen har vendt seg til det. Oda ringte meg etter en rar samtale på melding, og en stund inn i samtalen sa hun: «Aaaah. Du tror at jeg hater deg igjen, ikke sant? Du og du.»

Ofte lurer jeg på hvordan det er for andre å ha venner som de vet ikke kommer til å dolke dem i ryggen. Personer som er like glad i hverandre, istedenfor å alltid måtte henge seg på andre og suge ut energien deres som en vampyr til de går lei. Å ha noen som ikke trenger å ta årevis med pause fra deg for å i det hele tatt orke å snakke med deg. De må jo føle seg forferdelig verdifulle. Jeg tror aldri jeg noensinne kommer til å føle meg så verdifull og så elsket, men jeg håper det kommer til et punkt hvor jeg kan stole så mye på noen at jeg faktisk blir overrasket hvis de forlater meg. Kanskje jeg må ha kjent dem i ti år til. Eller tjue. Foreløpig stoler jeg ikke helt på noen. Innerst inne tror jeg alt fint de sier er løgn, og at hvis jeg er sammen med flere enn én på en gang, vil de bruke hemmelig kodespråk med hverandre hvor de finner ut at jeg er et grusomt menneske som de må kvitte seg med.

Jeg synes det er ganske logisk at jeg har blitt sånn, og jeg håper jeg en dag finner ut om jeg har god grunn til å tenke som jeg gjør fordi jeg nemlig har rett, eller om dette er en slags forstyrrelse som har dukket opp i hodet mitt på grunn av så mange avvisninger og vanskelige brudd.

Ikke skrik til meg

Jeg vil aldri være et barn igjen. Prisen for å slippe ansvar, økonomiske bekymringer og kjærlighetsproblemer er ikke i nærheten av verdt å betale. Som barn er du fullstendig i andres makt, plassert i de voksnes piggete hender. Folk diskuterer barneoppdragelse hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om andres hukommelse er helt annerledes enn min, om de virkelig husker noe som helst fra da de var små eller om alt bare er konstruerte minner fra ting de har blitt fortalt eller bilder de har sett i fotoalbum? Husker dere ikke hvordan dere tenkte, hvordan dere fantaserte og hva dere følte?

Jeg har veldig klare minner fra allerede før jeg kunne snakke. Og det jeg husker best, er hvor jævlig det var å ikke kunne sette ord på det jeg tenkte. Hvordan det var når jeg visste så utrolig godt hva jeg mente, hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hva jeg følte, men ikke var i stand til å formidle det til brølende voksenmunner.

Det handler ikke bare om voksne som går helt bananas og mangler kontroll over eget eksplosive sinne, noe som er skummelt nok i seg selv fordi du som barn ikke vet hva dette gigantiske skrikende monsteret kan ende opp med å gjøre mot deg til slutt. Det er også alle de voksne som jobber med barn hver dag, og som vanligvis oppfører seg normalt. Du står og ser dem snakke med hverandre med siviliserte stemmer, men i det de snakker til deg, forandrer de stemme og blir til nedlatende, truende skikkelser med hat og torden i blikket. De spør «HVORFOR GJORDE DU DETTE?!» uten å forstå at et barn ikke har vokabularet til å forklare seg slik som man gjerne vil. Når du stotrer og stammer og gråter og prøver å lete etter ord, forsvinner tålmodigheten, og den voksne må forte seg å finne på en straff for det manglende voksen-vokabularet.

Nå har jeg vokabularet, og jeg har forferdelig lyst til å reise tilbake i tid å forklare både det ene og det andre. Jeg vil forklare at: «Jeg visste ikke at Faen var et stygt banneord, det var bare noe jeg hørte noen gutter sa. Jeg visste ikke at banning var en ting, en gang. Jeg har ikke hørt om banning før, jeg er nemlig bare to år gammel. Faktisk visste jeg ikke en gang at jeg sa Faen høyt, jeg trodde jeg bare tenkte det. Jeg gikk nemlig rundt på gulvet og grublet over hva dette begrepet betydde. Jeg trodde kanskje det hadde noe med Faren å gjøre. Nå vet jeg at det er et stygt ord, og jeg skal prøve å ikke si det høyt mer. Hvis jeg sier det likevel, er det fordi jeg er for liten til å forstå når ordene kommer ut av munnen og når de bare er inne i hodet.»
Så vil jeg forklare at: «Denne falske underskriften fra min mor, under en melding om at jeg er syk, ble ikke skrevet for å provosere dere ansatte på SFO. Dette er en desperat handling fordi jeg ikke orker å være her, fordi alt jeg gjør er å sitte alene under et tre hver dag og gråte, og det er ydmykende å bli sett slik. Jeg visste ikke hvordan ellers jeg skulle komme meg vekk herfra. Hver kveld prøver jeg å kvele meg selv med dynen, fordi jeg er for liten til å vite hvordan en begår selvmord på ordentlig vis. Jeg vet selvfølgelig at det ikke er lov å skrive falske meldinger i meldeboken, men vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer.»
Jeg vil si: «Unnskyld, det var ikke meningen å rope til deg. Jeg visste ikke at jeg ropte, for jeg hadde dotter i ørene. Når jeg sa navnet ditt med så høy stemme var det rett og slett fordi volumet kom ut feil. Egentlig skulle jeg si navnet ditt med innestemme, men det ble visst et rop. Da du skrek til meg som svar, skvatt jeg veldig, og ble ganske redd.»
Eller: «Beklager, det var ikke meningen å gripe i tuten av vannkannen. Jeg har ikke hørt om bakterier ennå, ettersom jeg er veldig ung og faktisk bare et lite barn. Dessuten er jeg for sjenert til å spørre om noen kan sende meg ting, fordi jeg er redd for at de skal bli sinte eller ignorere meg. Derfor prøvde jeg å gripe kannen som var litt for langt unna, men jeg gjorde det på feil måte. Vær så snill og ikke kjeft mer, da dette utløser angst hos meg.»
Og ikke minst: «Oj, det var da voldsomt da! Du lo jo da jeg lot som jeg skulle kaste vann på deg fra et tomt plastikkglass, og siden du lo regnet jeg med at du syntes det var festlig. Derfor gjorde jeg det igjen og igjen og igjen. Jeg regnet ikke med at du PLUTSELIG skulle forandre personlighet og gripe hardt tak i armen min og si «NÅ SLUTTER DU!!» når du øyeblikket før hadde ledd. Det går an å si ifra på normal måte, eller for eksempel slutte å le når det ikke er morsomt lenger. Hvordan skal jeg vite at noe er galt når du ler og oppfører deg som om du er med på leken? Du trenger ikke ta på meg, fremmede voksne person, jeg er et menneske som reagerer på normale setninger og ord, ikke et rovdyr som må fysisk hindres fra å angripe.»

Så sier dere: «Barn er ikke laget av glass. De må lære hvor grensen går.»

Jeg lærte aldri hvor grenser gikk. Det jeg lærte av voksne som plutselig skrek, var at voksne hater meg. At alt man gjør potensielt kan være feil, og at det ikke finnes noen måte å vite hva som er rett og galt på. At hvis jeg strekker meg ut etter noe, hoster, reiser meg opp, hva som helst, så kan det forårsake sinne hos en voksen, og føre til straff og skam. At jeg må springe ut av matsalen når jeg har satt noe i halsen, mens det føles ut som om jeg blir kvelt, fordi at det kan hende noen blir sinte for at jeg satte noe i halsen og hostet offentlig. (Ikke fordi noen hadde blitt sinte for det før, men fordi man aldri vet sikkert) At jeg ikke kan strekke ut hånden å be om hjelp når noen er slemme mot meg, fordi de voksne heller ikke liker meg, og sikkert er enige med de som gjør slemme ting. At det ikke finnes noen grunn i hele verden til at jeg som tolv eller tretten år ikke skal snike meg ut av vinduet og møte godt voksne menn, ettersom lovene og reglene til de voksne er helt absurde og tilfeldige uansett, og at å gripe en vannkanne feil og å sette seg selv i livsfare ikke har forskjellig alvorlighetsgrad på noen som helst måte ettersom de fører med seg samme reaksjon uansett.

Jeg lærte at et hvert rop på hjelp førte til sinne og straff. Var det egentlig så utrolig rart at jeg aldri klarte å fullføre noen utdanning? Hver gang grusom angst kom i veien, turte jeg ikke å si ifra til noen. Jeg turte ikke å sende melding til lærerne og spørre om jeg kunne gjøre oppgaver hjemme, når jeg gikk inn på mailen og skulle skrive, fikk jeg ikke puste, og klarte ikke å formulere meg. Jeg har aldri blitt glad i behandlerne mine, for selv om jeg forteller dem om konkrete hendelser i livet mitt, åpner jeg meg ikke. De sier at jeg forteller som om jeg snakker om noen andre. Jeg sier ofte ikke ifra hvis jeg ikke kan dukke opp på en avtale allikevel, som regel gjemmer jeg meg bare og holder meg for ørene og venter til det hele er over, og da ber jeg kanskje om unnskyldning eller håper at de ikke merket at jeg ikke var der. Som regel merker de det og blir litt sure. Da blir jeg enda mer skamfull, og tør i hvertfall ikke si ifra neste gang.

Mange barn er løvetenner og tåler all slags skrik og skrål og nedverdigende behandling fra voksne. Jeg har tålt ganske mange rare ting som andre tror er traumatiske, men det som har knekt meg er alle de tingene folk forsvarer fordi «barn ikke er laget av glass». Jeg er helt uanfektet av mange hendelser andre ville omtalt som overgrep og misbruk, mens å bli snakket til med streng stemme satte så dype spor at jeg fremdeles sliter med å omgåes andre mennesker.

Jeg mener ikke at man ikke skal snakke med streng stemme noen gang, men jeg prøvde aldri å gjøre noe galt som barn. Spesielt ikke på skolen eller i barnehagen. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, jeg trakk meg unna andre i frykt for hva de ville synes om meg, og var alltid i forkant når det gjaldt å avvise meg, slik at jeg ikke skulle bli avvist av dem. Det siste jeg ønsket var å gjøre noen sinte, voksnes sinne var så skummelt at det ga meg mareritt og selvmordstanker. Hvis jeg hadde fått en beskjed på normal måte, slik som når man gir en beskjed til en ansatt på arbeidsplassen for eksempel, ville jeg helt sikkert ha hørt etter. Hvis ikke, ville det være naturlig å heve stemmen. Men som regel ble stemmen hevet før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde gjort noe galt. De fleste barn opplever det hele tiden, klarer seg fint, og gjør det samme mot neste generasjon fordi de ikke ble påvirket. Men, for et følsomt barn er det helt skjebnesvangert.

Hvis noen finner ut hvordan man blir barn igjen, ønsker jeg dere lykke til og god tur. Jeg blir IKKE med.

det romantiske diktet

eg eigde ikkje hjarte
heilt framtil eg såg
eitt der borti skugga
under blodbøken låg

ikkje lenger raudt
men ok, tenkte eg
eg lyfta det opp
og traska min veg

no ligg ved sengja
med ein fiffig odør
og attmed står eg
i kvit kjole med slør

Bursdagstekst til Stine – del 3

No var det ikkje lenger grytidleg om morgonen. Båe Hans-Magnus og Emma hadde sitte lengje på bussen, som no stoppa rett ved Heartbreak Hotel for å jaga ut pasasjerane. Folk som hadde reist i mange timar og var støle i baken, samla saman matpakker, vesker, sekkar, koppar og kar – til og med babyar, børsta restane frå nøtteblandinger vekk frå fanget, ned på sete og golv. Herifrå ville pasasjerane røyra seg i forskjellege retninger. Somme sto og venta på at ein bil skulle henta dei, andre gjekk rett over i ein taxi. Somme gjekk inn på hotellet. Hans-Magnus var ein av dei.
For å koma inn, måtte ein gå til baksida, inngangen var rett ved ein fjellvegg, gøymd frå vegen. Han kunne sjå eit vatn rett ved, der robåtar sto parkert. Folk på andre sida kunne ro til hotellet. Her, rett ved inngangen, var brostein, runde bord med frynsete parasollar. Ikkje slike med «COCA COLA» eller «SOLO» på, men heilt umerkede parasollar, flotte, sikkert veldig dyre. I dag ville verta ein deilig dag, ein T-skjortedag, ein dag der ein kunne sitja ute og drikka noko kaldt. Han kasta blikket kring seg og fekk auge på ei ung dame som òg var på veg hotellet, ho sto berre nokre få meter unna og observerte parasollane og inngangen akkurat som han sjølv – ho hadde openbert ikkje vore her før ho heller.
«Har du vore her før?» spurde han likevel. Ho gjekk litt nærare, slik som menneske ofte gjer når dei skal ha ein samtale. No kunne han sjå at ho hadde pierchingar i andletet, at håret var raudt av kunstig hårfarge og at ho hadde svart sminke på augnelokka, slik svart sminke som såg ut som skugge og gjekk over i ljosare tonar på kvar side. Diskrè, men ganske så proft. Kanskje ho hadde sin eigen sminkør?!
«Nei,» svarte ho og myste i sola som titta fram frå ein sky. Hans-Magnus kunne kjenna varma i håret. «Eg skal i fjellet, men no treng eg ei lita pause.»
«Godt tenkt,» nikka Hans-Magnus. «Det er digg med pause etter busstur. Eg skal treffa brørne mine og ein kul ven som heitte Freddie, eg. Og so skal me òg gå til Haifjellet! Ventar du på nokon, då? Mannen din? Broren din? Faren din…?» Han såg for seg kvinna framfor seg gå oppover fjellet heilt åleine, utan korkje ektemann, bror eller far. Berre heilt åleine. Nei, det var ikkje noko hyggjeleg syn. Ein kunne aldri veta kva som kunne gøyma seg i fjellheimen.
«Nei, eg har ikkje med meg nokon andre.» Ho rekte ut handa, og han tok den nølande. Handa hennar var lita og svært mjuk, grepet var fast, men ikkje so sterkt. Kven som helst kunne velta henne overende og knusa henne. Han grøste. «Eg kjem åleine,» la ho til, noko som gjorde at grøsninga heldt fram i eit par sekund til. «Emma,» presenterte ho seg. Hans-Magnus kom på at han hadde handa hennar, og skunde seg å klemma henne kort.
«Hans-Magnus,» svarte han og slepte med èin gong. No hadde han sikkert hatt handa hennar i handa si i over ti sekund, noko som ikkje var heilt normalt. No trodde ho sikkert at han var forelska i henne. «Vil du gjerne gå åleine?»
«Nei, eg skulle eigentleg gå saman med Nikolai,» forklarte Emma, sjølv om han ikkje visste kven Nikolai var. Mannen? Faren? Broren? «Men, so dumpa han meg.» Ho stirde han alvorleg inn i augo, dei var knall blåe, so blåe at pupillane vart unormale – berre to knottsmåe prikkar. «Det var heilt forferdeleg å tenkja på at «no er det berre tre dagar til me skulle gått i fjellet», og veit du kva? I natt so skjønte eg berre at det ikkje gjekk. Eg kunne ikkje sitja der heime og tenkja på det. So eg pakka og drog åleine istaden, og det er eg glad for no.» Ho smilte stolt.
«D…» Hans-Magnus rynka på nasen og konsentrerte seg so hardt han kunne. Han hadde høyrd dette verbet fleire gongar, men klarte aldri å hugsa kva det tydde. «D… dumpa? Kva meiner du med det?»
«Hæ?» Emma sperra opp augo og stirde på han som om han var eit romvesen. «Kva eg meiner med det?»
«Ja.»
«Altso.» Ho lyfta ein sølvmåla glitrande peikefingernegl til panna og klødde seg symbolsk. Han kunne sjå at det var symbolsk, for når folk klør på ordentleg, gjer det dei ikkje so sakte og heilt utan klø-ljod. «Slo opp? Ville ikkje vera kjæraste meir?»
«Åja.» Han nikka. «Eg kobla ikkje med ein gong, for eg visste ikkje kven Nikolai var. Men, han var altso mannen din?»
«Kjærasten min,» lo Emma. «Vi var ikkje gift enno. Men, vi var trulova…»
«Oj.» No var det Hans-Magnus sin tur å sperra opp augo. «So, han gjekk ned på kne for deg og ville vera din til all æve, og so berre braut han det? Det må ha vore heilt forferdeleg!» Han tok seg kort til andletet. «Det må ha vore eit skikkeleg sjokk. For ein forferdeleg mann! Han fortener ikkje noko hustru, eller kjæraste, nokon gong.» Han sette seg på nærmaste benk og pusta ut. Det var altfor lett å koma med falske løfte i Noreg, ein kunne liksom lura nokon trill rundt kva tid som helst. Ekteskapet hadde liksom ikkje noko verdi meir, truloving var berre noko ein gjorde for å visa andre menneske at ein hadde eit romantisk forhold, noko ein gjorde når interessa for det nystarta forholdet hadde dabba vekk. Då måtte ein trulova seg slik at andre kunne seia «gratulerar», og so, når det ikkje var so spanande meir, ville dei anten gifta seg eller gå frå einannen. Emma nikka einig, og Hans-Magnus skjønte brått at han hadde sagt alt han tenkte høgt.
«Heilt einig,» sa ho, «det er altfor lett. Folk berre utnyttar kvarandre heile tida. Det er difor det er so skummelt å få kjensler for nokon. Du veit ikkje om dei er seriøse eller om ei berre skal utnytta deg og kasta deg når dei er lei.»
«So bra at du tenkjer likt som meg, Emma. Å diskutera sånne ting gjer meg skikkeleg sur, og i dag vil eg vera glad, for i dag skal eg jo gå i fjellet saman med menneske eg er glad i.» Han la handa på skuldra hennar. No var det på tide å gå over til det alvorlege. «Eg tykkjer ikkje det er noko god idé at du skal gå heilt åleine opp i fjellet, det er jo kjempelangt. Skal du gå heilt til Haifoss?»
«Jepp.»
«Nemleg. Det er langt, det. Dit skal vi òg, vi skal overnatta i turisthytta. Det skal sikkert du òg? Du skal iallfall ikkje sova i telt, det er for farleg heilt åleine. Slå fylgje med oss istaden, det er mykje kjekkare, og då slepp du å gå og tenkje på den forferdelege sokalla «mannen» Nikolai. Ikkje sant? Huff! Tenk å gjera noko slikt mot ei kvinne! Å seia at ein skal ta seg av ho i all æve, og so berre gå sin veg! Tenk om de var gift og hadde born i lag! Kva skulle du gjort då? Det tør eg nesten ikkje tenkja på.»

No skal vi over til noko anna, vi skal møta nokon som ikkje har vore med i denne forteljinga enno. Nemleg Glenn. Viss du ikkje hugsar det, var Glenn den eine broren som Hans-Magnus venta på, sjølvaste trillingbroren til Robbie. Glenn var endeleg ferdig å pakka, og sat no bak rattet i ein ganske so ny bil. Han hadde til og med teke med seg litlesystera Lucy-Luise, som alle berre kalla Lucy. Ho sat i pasasjersetet og stirde ut or vindauget. Til vanleg budde Lucy hos storebror Robbie, og at Robbie hadde tenkt at det var ein god idé å berre setja henne frå seg hos ein ven av henne, var meir enn kva Glenn kunne forstå. Skulle ho liksom vera der, hos denne venen, i fleire dagar? Korleis kunne ein ven av Lucy ha all naudsynt informasjon for å ta seg av henne so lengje? Det hadde vore ein omveg å køyra heilt til Lucy sin ven, henta Lucy, køyra heim att og so setja kursen mot Heartbreak Hotel, som eigentleg ikkje var so langt unna der Glenn budde – men no var dei nesten framme. Den siste vegen hadde vore full i svingar, og han var glad han hadde gitt henne reisesjuketablett. Berre dét var eit ork. Ho klarte ikkje svelja pilla sjølv, so han måtte mosa henne, men han måtte òg blanda henne inn i noko ho faktisk ville vera villig til å svelja, noko som var nesten ingenting. Han hadde pakka fleire næringsdrikker og pulver til smoothie i sekken, og no håpte han at Robbie ikkje ville føreslå å vera ved Haifossen lengre enn dei hadde lager til. Korleis litle Lucy skulle klara å gå heilt opp dit, var eit anna spørsmål. Dei måtte sikkert bæra henne halve vegen.
«Sånn,» sa Glenn og svingde inn på den litle parkeringsplassen ved hotellet. Ljoden av radio og bilmotor, som hadde vore ein jamn dur i øyra til Lucy heile vegen, vart plutseleg vekk. Ho såg på broren sin.
«Vi er framme?»
«Jepp. No kan du opna døra di og finna fram sekken din, so går vi inn til Robbie.»
Lucy sat heilt stille ein stund, medan Glenn fann fram sekken han skulle bæra, der flesteparten av Lucy sine ting òg lå. Likevel hadde ho ein liten sekk til å bæra sjølv, med ting ho kunne tenkja seg å ha tilgjengeleg heile tida. Han hadde ikkje titta oppi, men han fekk sjå gjennom han når dei kom fra til Haifoss. Berre for å vera på den sikre sida.

Klokka var eitt om formiddagen. Baguettane frå hotellet sin café kom ut til parasollane og borda på eit gigantisk brett, servitøren hadde festa ein liten parasoll til hovudet for å ikkje få sol i det kvite andletet. Glenn hadde alltid stussa over det der. Viss dei køyrde vampyr-tema på hotellet, og alle var kritt kvite – kunne in då berre jobba her viss ein var kvit? Sjølv om han alltid hadde meint at arbeidsgjevaren måtte få bestemma sjølv om ei ville ha tilsette frå andre land eller ikkje, var jo dette ganske snodig og kanskje til og med rasistisk. Iallfall når lovane ein gong var som dei var. Han rista den litle koppen med lokk som inneheldt næringa Lucy skulle ha før dei gjekk, og sette den framfor henne.
«Kult at du ville vera med,» sa Freddie og såg på henne. Dei to var òg på same alder. Med so mange ungdommar som knapt hadde fylt tjueto, var Robbie og Glenn plutseleg i mindretal når det gjaldt å vera ti år eldre enn dei. Lucy smilte til Freddie. Han studerte henne, for ho hadde forandra seg ganske so mykje sida sist han såg henne. Det var sikkert to år sida. Han hadde ikkje vore so mykje hos Robbie på desse to åra, det var fyrst no den siste tida, og då hadde ikkje Lucy vore der. Det kolsvarte håret hennar var borte no, ho hadde sikkert klipt det av – og so hadde det vekse ut igjen, nesten heilt kvitt, sånn som håret hennar eigentleg var. Ho kledde det, men det fekk henne til å sjå unormalt uskuldig ut. Ho hadde alltid mint om ein bleik vampyr med svart hår, og no var ho plutseleg som ei lita jenta som står i midten av ein korridor i ein skrekkfilm og spør om du har lyst til å leike. Ho sa aldri takk, eller andre høflege ting. No var det kanskje eit minutt sida han hadde sagt at det var kult at ho òg skulle vera med, og ho hadde framleis ikkje svart, berre smilt. Ho lyfta koppen sin til lippene, og Glenn slappa av og flytta fokuset til baguetten.

Ljoden frå bekkane som rann nedover, heilt frå Haifoss og til fjorden der folk brukte robåt, sildra attmed stien. Sekkane som røyrde seg på ryggane deira når dei tok skritt, skoa mot stein, mose og bakke. No var dei på veg. Sola sto høgt på himmelen, men varma berre passe mykje, for det var jo berre mai. Småe, kvite blomer ved stien, blåberlyng som ikkje skulle vera noko meir enn lyng på lang tid. Glenn og Robbie gjekk der framme, som to raske foreldre, akkurat like låge. Akkurat no gjekk praten bra, ein kunne høyra engasjerte toner og sjå gestikuleringa ti meter bak, og der, ti meter bak, hadde Lucy og Emma slått seg saman. Emma merkte fort at Lucy ikkje var uhøfleg eller uinteressert, det var berre det at tankane hennar ikkje hadde so lett for å gå over i ord, og orda hadde ikkje so lett for å gå ut or munnen. Difor stilte ho spørsmål, som Lucy svarte kort på, og so fortalde Emma litt om seg sjølv. Lucy ville vera ein perfekt modell, sjølv om Emma enno ikkje var heilt sikker på om ho ville ha bilete av nokon andre på instagrammen sin. No hadde ho stort sett bilete av ikkje-levande ting, dyr, og masse med henne sjølv, men ho tok aldri bilete av vener. Ho tok sjølvsagt ein haug med bilete av kjærasten sin, men det var jo kjærasten, og han måtte ho jo visa fram so folk skulle vera klår over at ho hadde ein kjærast. Vener derimot, var annleis. Ho ville ikkje vera ein sånn person som viste fram bilete av venene sine heile tida, då ville jo folk tru ta ho hadde vener, og det var ikkje so positivt. Det var betre om ei såg på henne som nokon som var heilt åleine, nokon som berre dreiv med kunsten sin heile dagen. Dessutan ville jo litt av poenget med å gå åleine i fjellet forsivnna viss ho skulle visa fram nokon ho var på fjellet saman med… Sjølv om ho jo ikkje var på fjellet åleine lenger, trong jo ikkje fylgjarane hennar å veta det. Det var eigentleg heilt perfekt. Det var jo ikkje so gøy å vera heilt åleine so lengje. På den andre sida, såg ikkje Lucy heilt normal ut. Ho var noko av det minste Emma hadde sett, nesten som Lille My. Og, ho var tynn. Kjempetynn. Ho kunne ta seg bra ut i galleriet, viss ho gjekk med på å vera modell då. Anten ville ho seia ja av di ho ikkje brydde seg, eller so ville ho gøyma seg, seia nei nei nei og so sørga for å halda seg langt vekke frå Emma for å vera på den sikre sida. Det var nok lurt å venta litt med å spørja, kanskje venta til dei allereie var ved fossen og ho allereie hadde kamera i henda og Lucy allereie sto ein plass der det passa bra å ta bilete frå. So kunne Emma seia: «Kan eg ta bilete av deg?» og so ville det gå av seg sjølve derifrå.
Ti meter bak dei, gjekk det siste paret i gjengen på seks. Nemleg Freddie og Hans-Magnus. Dei to var gode vener, og no var det svært lengjesida dei hadde sett einannan. Det gjekk aldri mange setningar mellom kvar gong ein av dei lo, eller Hans-Magnus måpte sjokkert. Begge tykte at den andre var morosam og sa mykje rart.
«So, kven er ho der Emma?» spurde Freddie nyfiken. «Ho var ganske fin.»
«Ho har jo sånne pierchingar i andletet,» svarte Hans-Magnus og peikte på andletet sitt. «Er ikkje det vondt, trur du?»
«Hahaha,» lo Freddie, «er det det du tenkjer på når nokon har pierchingar? At det sikkert var vondt?»
«Ja, er det ikkje det dei vil at ein skal tenkje?» undra Hans-Magnus og kikte etter Emma, langt der framme med Lucy. Det var hyggjeleg at dei to kunne vera vener.
«Eg trur dei har det av di dei tykkjer det er fint, altso.»
«Jasso… Men fint, det er det jo ikkje.»
«Nei, men ho tykkjer vel det er det då.»
«Hm…»
«Kvar fekk du henne frå, eigentleg?» spurde Freddie. Converse-skoa hans hadde allereie fått søle på seg, og innan dei kom fram ville dei vera klissblaute og ha skifta farge. Han kunne liksom aldri velja rette klede for rette aktivitetar, han skulle absolutt gå med same type klede heile tida. Freddie var ein av dei mest forfengelege personane Hans-Magnus visste om, sjølv om han alltid prøvde å sjå ut som om han berre tok tak i det fyrste han fann i skåpet. Ja, særlig. Det var alltid eitt eller anne klesplagg som sto perfekt til noko anna, sjølv Hans-Magnus kunne sjå det. «Hallo?» Freddie vifta med handa.
«Åja,» skvatt Hans-Magnus. «Ho sat på same buss som meg.»
«Jøss. So, fine damer fell berre ned i fanget ditt, dei då? Eg veit korleis det er.»
«Nei, vi snakka litt saman utanfor hotellet,» forklarte han alvorlig. «Og so fann eg ut at ho hadde tenkt til å gå i fjellet heilt åleine… Ikkje nokon god ide akkurat.»
«Nei, ikkje når ein kan gå med ein kjekkas som deg!»
«Freddie! Skjerp deg! Eg veit at eg er kjekk, men det kjem aldri til å bli noko mellom deg og meg.»
«Fillern,» lo Freddie. «Kva meir, då? Er ho hyggeleg? Ho verka litt overlegen ved bordet i sta, og ho snakka ikkje noko særleg. Eg trur berre ho vil ned i buksene dine.»
«Ned i buks… Freddie! Fysj!»
«Sei fysj til henne, du.» Freddie klappa kameraten sin på ryggen. «Det er ho som tenkjer sånn. Ikkje eg.»

Og, Freddie hadde heilt rett. Det var ikkje det at Emma hadde so forferdeleg lyst til å vera i nokon sine bukser, når alt kom til alt so var ho ikkje spesielt interessert i sånt. Men, det var eitt eller anna likevel. Det var noko med historia. Viss ein berre kutta vekk alle dei andre sjølvsagt, viss ein såg for seg at Emma gjekk åleine heilt til Haifjell, og at Hans-Magnus allereie var der. At han var åleine på turisthytta og leste i Bibelen, og so kom Emma, den mørka fristerinna, forføraren… Hans-Magnus i seinare tid, som aldri fann heilt ut av kven ho var, men som berre visste at ho måtte vera Djevelen, som hadde ein slik kraft på han. Kanskje fann han galleriet hennar på instagram ein gong, og såg gjennom alle bileta, heile galleriet, prøvde å finna nokre teikn… Det beste av alt, ville vera om han fortalde historia nok til nokon andre, slik at dei òg kunne lura litt. I so fall ville det kanskje vera litt dumt å ha bileta av systera hans i galleriet sitt, de ville jo gjera henne meir menneskeleg og mindre Djevelen-aktig med ein gong. Nei. Alt måtte vera mystisk.

Bursdagstekst til Stine – Del 2

Kvart over fem om morgonen hadde sola enno ikkje stått opp ved turstihytta på Haifjell. Grunnen til at Kaja vakna var korkje sol eller at ho var ein morgonfugl, men av di det var so forferdeleg kaldt. Dei som hadde bygd tursthytta hadde nemleg ikkje tenkt på å isolera henne, sjølv om hytta elles var moderne med båe dusj og lampe med lyspære. No pakka ho seg inn i alle pledda ho hadde, utan å finna varme nokon plass. Det var som om teppe og dyne berre var ein illusjon, og det var ingen kroppsdelar som var varm nok til å varma seg på. Ho kunne kjenna nasen, ekstra kald. Det var ikkje dette Kaja hadde tenkt på då ho gleda seg til mai. At ho skulle frysa so mykje at sjølv de minste snorka frå fettaren skulle vekkja henne. Fettaren låg i øvste køye i den andre køysesenga, køyesenga attmed den andre veggen. Sjølv låg ho trygt nært golvet – det kalde golvet, riktig nok. Kanskje det hadde vore smartare å flytta seg opp. Nei. Då måtte ho strekkja seg ut frå ballen ho låg forma som. For kaldt. For kaldt.

Nede på pakken derimot, eit godt stykke unna der ein byrjar vandra oppover fjellet, sneik sola seg fram attmed vindauget til ein kristen gut med brunt hår og pysjamas. Gut, vert kanskje litt merkeleg å sei. Han var jo ein ung mann no, Hans-Magnus, som opna augo før datanerdane hadde lagt seg, før morgonfuglane si vekkjarklokka hadde byrja ringja. Som du kanskje skjønar, var Hans-Magnus Orderbye eit A-menneskje. Han likte morgonstund med gull i munn, berre utan gull i munn, av di gullet fyrst skulle verta samla i Himmelen. Her på Jorda samla han berre englepoeng, so innarbeidd at han ikkje lenger tenkte på det. Med ein gong augo var ope, spratt han opp frå sengja, begge beina planta i treplankane på golvet og blikket ut or vindauget på den gryande morgonen.
«Ahhh,» sukka han i eit godt morgonstrekk, før han hoppa i kleda. Hans-Magnus dusja aldri om morgonen, for om morgonen ville han ikkje vera våt i håret, då ville han ut so fort som mogleg! Dusjing var eit avslappande kveldsrituale, ikkje noko som skulle utsetja morgonturen. No var det berre å kverna kaffibønnene i kverna han hadde fått frå storebor Robbie, putta han i traktaren og vandra kring kvartalet med termoskoppen som ven. At han snart skulle gå mange timar på fjellet, var ikkje noko grunn til ikkje å gå morgontur. Morgontur for å gjera hovudet klårt for dagen, klårt for å pakka dei to siste tinga som skulle pakkast, for snart å vera ekstra sosial – i fleira dagar!

Ein discolåt frå åttitalet vekte Freddie denne morgonen.
«Slå av den jævla vekkjarklokka,» mumla han frå søvnen, snudde seg aggresivt over på andre sida, la puta over hovudet for å blokkera vekk bråket. Men, det var ikkje vekkjarklokke som ringde so tidleg om morgonen. Robbie, som var vann med å sprette opp på kort varsel, alltid på vakt, var for kvar minste rørsle eller ljod, som eit rovdyr!, skjønte med ein gong at det ikkje var vekkjarklokka som ringde.
«God morgon, Hans-Magnus,» sa Robbie då han hadde teke telefonen, heilt utan å sjå på nummeret som ringde. Det var nemleg ikkje naudsynt. Han reiste seg – litt for sakte etter kva Freddie ville meine – frå sengja og spankulerte roleg inn på badet, grei som han var. Han stelte seg ved spegelen, som han alltid gjorde om morgonen, litt for å minna seg sjølv på kven han var. Han var endeleg ferdig med tjueåra, åra der verda er full i moglegheiter men ingen tek deg seriøst. Det var som om andletet plutseleg såg meir ordentleg ut, sjølv om ingenting eigentleg hadde forandra seg på to år.
«(…) Det var det eg tenkte, då,» avslutta litlebroren. Robbie vakna frå tankane.
«Kan du repetera det du sa? Eg trur det var noko skurring på linja.» Han observerte andletet medan han sa det, såg etter teikn til løgn på seg sjølv. Neste gong måtte han justera den eine rynka ved munnen litt, han hadde merkt seg at somme lagde sånn når dei laug. Sjølv om det ikkje var noko fasit på korleis folk såg ut i andletet når dei snakka sant, kunne menneske alltid bita seg merke i teikn dei hadde sett på vener og familie.
«No hugsar eg ikkje kva eg sa lenger,» humra Hans-Magnus, «men uansett, eg sit på bussen no og er på veg til hotellet, so eg møter dykk der. Skal eg berre sitja å venta på dykk i kafeen, eller restauranten, eller kva det no heitte? Eller på biblioteket kanskje? Eg tenkte jo litt på å låna eit par bøker, men bøkene er jo litt skumle, dei som er på biblioteket der altso, og Boka veg jo allereie ganske mykje viss eg skal bæra med meg fleire bøker i tillegg… Hahaha, tenk om eg let henne liggja att heima då Robbie!»
«Hehe, ja, det ville ha vore absurd.» Robbie kobla i headsettet på telefonen og byrja vaska hendene med båe såpe og negleskrubb frå toalettmappa. Det var kome eit rusk under den venstre peikefingerneglen, og dessutan var det viktig å vaska henda kvar morgon. Ein kunne aldri veta kor dei hadde vore i laupet av natta, kanskje var dei fulle av daude hudceller frå kløing. (Du tenkte vel ikkje på noko verre enn det?)
«Eg kan òg koma direkte til rommet dykkar, viss det er betre, men det er heilt greitt for meg å venta til de har pakka sakane dykkar… Korleis er det utanfor no? Kanskje eg kan kosa meg utanfor, på dei borda som er der veit du. Det er jo skikkeleg fint ute no, då eg gjekk tur i sta såg eg heile to forskjellege blomer, det byrjar verkeleg å likna vår no ja! Snart kjem nok sumaren òg, og då vert det varmare i vêret.»
«Ja,» samtykte Robbie med neglfilen mellom tenna, «om sumaren vert det varmare i vêret ja.»
«Skal eg ta med noko spesielt som de har gløymd? Har me nok sitjeunderlag?»
«Ja, det skulle vel vera nok sitjeunderlag ja.»
«So bra, eg er jo på bussen, so eg kan jo ikkje ta med noko meir.»
«Nei, du kan jo ikkje ta med noko meir når du sit på bussen nei.»
«Har du sove godt då, storebror?»
«Hehe.» Robbie pakka sakene ned i toalettmappa att og sette seg på badgolvet. Han kunne ha sette seg på dolokket, men viss Freddie plutseleg kom busande inn, kunne han jo finna på å koma med ein teit kommentar om at «sit du der og bæsjar du då», og det hadde vore irriterande. «Eg har sove frå eg sovna til du vekte meg iallfall.»
«Vekte eg deg?! Det var ikkje meininga altso! Men, det er so keisamt på bussen, og viss eg les vert eg bussjuk med ein gong. Det er ein sånn dag i dag, det merker eg!»
«Uff då. Tok du ikkje reisesjuketablettar?» Robbie, som hadde teke med seg toalettmappa på golvet, drog fram handkremen og byrja smøra inn henda etter handvasken.
«Nei, det gløymde eg heilt, for vanlegvis er jo ikkje buss noko problem og dessuten er det lengjesida sist eg tok buss no! Det er jo so deilig å kunne gå og sykla no som det er betre i vêret… Det er kjekt med vår, med blomer og sol, med alle herlegheitane som har vore gøymd for oss gjennom vintaren for at me skal læra oss å setja pris på det Herren har sette saman. Stundom får ein berre lyst å ropa halleluja, prisa skaparverket! Eller kva tenker du Robbie, du er jo ateist, du! Det må vera rart…»
«Ja, det kjenst litt tomt ja,» jatta han med. «Men, eg klarer meg so vidt.»
Hans-Magnus lo i andre enda. «Du er morosam, Robbie! Det er du. Du er ein flott bror, eg er veldig glad i deg.»
«Tusen takk, Hans-Magnus, det er hyggjeleg med nokre fine ord so tidleg om morgonen. Eg set pris på deg òg.»

Hugsar du den unge kvinna med langt, raudt hår og eit bra kamera? No sat ho på bussen. I handa hadde ho skriveboka si, der ho skreiv ned alt ho kunne koma på, på engelsk sjølvsagt. Ho var ikkje like god i engelsk som ho var i norsk, men for det fyrste fekk ein engelsk instagramprofil henne til å sjå meir berømt ut, og for det andre var det enklare å få det til å sjå bra ut på engelsk sidan dei fleste nordmenn ikkje såg feilane på engelsk like lett som dei såg feilane når det var skrive på norsk. Det såg rett og slett ut som ho var betre til å skriva. Ein ting som ville vera veldig imponerande, var viss ho var ein sånn sympatisk person som observerte menneske på bussen og tenkte ting kring dei, som om ho hadde masse empati. Til dømes kunne ho observera ein gut nokre sete unna, eller, ein ung mann var vel meir riktig å seia, med brun strikkejakke og ein telefon i handa. På setet attmed han var ein svær tursekk, det var tydeleg at han òg skulle gå tur, kanskje i fjellet. Viss han skulle gå i same fjell som henne, kunne dei jo kanskje slå fylgje. Emma hadde enno ikkje møtt ein mann som ikkje hadde lyst til å ha sex med henne, og viss ho klarte å forføra han, ville han seinare tenkja på henne som den mystiske, vakre, kvite, raudhåra kvinna han møtte i fjellet, den magiske elskerinne som plutseleg forsvann… Det ville ha vore spanande!

«(…) soft female body, made of the finest milk
he drank this wonderful creature, he drank the image of her
her memory…

in the woods he would find her
in the woods he would go find her
she’s in the woods, she’s in the trees,
she’s the whisper from the trees
from the green, golden leafs (…)»

Viss han snakka med kona si ville det vera ei utfordring, men viss kona ikkje skulle vera med på tur, gjorde det jo ikkje noko. Var det noko ho hadde lært seg om menn, var det at dei ikkje var særleg trufaste, at monogami ikkje låg naturleg for dei. Åh, som ho sakna å ha ein kjærast. Nokon å ta klinebilete med til instagram, slik at andre såg at ho var attraktiv hos det mannlege kjønn. Som det var no, ville andre jenter tenkja at ingen ville ha Emma. Emma var ikkje noko menn hadde lyst på. Singel. Verdilaus. Åleine. Sjølvstendig! Spanande! Iallfall no. Men, no hadde ho vore sjølvstendig so lengje. Ho hadde lært so mykje den siste uka, om korleis det var å klara seg på eigahand. Bussen svingde inn på dei smalare vegane, og ho skjønte at dei snart var framme. Rumpa hadde nesten sovna etter all sitjinga i bussen, fingrane verka etter all haldinga kring pennen. Ho klussa vekk eit par linjer frå det siste diktet, klussa aggressivt. No ville dei nærleiken skjøna kor sterk lidskap ho følte kring det ho skreiv, so sterk at ho klussa so hardt at det nesten gjekk hull i papiret.

Pass deg for opptur

(Jeg lagde først tittelen som nå står over, og så endret jeg den. WordPress endret den umiddelbart tilbake [den forrige tittelen spratt bare tilbake med én gang jeg endret den], så den var åpenbart god.)

I psykiatrien snakker man ikke så mye om å bli frisk, men om å være i en god periode. Dette tror jeg at alle kan lære noe av, så vi ikke lar de gode periodene våre gjøre oss så snobbete at vi mister sikkerhetsnettet vårt når den gode perioden går over. Mange vil kanskje kalle dette å være negativ, men det er fornuftig. Mye mer fornuftig enn å kaste medisiner i søpla når de begynner å virke, for eksempel.

Uansett. Jeg passer ikke inn i noen diagnoser, dermed er jeg helt frisk og velfungerende. Jeg er også for intelligent til å noen gang trenge noen form for hjelp. Det kan sikkert stemme, for jeg kan ikke huske at noen har klart å hjelpe meg når de har prøvd. De fleste problemer må bare gå over av seg selv, eller jeg må løse dem ved å innføre en ny tankegang som andre synes er en dårlig tankegang når jeg forteller om den. Når jeg havner i personlige samtaler med andre, og avslører tankemåtene mine, blir de ofte litt provosert. Og så prøver de å få meg til å komme til fornuft. Det de ikke forstår, er at jeg allerede har vært ved «fornuft», og «fornuft» var det som ga meg problemer i utgangspunktet. Nå skal jeg fortelle om én av tingene som mange følsomme, men veldig positive mennesker reagerer på.

Jeg nekter å tillate meg selv voldsomme oppturer mer. Det er rett og slett fordi de er livsfarlige. Det er ikke sånn at jeg blir manisk eller noe slikt, når jeg får en opptur. En opptur for meg, betyr rett og slett bare at jeg fungerer like bra som vanlige mennesker, men er litt gladere i humøret enn hva de er. (Glad er jeg jo fordi jeg fungerer så bra) Jeg blir kjempestolt over ting som andre tar for gitt, og  å gjøre ting andre synes er kjedelig eller normalt, synes jeg plutselig er skikkelig skikkelig gøy. Siden jeg var liten har jeg fått slike oppturer som har vart i kanskje en uke eller to, hvor jeg har klart å stå opp tidlig, lage matpakke og gjøre lekser for eksempel. Da jeg var 17, opplevde jeg for første gang å være glad i en uke i strekk. Tidligere hadde jeg bare vært glad i en time i strekk, så jeg ble nesten bekymret for hva som var i ferd med å skje. Det hadde jeg god grunn til, for på et tidspunkt la jeg meg ned på gulvet for å hvile meg, og da var det som om gulvet ble borte under meg og jeg sank ned i et særdeles dypt hull. Og jeg kom ikke opp igjen.

For et par år siden fikk jeg en LANG opptur. Den var så lang at den inkluderte nedturer inni oppturen, men jevnt over hadde jeg det ganske bra. Jeg begynte å tenke at jeg hadde «blitt frisk» eller at jeg hadde «fått det bra». Nedturen etterpå er det veldig merkelig at jeg overlevde, og jeg blir nesten litt redd når jeg tenker på at jeg kan overleve sånne ting. Jeg tror bare jeg overlevde fordi jeg ikke visste hvor fælt det skulle bli, og fordi jeg ikke visste hvor lenge det skulle vare. Hadde jeg visst det, ville jeg jo aldri giddet å overleve.

Nå for tiden skjer det noe muffins, noe som gjør meg veldig mistenksom.  Her er noen av symptomene jeg har opplevd den siste tiden:

– Våkenhet på dagtid
– Mye søvn på nattestid
– Trøtthet om kvelden
– Mindre interesse for sosialt samvær, grunnet økt trivsel i eget selskap
– Laging av mat fra bunnen av, til tross for at det ikke er noen andre i nærheten
– Tapt behov for å «flykte» til andre byer eller andres hjem
– Økt sjekking av postkasse
– Mer ryddig adferd
– Økt interesse for å manipulere andre til min interesse, heller enn å la dem mislike meg

Dette er egentlig alle symptomene som finnes på opptur, i tillegg til at jeg forleden (se forrige innlegg) skrev en tekst. Jeg kan se den forrige historien gjenta seg. Jeg kan gå i den fellen og begynne å innbille meg at ting er i ferd med å «ordne seg», som om livet er lagt opp med en slitsom og fæl forhistorie og en lykkelig slutt – noe det ikke er. De fleste liv jeg har observert, har hatt ganske fæle slutter. Og kanskje også fine begynnelser. Ta alle eventyr (med lykkelig slutt) du vet om, og vend om rekkefølgen og legg på død. (De tre bukkene bruse var på seteren og koste seg i mange år. Så gikk de over en bro, et troll kom og spiste dem alle. En vakker svane ble beundret av alle de andre fuglene. Så ble den til en stygg andunge, som ble hakket ihjel av alle søsknene sine. Tornerose levde i et lykkelig forhold med en prins, men så stakk hun seg på en nål, falt i søvn og ble drept av en heks.) Noe av det verste med nedturer, er kanskje sjokket over at det ikke ordnet seg denne gangen heller, og at den lykkelige slutten tok slutt og ble til en ulykkelig slutt isteden, for det hadde faktisk vært bedre om det ikke hadde ordnet seg i det hele tatt så man slapp å kjenne på tapet.

Positive tanker er ofte ikke veien til glede. Positive tanker er et symptom på glede som allerede er der. Man tenker seg ikke ut av depresjonen, men man tenker mens man slutter å være deprimert, og tankene blir stadig mer positive fordi man stadig blir mindre deprimert. Folk tror de klarte det selv, men det var bare tilfeldig. Så på samme måte som positive tanker ikke kan hjelpe deg ut av mørket (selv om enkelte geniale tanker kanskje kan hjelpe deg å overleve i mørket), vil ikke nødvendigvis triste tanker skade meg når jeg har det bra. Men, de triste tankene kan hjelpe meg med å ikke bli SÅ glad at jeg mister fatningen helt. Derfor er det viktig for meg å alltid inkludere noen negative sider i de fine tingene som skjer, eller i hvertfall tanker som jekker ned eventuell selvskryt. For eksempel:

«Nå har jeg trent hver dag i en hel uke. Det var jammen flaks at jeg tilfeldigvis følte meg så i form denne uken, men det betyr ikke at det kommer til å fortsette sånn. Hvis jeg skal gjøre det samme neste uke, må jeg passe på å ikke gjøre for mange andre aktiviteter utenom.»

Istedenfor:

«Hurra! Endelig har jeg fått den livsstilen jeg ville ha!!!!!! JEG ER FLINK! NÅ KAN JEG KLARE AAAAAALTTTTT!!!!!!!»

Jeg passer også på å lese mye om triste saker i media, så jeg ikke skal glemme at verden er et jævlig sted selv om jeg ikke har det jævlig. Når man har det bra er det lett å glemme at man har det bra i en fæl verden, der mange andre har det så grusomt at det hadde vært bedre om alle i hele verden døde enn at grusomhetene skal fortsette å eksistere. Det er som om jeg noen ganger tror at ting kan bli bedre bare jeg passer på å tenke på det jevnlig. Som om mine tanker kan hjelpe et barn som er kidnappet ut av kidnappingen på en eller annen magisk måte. Hva vet vel jeg. Det er så mange grusomme mennesker i verden at vi ikke et øyeblikk må finne på å lukke øynene og tenke at verden er vakker og at mennesker er flotte – vi må være på vakt, vi må være mistenksomme til hverandre, og uansett hvor glad man er i noen, må man ikke et øyeblikk prøve å stole på den.

Å stole på noen er noe annet man kan gjøre hvis man blir for glad. Det skal jeg prøve å ikke gjøre. Det høres sikkert også trist ut, men det er faktisk utrolig deilig å ikke stole på noen hvis man bare ikke-stoler på riktig måte. Tenk på det å stole på noen som å desperat holde fast i noen, som å gjøre seg avhengig av dens valg og å bli utrolig skuffet eller få sjokk hvis vedkomne gjør en feil som sårer en, eller viser seg å være en ondsinnet psykopat. Hvis du stoler på partneren din, betyr det at partneren din kan mishandle barna dine uten at du finner det ut, for eksempel. Å stole på andre kan skade flere enn bare deg selv. Noen blir såret når de finner ut at jeg ikke stoler på dem, men hvis de hadde vært mer positivt innstilt, ville de kanskje sett på det som en frihet. Jeg forlanger ikke noe spesielt, for jeg gjør meg utrengende til de tingene jeg kunne ha stolt på at andre ville gjøre for meg. Hvis jeg har en fæl dag, kan andre føle seg helt trygge på at de ikke får vite om det før jeg får en god dag igjen. Jeg kommer ikke til å søke til andre mennesker for å få hjelp. Jeg kommer ikke til å ringe noen når jeg står på kanten av stupet, for jeg vet at de ikke kommer til å være der for meg – og hvis de bestemmer seg for å være der likevel, kommer det bare til å være veldig midlertidig, til de går lei og dolker meg i ryggen og kanskje til og med dytter meg utfor stupet. Da er det bedre å stå på kanten av stupet alene helt til man føler seg bedre igjen – faktisk MYE bedre enn å stå der mens noen andre dytter deg i ryggen. Andre slipper også at jeg sutrer over at de ikke trøster meg, for de kommer ikke til å komme i noen situasjon der de får mulighet til å trøste meg. De gangene jeg kunne ha blitt trøstet, kommer jeg nemlig ikke til å være der. Da kommer jeg til å isolere meg fullstendig – og det er faktisk en mye bedre følelse enn å plutselig skylde noen noe.

Tenk på hvor mye kontroll du gir fra deg når du viser andre at du er sårbar. De kan godt vite om det, men de trenger ikke se det eller være der når man er hudløs. Det er bedre å si: «I går var jeg skikkelig trist,» enn å si «nå er jeg skikkelig trist». Da føler ikke den andre noe ansvar for følelsene dine, og da blir den ikke redd og stikker av. Det er nå, mens jeg føler meg bra, at jeg kan bygge alt det jeg trenger til neste nedtur. Ved å ikke knytte meg for mye til andre mennesker, vil jeg ikke føle på sviket deres når nedturen kommer, for jeg vil aldri finne ut at de ville sviktet meg når jeg ikke føler at jeg trenger dem til noe uansett. Jeg er sterk nok, akkurat nå, til å bygge opp den avstanden jeg trenger til andre mennesker for at de skal klare å være glad i meg. Til å manipulere alminnelige mennesker til å respektere meg. Til å sørge for at huset er ryddig til neste nedtur, så ikke rotet blir et problem. En opptur er en høst hvor man samler inn alt man trenger til vinteren, ikke en sommer hvor man koser seg og blir helt slått ut når vinteren kommer helt ut av det blå og helt uten oppsparte midler.

Dette var dagens visdomsord. Jeg putter den i kategorien «demoraliserende», siden andre mennesker synes det er det demoraliserende å gå rundt med det ene øyenbrynet hevet mistenksomt hele tiden. Det jeg vil si, er; bruk noen av disse tipsene hvis du ofte føler deg sviktet. Jeg har faktisk blitt mer glad i andre mennesker etter at jeg sluttet å stole på dem. Jeg liker dem bedre, respekterer dem mer og har det mer fint sammen med dem. Og de liker selvfølgelig meg bedre også. (Med mindre de leser denne bloggen, så klart. Noe jeg håper ingen gjør.)

Bursdagstekst til Stine: Del 1

(Hvert år skriver jeg en tekst basert på en ønskeliste, og jeg leverer den alltid meget for sent. Som regel sender jeg den bare som et dokument, men denne gangen har jeg lyst til å dele den opp i mindre deler – og derfor legger jeg den ut her. Det føltes riktig å vende tilbake til min sjelemålform nynorsk, selv om jeg er noe ut av trening. Teksten handler om en tur i fjellet.)

 

Langt frå alt, men allikevel nært nok til at ein kunne kome dit viss ein tok bussen fire timar og spaserte oppover terreng i seks, var Haifjell. Haifoss sto og brølte utan pause, brølte med sylskarpt vatn som smalt ned i fjellet og vart til ein brusande elv, nesten turkis. Her, berre ein time eller to opp i fjellet, kunne ein sjå ein eldre herremann stå å fiske med en gamaldags, grøn sekk på ryggen og store støvlar. Dei som var pensjonert frå jobben og som no berre fylte livet med meningsfulle aktivitetar og sto opp og gjekk ut døra lengje før du og eg har slutta å drøyme, ja kanskje før me har sovna i det heile teke. No var det mai, difor var det kome opptil tre forskjellige type blomer oppover stiene til Haifoss, og det var variasjon i kva blome ein kunne sjå på på dei forskjellege etappene. Haifoss hadde òg nokre løyndommar som ikkje so mange visste om. Det var difor dei var løyndommar. Desse hadde vore der i tusenvis av år, gøymd for menneskeheita, frå alle som budde i nærleiken, frå gamle menn med fiskestang to timar opp i fjellet, og frå dei meir hardbarka turistane seks timar der oppe ved Haifossen. Det fjellet ikkje visste, var at nokon snart skulle få greie på det.

Nede på bakken, fleire timar med buss og midt i ein bråkete by, sat ein mann ved namn Robbie på ein låg, svart stol og sydde sin gode ven Freddie. Freddie hadde prøvd å drepe seg sjølv med narkotika og kniv, men narkotikaen var ikkje ekte, og kniven hadde vore akkurat litt for sløv. Nett no var han svimmel frå tapet av blod, og sat berre på Robbies toalettlokk og stirde rett framfor seg med sløve augo. Gjennom tåkesynet kunne han sjå Robbie i djup konsentrasjon. Kvar han eigentleg hadde lært å sy sånn, hadde han ingen ide om, men han hadde berre akseptert med tida at Robbie kunne mykje rart. Til dømes å sy sår. Eller alt som hadde å gjere med juss. Han var berre tretti år gamal, so han hadde nok ikkje studert til båe sjukepleier òg advokat, sjølv om det kunne sjå sånn ut imellom. Nei. Etter dette skulle han gå å leggja seg. So skulle han ut å sjå etter noko ordentleg shit som kunne slå han heilt ut, og so skulle han sende nokre folk på den idioten som solte noko som ikkje verka til han. Hadde han fått det han baud om, det han betalte for, so ville han ha vore daud no, då ville han fått fred. Då ville han ikkje sitte her som ein idiot med den flengete armen i Robbie si hand. Robbie fullførte prosedyra med ein fuktig klut med sprit og bandasjering med glimrande perfeksjon, og byrja rydda opp att sysakene. For å hindra Freddie i å hjelpe til å tørka vekk blodet, baud han han om å setja på kaffien. Å tørka opp blod var båe rart og rituelt, nesten meditativt, og han ville ikkje at det skulle taka for kort tid.

I Sandefjord, i eit leigd hus i ei stor hage, sat Emma med eit lerret som ho klaska måling på. Emme var mykje yngre enn Robbie, ja, litt yngre enn Freddie òg. No skulle ha laga noko stilig og abstrakt som ho kunne selja for mange tusen kroner, og kva slags kjensle det skulle imitera, kunne ho heller finna ut seinare. Det var ikkje mykje tid igjen. Bussen skulle gå om ein time, og ho var enno ikkje ferdig med å pakka. Spesielt viktig var det å få med det nye speilreflekskamera og stativet. Utan dette, ville det ikkje vere noko vits i å dra på fjellet. Ho smilte for seg selv medan ho tenkte på korleis ho skulle stå der føre fossen, heilt naken med masse sjal i henda som vaia i vinden og famna om henne. Det lange, raude og mystiske håret heilt ned til rumpesprekken. So skulle ho gå inn i den litle turisthytta å skriva i ei lita bok for hand, og då skulle ho setje kamerastativet klårt så ho kunne ta magiske bilete av ho sjølv, det lange håret nedover bordet, blyanten og stearinljos. Ho skulle skriva ein lang tekst på engelsk om korleis det var å sitja der å vera kunstnar, og so skulle ho leggja det ut på instagram med ein gang ho kom heim! Då ville mange kunstnar-menn, båe målarar og musikarar, stira på bileta hennar og drøyma. Drøyma om den vakre huldra der ute i skog og fjell… Kanskje ho endeleg ville få ny kjærast. No hadde ho jo vore åleine i over ei veke. Ei heil veke utan eit hankjønn som kunne bestemme kva ho skulle gjera. Det var heilt forferdeleg.

Som sagt var dette i mai, i mai medan Haifjell framleis fekk stå noko i fred. Haifjell var ikkje eit spesielt høgt fjell, det var berre frykteleg langt og med mange krikar og krokar. Nesten ikkje noko snø i det heile teke, og med mildt vårvêr på alle plassar ein kunne gå. Nett no var fjellet perfekt viss du ville vera heilt åleine, uforstyrd av svermar med turistar. Sekst timar opp i fjellet, ganske nært der Haifoss sto og buldra, var turisthytta. Om sumaren var det folk her fleire gongar i veka, men no var det ein stille periode der berre spesielt interesserte kom på besøk. Til dømes eit søskenbornpar seks timer med vandring og mange timar med bussing i nærleiken. Kaja hadde vore skeptisk til å vere med fettaren sin opp i Haifjell, men etter mykje tenking og lengting etter å koma seg vekk frå den rotete leilegheita ho hadde fått kasta etter seg av foreldra, hadde ho sagt ja. Ja. Det var mykje betre å sitja i ei hytte heilt utan noko ho måtte passa på, utan å kunne koma seg til den ekle postkassa, og utan å sjå støvet sveva i lufta kvar gong sola sto opp. Å kunne gå ut i frisk natur for å pusta, istadenfor å tråkke i skitent vatn på parkeringsplassen. No, medan ho framleis hadde moglegheit, før NAV om med ein dum praksisplass som ho måtte gå til kvar dag og som skulle stela livet hennar utan at ho fekk nok pengar for det til å bu ein gong.
«Kaffien er ferdig no!» ropte fettaren frå turistkjøkenet. Han hadde håret samla i ein ball på toppen av hovudet, andletet var ekstra friskt og fargefullt etter all gåinga i den milde vårsola. «Sjå her.» Han helte kaffien frå kaffikokaren til to småe koppar, sette seg ved tursthyttebordet og smilte mysande ut or vinduaget. Ei ku rasla med bjella si medan ho vandra forbi hytta, og fettaren vinka entusiastisk til henne. Kua vinka ikkje attende. «Pizza ville vore digg,» sa fettaren og byrja pakka ut alt han hadde hatt med seg i den svære tursekken for å leggja det i skåp og kjøleskåp.
«Me tek det i morgon,» føreslo Kaja. «I kveld vil eg ha noko som tek kort tid å laga. Eg går i dusjen.» Ho reiste seg, smilte til fettaren og forsvann inn på turistbadet. Det var alltid so digg å dusja på nye bad, bad ho aldri hadde vore på før. Heilt utan tankane ho hadde tenkt på sitt eige bad.

Nede på bakken att, fleire timar med buss og midt i ein bråkete by, var Robbie godt ferdig med å tørka og vaska vekk blod. Han hadde hatt alt han hadde brukt av hygieneartiklar i ein pose som han hadde kasta i søppelet, og no sat han i sofaen med sin gode ven Freddie. Han visste nok at det fyrste Freddie kom til å gjera når han følte seg betre var å gå ut og sjå etter noko ordentleg farleg narkotika, samt ødeleggja dei fine stinga som Robbie hadde lagd. Freddie var flink til å oppføra seg som om alt var som normalt, flink til å få andre til å tru at det gjekk betre, for so å overraska dei når det når noko plutseleg gjekk gale. På mange måtar var det hell og lukke at han var hos Robbie og ikkje hos nokon andre, og kanskje var det det vesle instinktet for å overleva og for å få det betre, som gjorde at Freddie valte å vera akkurat her. Det var jo ikkje sånn at Freddie heile tida hadde lyst til å døy og at han prøvde å drepa seg sjølv heile tida utan å få det til. Då ville han jo ha gjort noko meir brutalt. Det var meir det at når han var skikkeleg full – noko han ofte var om dagen – eller heilt borte på andre måter – so tok han farlege val. Han valte stadig aktivitetar og gjeremål som han kanskje kunne døy av, men ikkje garantert. Som å leike med terning, eller spele russisk rullett. Som om han ikkje orka å ta valet sjølv, men ville gje det til tilfeldigheitane. Han hadde so mange dumme kontakter overalt at å koma seg ut av desse dystre periodane var eit håplaust prosjekt for ein slik ein destruktiv personlegheit.
«Når vi er ferdig å drikka denne kaffien,» byrja Robbie med eit lurt smil kring lippene. «So kan vi gå å pakka.»
«Å?» Freddie sperra opp augo.
«Vi skal jo på tur!» Robbie spelte overraska. «Du, eg, Hans-Magnus og min glade bror Glenn. Vi skulle jo gå i morgon, men eg tykkjer det ville vore stilig å besøkja Heartbreak Hotel på vegen. Skal vi dra i kveld?» Han tok pulsen og heldt han nede for ikkje å verta avsløyrd. Viss Freddie skjønte kvifor denne ideen kom, kunne det slått negativt ut. Det bør alltid verka som om den einaste grunnen til ideen er «moroskuld», og ikkje «for å halda Freddie vekke frå destruktive menneske». Heldigvis var Robbie ein meister i manipulering, og Freddie såg ikkje det minste mistenksam ut. At Robbie kom med ein spannade ide var jo ikkje direkte urealistisk, dei hadde trass alt gjort mange spanande ting saman før òg.
«Ja!» sa Freddie og slo henda saman. «Det hotellet hugsar eg! Det var der alt var raudt og vampyr-aktig, og dei hadde eit gigantisk bibliotek med kjempespanande bøker.»
«Nemleg,» nikka Robbie. «Dessutan – når vi tek dette på vegen til fjellet, kan vi låna dei mest interessante bøkene og ta dei med i bagasjen. Då får vi jo skikkeleg ro til å lesa.» Robbie byrja taka i bruk neste manipulasjonsteknikk, nemleg å setja seg sjølv i fokus. «Eg har slitt med roen og konsentrasjonen i det siste, for å vera ærleg.» Han rynka panna som om han nettopp hadde fortald det mest personlege han hadde sagt til nokon i heile sitt liv. Og, det var nesten sant. Det var sjeldan han fortalde noko so privat som det han nettopp hadde sagt. Det var nesten litt flaut. «Det kjem til å vera svært bra for meg å koma seg til eit stille område, la alt av jobb liggja att heime og berre fokusere på gode bøker som eg ikkje har bruk for i det heile teke men rett og slett berre har lyst å lesa.»
Freddie stirde drøymande ut i lufta nokre få sekund, som for han var veldig lengje. Robbie hadde rett, og han kjende seg einig. Han ville òg ha godt av å koma seg vekk, tenkja på heilt andre ting, lesa bok og gløyma sitt eige liv. I tillegg kunne ha nesten ikkje venta med å hengja med Robbie sin litlebror Hans-Magnus, ein kjernekar på Freddie sin alder som var som teke ut frå ein gamaldags film. Hans-Magnus var båe det motsette av Freddie, og ganske lik på same tid. Ingen utanforståande ville forstått kvifor dei to gjekk so bra ilag, når den eine var uskuldet sjølv og so kristen at han nesten ikkje visste kvar han skulle gjera av seg, medan den andre var sjølve symbolet på Djevelen, med fleire knullekameratar enn det er is i isbilen. No hadde Freddie sett tankefullt ut i lufta i heile ti sekund, so det var på tide å gjera noko anna. «Eg går og pakkar,» ropte han medan han sprang inn på gjesterommet der alt han eigde låg. Robbie smilte hyggjeleg til han var sikkert på at Freddie var ut or syne, so sprang han ned i kjellaren og slo inn nummeret til Hans-Magnus. Hans-Magnus var den viktigaste personen å ha med, og nest-viktigst var trillingbror Glenn. Difor ringde han Hans-Magnus fyrst.
«Vi skal til Haifjell,» sa han med ein gong, heilt utan å starte samtalen eller presentera seg. «Vi skal dit i morgon. Eg tek med Freddie til Heartbreak Hotel i kveld, og so går vi oppover fjellet. Du er nøydd til å vere med, det er trass alt ikkje like spanande utan Hans-Magnus Orderbye – eller kva?!»
«Stilig!» ropte Hans-Magnus i andre enda. «Åh… Å! Eg står jo her midt i pensum og bøker og alt som er, eg skal analysera det bibelverset om – ja, du skjønar sikkert kva eg meiner, men so lengje eg kan ta med ein notatblokk og boka hosjølv, so går jo det bra?! Artig at du har vorte so impulsiv, Robbern! Det liknar ikkje deg, men eg likar det. Og ein annan ting, kan du henta meg? Eg kan pakka no, viss du hentar meg, so slepp eg ta bussen åleine heile vegen, sjølv om et kan vera festleg det òg! Skal du dra NO? Med ein gong?!»

Ja, det skulle dei. Brørne Orderbye og Freddie, skulle dra med ein einaste gong. Trillingbror Glenn, som var noko meir streng som type, tenkte at ein tur på Haifjell ville vera glimrande trening, men han skulle køyra sjølv neste dag. Den tullete hotellet ville ikkje han kasta vekk tida si på. Han likte ikkje å lesa dumme bøker, han ville heller lesa om vitskap og om trening. Det brydde ikkje fjellet seg noko om, og ikkje fossen heller. For fjellet var det same kva folk leste om, eller om det var nokon der i det heile teke. Fjellet var lagd av eit materiale som hadde levd i over ein milliard år, og merkte ikkje ein gong at det var menneske der, dei var som nokre bakteriar som levde i mindre enn eit sekund før dei døydde.

Kunsten å ha det VERST

Inspirert av en annen blogg, har jeg også lyst til å skrive et innlegg om selvskading. Jeg skal selvfølgelig skrive om hvorfor min periode med selvskading var mye verre enn den andre bloggen sin, og hvem av oss som fikk størst sår.

Kødda.

Nå har jeg bare helt hvite arr. Når jeg er på mitt hviteste kan man nesten ikke se dem, siden de har samme farge som huden min. Praktisk. (Visste du at ett av de festligste komplimentene jeg har fått er: «Du ser ut som en reklame-plakat for den ariske rase, laget av Hitler»? Kommentaren kom fra en inder.) Uansett. Jeg drev med såkalt «selvskading» (utrolig negativt ladet ord) da jeg var elleve år gammel, og hadde dette som hobby/lidenskap (det er riktig ord) helt til jeg var atten. Etter dette sluttet det å være en hobby og en lidenskap, og til noe jeg gjorde en sjelden gang – litt som skriving. Før var å skrive min store lidenskap og også min hobby, mens nå er det bare noe jeg faller tilbake på en gang i né og ny. Mye lidelse er knyttet til det faktum, derfor er det kanskje fremdeles en lidenskap. I motsetning til «selvskading», som det ikke er noe lidelse knyttet til for øyeblikket. Nå er hobbyen fullstendig lagt på hyllen, og selv ikke i den mørkeste av den mørkeste tid, tok jeg opp denne interessen.

Det jeg skal skrive om nå, var den tiden hvor jeg oppdaget emnet. Det vil si, emnet oppdaget jeg ikke riktig ennå, for jeg hadde faktisk ikke hørt om det før. Det jeg var fascinert av, var vampyrer og dermed også blod. Jeg var så fascinert av blod at jeg nesten kom i ekstase da jeg forstod at man kunne få blodet til å komme ut av kroppen uten verken å få vondt eller slå seg. Jeg syntes nemlig ikke det gjorde vondt å skjære i huden hvis jeg gjorde det på riktig måte. Målet mitt var aldri å få vondt, «overdøve» noen form for smerte eller lage synlige merker som andre kunne kikke på. Målet var utelukkende å dyrke interessen min for blod og å komme i en transeliknende tilstand hvor jeg slappet av på grunn av det magiske synet. Derfor synes jeg ikke at jeg «selvskadet» meg. Jeg ble ikke skadet, jeg fikk ikke varige mén, jeg vil ikke si at å leve med noen hvite arr på min helt hvite hud er noe stort problem i hverdagen, jeg ble ikke traumatisert, jeg valgte selv å gjøre det og gjorde det ikke ukontrollert eller i en slags desosiativ tilstand, og jeg fikk aldri noen infeksjon eller andre problemer siden det eneste målet var å blø mest mulig og ikke få dypest mulige sår. Det var faktisk skikkelig nedtur hvis jeg feilberegnet skarpheten på redskapet og fikk et sår som var så dypt at det ikke gadd å blø en gang.

Det som var ganske kjipt, var at et år senere begynte mennesker å bruke et ord som var «emo». «Emo» var et omdiskutert ord som noen ganger omhandlet en klesstil, noen ganger omhandlet en musikksjanger og noen ganger omtalte å være lei seg. Andre ganger omtalte det bare handlingen «selvskading» i form av å kutte i huden sin. Det dumme med dette ordet, var at folk begynte å finne ut at det fantes noen som drev med dette. Da begynte de også å reagere på merkene mine, noe de aldri hadde gjort før. Jeg kunne ikke gå rundt med langermede klær fordi jeg alltid har slitt med elleville termostater som liker å skru temperaturen min opp til hundre-og-seksti-grader, og hvis jeg hadde på meg klær ville jeg smelte. Spesielt langermede klær, jakker og annet glohett fjas. Derfor hadde alle fritt innsyn til armene mine, som er det stedet som er lettest å komme til hvis man liker å se på blod. Det ble masse rabalder på alle kanter, noen ble sinte, noen ble veldig glade (på en svært slem måte), og noen ble provosert og fikk en trang til å rope ordet «emo» mange ganger etter hverandre, gjerne i kor med andre likesinnede. Det var utrolig plagsomt, siden denne hobbyen var ganske personlig for meg – altså en lidenskap. Jeg fortsatte selv om folk ble elleville, siden det var det beste jeg visste. Etter hvert som folk ble mer og mer opphengt i det, ble jeg det også. Det ble nemlig en trøst som jeg måtte bruke hver eneste gang noen var ekle mot meg, og det hjalp ganske så mye. I hvertfall på kort sikt. At noen sa at det ikke hjalp på lang sikt, betydde ikke noe for meg. Astmamedisiner hjelper heller ikke på lang sikt, man fortsetter å få nye anfall, men de er viktige likevel.

For meg og mange andre mennesker var det svært negativt at selvskading ble kjent. At det fikk andre til å begynne med det samme, var mitt minste problem. At noen andre gjorde det samme var jo ganske hyggelig, for da hadde jeg flere å snakke om eller utføre hobbyen min med. Det negative var at personer som ikke hadde samme hobby også visste om den, og sa stygge ting hele tiden. En annen negativ ting, var at det fantes mange som drev med ekte selvskading. Altså at de skadet seg selv for å bli skadet. For dem var det beste å kunne lage skikkelig dype og farlige sår sånn at de måtte sy på legevakten, eller få en blodoverføring på sykehuset. Disse var kanskje like nedbrutt som meg på andre fronter. Jeg var nemlig ganske nedbrutt og hadde det veldig fælt, men følte ikke at det hadde noe med hobbyen min å gjøre. Akkurat som at det ikke hadde noe med skrivingen min å gjøre. Akkurat slik som mennesker med store problemer som ikke driver med selvskading har det.

På internett fantes det mange forum å søke seg til for å snakke med likesinnede, og i noen av disse forumene bodde også de som tok kuttingen til nye høyder. I noen diskusjoner pleide de å skrive at hvis man ikke kuttet seg ordentlig, men bare på overflaten og ikke måtte sy, så betydde det at man ikke hadde det noe særlig vondt. Da følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor, og fikk lyst til å lage dypere merker. Plutselig hadde hobbyen min sluttet å være min egen, men ble styrt av selvskadings-ELITEN. (Eliten!) Noen ganger spurte jeg dem om de mente at mennesker som ikke skjærte i seg selv i det hele tatt, og ikke hadde ett eneste kutt, dermed hadde det helt fantastisk – i og med at dybden på kutt var målet av smerte. Da ble de enda sintere, og sa masse stygge ting.

Jeg kjenner ikke så mange fra selvskadings-eliten i dag. Først og fremst fordi jeg ikke liker å ha kontakt med mennesker som sier ufattelig mange teite ting. Jeg har også kjent mennesker som lager veldig dype sår som ikke sier teite ting, og som kan tenke. Men, jeg vet at det sikkert finnes mange mennesker rundt omkring som en eller annen gang begynte med selvskading, men så endte opp med å gjøre det – ikke for sin egen del – men for å imponere andre selvskadere. Akkurat som man på kutte seg dypere hvis psykologen sier «PØH! Det DER er jo ingenting!» (det har skjedd!) eller når noen sier «jeg forstår folk som kutter seg på ordentlig, men ikke de emoene som bare risper». Selvskading ble ødelagt for meg da jeg måtte prøve å konkurrere med andre selvskadere. Det var veldig trist, men på sikt kan det hende det var derfor det gikk helt over – i tillegg til at jeg utviklet selvmedlidenhet og ble trist av å lage sår. Andre derimot, kan ha startet med forsiktig risping og endt opp med flenging og filitering på grunn av dustete utsagn fra den snobbete delen av gruppen.

En annen ting jeg lurer på, er hvorfor det egentlig er et mål å ha det verst. Om det så var så enkelt, at dybden på sår var målet på smerte, hva så? Hvorfor er det en prestisje å være den personen som «har det verst»? Hvorfor må man kappe av seg armer og ben og hode for å vinne kampen om å «ha det verst» av alle? Hva vinner den som har det verst? Den vinner i hvertfall ikke hjelp, for når systemet ikke klarer å hjelpe de med risp en gang, hvordan skal de klare å hjelpe de som «har det verst»? Skal den vinne medlidenhet fra de som har det mindre verst? Hva skal den bruke den medlidenheten til i så fall? Får den en medalje? Og hva skal den bruke denne medaljen til?

Hvis noen har et svar på disse spørsmålene, blir jeg veldig interessert. Bare ta kontakt i kommentarfeltet, eller send en E-post til:

daniel.bo.fl@gmail.com, og så skal jeg ta det opp senere.

Takk for meg.