For et år siden lå jeg i en seng og så på Supersize vs Superskinny, og sa til Oda:
«Jeg håper jeg blir så stor en gang, sånn at jeg kan ha slanking som prosjekt. Det hadde vært ordentlig spennende!»
Det er egentlig litt pinlig å skrive at jeg kunne tenke noe slikt, for jeg vet jo at de som er veldig overvektige og skal gå ned i vekt ikke synes det er så festlig. Selv har jeg aldri hatt et slikt problem. Jeg pleide alltid å være slank, jeg danset mellom størrelsene
atletisk
slank
tynn
mager
og følte ikke at jeg la noe særlig på meg uansett hvor mye jeg spiste. En periode misunte jeg magen til Mira Craig (perfekt til magedans), og prøvde å spise så mye jeg bare klarte, og selv om jeg gjorde dette, fikk jeg aldri noe vektproblem.
For ett og et halvt år siden orket jeg ikke spise noen ting siden jeg mente at det var en synd. Da ble jeg først tynn, og så mager. Derfor kunne jeg ikke trene mer. (Jeg ble bare svimmel istedenfor sliten) Det eneste jeg pleide å spise i løpet av en dag, var en næringsdrikk som min mor fikk fordi de er tette med kalorier og man mister matlysten når man går på cellegiftkur. Noen av typene hadde hun sluttet å like, så da tok jeg dem. Av og til tvang noen meg til å spise en halv brødskive eller en banan. Da jeg var innlagt var det ingen som tvang meg til noen ting, så da gikk jeg enda mer ned. Jeg har alltid vært fascinert av kropper som er ganske tynne, og jeg liker veldig godt følelsen av å kunne kjenne skjelettet sitt veldig godt. Da vet man liksom hvor man begynner og slutter. Så selv om min nye fasong var noe upraktisk, ble jeg også veldig glad i den.
Dessverre kom lysere tider etter hvert, og spising sluttet å være en synd. I begynnelsen var det bare veldig vanskelig å spise nok fordi magesekken min var blitt meget liten og jeg hadde sluttet å føle sult, men etter hvert gikk det lettere, og så gikk det for lett. Det var som om kroppen min trodde at den hadde funnet mat i ørkenen og at det var om å gjøre å stappe i seg mest mulig før det var for sent.
Nå, 13 kilo senere, har jeg fått et enormt kroppsfokus. Jeg tenker mer på min fasong enn noen gang tidligere. Jeg tenker på de kiloene jeg vil bli kvitt, og teller kalorier så godt jeg kan hver dag (ikke mer enn 1400), men det er akkurat som om jeg bare blir større og større for hver eneste dag uansett hvor flink jeg er til å holde meg under 1400 om dagen. Jeg har alltid syntes folk som tror at man kan legge på seg uten å spise for mye er litt dumme, men det er jo vanskelig å ikke begynne å tro slikt når man bare blir større og større uansett hva man gjør?! Er det fullt av kalorier i luften, eller hva er det som foregår? Eller, var jeg faktisk større for noen uker siden, bare at jeg ikke så det selv? Og er jeg egentlig for tykk? Eller bare holder jeg på å bli det? Noen sier at jeg er en slank kvinne. Andre sier at jeg er en større, litt lubben variant. Noen sier at jeg er vanlig. Jeg blir forvirret av all den ulike informasjonen. En annen ting jeg lurer på, er om jeg kler å være stor, hvis jeg er stor, eller om jeg ikke kler det. Jeg har jo alltid var slank, og å ikke lenger være en del av «slanke personer», men plutselig bytte kategori, føles svært feil. Jeg identifiserer meg jo med en slank person. Å ikke være en slank person, føles like usaklig som om jeg plutselig skulle våknet med en penis eller med ansiktet fullt av skjegg – det er ikke noe galt med å ha en penis eller å ha masse skjegg, men jeg er ikke en person med skjegg og penis.
Noen sier jeg er penere nå. Noen sier at jeg var penere da jeg bare drakk en næringsdrikk om dagen og ikke klarte å trene. Betyr det at jeg ikke kan være pen uten å være syk? Hvordan skal jeg løse det, i så fall? Og, hvorfor er ansiktet mitt penere nå, når kroppen min er styggere? Hvordan kan jeg få fint ansikt og fin kropp på én gang? Hvorfor vil jeg ha en fin kropp? Har det så innmari mye å si? Jeg liker jo jenter med mye former, store pupper og masse deilige hofter og lår og rumper som man kan kna på. Hvorfor vil jeg da ikke se sånn ut selv? Hvorfor er det stygt på meg, men fint på andre? Er det bare fordi jeg vil at folk skal si «du må spise mer!» sånn at jeg kan spise med god samvittighet?
Det er rart å forandre seg. Å være en ting og så plutselig bli noe annet, uten å vite om det er bra eller dumt. Det er også rart å være en person som ikke klarer å finne ut hva den synes selv, men bare hører på andre – som alle er uenige. Det er nesten som med politikk. Jeg vet ikke hva jeg mener om noen ting, fordi alle er uenige med hverandre og alle har rett og feil på én gang og jeg uansett ikke er noe geni og derfor ikke kan fortelle hva som er riktig.
Dette innlegget har ingen konklusjon.
Doktor Daniel 