De sjokkerte menneskene

image

Noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, er å snakke med en ny gruppe mennesker. Jeg må legge trykk på gruppe. alene hender det nemlig, hvis de er langt unna gruppene sine, at det er litt enklere.

Tidligere har jeg skrevet mye om hvor vanskelige mennesker er når de kommer sammen i grupper eller flokker og blir til Folk snarere enn individer, men nå tenker jeg hovedsakelig på hvor enkelt grupper lar seg sjokkere. dette var ekstra vanskelig før – da jeg hadde lite erfaring med å observere folk som snakket sammen i grupper, hva de sa og hva slags status man måtte ha for å få lov til å si de forskjellige tingene. Før trodde jeg nemlig at alt som ble sagt i en gruppe var tillatt fra alle medlemmene i gruppen, og dette førte til at jeg ofte tabbet meg ut og sjokkerte alle medlemmene i gruppen så mye at de rareste grimaser oppstod i ansiktene deres. Jeg har prøvd å lage en tegning av hvordan de så ut:

image

Ofte endte jeg opp med fryktelig dårlig samvittighet i tillegg til å føle meg skamfull og ydmyket. Etter slike episoder har jeg som regel holdt munnen lukket resten sv oppholdet i gruppen, og på grunn av dette har jeg stort sett holdt munnen lukket i absolutt alle grupper jeg noen gang har gått inn i. Jeg skal finne på noen eksempler med ting som er lov å gjøre hvis man har høy status, men ulovlig å gjøre hvis man ikke har høy status ennå:

humor er bare lov å bruke hvis man har høy status. Hvis man prøver seg på de samme type spakene (altså spøker man vet at gjengen skjønner) med litt lavere status, vil alle sammen late som om de ikke forstår vitsen og stirre dumt på deg. Når det samme kommer fra de høyere maktene derimot, er det påbudt at alle ler – også hvis vitsen kommer på et tidspunkt der det ikke passer seg å snakke.

Å snakke om seg selv. Dette er tillatt hvis man har høy status, for da synes alle det er interessant, hvis msn ikke har høy status vil man fremstå som oppmerksomhetssyk. Enten vil det du sier bli ignorert, eller så vil alle bli sjokkerte og fortelle alle om den normale tingen du gjorde som de syntes var unormal og bruke det som grunn til å hate deg selv om de elske alle andre som gjør den eksakt samme tingen.

Å fortelle om meningene sine er strengt forbudt. Uansett hva du mener, med mindre det er så tomme og åpenbare meninger at de ikke er noe vits i å si høyt, vil alle reagere kraftig på det du tenker. De vil skjære grimaser, se på hverandre og blokkere deg ut ved å stille seg i en tett sirkel som skjærer deg ut.

Nå skal jeg gå over til neste tema. Mennesker blir nemlig sjokkert over andre ting enn bare det som blir sagt av noen med lav status. De blir ekstra fort sjokkert hvis noe normalt blir sagt eller gjort av noen med en jobb. For eksempel noen som jobber i butikk, er vaktmester, lærer, lokaler eller annet som involverer at man ser mennesker noen  ganger. Hvis disse åpner munnen og sier noe annet enn bare det som står i yrkesmanuset, vil det alltid være publikum som blir sjokkert og gjerne krenket. Se for eksempel for deg at noen med et jobb – som er på jobben – gir deg et kompliment! Da ville sannsynligvis både du og den store venneflokken din ha gispet og bestilt av sjokk. Dere ville også fortalt dette til alle vennene deres som fikk se yrkespersonen, slik at de skulle passe seg så ikke yrkespersonen skulle finne på å være hyggelig mot dem også.

andre ting som er sjokkerende, er hvis noen informerer deg om noe du ikke visste fra før av. Det er faktisk mye mer provoserende enn når du blir fortalt noe du allerede vet, for når du blir fortalt noe du allerede vet kan du jo vise frem kunnskapen din. Blir du derimot informert om noe du ikke vet – spesielt hvis det betyr at det finnes noe du kan gjøre bedre enn du allerede gjør – oppstår den store krenkelsen. Personen som informerer deg vil nemlig fremstå som en bedreviter, og du får ingen mulighet til å skryter av kunnskapen din, ettersom den ikke finnes. dette får deg til å føle deg dum og sjokkert.

i svært små byer, blir mennesker også sjokkert dersom det kommer noen fra en annen by på besøk. Det kan være at de er der på grunn av naturen, på grunn av et oppdrag eller på grunn av en venn de skal besøke. Mange liker ikke at det kommer turister til byen deres, ettersom de vil at det skal være færrest mulig mennesker der på en gang. Folk liker å ha størst mulig plass – det ser man for eksempel på bussen. Apropos bussen, finnes det faktisk også noen få ting som sjokkerer et menneske som sjelden lar seg sjokkere av noe – nemlig meg. Dette skal jeg skrive mer om i neste innlegg.

 

 

Kaller du meg rasist?

Det er vanskelig å diskutere alt som har å gjøre med innvandring. Det vanskeligste av alt, er kanskje å få til en diskusjon mellom to personer som ikke er enige – uten at diskusjonen sklir helt ut. En lang periode holdt jeg meg unna diskusjoner på nettet fordi de færreste er interesserte i å ta til seg kunnskap men isteden gjør det de kan for å hogge av hverandre hodene. Før kunne jeg bli ordentlig oppgitt og få humøret mitt ødelagt av slikt, men i det siste – hvor jeg er mindre engasjert – har jeg hatt lettere for å delta uten å bli påvirket av andre menneskers oppførsel. Det er spesielt én ting jeg har merket at går igjen hvis diskusjoner om innvandring eller rasisme dukker opp, og det er dette:

rasist

Det er sjelden noen beskylder noen for å være rasist – dette har jeg faktisk ikke sett ennå. Ordet blir bestandig først brukt av den som føler seg truffet. Det skal heller ikke mye til før disse tropper opp for å forsvare seg. Ofte slenger de inn avsluttende kommentarer som «jeg er ikke rasist, jeg har bare mine egne meninger».

Her må jeg selvfølgelig alltid steppe inn å motsi vedkomne. At noen har egne meninger, betyr ikke at de ikke er rasister. Rasister kan også ha «egne meninger». De kan ha «egne» rasistiske meninger, og de kan ha «egne» meninger om andre ting og i tillegg være rasist. Hvis «jeg har mine egne meninger» er det eneste argumentet du har for å ikke være rasist, bør du  kanskje gå litt i deg selv og finne ut om du ikke heller skal være stolt over de egne meningene dine og innrømme lykkelig at du er rasisten over alle rasister.

Jeg hører stadig folk snakke om «rasismekortet» og at man ikke kan uttale seg uten å bli stemplet som rasist, men hvorfor ser jeg aldri noen komme med denne beskyldningen? Det er nesten alltid selvforsvaret som kommer først. Én gang leste jeg en artikkel der noen skrev om hvorfor rasisme var fælt, hvorpå en helt tilfeldig kommentator rasende skrev en kommentar om at «vi i FrP er ikke rasister!» til tross for at FrP ikke var nevnt med et ord i artikkelen.

Dersom man er helt trygg på at man ikke har rasistiske meninger, trenger man ikke å rope ut at man ikke er rasist hele dagen. Man trenger ikke å si «jeg er ikke rasist, for jeg har mine egne meninger». Man kan heller si ting som «jeg er ikke rasist, for jeg mener at alle er like mye verd» – det ville faktisk ha vært et argument. Kan man ikke bruke dette argumentet, er man nemlig rasist. Da kan man like gjerne innrømme det og være stolt av det.

Rasister har nemlig ikke mange argumenter mot innvandrere. Vanlige, innvandringsskeptiske meninger som ikke er rasister, har nok av meninger å ta av, men ikke rasistene. De vet ikke hvorfor de er imot innvandring. De vet bare at de ikke liker andre folkeslag, og kan ikke svare på argumenter. Det eneste de kan svare på argumenter om hvorfor alle er like mye verd, er følgende: «Beskylder du meg for å være rasist?»

Personlig er jeg ikke like liberal som den rødhårede på bildet, og jeg kan ikke nok til å ha noen egen mening om verken dette eller særlig mange andre ting. Det eneste jeg vet, er at spennende diskusjoner stadig blir ødelagt av mange menneskers kraftige behov for å informere om at de ikke er rasister eller påstå at noen har kalt dem dette.

Tenk om jeg stadig ropte ut at jeg ikke var en morder? Tenk om jeg hver eneste gang en artikkel om mord dukket opp i avisen eller hver gang noen startet en diskusjon om drap, ropte ut «kaller du meg en morder?» eller «jeg er ikke en morder, jeg har bare mine egne meninger!» Ville ikke det vært litt merkelig? Ville ikke noen etter hvert begynt å tro at jeg hadde noe å skjule? Nå skal jeg lage noen eksempler der den samme type argumentasjon brukes:

– «Under nazi-tyskland ble mange millioner jøder drept.»
– «Jeg er ikke nynazist, jeg bare har mine egne meninger!»

– «Det  er så fælt at noen mishandler små kattunger.»
– «Beskylder du meg for å være dyremishandler?»

– «Homofober bør lære seg å respektere sine medmennesker.»
– «Jeg er ingen homofob, jeg bare har mine egne meninger!»

Jeg synes dette ser like merkelig ut. Så hvis du ikke er en rasist:

Du trenger ikke informere om det hele tiden. Jeg vil heller høre om hva meningene dine er, enn bare å bli informert om at du har «dine egne meninger»og derfor ikke kan være rasist.

Den mobbefrie skolen

I dag skal jeg skrive litt dritt om den første barneskolen jeg gikk på: Sentrum. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er der i dag, eller hvem som jobber der. Forhåpentligvis har alle de som jobbet der mens jeg var elev gått av med pensjon, og mange nye superhelter har trått til og forandret hele skolens måte å ta tak i problemer på. Men, for å være helt ærlig så tviler jeg sterkt. Det skal mye til for å forandre et så stort miljø. Nå snakker jeg ikke om det miljøet som forsvinner hver gang en ekstra vanskelig klasse begynner på ungdomsskolen, men det miljøet på arbeidsplassen. Miljøet for å bygge fasader og gjemme ting under teppet.

Det jeg har tenkt mest på, er hvor udugelige de voksne var. Ikke bare som gruppe, men også som enkeltindivider. Det skremmer meg fordi min skole umulig kan ha vært alene, og slike mennesker omgåes barn på nåværende tidspunkt – overalt!

Jeg skal gå dypere etter at jeg har tatt for meg et typisk eksempel fra min egen skolegård, som gjorde meg lei meg da, og sint nå.

På barneskolen valgte jeg å være ensom. Store mengder med mennesker som kommuniserte i flokk skremte meg fordi de var uoversiktlige, upersonlige og, når man kom til kjernen, ufattelig slemme – slik som mennesker i flokk alltid er. Jeg foretrakk å være sammen med én eller to personer av gangen. Personer man kunne bli kjent med og forholde seg til over tid, altså individer istedenfor masser av barn. Jeg hadde to venninner mesteparten av tiden på  Sentrum, men som alle andre – når de får billett inn i Fellesskapet – forsvant de til slutt. Hjertet mitt var i tusen knas. Den eneste tryggheten på skolen var borte, og det eneste som var igjen var mil med svart asfalt, sølepytter, mennesker som sparket baller gjennom luften så det var umulig å gå trygt, og voksne som hadde inspeksjon i friminuttet. De voksne som hadde inspeksjon var forresten så dysfuksjonelle at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det. (Men, for å forklare kort: Hvis de så noen angripe noen andre, ville de ikke gjøre en dritt. Hvis man kom opp til dem og ba om hjelp fordi noen var etter deg og ønsket å påføre deg vold, sa de med likegyldig røst «snakk med kontaktlærern din» eller «si fra hvis han gjør det én gang til». Det var med andre ord null problem å banke opp noen i den skolegården.)

Friminuttene, som jeg alltid gruet meg til, besto av hvileløs vandring rundt i skolegården og ensomme tanker om håpløshet og min manglende plass i verden. En dag, like sjelden som når du flyter rundt i verdensrommet og kommer til en ny planet, var det plutselig en stemme som snakket til meg. Å høre noen andres stemme tente et lite håp i meg. Det var kontaktlæreren til de to jentene som knuste hjertet mitt. Her er hva hun sa:

image

Hun hadde sett at jeg var ensom. Blant alle de millioner av personer på skolen som ikke hadde lagt merke til at jeg var der bortsett fra når jeg gikk i veien eller hadde på meg noe stygt, var det noen, en voksen, som hadde sett meg. Som vanlig hadde stemmen dødd bort i halsen min fordi jeg nesten aldri snakket, så jeg måtte kremte lenge før jeg klarte å svare.
image
Barn har ikke det samme vokabularet som voksne. De sier det slik de ser det og slik de føler det. Det er ikke så lett for et barn å kunne si: «Vet du, Frøken Lærer, det er et godt spørsmål! Vi kom nok litt skjevt ut, jeg og min klasse. Jeg synes de er litt skumle, og siden jeg har trukket meg unna dem, tror de nok at jeg ikke liker dem, så de er ikke lenger så hyggelige mot meg. Ofte føler jeg meg hatet og utstøtt, men det kan godt være det bare er en følelse! De er sikkert gode på innsiden, disse barna. De er jo bare barn tross alt, eller hva Lærer? Høhøhø!»

Derfor bør en hver som forholder seg til barn være i stand til å tenke. Å tenke er helt nødvendig for å forstå hva barnet egentlig sier, og for å se hva som egentlig skjer. Man trenger ikke en gang å være særlig smart. Man trenger ikke tenke forferdelig avanserte tanker heller. Man må bare være i stand til å bruke hjernen bittelitt mer enn når man ser passivt på TV. Dessverre klarte ikke denne damen dette.
image

Med sin rasende skjennepreken om hvordan jeg var den slemme og de 29 andre elevene i klassen min var noen stakkars, uskyldige ofre for min ondskap, sørget hun for å knuse det siste jeg hadde av håp om å bli sett eller hørt. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av hjertet mitt som forsvinner, lyset som slukkes og vissheten om at jeg er helt alene på planeten.

Som de aller fleste andre ansatte på Sentrum, var hun totalt uinteressert i historien. Hun kunne ikke vite noe om hva som lå bak, og sannheten kunne ha vært langt verre enn den var. Fra utsiden kunne hun ikke vite noe som helst om forholdet mellom meg og resten av klassen, og for alt hun visste, kunne det jeg sa til og med vært sant. Barn er i stand til å hate andre barn. Det er ingen umulighet. Og om det så ikke var sant, så var det sant at jeg følte det sånn. I sannhet kjeftet hun på meg for at jeg ikke tenkte som en voksen og så ting utenfra. Dette er en umulighet, så det hun virkelig, virkelig var sint for, var at jeg betrodde meg til henne. Og da burde hun ikke ha spurt!

Hun var på ingen måte alene om denne totale mangelen for forståelse og interesse for barn. De krydde av lærere som bestandig tok flertallets parti og lot de utstøtte råtne vekk samtidig som de gjorde det de kunne for å få prosessen med å råtne til å gå raskere. Akkurat som barna, trampet de på alle som lå nede. Senere har jeg fått høre historiene til barn som ble mobbet på den skolen. Skolen ville aldri gjøre noe med selve mobbingen, men tok heller kontakt med barnevernet og prøvde å legge skylden over på foreldrene for at barnet hadde det vondt. For barn som blir mobbet, er foreldrene det eneste trygge de har. Skolen var så opptatt av å ikke bli stemplet som en mobbeskole, at de heller ville ta fra barn det eneste trygge de hadde igjen enn å gjøre noe med problemet sitt. Når jeg skulle bytte skole i 6. klasse, ble jeg avvist av flere skoler fordi de allerede hadde så mange flyktninger fra Sentrum der at de ikke følte de kunne ta inn flere i frykt for at miljøet fra Sentrum skulle spre seg til deres skoler.

Det er en annen scene, denne gangen fra SFO, som jeg tenker mye på. De timene etter skolen hvor jeg fremdeles var fanget på skolens område og ikke kunne dra hjem, pleide jeg å søke ly bak et tre. Der satt jeg alle timene og ventet på å bli hentet. Jeg stirret hele tiden på porten for å se om jeg ikke ble hentet snart så jeg skulle slippe å sitte alene og tenke på at jeg ikke hadde noen venner. Én dag var jeg ekstra lei meg og sliten og ønsket meg en fridag fra gråting bak treet. Én dag fri fra å føle seg alene og utsatt, for jeg var sliten av å ha det slik hver dag, og jeg orket ikke mer. Det var rett og slett tortur å sitte bak treet med alle de vonde tankene. Derfor måtte jeg komme meg hjem, og siden jeg var så liten, var det bare én måte å slippe fri fra skolens område på – meldeboken.
meldinghjemmefra
SFO-damen som så denne meldingen kunne selvfølgelig se at håndskriften ikke tilhørte en voksen, og det var åpenbart hva som hadde skjedd. Hun hadde også hatt inspeksjon mange ganger, så hun kan ikke ha unnlatt å legge merke til at jeg alltid satt alene bak et tre og at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Situasjonen var åpenbar. Hun hadde mulighet til å sette seg sammen med meg, se meg og forstå meg. Hun hadde en unik mulighet til å gjøre ett eller annet godt.
13620305_10154175341262279_1747712620398137229_n
Deretter hentet hun sine kolleger slik at de også kunne være med å kjefte på meg, siden det sikkert var litt skummelt å kjefte på en 9 år gammel jente helt alene. Hun ringte hjem for å sørge for at det ikke skulle føles trygt der heller. Da jeg kom hjem den dagen var det ikke den lettelsen det pleide å være, for der var også raseriet enormt. Alle de voksne følte seg personlig krenket over at jeg hadde prøvd å lure dem.

For meg er det åpenbart hvem mange av de ansatte på skoler var da de var små. Sannsynligvis var de ikke bare populære blant klassekameratene sine, men de var sikkert de ivrigste til å trampe på og ødelegge de som ikke passet inn. Det er nesten så jeg lurer på om de begynte å jobbe på skoler for å hjelpe populære og mobbere til å slippe unna med ting, samt bidra til å knekke ofrene deres så fullstendig at de tar livet av seg før de blir gamle nok til å sette ord på hva som har skjedd. Mye av det (som for eksempel å ta kontakt med barnevernet med én gang de blir beskyldt for mobbing) er så utspekulert at det umulig kan være snakk om menneskelig svikt.

Hvis du skal jobbe med barn, vær så snill og prøv og sette deg inn i hvordan barn fungerer. Tenk over hvor hjelpeløs man er som liten, når man ikke har det samme språket som det du har og dermed ikke mulighet til å forklare seg eller forsvare seg hvis det er noe du har misforstått og som fører til at du får lyst til å ødelegge barnet som hevn. Prøv å se hvem det er som gjør ting. Et ensomt barn som aldri er sammen med de andre barna og alltid ser lei seg ut, vil kanskje si noe en voksen ikke ville ha sagt, eller på en eller annen måte prøve å rope på hjelp. Du må være i stand til å lese mellom linjene. Du kan redde noens liv, eller du kan være med å begrave håpet for godt. På Sentrum foretrakk de som regel det siste.

Rampeguttene

Husker du rampeguttene? Jeg tror alle har vært utsatt for en, med mindre de var en selv. Ut fra min hukommelse kan jeg trekke minst én fra hver barnehage, hver skole og hver klasse. Han på Solsikken som stadig slo etter meg med spade, men som jeg var venn med for én dag. (Vi lagde en hule i sandkassen [barnehagen hadde ikke de teite steinene på bunnen av kassen som hindrer barna i å grave langt, så vi kunne grave oss til Kina] som vi gjemte oss i til vi ble hentet) Etter denne dagen var han like slem igjen. Så var det rampegutten på Lillås – som var litt eldre og dermed enda verre. Han kløp meg med neglene sine på do sånn at jeg begynte å blø, og likte å slå, klore og løpe etter folk bare for å være slem. Så var det rampegutten i klassen min på  Sentrum, som likte å bråke, velte ting og oppføre seg voldelig mot potensielle offer. På Lysheim var volden begynt å avta, og rampegutten holdt seg til å banne og velte pult. På ungdomsskolen hadde rampeguttene vokst ut av klasserommet og foretrakk å samle seg bak skolegården med rampeguttene i de andre klassene slik at de kunne stå å røyke og mumle stygge ord for seg selv.

Men, det er rampeguttene på barnehagen og barneskolen – for ikke å snakke om kulturskolen – som jeg husker aller best. Det var nemlig disse som likte vold. Jeg kan ikke huske at de så ofte ble snakket til, eller at jeg så ofte sladret. Som regel lurte de på hva jeg hadde gjort som hadde provosert frem disse voldelige handlingene. «Du må ikke provosere Erik, da går det nemlig slik!» og «Du må bare holde deg unna ham».

På kulturskolen var det til og med en gutt som helte Zalo i øyet mitt uten at tegnelæreren snakket til ham. Isteden snakket hun til meg.
zalo
(Her er det som skjedde)

Guttene lærte veldig tidlig at det de gjorde var greit, og at hvis de var slemme med noen, var det de de var slemme mot sin skyld. Vi hadde nemlig vært dumme og «terget dem», «sagt noe stygt» eller «ikke holdt seg unna dem».

Man tilbringer mesteparten av den våkne tiden sin i barnehagen og på skolen. Når man kommer hjem spiser man middag, ser på barne-TV og legger seg. Mesteparten av oppdragelsen foregår med andre ord ikke hjemme, og det blir de ansatte sin jobb å hindre dem i å bli onde monstre. Kort sagt; rampeguttene ble aldri irettesatt, fikk aldri noen oppdragelse og lærte aldri at det var galt å banke, slå og klype jentene.

Så vokste de opp utenpå (men ikke inni), og ble til voksne rampegutter. De voksne rampeguttene er like små i hodet sitt som da de var barn, men er sterkere, har større tiss og er i stand til å gjøre mer skade. Kjærestene deres er dumme som blir hos dem eller som ikke holdt seg unna dem i utgangspunktet, og de tilfeldige ofrene på fest eller på gaten er skyld i det selv på grunn av alkoholkonsum eller at de «sikkert gikk lettkledd». (Både sagt av de som har og de som ikke har kunnskap om kvinnen sitt antrekk)

Rampeguttene oppfører seg likt som før – det samme gjør tilskuerne. De voksne mannekroppene brukes, av den uutviklede rampegutthjernen inni, til å skade utvalgte piker. De rundt ignorerer ham og peker på henne. Jeg peker på de som jobbet på SFO, som aldri tenkte over at disse onde krekene kom til å bli voksne en dag.

Komparativ

De fleste samtaler jeg har vært vitne til de siste årene, har vært en konkurranse om hvem som er best til å gradbøye adjektiv. Konkurransens taper er den som må bytte tema for å finne en ny arena å konkurrere på.

Folk konkurrerer på alle mulige felt, både på gode og dårlige dager. På gode dager vil de være bedre, på dårlige dager vil de ha det verre. Sjelden gir de noen direkte respons – sjelden vil noen i samtalen føle seg hørt. Det er som å se to katter prøve å skrike høyere enn hverandre.

jeghardetverst

Noen ganger har jeg den lukkede munnen i samtaler som foregår i grupper. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg vet at ingen hører etter. Av og til kan jeg melde meg som den lyttende part. Den som gir tegn til å ha hørt hva noen har sagt og begynner å stille spørsmål for å få den snakkende til å utdype. Da vil straks alle de andre deltakerne feste blikkene sine på meg og begynne å konkurrere om min oppmerksomhet. Mye tyder derfor på at alle i samtalen ønsker å bli lyttet til og  vil ha oppmerksomhet.

Hvorfor kan ikke denne oppmerksomheten, som alle har lyst på, gå på rundgang? Hvorfor må alle skrike i kor uten at noen av dem blir hørt? Hvorfor må alle ha det bedre eller verre for at noen skal lukke munnen sin og lytte i et minutt? Var det ingen voksne som leste høyt for dem da de var små? Er det derfor de ikke er i stand til å høre etter?

En gang, i god tro, meldte jeg meg inn i et par bloggrupper på Facebook. Jeg så for meg at det var et sted folk delte interessante og mindre interessante blogginnlegg og at de andre ivrige bloggerne trykket innom, leste og ble inspirert. Kanskje skrev folk kommentarer til hverandre eller trykket på «like». For en tid tilbake kikket jeg innom for å dele noe jeg hadde publisert, og samtidig scrollet jeg nedover for å undersøke gruppen. Her oppdaget jeg at det svært ofte ble delt innlegg, men at ingen av innleggene fikk respons i gruppen. Ingen hadde trykket på «like» og ingen hadde skrevet i kommentarfeltene. Det var rett og slett ingen som var der for å lese, alle var der for å bli lest! Dermed konkluderte jeg med at å dele innlegget mitt i disse gruppene var meningsløst, ettersom det ikke var noen lesere der allikevel. Videre begynte begynte jeg å fundere over hvorfor så mange likevel delte og delte når de åpenbart ikke kan få noe ut av det uansett.

Tror folk at alle andre er interessert i dem, mens de ikke er interesserte i noen? Tror de at de er unike i den egenskap av å være narsissist?

For å gjøre det klart og tydelig: Folk bryr seg ikke mer om deg enn du bryr deg om dem. (Dette betyr ikke at folk bryr seg mer om deg hvis du er ett av få unntak som synes det er interessant å lytte til andre mennesker.)

Det er ingen vits i å dele ting for et publikum som man ikke også ville ha delt uten. Selv har jeg ikke sjekket statistikk på denne bloggen på svært lenge, og gikk lenge i den tro at ingen leste den. Jeg skrev likevel. Ikke for at folk skal ha noe spennende å lese, men bare for moroskyld.

Når du sitter i en gruppe og konkurrerer om å gradbøye bra og dårlig, tramper du på din egen verdighet. Du tramper på verdigheten din ved å sitte og dele ting fra livet ditt med et publikum som på ingen måte har fortjent denne informasjonen. Ingen av dem lytter til deg, ingen av dem bryr seg om deg, ingen av dem er verd din historie eller ditt stemmebånd. Det er ingen som hører etter. Du får deg selv til å se tåpelig ut ved å sitte der og dele og dele og dele. Hvis alle innså dette, ville de holdt kjeft. Så ville én person ha begynt å prate og alle ville ha hørt etter. Deretter ville en ny person snakket, og alle andre ville ha vært stille. Videre ville det utviklet seg interessante samtaler, der alle var verdige lyttere og talere, og behovet for å skrike og skråle ville ha dempet seg.

Det er også mulig å gi av seg selv og å få oppmerksomhet uten å fortelle noe som helst. Min strategi for å få oppmerksomhet i en gruppe med mennesker, har alltid vært å være den éne personen som hører etter og stiller spørsmål. Folk vil mer enn gjerne høre mine tanker så lenge tankene mine dreier seg om dem. På denne måten kan man få masse ekstra taletid uten forsøk på avbrytelser, og samtidig bli litt likt av noen.

Gjengene

Så lenge jeg kan huske har jeg pleid å holde med de som er alene og ikke fikk være med i Gjengen. Jeg er usikker på om jeg noen gang direkte ble støtet ut, i hvertfall til å begynne med – til å begynne med syntes jeg lekene De Nye Barna utenfor steinermiljøet drev med var kjedelige, mekaniske og fantasiløse. Selv om jeg noen ganger prøvde, trakk jeg meg fort unna og fant ut at jeg fikk mer ut av dagen hvis vi var få nok til å kommunisere med hverandre. Altså helst ikke mer enn tre eller fire individer på én gang, for å hindre flokkmentalitet og dumskap.

De store gjengene kunne nesten ikke prate, det virket som om de manglet ord og utelukkende kunne holde seg i aktivitet ved å bruke det eneste de hadde: Armer og bein. De sparket en ball rundt på en bane og ropte og skrek primitive ord, kolliderte i hverandre fordi de var uoppmerksomme og skrek «GÅ UT AV BANEN» hver gang noen prøvde å komme seg over skolegården. De var for uoppmerksomme til å forstå at det ikke fantes en eneste gressflekk på hele skolegården hvor ikke en eller annen vennegjeng hadde laget en «bane» som man måtte pelle seg ut av, og hvis man ikke hadde innpass i noen gjeng, måtte man rett og slett pelle seg ut av hele skolegården og helst gå hjem hvis man ikke skulle få kjeft av medelever. (Men, det ville selvfølgelig gjøre at man fikk kjeft av lærere og foreldre, og de skrek enda høyere)

måker
Helt frem til for bare noen få år siden, trodde jeg at de utstøtte automatisk var bedre mennesker enn de som jobbet sammen i gjenger for å fryse ut andre. Jeg tenkte at de som frøs ut andre nødvendigvis måtte være mindre sympatiske enn de som sto på utsiden, klare til å bli kjent med meg, begeistret over «ny jente i klassen» eller «snill person som endelig prater med meg».

Det er ikke rart at jeg tenkte sånn. I ren tro på at de som så sympatiske ut og gikk alene var bedre mennesker, kunne jeg finne på å velge dette individet når valget sto mellom å bli inkludert i den kule gjengen eller gå sin vei og henge med de som ingen ville være sammen med. Ved å velge de kule, vil jeg automatisk bli en person som ekskluderte andre, og da ville jeg ha fått dårlig samvittighet. Derfor valgte jeg alltid de ensomme. Men, hver gang skjedde det samme:

Siden jeg var den som aktivt valgte bort de andre, ble jeg en større og styggere ulv enn den som var frosset ut fra før av. Og, selvfølgelig, så snart min venn fikk en eller annen form for port inn til populariteten, ville den gripe muligheten og samtidig sørge for å ekskludere meg. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre, i hvert eneste tilfelle, var med andre ord å bytte plass med den utfrossede. Jeg fikk en billett inn i populariteten, men ga isteden billetten til den ene i klassen som ikke hadde.

Det er snakk om barn, men det er likevel noen grunnleggende mekanismer her som neppe gir seg av helt magiske grunner. Det er tross alt denne måten vi fra tidlig alder lærer oss å tenke på, og det er ingen grunn til å legge fra oss disse egenskapene etter hvert som vi blir eldre. Vi finner alltid gode grunner for at noen ikke «passer inn», ettersom det ikke finnes ett eneste feilfritt menneske på jorden. Det er bare forskjellig hvem vi velger å arrestere for feilene sine, og hvem vi velger å ignorere eller like feilene til. Noen kan si dumme ting som fører til at alle ler i fellesskap over det dumme utsagnet, mens hvis en annen hadde sagt nøyaktig det samme, ville folk ha satt kaffen i halsen og hvisket om det i mangfoldige år.

Det er lett å få sympati med de som står utenfor, men at noen står utenfor betyr ikke at de ikke ville gjort det samme om de hadde mulighet. Dersom de fikk innpass, dersom de ble godt likt, ville de jobbet med nebb og klør for å ødelegge tilværelsen for et annet stakkars individ – garantert! Den eneste grunnen til at de oppfører seg pent, er fordi de ikke har noe annet valg. De venter på at noen skal komme til dem og gi dem deres billett. De har lært meg, gjennom en god del år nå, at selv om folk ser snille ut, er de like onde som alle andre. Snille mennesker er bare mennesker som ikke har fått muligheten til å være slem ennå. Inne i hodet derimot, skraper de små skarpe hornene mot hodeskallen. Venter på en mulighet til å presse seg gjennom.