Pass deg for opptur

(Jeg lagde først tittelen som nå står over, og så endret jeg den. WordPress endret den umiddelbart tilbake [den forrige tittelen spratt bare tilbake med én gang jeg endret den], så den var åpenbart god.)

I psykiatrien snakker man ikke så mye om å bli frisk, men om å være i en god periode. Dette tror jeg at alle kan lære noe av, så vi ikke lar de gode periodene våre gjøre oss så snobbete at vi mister sikkerhetsnettet vårt når den gode perioden går over. Mange vil kanskje kalle dette å være negativ, men det er fornuftig. Mye mer fornuftig enn å kaste medisiner i søpla når de begynner å virke, for eksempel.

Uansett. Jeg passer ikke inn i noen diagnoser, dermed er jeg helt frisk og velfungerende. Jeg er også for intelligent til å noen gang trenge noen form for hjelp. Det kan sikkert stemme, for jeg kan ikke huske at noen har klart å hjelpe meg når de har prøvd. De fleste problemer må bare gå over av seg selv, eller jeg må løse dem ved å innføre en ny tankegang som andre synes er en dårlig tankegang når jeg forteller om den. Når jeg havner i personlige samtaler med andre, og avslører tankemåtene mine, blir de ofte litt provosert. Og så prøver de å få meg til å komme til fornuft. Det de ikke forstår, er at jeg allerede har vært ved «fornuft», og «fornuft» var det som ga meg problemer i utgangspunktet. Nå skal jeg fortelle om én av tingene som mange følsomme, men veldig positive mennesker reagerer på.

Jeg nekter å tillate meg selv voldsomme oppturer mer. Det er rett og slett fordi de er livsfarlige. Det er ikke sånn at jeg blir manisk eller noe slikt, når jeg får en opptur. En opptur for meg, betyr rett og slett bare at jeg fungerer like bra som vanlige mennesker, men er litt gladere i humøret enn hva de er. (Glad er jeg jo fordi jeg fungerer så bra) Jeg blir kjempestolt over ting som andre tar for gitt, og  å gjøre ting andre synes er kjedelig eller normalt, synes jeg plutselig er skikkelig skikkelig gøy. Siden jeg var liten har jeg fått slike oppturer som har vart i kanskje en uke eller to, hvor jeg har klart å stå opp tidlig, lage matpakke og gjøre lekser for eksempel. Da jeg var 17, opplevde jeg for første gang å være glad i en uke i strekk. Tidligere hadde jeg bare vært glad i en time i strekk, så jeg ble nesten bekymret for hva som var i ferd med å skje. Det hadde jeg god grunn til, for på et tidspunkt la jeg meg ned på gulvet for å hvile meg, og da var det som om gulvet ble borte under meg og jeg sank ned i et særdeles dypt hull. Og jeg kom ikke opp igjen.

For et par år siden fikk jeg en LANG opptur. Den var så lang at den inkluderte nedturer inni oppturen, men jevnt over hadde jeg det ganske bra. Jeg begynte å tenke at jeg hadde «blitt frisk» eller at jeg hadde «fått det bra». Nedturen etterpå er det veldig merkelig at jeg overlevde, og jeg blir nesten litt redd når jeg tenker på at jeg kan overleve sånne ting. Jeg tror bare jeg overlevde fordi jeg ikke visste hvor fælt det skulle bli, og fordi jeg ikke visste hvor lenge det skulle vare. Hadde jeg visst det, ville jeg jo aldri giddet å overleve.

Nå for tiden skjer det noe muffins, noe som gjør meg veldig mistenksom.  Her er noen av symptomene jeg har opplevd den siste tiden:

– Våkenhet på dagtid
– Mye søvn på nattestid
– Trøtthet om kvelden
– Mindre interesse for sosialt samvær, grunnet økt trivsel i eget selskap
– Laging av mat fra bunnen av, til tross for at det ikke er noen andre i nærheten
– Tapt behov for å «flykte» til andre byer eller andres hjem
– Økt sjekking av postkasse
– Mer ryddig adferd
– Økt interesse for å manipulere andre til min interesse, heller enn å la dem mislike meg

Dette er egentlig alle symptomene som finnes på opptur, i tillegg til at jeg forleden (se forrige innlegg) skrev en tekst. Jeg kan se den forrige historien gjenta seg. Jeg kan gå i den fellen og begynne å innbille meg at ting er i ferd med å «ordne seg», som om livet er lagt opp med en slitsom og fæl forhistorie og en lykkelig slutt – noe det ikke er. De fleste liv jeg har observert, har hatt ganske fæle slutter. Og kanskje også fine begynnelser. Ta alle eventyr (med lykkelig slutt) du vet om, og vend om rekkefølgen og legg på død. (De tre bukkene bruse var på seteren og koste seg i mange år. Så gikk de over en bro, et troll kom og spiste dem alle. En vakker svane ble beundret av alle de andre fuglene. Så ble den til en stygg andunge, som ble hakket ihjel av alle søsknene sine. Tornerose levde i et lykkelig forhold med en prins, men så stakk hun seg på en nål, falt i søvn og ble drept av en heks.) Noe av det verste med nedturer, er kanskje sjokket over at det ikke ordnet seg denne gangen heller, og at den lykkelige slutten tok slutt og ble til en ulykkelig slutt isteden, for det hadde faktisk vært bedre om det ikke hadde ordnet seg i det hele tatt så man slapp å kjenne på tapet.

Positive tanker er ofte ikke veien til glede. Positive tanker er et symptom på glede som allerede er der. Man tenker seg ikke ut av depresjonen, men man tenker mens man slutter å være deprimert, og tankene blir stadig mer positive fordi man stadig blir mindre deprimert. Folk tror de klarte det selv, men det var bare tilfeldig. Så på samme måte som positive tanker ikke kan hjelpe deg ut av mørket (selv om enkelte geniale tanker kanskje kan hjelpe deg å overleve i mørket), vil ikke nødvendigvis triste tanker skade meg når jeg har det bra. Men, de triste tankene kan hjelpe meg med å ikke bli SÅ glad at jeg mister fatningen helt. Derfor er det viktig for meg å alltid inkludere noen negative sider i de fine tingene som skjer, eller i hvertfall tanker som jekker ned eventuell selvskryt. For eksempel:

«Nå har jeg trent hver dag i en hel uke. Det var jammen flaks at jeg tilfeldigvis følte meg så i form denne uken, men det betyr ikke at det kommer til å fortsette sånn. Hvis jeg skal gjøre det samme neste uke, må jeg passe på å ikke gjøre for mange andre aktiviteter utenom.»

Istedenfor:

«Hurra! Endelig har jeg fått den livsstilen jeg ville ha!!!!!! JEG ER FLINK! NÅ KAN JEG KLARE AAAAAALTTTTT!!!!!!!»

Jeg passer også på å lese mye om triste saker i media, så jeg ikke skal glemme at verden er et jævlig sted selv om jeg ikke har det jævlig. Når man har det bra er det lett å glemme at man har det bra i en fæl verden, der mange andre har det så grusomt at det hadde vært bedre om alle i hele verden døde enn at grusomhetene skal fortsette å eksistere. Det er som om jeg noen ganger tror at ting kan bli bedre bare jeg passer på å tenke på det jevnlig. Som om mine tanker kan hjelpe et barn som er kidnappet ut av kidnappingen på en eller annen magisk måte. Hva vet vel jeg. Det er så mange grusomme mennesker i verden at vi ikke et øyeblikk må finne på å lukke øynene og tenke at verden er vakker og at mennesker er flotte – vi må være på vakt, vi må være mistenksomme til hverandre, og uansett hvor glad man er i noen, må man ikke et øyeblikk prøve å stole på den.

Å stole på noen er noe annet man kan gjøre hvis man blir for glad. Det skal jeg prøve å ikke gjøre. Det høres sikkert også trist ut, men det er faktisk utrolig deilig å ikke stole på noen hvis man bare ikke-stoler på riktig måte. Tenk på det å stole på noen som å desperat holde fast i noen, som å gjøre seg avhengig av dens valg og å bli utrolig skuffet eller få sjokk hvis vedkomne gjør en feil som sårer en, eller viser seg å være en ondsinnet psykopat. Hvis du stoler på partneren din, betyr det at partneren din kan mishandle barna dine uten at du finner det ut, for eksempel. Å stole på andre kan skade flere enn bare deg selv. Noen blir såret når de finner ut at jeg ikke stoler på dem, men hvis de hadde vært mer positivt innstilt, ville de kanskje sett på det som en frihet. Jeg forlanger ikke noe spesielt, for jeg gjør meg utrengende til de tingene jeg kunne ha stolt på at andre ville gjøre for meg. Hvis jeg har en fæl dag, kan andre føle seg helt trygge på at de ikke får vite om det før jeg får en god dag igjen. Jeg kommer ikke til å søke til andre mennesker for å få hjelp. Jeg kommer ikke til å ringe noen når jeg står på kanten av stupet, for jeg vet at de ikke kommer til å være der for meg – og hvis de bestemmer seg for å være der likevel, kommer det bare til å være veldig midlertidig, til de går lei og dolker meg i ryggen og kanskje til og med dytter meg utfor stupet. Da er det bedre å stå på kanten av stupet alene helt til man føler seg bedre igjen – faktisk MYE bedre enn å stå der mens noen andre dytter deg i ryggen. Andre slipper også at jeg sutrer over at de ikke trøster meg, for de kommer ikke til å komme i noen situasjon der de får mulighet til å trøste meg. De gangene jeg kunne ha blitt trøstet, kommer jeg nemlig ikke til å være der. Da kommer jeg til å isolere meg fullstendig – og det er faktisk en mye bedre følelse enn å plutselig skylde noen noe.

Tenk på hvor mye kontroll du gir fra deg når du viser andre at du er sårbar. De kan godt vite om det, men de trenger ikke se det eller være der når man er hudløs. Det er bedre å si: «I går var jeg skikkelig trist,» enn å si «nå er jeg skikkelig trist». Da føler ikke den andre noe ansvar for følelsene dine, og da blir den ikke redd og stikker av. Det er nå, mens jeg føler meg bra, at jeg kan bygge alt det jeg trenger til neste nedtur. Ved å ikke knytte meg for mye til andre mennesker, vil jeg ikke føle på sviket deres når nedturen kommer, for jeg vil aldri finne ut at de ville sviktet meg når jeg ikke føler at jeg trenger dem til noe uansett. Jeg er sterk nok, akkurat nå, til å bygge opp den avstanden jeg trenger til andre mennesker for at de skal klare å være glad i meg. Til å manipulere alminnelige mennesker til å respektere meg. Til å sørge for at huset er ryddig til neste nedtur, så ikke rotet blir et problem. En opptur er en høst hvor man samler inn alt man trenger til vinteren, ikke en sommer hvor man koser seg og blir helt slått ut når vinteren kommer helt ut av det blå og helt uten oppsparte midler.

Dette var dagens visdomsord. Jeg putter den i kategorien «demoraliserende», siden andre mennesker synes det er det demoraliserende å gå rundt med det ene øyenbrynet hevet mistenksomt hele tiden. Det jeg vil si, er; bruk noen av disse tipsene hvis du ofte føler deg sviktet. Jeg har faktisk blitt mer glad i andre mennesker etter at jeg sluttet å stole på dem. Jeg liker dem bedre, respekterer dem mer og har det mer fint sammen med dem. Og de liker selvfølgelig meg bedre også. (Med mindre de leser denne bloggen, så klart. Noe jeg håper ingen gjør.)

Reklame

Latskapen

De periodene jeg er lat, gjør jeg ikke særlg mye. Ofte sitter jeg rett opp og ned og tenker på ting jeg liker å foreta meg. Tanken på å gå ut og finne på noe jeg liker, tanken på å komme i gang med det livet jeg ville ha gledet meg over, får hjertet til å banke fortere – det får meg til å kaldsvette. Hendene til å skjelve. Alt som vanligvis gjør meg glad, gjør meg redd isteden. Det skyldes latskap, så klart.

 

Latskapen gjør at jeg ignorerer det når mennesker jeg liker ønsker å treffe meg, fordi jeg er redd for å miste oversikt. Vil noen bli sure på meg hvis jeg reiser et annet sted? Vil jeg ha noen i nærheten av meg når jeg er så ekkel? Så i ren latskap lar jeg dem være i fred.

Når telefonen ringer og jeg ikke vet hvem det er, gidder jeg ikke ta den. For lat til å trykke på knappen, antakeligvis. For lat til å bruke stemmebåndet og la noen høre og dømme det som kommer ut av munnen min. For lat til å sjekke eposten, for lat til å åpne postkassen. For lat til å legge meg. For lat til å pusse tann. Sovner, i ren latskap, på sofaen klokken halv ett om natten, våkner, i ren latskap, opp klokken tre og går og legger meg i sengen. For lat til å høre vekkerklokken og våkner om ettermiddagen selv om jeg ikke sovnet så altfor sent. Så lat at jeg trenger minst tretten timer søvn hver natt. Utslitt etter å ha vært så lat hele dagen.

Ingen har kalt meg lat, for ingen har møtt meg når jeg har disse latskapsperiodene. Men, i det siste hører jeg det oftere og oftere. De som ikke deltar i samfunnet hele tiden uten at det er fordi de har mistet begge bena eller alle sansene sine, er meget late. Før var det jo ingen som hadde slike problemer. Det er fordi foreldre har sydd puter under armene på barna sine.

 

Jeg kan ikke kommentere at noen har sydd puter under armene mine. Jeg ble jo aldri slått, kanskje det var feil? Men, jeg kan huske rasende voksne overalt, og fremdeles blir jeg livredd når noen virker sinte eller sure på meg. Litt kjeft kan gjøre at jeg mistet fatningen og ikke fungerer på over en uke. Kanskje det er puter som har blitt sydd under armene mine for mye. Da jeg gikk på skolen ble det stadig verre og verre for meg, og ofte fortsatte jeg likevel, bare for ikke å sy puter under mine egne armer. Jeg fortsatte selv om alt det vonde ble verre og verre, jeg fortsatte helt til valget sto mellom å slutte eller drepe meg selv. Jeg var for lat til å drepe meg selv, og sluttet isteden. Mange vil nok mene at dette var et galt valg. Hva skal samfunnet med mennesker som i lange perioder ikke gjør nytte for seg? Det må da være bedre om disse bare dør.

 

Men, jeg later meg videre.

 

Ut i havet

Utenfor døren er havet. Ikke utsikten over sjø og landskap og duften av salt, men vann på alle kanter, stadig mindre lys og et uavklart antall uoppdagede havdyr. For hver gang jeg møter på en ny skapning, blir havet litt mer truende.

Det stemmer ikke alltid det de sier; ting blir ikke bestandig mindre skummelt bare man «kaster seg uti det». Noen ganger er det mye mer skremmende når man faktisk vet hvor farlige farene er og hvor skremmende disse dyrene med lykt foran er når man kommer for nærme.

Hos meg er de mest skremmende tingene også de tingene som er helt nødvendig for å klare seg som en respektabel person. Nå skal jeg fortelle om noen av dem:

Mennesker som kommer i flokk
Mennesker som kommer i flokk, er den skumleste typen mennesker som finnes. Dette har jeg allerede skrevet masse om, så jeg skal ikke gi det unødvendig mange linjer. Når mennesker flokker seg forandrer de personlighet. De slutter å late som de er hyggelige, slik de ikke tør annet enn å gjøre når de er alene med én person av gangen, men når de kommer mange sammen, viser de sinne sanne ansikter. De jager etter å komme seg til/beholde plassen sin på toppen av hierarkiet, gjerne på bekostning av alt annet. Det er vanskelig å klatre oppover dersom man starter på bunnen, ettersom de på toppen av hierarkiet bare snakker med andre med samme status, mens de på bunnen unngår å snakke med hverandre fordi de er redde for at dette skal hindre dem i å klatre oppover. Alle flokker har merkelige regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre, og det er et uoversiktlig system når det gjelder hvem som har lov til å gjøre og si hva. Mennesker som kommer i flokk, er ett av de verste rovdyrene på havbunnen – og er hovedgrunnen til å holde seg i trygge omgivelser.

Autoriteter
Autoriteter er skumle fordi det er disse som avslører feil. Frykten for autoriteter er sånn sett ikke egentlig en frykt for selve læreren eller sjefen, men frykten for mine egne feil – og for at de skal komme til syne. Dersom man bare har normale feil gjør det selvsagt ingenting, men dersom feilene stikker seg ut, blir de ydmykende fordi ingen kan sympatisere med slikt.

Morgenen
Morgenen er en tid på døgnet som finnes når det ikke skjer noe den dagen, men som ikke finnes dersom noe skal skje. Jeg er svært redd for å ikke rekke morgenen, og derfor får jeg ikke sove. Når jeg ikke har fått sove innen langt ut på natt, gir jeg altså opp og prøver å unngå å sovne fordi jeg vet at jeg ellers vil gå glipp av morgenen, men når morgenen begynner å nærme seg, slår hjernen seg av. Dermed forsvinner morgenen, og døgnet starter isteden med Dag eller Ettermiddag. Morgenen er noe som må rekkes for å kunne overleve, og når man aldri rekker morgenene, blir man dessverre ubrukelig som person. De gangene jeg rekker morgenene, fylles jeg med angst og redsel, og etter å ha vært gjennom en morgen blir jeg altså enda mer redd for morgener. Dette til tross for at morgenene ellers er en veldig hyggelig del av døgnet.

Det er fristende å bli et barn – men ikke et barn som går i barnehage. Barnehagen er nemlig den lille kulpen man befinner seg i som forberedelse på å bli kastet ut i havet, og kulpen er ikke trygg den heller. Her finnes nemlig også akkurat de samme grusomme dyrene som i havet, forskjellen er bare at man befinner seg på et veldig begrenset område og dermed ikke har mulighet til å flykte fra dem. Derfor vil jeg gjerne være et barn som har ferie og kan sitte sammen med kosedyrene sine hele dagen.

Hva var målet med dette innlegget? Jeg kommer ikke til å komme med noen visdomsord om hvordan overleve angsten for livet og hvordan sprenge grenser. Jeg har prøvd mange ganger, men aldri vunnet. Derfor kan jeg heller skrive om det på et senere tidspunkt, når jeg en gang – kanskje – vet hva det innebærer.

Et møte med rektor

I det siste har jeg tatt meg en del tidsreiser tilbake til livet på skolen. Dette skal jeg fortsette med til jeg føler at alt er dekket og alle slemme personer er vridd opp som en klut. Hittil har jeg befunnet meg mest på Sentrum Barneskole, der det jobbet mange voksne som ikke visste noe om barn. Nå skal jeg gå over til Ungdomsskolen, for opplegget der var nesten enda merkeligere.

Det var nok mange grusomheter på denne skolen jeg ikke var en del av og aldri fikk vite om heller, og som rammet andre enn meg. Dette blir tydeligere når jeg tenker tilbake på det. Det var noe som absolutt ikke fungerte, en slags lovløs sone der ungdommer kunne gjøre hva de ville mot hverandre uten at politiet ble blandet inn. Jeg husker for eksempel en gang jeg hadde gått en tur og var på vei tilbake til skolegården. Her så jeg en stor gruppe oppsamlede ungdommer som jeg regnet med samlet seg for å reise på klassetur. På vei inn i skolen grep en jente tak i armen min og dro meg med inn på toalettet. Hun hadde nettopp befunnet seg i den store haugen med ungdommer, hvor kragebeinet hennes hadde blitt brukket opp igjen av de blodtørstige personene. Grunnen var at en meget tvilsom person i gruppen hadde beskyldt henne for å gjøre ett eller annet hun ikke likte. Logisk nok var hun ganske fortvilet over hva som nettopp hadde skjedd og hvordan det ville fortsette. En lærer kom inn og lurte på hvorfor denne piken ikke var i timen. Hun svarte noe sånt som: «Jeg vil ikke lenger leve!» og læreren svarte: «Tull og tøys, du har hele livet foran deg. Kom til timen.»

Da jeg begynte i åttende klasse fantes det en gjeng i tiende klasse som alltid snuste rundt etter blod. Ansiktene deres var fulle av den bruneste brunkrem, halsene deres hvite som snø, øynene deres nesten klistret sammen i klumpete maskara i store mengder. Lederen gikk alltid litt foran de andre med hodet bøyd fremover – og de kikket seg rundt mens de gikk. I begynnelsen lette de etter min nye venninne (en lystløgner jeg var venn med fordi jeg ikke hadde noen andre venner) for å fortelle henne hvor fæl hun var. Hun hadde nemlig sagt til lederen at hun var en hore, og som følge av dette hadde lederens kjæreste slått opp (han ville jo ikke være sammen med en hore). Det var selvfølgelig min venninnes skyld at hun hadde en så dårlig kjæreste at et lite rykte var alt som skulle til. Jeg syntes det hele var ulogisk og tok henne i forsvar, noe som gjorde at de gikk løs på meg isteden. Jeg hadde for eksempel mange sår på armene. Det var visstnok populært å kutte seg selv, selv om jeg ikke visste om noen andre som gjorde det. Det var også visstnok en trend blant noe som het «emoer», selv om jeg aldri hadde hørt ordet «emo» eller ordet «kutte seg» da jeg begynte med det i 6. klasse. Siden de så sårene begynte de å ule «emo» og «cut, cut», og min venninne så sitt snitt til å stikke av. Etter dette begynte tiendeklassegjengen å følge etter meg overalt. De lette etter meg hvert friminutt så de kunne stå å krangle med meg – jeg skjønte aldri hvorfor. En gang kom de inn i klasserommet vårt i friminuttet og pøste ut alle fornærmelser de kunne tenke seg. Resten av klassen min, en gjeng tause og feige idioter, satt bare der og så på uten å si noen ting. Gjengen i tiendeklasse sa de kunne banke meg så lett som bare det. De spurte min klasse om de holdt med meg – og ba dem rekke opp hånden hvis de støttet meg. Min klasse satt og glodde. Selvtilliten til tiendeklassegjengen vokste når de så at de hadde nesten tretti personers støtte.

Nå har jeg forklart litt hvordan stemningen var på denne Ungdomsskolen. Temaet «emo» og temaet «selvskading» var veldig mye opp i vinden, og det var blitt mote å rakke ned på psykiske problemer så mye man bare kunne. Jeg savnet den tiden der ingen visste hva selvskading var, hvor «emo» ikke fantes og ingen angrep det følsomme temaet. Noen i klassen min hadde nettopp kommet med en kjempefornærmelse, og det begynte å gå rundt for meg. Det svartnet helt, og jeg hadde lyst til å drukne meg i fjorden ved siden av skolen. Jeg løp ut og så bare asfalt og fant ingen fjord (det var ingen fjord ved siden av skolen), men jeg fant et glasskår og låste meg inn på do. Nå skulle jeg blø ihjel! Gulvet og veggene ble fylt med blod, noen ble bekymret fordi døren hadde vært låst så lenge, en vaktmester låste opp og femti elever tittet inn. Vaktmesteren sa «det der løser ingenting» og gikk. Jeg ble plassert inne på rommet til Inspektøren, mens Inspektøren tastet og tastet på tastaturet sitt. Jeg visste ikke hvorfor jeg var der.

Etter denne episoden gikk mine medelever bananas og begynte å rope «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi. De skrev til meg på internett at jeg heller burde henge meg fordi det var bedre, og at jeg skulle gjøre det hjemme og ikke på skolen. Det var som om de tente på tanken om at akkurat deres ord kunne være det som fikk en jente i niendeklasse til å hoppe foran toget. Jeg visste at de ville ligge å onanere til dødsannonsen min hver kveld. De var så ekle at jeg ble fylt med vemmelse og hat. Takk og lov! Hvis jeg ikke hadde begynt å hate andre mennesker, ville jeg ha følt det samme hatet mot meg selv isteden. Jeg overlevde på hat. Jeg holdt meg i live ved å tegne dem i dammer av blod og hengt opp på staker og med armer og bein saget av. En dag fant en jente tegneboken min. Hun visste nok at hun hadde vært en av de verste, for hun tenkte nemlig umiddelbart at disse tegningene handlet om henne – og straks ble det et møte hos rektor. Det var egentlig møtet hos rektor jeg skulle skrive om.

Så, rektor hentet min fiende, bestevenninnen min på barneskolen og min fiendes tvillingbror som jeg pratet litt med av og til. Hun hadde også med seg inspektøren (han som satt og tastet og tastet etter Episoden).

Hun startet møtet med å gi meg komplimenter for min vågale klesstil og for at jeg var meg selv. Målet med møtet var å «megle» mellom meg og min stakkars fiende som ikke lenger fikk sove fordi hun var redd for at jeg var i kjelleren hennes med en øks. Hun snakket om hvordan tegningene mine skremte min stakkars fiende og ba meg kaste tegneboken. Her mistet hun meg. Tegneboken gjorde at jeg overlevde hverdagen på skolen, og var det jeg klamret meg fast i. Nå begynte hun neste trinn:

Å sette meg og den eneste i klassen jeg var på talefot opp mot hverandre.
«Hvordan tror du Han føler det når du vil drepe Henne?» «Da er du ingen god venn.» «Det er jo Hans søster!»
Jeg tror aldri jeg spesifikt hadde tegnet den jenta, de jeg tegnet kunne være hvem som helst av de onde personene på min skole. Det tror jeg også rektor forstod, men det viktige for henne var å få vekk den eneste i klassen som så vidt snakket med meg. Han var ikke min venn, han var bare en som ikke hatet meg og ikke ignorerte meg. Når hun var ferdig med dette, sendte hun min fiende og min fiendes bror ut av rommet. Nå satt jeg igjen med rektor, inspektøren og en person jeg ikke forstod hvorfor var med i denne «meglingssituasjonen». Jenta som var bestevenninnen min på barneskolen, men som ikke ville være venn med meg lenger fordi hun hadde fått et tilbud om å bli populær.

Neste del:
Å ta opp Episoden uten verken sosiallærer, kontaktlærer eller psykolog tilstede
Rektor og inspektøren bestemte seg for å dra opp det som hadde skjedd på skoletoalettet.

Inspektøren mente at det jeg hadde gjort hadde skapt en traumatisk opplevelse for de femti elevene som uinvitert kikket inn, og at det var meget synd på dem. Det var synd på alle som sendte meg stygge meldinger og ønsket at jeg skulle ta mitt eget liv, det var synd på de som trakk opp ermet og sa «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi og det var synd på de som var grunnen til at jeg var der inne i utgangspunktet. Stakkars dem. Inspektøren sa at jeg bare tenkte på meg selv og at det var uansvarlig av meg. Nå var det temaet dekket. Jeg prøvde å skyte inn setninger her og der for å forsvare min sak, men ble avbrutt hver gang. Når jeg påpekte at jeg ble avbrutt, kalte rektor meg arrogant. Så til sist:

Sette meg opp mot venninnen jeg hadde mistet.
Det at jeg hadde mistet bestevenninnen min var sårt og vondt for meg. Hun stakk av av to grunner, som jeg visste om. Den ene var at jeg led på en slitsom måte. Den andre grunnen var at hun var blitt tilbudt å bli populær, noe hun syntes hørtes gøy ut. Til tross for at jeg hadde gått fra den populære gjengen tidligere for at ikke hun skulle være ensom, ville hun heller dolke meg i ryggen enn å gjøre det samme for meg. Det var trist. Vi snakket ikke sammen lenger, likevel satt hun i møtet uten å vite hvorfor. Mens vi gikk på Ungdomsskolen hadde vi ikke vært venner. Nå begynte rektor å ta det opp. Hvordan jeg hadde slitt med selvmordstanker på barneskolen og fortalt det til min stakkars venninne. Hvordan min stakkars venninne hadde blitt skremt av at jeg fortalte henne ting. Hvor dårlig gjort det var av meg å fortelle noen hva jeg tenkte på, og hvor egoistisk jeg var. Fokuset til de voksne hadde alltid vært at jeg ikke måtte fortelle om ting som var vanskelig, spesielt ikke til venner. De ble alltid sinte hvis de fikk vite noe.

Inspektøren nikket og nikket. Nå krevde de begge at jeg skulle si unnskyld. Inspektøren kommanderte:
«Si unnskyld til henne for det du gjorde!»
Jeg svarte noe slikt som:
«Hvis jeg skal si unnskyld til noen, så skal det være på eget initiativ, og ikke fordi du sitter og befaler og kommanderer meg. Da blir det jo ikke ekte uansett om jeg mener det eller ikke.»
Da ble inspektøren og rektor sjokkert. Rektor gikk nesten fra vettet. Hun hadde aldri før opplevd at noen ikke adlød henne. Så hun sa, med skjelvende stemme:
«Se på venninnen din! Se hvor usikker hun ser ut! Det er på grunn av deg! Du er en dårlig venn, og du tenker bare på deg selv!»

Nå, etter de hadde tatt tak i det ene følsomme temaet etter den andre, revet opp traumatiske situasjoner uten noen til å støtte meg og sagt alle slags slemme ting, reiste jeg meg opp og kjente alt blodet gå til nevene. Jeg strammet knyttneven for å slå henne ned, men det strenge blikket hennes og literne med brunkrem som ville feste seg til hånden min stoppet meg. Isteden begynte stemmebåndet mitt å gå amok, og ut av munnen min spratt det et skjellsord som var helt imot mine verdier og som jeg var sterk motstander av grunnet dets usakelighet:

«DIN JÆVLA HOREDAME!»

Jeg hadde ikke noe imot prostituerte og var opptatt av deres rettigheter, men det var det første ordet som falt meg inn. Selv om rektor så ut som en prostituert, var det ikke det som var problemet. Jeg skulle så klart ha ropt: «DIN INKOMPETENTE IDIOT» eller «DIN ONDE PSYKOPAT», men «JÆVLA HOREDAME» var det som kom ut. Hun skjønte nok uansett at jeg var sint. Deretter smalt jeg igjen døren det hardeste jeg bare kunne, og ropte også: «DRA TIL HELVETE!» – og det mente jeg. Jeg så for meg Helvete mens jeg sa det. Jeg tror ingen noen gang har ment «dra til Helvete» så sterkt og bokstavelig.

Deretter spaserte jeg tilbake til klasserommet og begynte å tegne rektor. Min fiende, som møtet egentlig hadde handlet om, syntes tegningen min var kul. Vi var ikke fiender lenger etter dette.

Da jeg kom hjem den dagen var jeg ganske fortvilet. Jeg fortalte min far om hva som hadde skjedd, men han trodde ikke noe på meg. Jeg fortalte min mor om hva som hadde skjedd, men hun mente det måtte være en misforståelse. Hun ringte rektor, som fortalte henne at hennes datter manglet empati. For første gang i mitt liv hørte jeg min mor kjefte på noen.

Det ble selvsagt sendt inn klage til rektor og inspektøren, som også ble kopiert til sosiallæreren, kontaktlæreren og rådgiveren. Det ble aldri sendt noe svar.

Nå har jeg fortalt litt om opplegget og stemningen på Ungdomsskolen. Det var ikke verdens verste ungdomsskoler, og de andre ungdomsskolene jeg hadde hørt om var minst like lovløse. Det er skummelt å tenke på at det ikke finnes noen lover på ungdomsskoler og at man kan gjøre hva man vil mot hverandre uten at det får konsekvenser for noen andre enn de det blir gjort mot. Det verste med det hele er at det ikke finnes noen måter å unnslippe det på. Man kan bytte skole, men sannsynligvis vil det være like ille der. Alle må gå på skolen, og man har ikke noe valg. Hvis du blir valgt ut, er du nesten dødsdømt – for ingen vil beskytte deg. Jeg har ingen forslag til løsninger på denne situasjonen, for onde mennesker vil ikke lytte til løsninger.

 

Gjengene

Så lenge jeg kan huske har jeg pleid å holde med de som er alene og ikke fikk være med i Gjengen. Jeg er usikker på om jeg noen gang direkte ble støtet ut, i hvertfall til å begynne med – til å begynne med syntes jeg lekene De Nye Barna utenfor steinermiljøet drev med var kjedelige, mekaniske og fantasiløse. Selv om jeg noen ganger prøvde, trakk jeg meg fort unna og fant ut at jeg fikk mer ut av dagen hvis vi var få nok til å kommunisere med hverandre. Altså helst ikke mer enn tre eller fire individer på én gang, for å hindre flokkmentalitet og dumskap.

De store gjengene kunne nesten ikke prate, det virket som om de manglet ord og utelukkende kunne holde seg i aktivitet ved å bruke det eneste de hadde: Armer og bein. De sparket en ball rundt på en bane og ropte og skrek primitive ord, kolliderte i hverandre fordi de var uoppmerksomme og skrek «GÅ UT AV BANEN» hver gang noen prøvde å komme seg over skolegården. De var for uoppmerksomme til å forstå at det ikke fantes en eneste gressflekk på hele skolegården hvor ikke en eller annen vennegjeng hadde laget en «bane» som man måtte pelle seg ut av, og hvis man ikke hadde innpass i noen gjeng, måtte man rett og slett pelle seg ut av hele skolegården og helst gå hjem hvis man ikke skulle få kjeft av medelever. (Men, det ville selvfølgelig gjøre at man fikk kjeft av lærere og foreldre, og de skrek enda høyere)

Helt frem til for bare noen få år siden, trodde jeg at de utstøtte automatisk var bedre mennesker enn de som jobbet sammen i gjenger for å fryse ut andre. Jeg tenkte at de som frøs ut andre nødvendigvis måtte være mindre sympatiske enn de som sto på utsiden, klare til å bli kjent med meg, begeistret over «ny jente i klassen» eller «snill person som endelig prater med meg».

Det er ikke rart at jeg tenkte sånn. I ren tro på at de som så sympatiske ut og gikk alene var bedre mennesker, kunne jeg finne på å velge dette individet når valget sto mellom å bli inkludert i den kule gjengen eller gå sin vei og henge med de som ingen ville være sammen med. Ved å velge de kule, vil jeg automatisk bli en person som ekskluderte andre, og da ville jeg ha fått dårlig samvittighet. Derfor valgte jeg alltid de ensomme. Men, hver gang skjedde det samme:

Siden jeg var den som aktivt valgte bort de andre, ble jeg en større og styggere ulv enn den som var frosset ut fra før av. Og, selvfølgelig, så snart min venn fikk en eller annen form for port inn til populariteten, ville den gripe muligheten og samtidig sørge for å ekskludere meg. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre, i hvert eneste tilfelle, var med andre ord å bytte plass med den utfrossede. Jeg fikk en billett inn i populariteten, men ga isteden billetten til den ene i klassen som ikke hadde.

Det er snakk om barn, men det er likevel noen grunnleggende mekanismer her som neppe gir seg av helt magiske grunner. Det er tross alt denne måten vi fra tidlig alder lærer oss å tenke på, og det er ingen grunn til å legge fra oss disse egenskapene etter hvert som vi blir eldre. Vi finner alltid gode grunner for at noen ikke «passer inn», ettersom det ikke finnes ett eneste feilfritt menneske på jorden. Det er bare forskjellig hvem vi velger å arrestere for feilene sine, og hvem vi velger å ignorere eller like feilene til. Noen kan si dumme ting som fører til at alle ler i fellesskap over det dumme utsagnet, mens hvis en annen hadde sagt nøyaktig det samme, ville folk ha satt kaffen i halsen og hvisket om det i mangfoldige år.

Det er lett å få sympati med de som står utenfor, men at noen står utenfor betyr ikke at de ikke ville gjort det samme om de hadde mulighet. Dersom de fikk innpass, dersom de ble godt likt, ville de jobbet med nebb og klør for å ødelegge tilværelsen for et annet stakkars individ – garantert! Den eneste grunnen til at de oppfører seg pent, er fordi de ikke har noe annet valg. De venter på at noen skal komme til dem og gi dem deres billett. De har lært meg, gjennom en god del år nå, at selv om folk ser snille ut, er de like onde som alle andre. Snille mennesker er bare mennesker som ikke har fått muligheten til å være slem ennå. Inne i hodet derimot, skraper de små skarpe hornene mot hodeskallen. Venter på en mulighet til å presse seg gjennom.

Privatist-året

Det siste året har jeg ikke følt at jeg «er meg selv». For mennesker som har tenkt mye rundt temaet «seg selv», kan slike utsagn virke meningsløse. Man er jo alltid seg selv. Seg selv er ikke noe man er født med og som man kan miste eller få tilbake, men noe man skaper hver eneste dag. Det er ikke den følelsen jeg sikter til, tapet av min egen essens – snarere tapet av hele min eksistens. De fleste aktivitetene som har fylt dagene mine har ikke vært noe jeg ville skrevet ned i noen dagbok eller noe annet sted. Det har vært både uhyggelige og hyggelige ting, men selv ikke de hyggelige tingene er noe som bygger meg opp – jeg lever ikke for å hygge meg, slappe av og kose meg dagen lang.

I dag manglet jeg 2000 skritt for å nå målet mitt. Siden jeg er en utålmodig person som synes det er kjedelig å spasere alene, bestemte jeg meg for å løpe så det skulle gå litt fortere. Mens jeg gjorde dette, og spesielt etterpå, var det noe som kom tilbake.

Jeg så et glimt av meg selv som jeg ikke finner i verken sosial omgang, matlaging, TVserietitting eller arbeid for utdannelse eller penger. Ute i skogen, både fordi jeg løp og fordi jeg var alene, fant jeg noe som ble med meg hjem, og som jeg kommer til å løpe ut i skogen mye oftere for å finne på nytt og på nytt. En svak kribling i fingrene. En lyst til å gjøre noe alene. Åpne Word-dokumentet mitt og skrive videre, melde meg opp i fag og fylle stuebordet med ark og notater.

Det gir så sterk mening at jeg skal gjøre fagene mine på egenhånd. At når jeg skal lese på forskjellige pensum, så skal det ikke sitte distraherende hoder på alle kanter. Jeg skal ikke oppholde meg i ubehagelige store rom som er altfor høye oppunder taket og som fyller meg med distraksjon, og jeg skal ikke spasere fra rom til rom og tvinge hjernen til å bytte fokus mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg skal ikke lese bare på de tidspunktene hjernen fungerer dårligst eller lære på de mest ineffektive måter en kan tenke seg.

Læring skal foregå over et stort, kaotisk bord med stoppeklokke og kaffekopp, lesningen og oppgavegjøringen skal være tusen ganger mer effektiv enn den som finnes på skoler. Når jeg fungerer som best skal hele pensum slukes rått, slik at det også er rom for å fungere dårlig når jeg fungerer dårlig. Jeg skal ikke åle meg utålmodig gjennom de gode periodene og spare absolutt all læringen til nedturen hvor ingenting går inn i hjernen min. Jeg er en glimrende student, og en helt håpløs elev. Dersom det var en mening med at jeg ikke skulle klare skolen i år, så var det nettopp dette: Snittet mitt vil bli mye bedre på egenhånd.

Stalkere som vil pule

Jeg husker ikke historien nøyaktig, men den starter med en jente på Meny som fikk et kompliment av en eldre mannlig kollega. Hun ble, som de fleste andre normale piker, forferdet og bestemte seg for å ta opp dette med sjefen og få ham sparket, ettersom han åpenbart var pedofil. Hun var tross alt bare nitten år, og et hvert kompliment, selv av den mest uskyldige type, er selvsagt en klar indikasjon på pedofili hvis mottakeren av kommentaren er under 30 år. Jeg vet ikke hvordan historien gikk videre, om hun faktisk snakket med sjefen og om sjefen tok det seriøst.

Det første jeg skal gjøre i dette innlegget, er å dele opp i to kjønn. Deretter skal jeg dele det ene av de to kjønnene som får være med i dette innlegget – hunkjønnet – opp i minst to typer.

Jeg faller for tiden i kategorien jente (siden jeg er under 30 og fremstår som et hunkjønn for andre mennesker). Jeg faller litt mellom de to kategoriene jeg skal dele hunkjønnet opp i, som er disse:

1. Jenter som er vant til å få komplimenter til stadighet, har mange venninner av samme type og gjerne har hatt flere forhold med gutter.

2. Jenter som aldri har vært spesielt populære, har fått høre stygge ting om seg selv hele livet og sjelden har fått et kompliment – og i hvertfall ikke om utseendet.

Jeg faller mellom de to kategoriene fordi jeg var i kategori 1 fremtil jeg ble 13, hvor jeg begynte å få massevis av komplimenter om utseendet fra de fleste hankjønn over 18, som jeg mottok med glede. Selv de verste griser har jeg vært hyggelig og vennlig mot. Derfor befinner jeg meg i begge kategoriene, og jeg er ikke sikker på hvordan mennesker i min kategori vanligst oppfører seg, siden jeg ikke har undersøkt det.

En av mine gode venninner er i kategori to. En gang gikk hun forbi en mann som sa: «Du ser alltid så fin ut, du!» Den dagen følte hun seg fryktelig stygg, var lei seg og prøvde å bare snike seg gjennom korridoren uten å bli sett, og komplimentet reddet sannsynligvis dagen. Min venninne har en spennende og stilig klesstil og skiller seg ut fra mengden, så å peke ut henne til en mottager av et kompliment, er ikke en merkelig ting å gjøre. Tanken om at dette komplimentet egentlig betydde «skal vi pule?» falt henne ikke inn. Det bør det ikke heller.

Det går selvsagt an å bli for naiv, som meg, og ikke skjønne at noen mener «skal vi pule?» før de spør rett ut, ikke skjønne at «skal vi drikke kaffe?» betyr «date» eller at personen kommer til å ønske og gjøre det igjen. Men, jentene i kategori 1, er kanskje de mest innbilske personene jeg noen gang har møtt. Eller paranoide. Jeg vet ikke.

Jeg snakket en gang med en jente som syntes det var et kjempeproblem at noen hun hadde møtt på folkehøyskole hadde likt noen biler langt tilbake på instagramprofilen hennes. At han hadde kjedet seg og bladd gjennom instagramprofiler med spennende innhold (som hennes) og trykket «like» på det som han syntes var fint, falt henne ikke inn. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan hun tolket det, som om han var en stalker eller en mannsjåvinist som skulle vise dominans gjennom å vise henne at han hadde makt til å trykke på scrolleknappen, eller hva det var, men det startet en opphetet debatt der alle jentene på vennelisten var enige i at denne adferden var uakseptabel. Skulle hun blokkere ham, si ifra, ignorere? Hva var lurt å gjøre? Forresten vet jeg med nesten 100% sikkerhet at jeg har vært innom den samme profilen og likt gamle bilder, og jeg tror ikke det kom noen reaksjon på det. Jeg fremstår jo som et hunkjønn og bedre bekjent enn dette gamle bekjentskapet, og har dermed tillatelse.

Ærlig talt. Lukk profilen. Slett gamle bilder fra internett. Alt som ligger ute offentlig kan sees av andre. Både ekte og uekte stalkere og pedofile. Vil du ikke at en stalker eller pedofil skal se det, slett det!

Selv plages jeg ikke av stalkere med mindre de kommer inn i huset mitt eller ødelegger noe for meg. Før dette skjer, vil jeg heller kalle vedkomne en «fan». En ivrig fan som kanskje sender mange fanbrev.

Videre, som en beskjed til alle piker i kategori 1:

At noen er hyggelige mot deg, betyr ikke at de vil pule med deg. For alt du vet, synes de kanskje du er det styggeste du har sett, og ønsker bare å trøste deg. Du trenger å jekke ned selvtilliten din, for den fører åpenbart til paranoia eller innbilskhet fra din side. Hvis du trenger noen til å jekke ned selvtilliten din for deg, kan jeg godt gjøre det. Det er jeg nemlig flink til. Det er bare å ta kontakt med meg og si ifra om ditt behov. Når selvtilliten din er jekket ned, vil du kanskje begynne å glede deg over komplimenter igjen, eller slutte å være redd for at det står pedofile og stalkere på alle gatehjørner.

En annen sak, er at det mannlige kjønn også har mulighet til å se at en pike er pen selv om han ikke vil pule med henne .Akkurat som at jeg kan se at menn er pene. Jeg blir ikke seksuelt tiltrukket av menn jeg ikke har følelser for, så hvis jeg sier «du så bra ut i dag!», betyr det som regel at han hadde fine klær på seg og at jeg synes det gjør seg bra i gatebildet – jeg ønsker ikke at han skal ta av seg klærne eller legge seg klar i en seng og se på meg med et forførende blikk. Når jeg sier at du ser bra ut, betyr det heller ikke at jeg vil pule med deg, men jeg har som regel lov, ettersom jeg da bare blir en hyggelig venninne eller medkvinne som ikke fremstår som skummel. En ordentlig anerkjent jente, kan til og med si «wow! du var sannelig sexy i dag!» uten noen negativ respons.

Det tryggeste som mann over 30, er å aldri snakke til kvinner under 20. De bør overse dem, og om hun skulle snakke til ham, bør han svare uten å smile. Har hun på seg en fin kjole i dag, bør han verken se på den eller kommentere den, for han kan fort komme til å se på feil del av kjolen og bli oppfattet som en pervers stalkekis. Denne mannen bør heller ikke finne på å være hyggelig mot barn, verken pikebarn eller guttebarn. Hvis et barn løper inn i ham i butikken, bør han ikke ta imot barnet og si «ojsann! gikk det bra?», for da kan moren fort finne på å dra vekk barnet mens hun stirrer olmt på ham og alle i butikken tror han er en overgriper. Aller helst bør han løfte stokken sin og hytte mot barnet mens han skriker «kom deg vekk, møkkaunge!»

Jeg har aldri hatt så mye til overs for jentene i kategori 1. De er en gruppe hysteriske individer. Det vanligste ordet i deres vokabular er «æsj», og gjelder de aller fleste ting de ser eller hører om. De har blitt servert så mange komplimenter (gjerne ufortjent) i løpet av livet at de har bestemt seg for å velge selv hvem som får lov eller ikke får lov å komme med komplimenter, og ønsker at noen skal miste jobben fordi de befant seg i feil kategori. De hadde definitivt trengt mer tyn.

Kategori 2 er mer takknemlige, selvfølgelig med unntak der også. Tanken på at alle vil pule med dem har aldri falt dem inn, og derfor kan de høre et kompliment uten å forstille seg en sexscene med seg selv og giveren av komplimentet og basere reaksjonen sin på om de liker fantasien eller ikke.

Skjerp dere, perverse pikebarn! Ikke alle vil pule med dere, og om de vil det, trenger det ikke å være det de mener med komplimentet de gir deg. Vær takknemlig for at ikke alle  hater deg og skulle ønske du var død. Vær takknemlig for at ikke alle synes at du er stygg. Ikke oppfør deg som et barn uten oppdragelse. Man sier «takk» når noen er hyggelige mot en.

Lakenskrekk

Jeg oppdaget Itunes og begynte å undersøke musikken jeg hørte på på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående. På den tiden var jeg like redd for hodeputen som nå, men det var en vesentlig forskjell. En stund har jeg utelukkende tenkt på de to tilstandene mislykket og vellykket, mens de forskjellige gradene har vært utenfor tankene. 

Før var jeg nemlig mislykket på en mye kulere måte. Etter hvert som hjernen min gjenkjenner sangene og begynner å assosiere dem med tidligere minner, begynner jeg å beundre den måten jeg ikke fikk til noen ting, men samtidig fikk til alt jeg brydde meg om.

På ungdomsskolen, før valget av videregående og alt tøyset og tullet startet, ønsket alle De Voksne (som på den tiden var noe annet enn meg) at jeg skulle gå på skolen. De iverksatte alle slags tiltak for å få meg dit, og tiltakene ble stadig større. Det var ikke innsats det manglet på for å si det sånn. Hver morgen kom en bil til huset vårt, og en person spankulerte inn på soverommet mitt og begynte en small talk. Denne gikk omtrent sånn:

«Nei så mye kult du du har på veggene a, er det du som har tegna det?!»
«Nei, har’u kaffe på senga du a! Så snill mamma du har a, som gir deg kaffe på senga og greier!»
«Neimen så stilig dynetrekk med trær og greier, er det nytt eller?»

Det var forferdelig ydmykende for meg, som femtenåring, å ha en fremmed person stående på mitt soveværelse og kommentere alt hun så, men det fikk meg som regel opp til slutt. Så kjørte det kommunale mennesket meg til skolen. Bilen sto der gjerne en liten stund for å se at jeg gikk i retning skolebygget.

Skolebygget hadde fremkalt angst i meg allerede før jeg begynte der, og å spasere inn var litt som å skulle gå inn i en brennende bygning som har vært full av plast. Derfor snudde jeg før jeg kom til døren og begynte å spasere hjem. Hjemturen tok cirka en time, og hele veien hjem hørte jeg på musikk. Mens jeg gjorde dette, jobbet hjernen min med romanen jeg holdt på med. Én scene kunne gjerne spilles av hver dag i en uke eller mer, slik at den var fullstendig ferdig når jeg begynte skrivearbeidet. Hjemme tok jeg bestandig frem PC-en og skrev minst ti sider i strekk, uten pause. Så ringte jeg min skrivevenninne så vi kunne lese for hverandre.

Om natten kom min far inn på værelset mitt for å kjefte på meg for at jeg satt på PC-en. Det er jo ikke lurt å sitte ved sin PC sent på kveld når en skulle på skolen neste dag, men jeg hadde langt viktigere ting enn skole å tenke på – det hadde nemlig skjedd noe stort og viktig i historien min som måtte skildres svært grundig, og en hver person som prøvde å motarbeide mitt verk, var en ond og sjofel banditt som jeg ikke ønsket å samarbeide med. En hver venn som ikke interesserte seg for mine verk, måtte kuttes hardt og brutalt ut. Det var det jeg skrev som var meg, og de som ikke interesserte seg for dette, var dermed utelukkende opptatt av de mest overfladiske og minst interessante detaljene ved meg – det omrisset andre kan se på avstand. Å holde slike overfladiske bekjentskaper borte, gjorde at jeg ikke ble distrahert i skrivingen min, men utelukkende snakket med personer som kunne dyrke frem det jeg ønsket at skulle dyrkes frem. Det var ikke gjennomtenkt, men det var likevel en genial egenskap.

Jeg var asosial, dro aldri på skolen, var våken om natten og sov om dagen. Og det er den perioden i livet mitt jeg beundrer meg aller mest for.

Senere har jeg gjort alt jeg kan for å lykkes på skolen, fordi jeg ønsker å bli en del av samfunnet. Det eneste yrket jeg med sikkerhet kunne ha håndtert uten videregående, er nemlig verdens eldste yrke, og det er ikke et yrke jeg tror jeg kan kombinere med de andre fremtidsambisjonene mine, dessverre. Med andre ord er utdanning det eneste alternativet som står igjen, og det var derfor jeg valgte å prøve på nytt etter første gang jeg mislyktes. Til sammen har jeg to år av livet mitt som jeg har soset bort på å prøve og fullføre 3. klasse uten å få det til på grunn av en merkelig psyke som verken jeg eller noen psykologer jeg har møtt har klart å løse gåten rundt, og dermed eksisterer det heller ikke noe som andre mennesker kaller for «hjelp», som på mirakuløst vis kunne lært meg hvordan man forandrer denne rare og uidentifiserbare lidelsen som hittil ingen har klart å putte i en kategori.

Det var ikke motvilje mot skolen (slik som før) som hindret meg denne gangen, men lakenskrekk. Jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, og jeg tror den har satt seg så dypt at det ville vært vanskelig for en ekspert å finne ut hva den skylles og hvordan den kan kureres. Enda mindre for meg, som ikke er en ekspert.

Jeg skal gå tilbake til bildet på toppen av innlegget:

Sånn ser en uproduktiv lakenskrekk ut. En illustrasjon fra ungdomsskolen og første forsøk på videregående, ville vært en person som satt konsentrert foran et tastatur med en kaffekopp ved siden av seg (flere kopper! alle midler for å unngå lakenet!) og øyne som rant fra røyken som kom opp fra tastaturet når fingrene raste over det. Dette er derimot den nye lakenskrekken, den som har vært der de siste årene og som ikke kan brukes til noe som helst. Ikke en eneste god side har blitt skrevet mens dette har pågått. Verken kronikker eller noveller har blitt født noen av disse nettene. Det eneste hjernen min har gjort, er å bryte ned seg selv. Når jeg leser blogginnlegg jeg skrev for flere år siden, er de så smarte at jeg nesten ikke skjønner hva som står skrevet, og iblant tenker jeg «jøss! Dette var jammen meg smart! Dette har jeg aldri tenkt på før!», for så å innse at forfatteren er meg selv. Jeg klarer ikke å lese tekstene jeg skrev tidligere, fordi de krever for mye konsentrasjon. Isteden sitter jeg, slik som Boble, og stirrer ut i luften med to munnviker som peker nedover og venter på Dommedag. Og det hjelper ikke å slå på lyset.

Planen min for neste år, er å, om jeg ikke skal bli kvitt denne lakenskrekken, i det minste mislykkes i søvnen på en måte som gjør at jeg sitter igjen med andre ting enn døde hjerneceller. For eksempel en novelle.

Et tapt slag

Dette kan nok ved første øyekast virke som enda en deprimerende historie om hvordan onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet. Det stemmer nesten. Onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet, og det er det ikke lenger et snev av tvil om. For noen uker siden bare trodde jeg, nå vet jeg. Det er noe større enn meg selv som ikke vil at jeg skal bli ferdig med videregående å komme meg videre. Det endelige beviset skjedde i det to lærere ga meg en siste sjanse og jeg plutselig fikk ekstreme influensasymptomer – på dagen – og bare kunne ligge og jamre. I det skoleuken var over, ble jeg på mirakuløst vis symptomfri på dagen. Jeg vet at det ikke er tilfeldig. Det er for mange tilfeldigheter etter hverandre. Noen trekker i trådene!

Men, det er ikke lenger deprimerende. Grunnen til at det ikke er deprimerende, er fordi jeg har valgt å legge meg ned i gresset og gi opp. Det er svært deilig i gresset, og jeg føler at jeg har styrt mitt eget nederlag. Ved å kjempe til siste slutt og ikke få det til, blir det tydeligere at jeg blir motarbeidet av noe(n). Ved å legge meg ned frivillig, kan jeg late som jeg hadde et valg, og jeg får muligheten til å slappe av heller enn å bruke opp alle kreftene mine på ingenting.

For første gang på et halvt år kjenner jeg noe som minner om sinnsro og noen ganger glede – glede over banale ting som å lage mat eller å ligge i gresset helt alene. Jeg har trivdes i mitt eget selskap! Det er en sensasjon jeg ikke har opplevd på årevis! Og dette bare fordi jeg har innsett at det er over og at jeg ikke har noen sjanse, og at jeg ikke skal fortsette å gripe etter sjanser som ikke finnes og løpe dagen lang etter en gulrot som bare beveger seg raskere jo mer jeg løper.

Jeg føler meg bedre enn på lenge, og jeg ville uten problemer klart å fullføre skolen hvis vi hadde mer tid på oss. Men, jeg vet at dersom en lærer hadde kommet til meg og vist meg nåde, ville jeg umiddelbart ha blitt syk, kjørt over av en buss, blitt voldtatt på vei til skolen og fått traumer, fått armen bitt av av en hai eller noe annet tåpelig. Sånne ulykker ønsker jeg ikke å utsette meg for.

Denne onde makten som følger med på meg, merker sannsynligvis når jeg slår på vekkerklokken, og skjønner at jeg skal på skolen og bestemmer seg for å hindre meg. Eller så observerer den bevegelsene mine og merker at jeg prøver å bevege meg i retning skolen. Kanskje måler den pulsen min, og hvis den er ekstra høy om natten, forstår den at det er skole neste dag og hindrer meg i å komme ved å dope meg ned. For nå, etter at jeg ga opp, er jeg plutselig ikke neddopet om morgenen lenger. Nå våkner jeg uthvilt til så tidligere tidspunkter at jeg kunne kommet meg på skolen, heller enn å våkne etter skoletid og føle meg fjern resten av dagen.

Neste år skal jeg studere i smug. Smugstudere. Jeg tror ikke den onde kraften aner mistanke hvis jeg leser fra mitt eget hjem, da kommer den til å tro at jeg driver dank. Den kommer ikke til å merke det hvis jeg tar med bøkene ut i en skog, for jeg tror ikke den skjønner forskjellen på skolebøker og andre type bøker.

Det føles bra å ha en plan som jeg vet at jeg kommer til å få til, selv om noen kommer til å bli rasende for at jeg prøver nok en gang.

Slitasje eller produksjonsfeil?

Noen skrev på en murvegg, og de siste dagene har jeg tenkt litt over det.
Selvsagt skal alle formes om til maskiner for å få et stort samfunn til å fungere sammen. Det er konsekvensene av å ikke leve i små stammer der alt arbeidet man gjør skaper et umiddelbart godt resultat som også en selv nyter av, og hvor alle kjenner hverandre og derfor ikke kvier seg for å hjelpe hverandre med ting.

I det siste har jeg lurt på om feilen ved meg er at jeg er en dårlig maskin, eller om jeg ennå ikke har klart å bli maskin. Hvis det er det siste, er jeg definitivt for sent ute. Alle de menneskelige egenskapene og feilene kommer i veien og ødelegger for den egentlige planen bak meg og alle andre: En velfungerende maskin i fabrikken. Jeg kan aldri i verden konkurrere med en maskin. Både fordi jeg jobber saktere, og fordi jeg har idiotiske egenskaper som kommer i veien og som overhode ikke har noe i et maskineri å gjøre. Jeg reagerer på saker og ting og føler følelser og får noen ganger perioder med sykdom som er mer enn bare litt knirking i maskinen, men som gjør at hele maskinen stopper opp på ubestemt tid. Det ødelegger for hele fabrikken, og derfor må slike maskiner byttes ut og destrueres.

Det er destrueringen som foregår nå. De andre feirer at maskinen er ferdig bygget og klar for bruk, men jeg vet ikke hva jeg feirer etter fem års skolegang uten annet enn små, ubrukelige resultater. Men, det føles definitivt som slutten på noe. Jeg feirer at jeg endelig vet med sikkerhet at det eneste denne maskinen har, er et eksemplarisk utseende. Maskinen kan bli avbildet på forsiden av bruksanvisninger eller være med i skolebøker der man skriver om hvordan maskiner ser ut, men inni er det utelukkende løse skruer og menneskelighet som ikke klarer å utvikle seg til noe bedre og større og mindre menneske-aktig.

Alle har perioder med saker og ting som kommer i veien og lager en liten knekk, men i mitt liv har alltid et stort og altoverskyggende problem blitt byttet ut med et like stort og altoverskyggende problem. Mellom de to problemene kommer det korte pauser der det bare er kroppen som er ubrukelig og ikke går an å røre på. Jeg har slept meg gjennom disse irriterende årene og påført meg ekstremt mye smerte i et forsøk på å få det til, så langt det har latt seg gjort ødelagt min egen psyke ved å de få dagene jeg fungerer være våken hele natten for å ta igjen det tapte, men den selvplagingen har bare skadet meg og ikke gitt noen resultater.

Jeg kan feire at uvissheten er over, og at det nå er sikkert: Denne maskinen må til destruksjon. Jeg vet ikke helt hvordan denne destruksjonen foregår, eller om den er like brutal rent fysisk som den høres ut. Kanskje betyr det bare at den skal stå i et skap og støve ned, eller utdøve arbeid hvor utseendet er det eneste kravet til kvalifikasjon og legge de andre egenskapene, som hittil ikke har bragt meg i mål, på hyllen for godt.

Hvis jeg er en maskin håper jeg at den ikke er ferdig ennå, at det bare mangler noen deler, men jeg frykter rust og annen slitasje som er for stor til å kunne repareres. Jeg frykter også at jeg slett ikke er en maskin og aldri kommer til å bli det.

En annen sammenlikning som gjerne blir brukt om mennesker, er marionettedukker. I så fall er jeg en marionettedukke med bare én snor, og resultatet er at dukken ligger på scenen og forsøket på å dra i snorene bare fører til meningsløse spasmeliknende bevegelser som overhode ikke bidrar til å gjøre forestillingen noe interessant. Det er den ene snoren jeg har prøvd å satse alt på, men nå er den så tynn at den snart ryker, og jeg ser at de kommer til å klippe den over og slutte å bruke dukken i forestillinger permanent.

Jeg skulle gitt alt for å bli en maskin. Faktisk kunne jeg tømt hele sparekontoen min for å bare få det dumme vitnemålet som sier at maskinen er bra nok og fra nå av kan brukes i fabrikken. Jeg ville ligget med alle lærerne en gang før hver skoletime, uansett hva slags preferanser de måtte ha, hvis de ga meg en god karakter. Det hjelper ikke hvor mye maskinen enn jobber når det eneste som kommer ut av den er støy og støv.