Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fimg_20140719_115811-kopira Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

3 thoughts on “Åpenbaringen

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s