Giftige mennesker

I det siste har jeg sett mange artikler om «giftige personer». Giftige personer kan være venner, familiemedlemmer eller en partner som man bør bli kvitt. De har alle det til felles at de rett og slett er giftige mennesker som forgifter den de oppholder seg mye sammen med enten ved å suge ut energi, sprøyte inn vonde tanker eller annet destruktivt som gjør at den giftige personen umiddelbart bør kuttes ut. Jeg har alltid vært veldig interessert i personlighetsforstyrrelser som gjør folk slemme, og klarer ikke slutte å lese om slikt når jeg først er i gang. En veldig lang periode var det populært å snakke om psykopaten i sitt liv, alle hadde liksom vært sammen med minst én psykopat. Nå er det «giftige personer» generelt. Det er nok litt mer korrekt, ettersom det går an å bli mislikt av et familiemedlem eller en partner uten å ha antisosial personlighetsforstyrrelse.

Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen min, mens noen listet opp tegn på at man var i et giftig forhold. Jeg kunne huske at noen en gang sa til meg:
«De siste ukene med deg, hadde jeg bare lyst til å kræsje i en fjellvegg».
Og da slo det meg: Hva om JEG er en giftig person som folk  lurer på hvordan de skal bli kvitt? Hva om noen akkurat nå sitter og leser en artikkel om giftige forhold, giftige familiemedlemmer eller giftige venner og lurer på hva i alle dager de skal gjøre for å klare å fjerne meg fra livet sitt? Og hvis jeg faktisk er en giftig person tvers gjennom, hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke klamre meg fast i folk, for jeg vil jo ikke at de skal slite enda mer med å kvitte seg med giften. Jeg vil ikke at folk skal snakke om meg som noe det var kjempedeilig å kvitte seg med. Det har alltid vært min største frykt, fordi det har skjedd så mange ganger tidligere. At folk har hatt lyst til å kvitte seg med meg kjempelenge, ikke visst hvordan de skulle gjøre det, og så vært kjempelettet og fått et bedre liv når de endelig har fått meg vekk. Jeg har sett hvordan folk har gått fra å være depressive og stille til å bli skikkelig sprudlende, populære og vellykkede så snart de har kvittet seg med det største hinderet – meg.

Men, hva er min historie med de samme personene? Jeg må prøve å tenke etter ungdomsskolen, for andre mennesker forandrer seg. Noe nærmere i tid, noe jeg kan identifisere meg med. De samme personene som har kvittet seg med meg og senere omtalt meg som en giftig person, har gitt meg veldig mye bra. Men, de har også fått meg til å føle meg som en dårlig person, en som er giftig og ikke burde ha levd, en som aldri kan bli bra nok uansett hva den gjør. De har sprøytet gift inn i hodet mitt.

Jeg har også sett meg selv inspirere andre og gjøre dem i bedre humør, få dem til å le når de er lei seg, roe ned dramatiske tanker i hodet deres og fått dem til å med masse engasjement og glede sette i gang med et prosjekt som de tidligere kviet seg for. Er det gift?

Hver gang noen spør: «Har noen møtt en psykopat?», så har samtlige møtt en psykopat. Det finnes knapt en kvinne som ikke har vært gift med en eller annen ondskapsfull psykopat. Og, jeg husker svært godt, fra da jeg levde som en mann, at det var ganske lett å bli den psykopaten. Det skulle ikke så veldig mye til. Siden jeg fremdeles er ustabil og fremdeles er livredd for å miste andre og viser masse følelser, blir jeg fremdeles beskyldt for å prøve å manipulere hver gang jeg blir redd. Jeg har blitt beskyldt for å manipulere nesten hver gang jeg har begynt å gråte, og nesten hver gang jeg har gjort noe dramatisk. Som om jeg ikke er smartere enn det, som om jeg ikke ville ha brukt mye bedre strategier hvis jeg skulle ha manipulert noen. Som om jeg ikke heller ville ha latt som jeg var glad, opptrådt avvisende mot den jeg ikke ville miste, latt som om jeg var et perfekt menneske uten følelser og fått den til å komme løpende tilbake. Istedenfor å skremme dem vekk med å ha masse følelser og vonde tanker. Uansett. Jeg har ekstremt mange ganger blitt beskyldt for å manipulere, noe som er ganske vanlig når man har et ustabilt sinn. Men, etter at jeg sluttet å leve som en mann, har jeg aldri noen gang igjen blitt beskyldt for å være en psykopat. Selvfølgelig finnes det en og annen dust der ute som ville ha kalt meg for psykopat hvis den prøvde å leve med meg noen måneder og ikke fikk viljen sin konstant, men det ville ikke vært like lett. Jeg husker at følelsene mine som regel var betydningsløse og at kvinner ofte ble redde for meg og begynte å skjelve av frykt bare jeg ble litt irritert. Og det gjorde meg selvfølgelig enda mer irritert. Ingenting er mer irriterende enn når andre skal bli til et stakkarslig offer hver gang man føler ett eller annet. Og ingenting er mer skremmende enn når man er lei seg og redd, og partneren din reagerer med å bli sur! I en sånn situasjon, vil jo begge anse den andre som en grusom og giftig person som manipulerer og er slem og kanskje til og med er psykopat.

Jeg har sett meg selv opptre giftig veldig mange ganger, gjerne samtidig som den andre oppfører seg giftig. Men, jeg har sjelden hørt noen fortelle om hva de gjorde galt. Spesielt ikke hvis de faktisk gjorde noe galt. Vanligvis er det tåpelige historier som: «Jeg skulle ikke ha blitt sur når han knuste alle tingene i rommet» eller «jeg skulle ikke ha blitt irritert når han nektet å la meg forlate huset, jeg skulle bare smilt og vært glad!». Sjelden: «Jeg skulle ikke slått til ham hver gang han fikk ereksjon» eller «jeg skulle ikke nektet ham å gå ut døren» eller «jeg skulle ikke stivnet til som en iskald skulptur hver gang jeg fikk et kyss, bare for å syte over at jeg ikke fikk flere kyss». Det er ikke så mange som snakker om hvordan de var verdens grusomste søster som snyltet på søsteren sin hele tiden og stjal tingene hennes og pulte mannen hennes uten å en gang spørre først. Alle er offeret, men ingen er forbryteren.

Kanskje det mest giftige folk gjør i relasjoner, er å se på den andre som en giftig person istedenfor å ta ansvar for sine egne handlinger og følelser og tanker. Noen ganger reagerer man teit på ting, man blir redd av ting som ikke er noe å bli redd av, man blir lei seg av ting som egentlig sitter i ens eget hode, og man drar seg selv ned. Det er lett å skylde på den personen man ser oftest som får frem noen av disse sidene. Sannsynligvis så har ingen lyst til å få frem det verste i noen andre, men noen egenskaper passer ekstremt dårlig sammen og vil alltid forsterke det verste hos hverandre – uten at det egentlig er noe galt med noen av personene eller noen av egenskapene. De er bare svært dårlige når man kombinerer dem.

For all del. Det finnes personer med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes noen som er født med en hjerne som er annerledes enn vanlige hjerner, som rett og slett ikke kan utvikle medfølelse overhode uansett hva som skjer i løpet av oppveksten. Eller har lært seg å slå av medfølelsen på bestemte tidspunkt, og derfor ender opp med å bli særdeles usympatiske personer som aldri noen sinne burde være i samme rom som en følsom person. Men, jeg tror ikke verden er stappfull av mennesker som bare er giftige. Jeg nekter å godta at jeg er full av gift og forgifter alle jeg blir glad i og egentlig burde være helt alene og forlatt uten noen som bryr seg om meg i nærheten. Eller at noen jeg er glad i er sånn. Jeg har sett folk jeg er glad i virkelig bryte andre ned og ødelegge dem fullstendig, men gjøre det helt motsatte med en annen person som har helt andre egenskaper som ikke kolliderer med dens. Folk må skjerpe seg og slutte å skylde på andre hele tiden. Hvem du tilbringer tiden din med, er ene og alene ditt eget valg. Og det sier seg selv at det ikke handler om personer som blir truet med livet, med barna sine eller med vold akkurat nå, det er en helt annen historie.

Du er en giftig person som noen må bli kvitt. Jeg er en giftig person som noen må bli kvitt. Vi har giftige mennesker i vårt liv som vi må bli kvitt. Eller bare lære oss å forstå (hvis de vil forstå oss tilbake så klart) og bli bedre mennesker. Jeg har i hvertfall bestemt meg for å jobbe for å bli en mindre giftig person. Jeg vil fortsette å være like ærlig som alltid, jeg vil bare prøve å være det på en litt hyggeligere måte, og gi enda mer av meg selv når jeg har det bra – slik at jeg kanskje ikke ødelegger like mye når jeg ikke har det bra. Jeg vil prøve å dele mer av det som er fint i livet mitt, uten å prøve å gjøre noen misunnelige. Det kan godt hende det er noen andre personer, noen andre giftige mennesker, sin skyld at jeg er blitt en skikkelig giftig person. Kanskje de har sprøytet inn så mye gift i meg at jeg er dobbelt så giftig som dem. Det bryr jeg meg ikke så mye om, det har ikke så mye å si. Alle har gift i seg.

Reklame

Pause

Tiden går så rasende fort. Når jeg tenker på at det er nesten hele livet mitt om igjen til jeg fyller 40, føles det ut som et godt stykke med tid. Spesielt med tanke på at jeg kan risikere å leve dobbelt så lenge. Tenker jeg derimot på hvordan de tre siste årene har vært, vet jeg at det ikke er lenge til det er over – helt uavhengig av hvor lenge jeg lever. Det er bare et øyeblikk til. Jeg har jævlig dårlig tid. I motsetning til alle andre klarer jeg ikke å fullføre alt på et blunk, og sannsynligvis trenger jeg mer enn et helt liv for å samle studiekompetanse. Jeg trenger mer enn et helt liv for å søke på tohundre jobber, som er det man må søke på hvis man kanskje skal få en vikarstilling et sted. Tanken på dette, gjør at jeg ikke søker jobber og ikke tar opp fag. Det er like meningsløst som å lage en rett som tar nitti år å lage, men har ingredienser som mugner etter tre år. Alle har sprunget forbi meg, rast av sted, og tiden går så fort at jeg ikke rekker å

se noe før det forsvinner.

Så tok jeg en pause. Den varte i to døgn. To døgn som vanligvis er kortere tid enn det tar for meg å blunke, men nå, når jeg er hjemme, kjennes det ut som om det er flere år siden jeg har vært her sist. Tiden i den verdenen jeg besøkte, gikk i en helt annen hastighet. Nesten som når man reiser til Narnia.

Vi, jeg og mine Koner (som jeg liker å kalle dem) gikk langs mange strender til vi til slutt kom til en krok vi kjente igjen fra for tre år siden – eller var det i går? – og slo opp et telt. Det vil si, de slo opp telt, mens jeg hentet vann. For å hente vann måtte man gå hele veien tilbake igjen til man kom til en kran. Hjemme må man gå til kjøkkenet. Terskelen for å hente vann fra kranen, hvor hele turen tok en halvtime, var mye lavere enn terskelen for å gå ut på kjøkkenet å hente vann hjemme. Da jeg kom tilbake var teltet oppslått.

Ute på en holme som man måtte vasse blant grusomme skjell, blodtørstige krabber og steiner formet som spydspisser, kunne vi spise middag i fem timer. Etter vi har svømt selvfølgelig, for det er mye mer deilig å spise middag når man faktisk er sulten, enn å gjøre det fordi man MÅÅÅ fordi det er TRADISJON og fordi «HVORFOR SKAL VI IKKE SPISE MIDDAG????». Jeg synes det er kaldest å bade når det er varmt og vindstille – når kroppen er god og varm og vannet blir en iskald kontrast. Men, den ene dagen blåste det hele tiden, bølgene var store og det var kaldt å gå hele veien gjennom trærne og over alle stiene for å komme til riktig strand, i bare badetøy – og derfor føltes vannet varmt og morsomt og underholdende å svømme mot bølgene og rope «VOOOIII!».

Det dårlige menneskesynet mitt derimot, har jeg ikke gjort noe for å kvitte meg med.
«Vi kan vel bare legge tingene her?» foreslår min blåhårede kone.
«Nei, vi må ta de med,» svarer jeg strengt. «Det er ikke noe gøy hvis vi kommer tilbake og noen har BÆSJET på alle tingene våre.»
«Skal vi hoppe fra stupetårnet?» foreslår min brunhårede kone.
«Nei, noen har sikkert plassert et SPYD under vannet.»

Det er jo faktisk sånt folk gjør. På dag to var vi de innfødte på øyen. Nærmere land var noen ungdommer kommet, de samlet seg i flokk og skrek og ropte, som en trussel mot vår stamme.
«De kommer til å slenge søppel overalt,» sa jeg.
«OLE, DIN JÆVLA HOMO!» skrek en stemme i det fjerne. «JEG SKAL DREEEEEPE DEEEEG!»
«Han er den som kommer til å kaste mest,» konkluderte vi. De innfødte. Som klokken halv ett om natten gikk for å hente vann, og møtte på to av inntrengerne midt på stien etter mye vandring. Den ene lo. De ropte «HVEM ER DERE?», og jeg svarte, som sant var; «vi er de innfødte». Et kort fres. Vi glemte å spørre hvem deres folk var. Det lurer jeg fremdeles på.

Neste dag var de borte, det eneste som lå igjen var alt s

krotet deres. Vi pakket sammen telt og soveposer

 

og sekker og plukket opp det vi fant langs

strandkanten. Plast gjemt under sand. Poser i havet. Snusboks. Kjærlighet-på-pinne-pinne. Flaske. Alt jeg fikk plass til i den ene posen jeg bar.

Bare to døgn. Så hjemme. Mens alt ellers er fremmed og uvant og nytt, og aldri blir trygt. Og tiden farer av sted uten å ta hensyn til meg. Disse to døgnene har jeg sett solen gå opp og ned, og fått sove om natten og ikke lidd altfor mye når jeg har våknet om morgenen. Hvis jeg dro ut i naturen en gang i måneden, ville livet mitt ha føltes minst fire ganger så langt. Er ikke det en fascinerende tanke?

 

Trust no bitch

I det siste har jeg snakket med legen min om å stole på andre. Det er nemlig noe jeg ikke gjør, og jeg prøver å finne ut hvorfor og hvordan jeg kan leve med det uten å skyve folk vekk fra meg. Jeg vet at jeg blir uvanlig sterkt knyttet til andre, på en måte jeg tror er vanskelig for andre å forstå, siden de ikke har det på samme måte. Jeg knytter meg til veldig få personer, men desto sterkere. Når noen kommer innpå meg føles det ut som en forbrytelse når de røsker seg ut igjen, fordi de tar med seg ting jeg aldri ville gitt dem hvis jeg visste at de skulle stikke. Det føles ut som et røveri, og jeg lover meg selv, hver gang, at jeg aldri skal slippe noen innpå meg igjen. Det får da være grenser for hvor mange retninger innvollene mine skal spres før jeg sier stopp. De er allerede over alle hauger – mennesker har sneket seg tett, tett opptil meg, fått tak i alt jeg har og så stukket av med det så mange ganger at jeg burde ha lært, burde jeg ikke?

Jeg kjenner mange som snakker om venner de har hatt siden de gikk i barnehagen. Jeg tror jeg også ville hatt sånne venner hvis vi ikke hadde flyttet vekk fra Nesodden da jeg var liten, for der følte jeg fra jeg var gammel nok til å tenke at jeg hadde venner. I Horten var ikke barna like begeistret for meg, så jeg måtte på en måte kreve venner isteden. Jeg visste at de snakket stygt om meg når jeg ikke var der og at de egentlig ikke likte meg, så jeg måtte bruke litt mer makt for å holde på dem. Som regel hadde jeg bare en og en eller to og to venner, der de andre to var sterkt knyttet til hverandre mens jeg egentlig bare var den irriterende personen som kom og forstyrret vennskapet deres. Jeg ville alltid prøve å sette dem oppmot hverandre i et håp om å gjøre oss mer likeverdige, uten at det noen gang fungerte. Jeg turte ikke å bli medlem i større gjenger, for der ville jeg alltid føle meg utenfor, uansett hva jeg gjorde. I større gjenger er det skumlere å åpne munnen. Det er flere som dømmer deg hvis du sier eller gjør noe feil, og de har avanserte koder og regler som man ikke forstår hvis man ikke er en innfødt. Hvis du kommer inn i gruppen når du er fem år gammel, er det allerede for sent. Du må komme når du er ett år. Senest.

Da jeg begynte på barneskolen skled jeg fra mine første venninner i Horten – siden de var innfødt i Horten by, forstod de mye avansert kodespråk som jeg ikke forstod meg på. Dermed hadde de innpass i gruppen. Jeg søkte heller til de som virket mer sårbare. En liten pike som satt på trappen og gråt, for eksempel. Mesteparten av barneskolen hadde jeg to venninner, som var bestevenner med hverandre. Vi gjorde mange spennende ting sammen som jeg syntes var gøy, men i hemmlighet ville de egentlig leke helt andre leker. De gikk i samme klasse, så det var lett å unngå meg, spesielt når vi gikk på forskjellig SFO. (Det var liksom to etasjer) Derfor endte jeg alltid opp alene under et tre. Jeg visste at de unngikk meg, men jeg fortsatte å henge meg på dem likevel, fordi jeg ikke hadde noen andre. Det var jo så mye lettere å lese to personer enn å lese ti mennesker med hemmelig kodespråk seg imellom.

Jeg klarte å holde på dem i fem år, før de brøt vennskapet like brått og bestemt som når man dumper en kjæreste man har brukt opp. Derfor byttet jeg skole, og fikk ny bestevenn, med akkurat samme problematikk: Jeg styrte alt, sugde personen inn i min egen verden og dro livsenergien ut av den helt til den stakk. Jeg gjorde det igjen hver gang jeg fikk en internettvenn, og med vennen jeg hadde på ungdomsskolen. Jeg har alltid vært flink til å fengsle folk, få dem med på alt jeg vil, gradvis forvandle dem til meg, helt til de finner ut at de vil bryte og leve sitt eget liv med menneskene med det rare språket. Og dit kan jeg ikke følge etter. De store gruppene vil ikke ha meg, og jeg skjønner ikke hva de sier. Hvis jeg åpner munnen kan de plutselig bli sure, uten å fortelle meg hvorfor så jeg kan forklare meg.

Nå som skolesituasjonen ikke lenger er aktuell, har jeg klart å holde på noen få personer over lengre tid. Jeg har til og med en person jeg har kjent i mer enn fem år, noe som er personlig rekord. Jeg tror dette kommer av at de slipper å være så mye sammen med meg. De kan velge å ikke ta telefonen, ikke svare på meldinger, og jeg har ingen mulighet til å dukke opp der de er, og dermed kan de få de nødvendige pausene fra meg. Når man går på samme skole går ikke det. Menneskene finner ut hvordan jeg egentlig er og orker ikke mer. Avstands-venner vil aldri bli like godt kjent med meg, og derfor kan de leve med meg. Å se noen en gang i måneden eller sjeldnere, gjør det nesten umulig å sette noen i vrangstrupen. Man slipper på en måte å være der for hverandre.

De fleste foretrekker venner man slipper å være der for, slipper å se så ofte og slipper å vite for mye om. Sannsynligvis har de store familier og mange andre mennesker som de har trygge bånd med, og derfor er ikke behovet for nære venner like stort. Jeg har aldri hatt en stor familie, og blir mye mer avhengig av venner. Hver gang jeg blir konfrontert med denne enveis-situasjonen, føler jeg meg sveket. Og jeg har jo blitt sveket. Enten det er med eller uten grunn, så har jeg blitt dolket i ryggen gjennom hele oppveksten, og det har formet meg – selvfølgelig. Når alle bånd jeg har knyttet på egenhånd har blitt brutt av de jeg knyttet båndet til. Selvfølgelig har jeg lært at disse båndene er vanvittig tynne og verdiløse. Jeg har blitt så vant til det at det ikke skal noen ting til før jeg tror at et bånd er brutt.

Alle de som fremdeles er frivillige i livet mitt, vet at det ikke skal så mye til. For eksempel hvis de er opptatte med andre ting og glemmer å svare på meldinger. Det kan skje hvis man for eksempel spiser pommes frites, får en melding, leser den, men har fingrene fulle av ketchup og derfor bestemmer seg for å svare etterpå. Men, etterpå er meldingen markert som lest, og man glemmer det. Jeg spurte en av dem hva jeg skal gjøre når hun ignorerer meg. Hun ba meg sende masse sommerfugl-emojier. Nå har jeg begynt med det istedenfor å skrive lange taler eller blokkere henne. Men, det er bare én. Andre foretrekker at jeg bare ignorerer dem tilbake, slik at vi mister kontakten. Da vet jeg at jeg ikke har samme plass i livet deres som de har i mitt.

Ting er ikke så bastant som de var før. De som forlot meg før jeg ble tjue, kommer aldri til å komme tilbake igjen. De kommer til å hate meg eller frykte meg til evig tid. Bestevenninnen min på ungdomsskolen, har fremdeles blokkert meg på facebook. Hun blokkerte meg da vi var ferdig, og hvis hun ser meg på et kjøpesenter, later hun som hun ikke ser meg. Hun fortalte meg aldri hvorfor, så jeg vet ikke sikkert hva jeg gjorde galt. Det siste vi gjorde sammen var å se en film og spise is, avtale når vi skulle se hverandre neste gang – men så ble hun «syk» og blokkerte meg. Jeg kommer aldri til å vite hvorfor. Hun skrev dikt om hvor traumatisk det var å ha en venn som drev med selvskading, så det kan hende det var derfor. At hun ikke ville vite det hvis jeg døde en dag, fordi hun kanskje ville bli lei seg. Det provoserer meg når de andre sitter med makten i forholdet, jeg blir lei meg for at jeg ikke stengte de ute fra livet mitt før de rakk å kvitte seg med meg. Jeg vil at de skal føle seg sveket og forlatt, slik at jeg fremstår som den sterke.

Derfor skjer dette minst en gang  i måneden:

Jeg er overbevist om at en venn ikke liker meg lenger, og at den er i ferd med å fjerne meg. Jeg forter meg å forklare den at jeg gir faen i den før den rekker å gjøre det, sånn at jeg skal sitte igjen med æren i behold. Én av to ting skjer:

A) Personen forklarer meg rolig og fornuftig at dette bare er tull, og prøver å få kontakt med meg igjen.

B) Personen tenker tar det personlig, eller «respekterer mitt valg», og gir meg the silent treatment. Den venter til jeg kommer krypende tilbake og forklarer hvorfor jeg ikke mente det –  og slipper den meg inn i varmen igjen, vet jeg at jeg har lite å gå på denne gangen. Jeg har fått minus-poeng.

Når dette har skjedd, går jeg over til neste person. Nå er det denne som hater meg. Noen har vendt seg til det. Oda ringte meg etter en rar samtale på melding, og en stund inn i samtalen sa hun: «Aaaah. Du tror at jeg hater deg igjen, ikke sant? Du og du.»

Ofte lurer jeg på hvordan det er for andre å ha venner som de vet ikke kommer til å dolke dem i ryggen. Personer som er like glad i hverandre, istedenfor å alltid måtte henge seg på andre og suge ut energien deres som en vampyr til de går lei. Å ha noen som ikke trenger å ta årevis med pause fra deg for å i det hele tatt orke å snakke med deg. De må jo føle seg forferdelig verdifulle. Jeg tror aldri jeg noensinne kommer til å føle meg så verdifull og så elsket, men jeg håper det kommer til et punkt hvor jeg kan stole så mye på noen at jeg faktisk blir overrasket hvis de forlater meg. Kanskje jeg må ha kjent dem i ti år til. Eller tjue. Foreløpig stoler jeg ikke helt på noen. Innerst inne tror jeg alt fint de sier er løgn, og at hvis jeg er sammen med flere enn én på en gang, vil de bruke hemmelig kodespråk med hverandre hvor de finner ut at jeg er et grusomt menneske som de må kvitte seg med.

Jeg synes det er ganske logisk at jeg har blitt sånn, og jeg håper jeg en dag finner ut om jeg har god grunn til å tenke som jeg gjør fordi jeg nemlig har rett, eller om dette er en slags forstyrrelse som har dukket opp i hodet mitt på grunn av så mange avvisninger og vanskelige brudd.

Ikke skrik til meg

Jeg vil aldri være et barn igjen. Prisen for å slippe ansvar, økonomiske bekymringer og kjærlighetsproblemer er ikke i nærheten av verdt å betale. Som barn er du fullstendig i andres makt, plassert i de voksnes piggete hender. Folk diskuterer barneoppdragelse hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om andres hukommelse er helt annerledes enn min, om de virkelig husker noe som helst fra da de var små eller om alt bare er konstruerte minner fra ting de har blitt fortalt eller bilder de har sett i fotoalbum? Husker dere ikke hvordan dere tenkte, hvordan dere fantaserte og hva dere følte?

Jeg har veldig klare minner fra allerede før jeg kunne snakke. Og det jeg husker best, er hvor jævlig det var å ikke kunne sette ord på det jeg tenkte. Hvordan det var når jeg visste så utrolig godt hva jeg mente, hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hva jeg følte, men ikke var i stand til å formidle det til brølende voksenmunner.

Det handler ikke bare om voksne som går helt bananas og mangler kontroll over eget eksplosive sinne, noe som er skummelt nok i seg selv fordi du som barn ikke vet hva dette gigantiske skrikende monsteret kan ende opp med å gjøre mot deg til slutt. Det er også alle de voksne som jobber med barn hver dag, og som vanligvis oppfører seg normalt. Du står og ser dem snakke med hverandre med siviliserte stemmer, men i det de snakker til deg, forandrer de stemme og blir til nedlatende, truende skikkelser med hat og torden i blikket. De spør «HVORFOR GJORDE DU DETTE?!» uten å forstå at et barn ikke har vokabularet til å forklare seg slik som man gjerne vil. Når du stotrer og stammer og gråter og prøver å lete etter ord, forsvinner tålmodigheten, og den voksne må forte seg å finne på en straff for det manglende voksen-vokabularet.

Nå har jeg vokabularet, og jeg har forferdelig lyst til å reise tilbake i tid å forklare både det ene og det andre. Jeg vil forklare at: «Jeg visste ikke at Faen var et stygt banneord, det var bare noe jeg hørte noen gutter sa. Jeg visste ikke at banning var en ting, en gang. Jeg har ikke hørt om banning før, jeg er nemlig bare to år gammel. Faktisk visste jeg ikke en gang at jeg sa Faen høyt, jeg trodde jeg bare tenkte det. Jeg gikk nemlig rundt på gulvet og grublet over hva dette begrepet betydde. Jeg trodde kanskje det hadde noe med Faren å gjøre. Nå vet jeg at det er et stygt ord, og jeg skal prøve å ikke si det høyt mer. Hvis jeg sier det likevel, er det fordi jeg er for liten til å forstå når ordene kommer ut av munnen og når de bare er inne i hodet.»
Så vil jeg forklare at: «Denne falske underskriften fra min mor, under en melding om at jeg er syk, ble ikke skrevet for å provosere dere ansatte på SFO. Dette er en desperat handling fordi jeg ikke orker å være her, fordi alt jeg gjør er å sitte alene under et tre hver dag og gråte, og det er ydmykende å bli sett slik. Jeg visste ikke hvordan ellers jeg skulle komme meg vekk herfra. Hver kveld prøver jeg å kvele meg selv med dynen, fordi jeg er for liten til å vite hvordan en begår selvmord på ordentlig vis. Jeg vet selvfølgelig at det ikke er lov å skrive falske meldinger i meldeboken, men vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer.»
Jeg vil si: «Unnskyld, det var ikke meningen å rope til deg. Jeg visste ikke at jeg ropte, for jeg hadde dotter i ørene. Når jeg sa navnet ditt med så høy stemme var det rett og slett fordi volumet kom ut feil. Egentlig skulle jeg si navnet ditt med innestemme, men det ble visst et rop. Da du skrek til meg som svar, skvatt jeg veldig, og ble ganske redd.»
Eller: «Beklager, det var ikke meningen å gripe i tuten av vannkannen. Jeg har ikke hørt om bakterier ennå, ettersom jeg er veldig ung og faktisk bare et lite barn. Dessuten er jeg for sjenert til å spørre om noen kan sende meg ting, fordi jeg er redd for at de skal bli sinte eller ignorere meg. Derfor prøvde jeg å gripe kannen som var litt for langt unna, men jeg gjorde det på feil måte. Vær så snill og ikke kjeft mer, da dette utløser angst hos meg.»
Og ikke minst: «Oj, det var da voldsomt da! Du lo jo da jeg lot som jeg skulle kaste vann på deg fra et tomt plastikkglass, og siden du lo regnet jeg med at du syntes det var festlig. Derfor gjorde jeg det igjen og igjen og igjen. Jeg regnet ikke med at du PLUTSELIG skulle forandre personlighet og gripe hardt tak i armen min og si «NÅ SLUTTER DU!!» når du øyeblikket før hadde ledd. Det går an å si ifra på normal måte, eller for eksempel slutte å le når det ikke er morsomt lenger. Hvordan skal jeg vite at noe er galt når du ler og oppfører deg som om du er med på leken? Du trenger ikke ta på meg, fremmede voksne person, jeg er et menneske som reagerer på normale setninger og ord, ikke et rovdyr som må fysisk hindres fra å angripe.»

Så sier dere: «Barn er ikke laget av glass. De må lære hvor grensen går.»

Jeg lærte aldri hvor grenser gikk. Det jeg lærte av voksne som plutselig skrek, var at voksne hater meg. At alt man gjør potensielt kan være feil, og at det ikke finnes noen måte å vite hva som er rett og galt på. At hvis jeg strekker meg ut etter noe, hoster, reiser meg opp, hva som helst, så kan det forårsake sinne hos en voksen, og føre til straff og skam. At jeg må springe ut av matsalen når jeg har satt noe i halsen, mens det føles ut som om jeg blir kvelt, fordi at det kan hende noen blir sinte for at jeg satte noe i halsen og hostet offentlig. (Ikke fordi noen hadde blitt sinte for det før, men fordi man aldri vet sikkert) At jeg ikke kan strekke ut hånden å be om hjelp når noen er slemme mot meg, fordi de voksne heller ikke liker meg, og sikkert er enige med de som gjør slemme ting. At det ikke finnes noen grunn i hele verden til at jeg som tolv eller tretten år ikke skal snike meg ut av vinduet og møte godt voksne menn, ettersom lovene og reglene til de voksne er helt absurde og tilfeldige uansett, og at å gripe en vannkanne feil og å sette seg selv i livsfare ikke har forskjellig alvorlighetsgrad på noen som helst måte ettersom de fører med seg samme reaksjon uansett.

Jeg lærte at et hvert rop på hjelp førte til sinne og straff. Var det egentlig så utrolig rart at jeg aldri klarte å fullføre noen utdanning? Hver gang grusom angst kom i veien, turte jeg ikke å si ifra til noen. Jeg turte ikke å sende melding til lærerne og spørre om jeg kunne gjøre oppgaver hjemme, når jeg gikk inn på mailen og skulle skrive, fikk jeg ikke puste, og klarte ikke å formulere meg. Jeg har aldri blitt glad i behandlerne mine, for selv om jeg forteller dem om konkrete hendelser i livet mitt, åpner jeg meg ikke. De sier at jeg forteller som om jeg snakker om noen andre. Jeg sier ofte ikke ifra hvis jeg ikke kan dukke opp på en avtale allikevel, som regel gjemmer jeg meg bare og holder meg for ørene og venter til det hele er over, og da ber jeg kanskje om unnskyldning eller håper at de ikke merket at jeg ikke var der. Som regel merker de det og blir litt sure. Da blir jeg enda mer skamfull, og tør i hvertfall ikke si ifra neste gang.

Mange barn er løvetenner og tåler all slags skrik og skrål og nedverdigende behandling fra voksne. Jeg har tålt ganske mange rare ting som andre tror er traumatiske, men det som har knekt meg er alle de tingene folk forsvarer fordi «barn ikke er laget av glass». Jeg er helt uanfektet av mange hendelser andre ville omtalt som overgrep og misbruk, mens å bli snakket til med streng stemme satte så dype spor at jeg fremdeles sliter med å omgåes andre mennesker.

Jeg mener ikke at man ikke skal snakke med streng stemme noen gang, men jeg prøvde aldri å gjøre noe galt som barn. Spesielt ikke på skolen eller i barnehagen. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, jeg trakk meg unna andre i frykt for hva de ville synes om meg, og var alltid i forkant når det gjaldt å avvise meg, slik at jeg ikke skulle bli avvist av dem. Det siste jeg ønsket var å gjøre noen sinte, voksnes sinne var så skummelt at det ga meg mareritt og selvmordstanker. Hvis jeg hadde fått en beskjed på normal måte, slik som når man gir en beskjed til en ansatt på arbeidsplassen for eksempel, ville jeg helt sikkert ha hørt etter. Hvis ikke, ville det være naturlig å heve stemmen. Men som regel ble stemmen hevet før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde gjort noe galt. De fleste barn opplever det hele tiden, klarer seg fint, og gjør det samme mot neste generasjon fordi de ikke ble påvirket. Men, for et følsomt barn er det helt skjebnesvangert.

Hvis noen finner ut hvordan man blir barn igjen, ønsker jeg dere lykke til og god tur. Jeg blir IKKE med.

En kropp til be(sv/gj)ær

For et år siden lå jeg i en seng og så på Supersize vs Superskinny, og sa til Oda:
«Jeg håper jeg blir så stor en gang, sånn at jeg kan ha slanking som prosjekt. Det hadde vært ordentlig spennende!»

Det er egentlig litt pinlig å skrive at jeg kunne tenke noe slikt, for jeg vet jo at de som er veldig overvektige og skal gå ned i vekt ikke synes det er så festlig. Selv har jeg aldri hatt et slikt problem. Jeg pleide alltid å være slank, jeg danset mellom størrelsene

atletisk

slank

tynn

mager

og følte ikke at jeg la noe særlig på meg uansett hvor mye jeg spiste. En periode misunte jeg magen til Mira Craig (perfekt til magedans), og prøvde å spise så mye jeg bare klarte, og selv om jeg gjorde dette, fikk jeg aldri noe vektproblem.

For ett og et halvt år siden orket jeg ikke spise noen ting siden jeg mente at det var en synd. Da ble jeg først tynn, og så mager. Derfor kunne jeg ikke trene mer. (Jeg ble bare svimmel istedenfor sliten) Det eneste jeg pleide å spise i løpet av en dag, var en næringsdrikk som min mor fikk fordi de er tette med kalorier og man mister matlysten når man går på cellegiftkur. Noen av typene hadde hun sluttet å like, så da tok jeg dem. Av og til tvang noen meg til å spise en halv brødskive eller en banan. Da jeg var innlagt var det ingen som tvang meg til noen ting, så da gikk jeg enda mer ned. Jeg har alltid vært fascinert av kropper som er ganske tynne, og jeg liker veldig godt følelsen av å kunne kjenne skjelettet sitt veldig godt. Da vet man liksom hvor man begynner og slutter. Så selv om min nye fasong var noe upraktisk, ble jeg også veldig glad i den.

Dessverre kom lysere tider etter hvert, og spising sluttet å være en synd. I begynnelsen var det bare veldig vanskelig å spise nok fordi magesekken min var blitt meget liten og jeg hadde sluttet å føle sult, men etter hvert gikk det lettere, og så gikk det for lett. Det var som om kroppen min trodde at den hadde funnet mat i ørkenen og at det var om å gjøre å stappe i seg mest mulig før det var for sent.

Nå, 13 kilo senere, har jeg fått et enormt kroppsfokus. Jeg tenker mer på min fasong enn noen gang tidligere. Jeg tenker på de kiloene jeg vil bli kvitt, og teller kalorier så godt jeg kan hver dag (ikke mer enn 1400), men det er akkurat som om jeg bare blir større og større for hver eneste dag uansett hvor flink jeg er til å holde meg under 1400 om dagen. Jeg har alltid syntes folk som tror at man kan legge på seg uten å spise for mye er litt dumme, men det er jo vanskelig å ikke begynne å tro slikt når man bare blir større og større uansett hva man gjør?! Er det fullt av kalorier i luften, eller hva er det som foregår? Eller, var jeg faktisk større for noen uker siden, bare at jeg ikke så det selv? Og er jeg egentlig for tykk? Eller bare holder jeg på å bli det? Noen sier at jeg er en slank kvinne. Andre sier at jeg er en større, litt lubben variant. Noen sier at jeg er vanlig. Jeg blir forvirret av all den ulike informasjonen. En annen ting jeg lurer på, er om jeg kler å være stor, hvis jeg er stor, eller om jeg ikke kler det. Jeg har jo alltid var slank, og å ikke lenger være en del av «slanke personer», men plutselig bytte kategori, føles svært feil. Jeg identifiserer meg jo med en slank person. Å ikke være en slank person, føles like usaklig som om jeg plutselig skulle våknet med en penis eller med ansiktet fullt av skjegg – det er ikke noe galt med å ha en penis eller å ha masse skjegg, men jeg er ikke en person med skjegg og penis. 

Noen sier jeg er penere nå. Noen sier at jeg var penere da jeg bare drakk en næringsdrikk om dagen og ikke klarte å trene. Betyr det at jeg ikke kan være pen uten å være syk? Hvordan skal jeg løse det, i så fall? Og, hvorfor er ansiktet mitt penere nå, når kroppen min er styggere? Hvordan kan jeg få fint ansikt og fin kropp på én gang? Hvorfor vil jeg ha en fin kropp? Har det så innmari mye å si? Jeg liker jo jenter med mye former, store pupper og masse deilige hofter og lår og rumper som man kan kna på. Hvorfor vil jeg da ikke se sånn ut selv? Hvorfor er det stygt på meg, men fint på andre? Er det bare fordi jeg vil at folk skal si «du må spise mer!» sånn at jeg kan spise med god samvittighet?

Det er rart å forandre seg. Å være en ting og så plutselig bli noe annet, uten å vite om det er bra eller dumt. Det er også rart å være en person som ikke klarer å finne ut hva den synes selv, men bare hører på andre – som alle er uenige. Det er nesten som med politikk. Jeg vet ikke hva jeg mener om noen ting, fordi alle er uenige med hverandre og alle har rett og feil på én gang og jeg uansett ikke er noe geni og derfor ikke kan fortelle hva som er riktig.

Dette innlegget har ingen konklusjon.

Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fra Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

Noe som nesten er like fælt som mennesker

Det er vanskelig å komme på noe som er like fryktelig som mennesker og Folk, men det er én ting: Gjenstander skapt av mennesker. Mennesker kan lage mange onde ting for å utføre onde ideer, men det er ikke det jeg tenker på akkurat nå. Akkurat nå må jeg få ut min frustrasjon angående gjenstander – mine gjenstander.

I dag har jeg et minne om at jeg la nettbrettet mitt i vesken. Deretter dro jeg til Tønsberg for å skrive en oppsigelse, og så dro jeg hjem igjen. Jeg hadde vesken på meg hele tiden, men nettbrettet har sluttet å være i den. Nå er jeg ikke lenger sikker på om jeg faktisk la nettbrettet i vesken eller om det bare er nok et falskt minne.

Hvorfor husker jeg hele tiden ting som ikke stemmer? Jeg har sikkert kopiert et minne fra en annen gang jeg la nettbrettet i vesken og så dukker det opp nå – som om det skjedde i dag. Det er umulig å vite hvor noenting ligger når minnene verken er daterte eller sanne.

Ting liker som regel best å forsvinne når det er størst behov for dem. Akkurat nå er det ikke noe voldsomt behov for nettbrettet, men det skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å trenge den ganske snart.

Nøkkel er et annet objekt som elsker å bli borte – og som det i tillegg finnes massevis av falske minner rundt. Jeg er stadig skråsikker på hvor jeg har lagt dem, med detaljerte bilder og minner om nøyaktig når og hvor jeg gjorde av den, bare for å finne ut at dette ikke stemmer. De forsvinner som regel bare hvis det ikke er noen andre hjemme i huset eller døren er låst. Jeg har den derimot alltid ellers, og hvis jeg har hatt huset for meg selv en uke og nøkkelen har vært borte hele tiden, finner jeg den bestandig når folk kommer hjem og nøkkelen ikke lenger er like viktig.

Det er bestandig minst én kjempeviktig gjenstand som er borte. Nøkkelen min dukket opp igjen i går, derfor ble nettbrettet mitt borte i dag. Når nettbrettet dukker opp, forsvinner sikkert nøklene til sykkelen.

Ting blir også oftere borte de dagene jeg har ekstra kort lunte, er ekstra sliten eller ekstra trist. Da føles det mye mer personlig og kan få meg til å rope svært høyt, skjelle ut gjenstandene, legge meg ned på gulvet og slå i det med begge knyttnevene selv om det ikke er gulvet sin skyld.

Jeg har ingen idé om du hører meg nå, men hvis du gjør det: Hvor er nettbrettet mitt?

PS: Tegningen var det bare flaks at jeg tegnet for noen dager siden – jeg trenger tross alt nettbrettet mitt for å lage slikt. (Tror det var nøkkel og tyggis som var borte)

Et møte med rektor

I det siste har jeg tatt meg en del tidsreiser tilbake til livet på skolen. Dette skal jeg fortsette med til jeg føler at alt er dekket og alle slemme personer er vridd opp som en klut. Hittil har jeg befunnet meg mest på Sentrum Barneskole, der det jobbet mange voksne som ikke visste noe om barn. Nå skal jeg gå over til Ungdomsskolen, for opplegget der var nesten enda merkeligere.

Det var nok mange grusomheter på denne skolen jeg ikke var en del av og aldri fikk vite om heller, og som rammet andre enn meg. Dette blir tydeligere når jeg tenker tilbake på det. Det var noe som absolutt ikke fungerte, en slags lovløs sone der ungdommer kunne gjøre hva de ville mot hverandre uten at politiet ble blandet inn. Jeg husker for eksempel en gang jeg hadde gått en tur og var på vei tilbake til skolegården. Her så jeg en stor gruppe oppsamlede ungdommer som jeg regnet med samlet seg for å reise på klassetur. På vei inn i skolen grep en jente tak i armen min og dro meg med inn på toalettet. Hun hadde nettopp befunnet seg i den store haugen med ungdommer, hvor kragebeinet hennes hadde blitt brukket opp igjen av de blodtørstige personene. Grunnen var at en meget tvilsom person i gruppen hadde beskyldt henne for å gjøre ett eller annet hun ikke likte. Logisk nok var hun ganske fortvilet over hva som nettopp hadde skjedd og hvordan det ville fortsette. En lærer kom inn og lurte på hvorfor denne piken ikke var i timen. Hun svarte noe sånt som: «Jeg vil ikke lenger leve!» og læreren svarte: «Tull og tøys, du har hele livet foran deg. Kom til timen.»

Da jeg begynte i åttende klasse fantes det en gjeng i tiende klasse som alltid snuste rundt etter blod. Ansiktene deres var fulle av den bruneste brunkrem, halsene deres hvite som snø, øynene deres nesten klistret sammen i klumpete maskara i store mengder. Lederen gikk alltid litt foran de andre med hodet bøyd fremover – og de kikket seg rundt mens de gikk. I begynnelsen lette de etter min nye venninne (en lystløgner jeg var venn med fordi jeg ikke hadde noen andre venner) for å fortelle henne hvor fæl hun var. Hun hadde nemlig sagt til lederen at hun var en hore, og som følge av dette hadde lederens kjæreste slått opp (han ville jo ikke være sammen med en hore). Det var selvfølgelig min venninnes skyld at hun hadde en så dårlig kjæreste at et lite rykte var alt som skulle til. Jeg syntes det hele var ulogisk og tok henne i forsvar, noe som gjorde at de gikk løs på meg isteden. Jeg hadde for eksempel mange sår på armene. Det var visstnok populært å kutte seg selv, selv om jeg ikke visste om noen andre som gjorde det. Det var også visstnok en trend blant noe som het «emoer», selv om jeg aldri hadde hørt ordet «emo» eller ordet «kutte seg» da jeg begynte med det i 6. klasse. Siden de så sårene begynte de å ule «emo» og «cut, cut», og min venninne så sitt snitt til å stikke av. Etter dette begynte tiendeklassegjengen å følge etter meg overalt. De lette etter meg hvert friminutt så de kunne stå å krangle med meg – jeg skjønte aldri hvorfor. En gang kom de inn i klasserommet vårt i friminuttet og pøste ut alle fornærmelser de kunne tenke seg. Resten av klassen min, en gjeng tause og feige idioter, satt bare der og så på uten å si noen ting. Gjengen i tiendeklasse sa de kunne banke meg så lett som bare det. De spurte min klasse om de holdt med meg – og ba dem rekke opp hånden hvis de støttet meg. Min klasse satt og glodde. Selvtilliten til tiendeklassegjengen vokste når de så at de hadde nesten tretti personers støtte.

Nå har jeg forklart litt hvordan stemningen var på denne Ungdomsskolen. Temaet «emo» og temaet «selvskading» var veldig mye opp i vinden, og det var blitt mote å rakke ned på psykiske problemer så mye man bare kunne. Jeg savnet den tiden der ingen visste hva selvskading var, hvor «emo» ikke fantes og ingen angrep det følsomme temaet. Noen i klassen min hadde nettopp kommet med en kjempefornærmelse, og det begynte å gå rundt for meg. Det svartnet helt, og jeg hadde lyst til å drukne meg i fjorden ved siden av skolen. Jeg løp ut og så bare asfalt og fant ingen fjord (det var ingen fjord ved siden av skolen), men jeg fant et glasskår og låste meg inn på do. Nå skulle jeg blø ihjel! Gulvet og veggene ble fylt med blod, noen ble bekymret fordi døren hadde vært låst så lenge, en vaktmester låste opp og femti elever tittet inn. Vaktmesteren sa «det der løser ingenting» og gikk. Jeg ble plassert inne på rommet til Inspektøren, mens Inspektøren tastet og tastet på tastaturet sitt. Jeg visste ikke hvorfor jeg var der.

Etter denne episoden gikk mine medelever bananas og begynte å rope «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi. De skrev til meg på internett at jeg heller burde henge meg fordi det var bedre, og at jeg skulle gjøre det hjemme og ikke på skolen. Det var som om de tente på tanken om at akkurat deres ord kunne være det som fikk en jente i niendeklasse til å hoppe foran toget. Jeg visste at de ville ligge å onanere til dødsannonsen min hver kveld. De var så ekle at jeg ble fylt med vemmelse og hat. Takk og lov! Hvis jeg ikke hadde begynt å hate andre mennesker, ville jeg ha følt det samme hatet mot meg selv isteden. Jeg overlevde på hat. Jeg holdt meg i live ved å tegne dem i dammer av blod og hengt opp på staker og med armer og bein saget av. En dag fant en jente tegneboken min. Hun visste nok at hun hadde vært en av de verste, for hun tenkte nemlig umiddelbart at disse tegningene handlet om henne – og straks ble det et møte hos rektor. Det var egentlig møtet hos rektor jeg skulle skrive om.

Så, rektor hentet min fiende, bestevenninnen min på barneskolen og min fiendes tvillingbror som jeg pratet litt med av og til. Hun hadde også med seg inspektøren (han som satt og tastet og tastet etter Episoden).

Hun startet møtet med å gi meg komplimenter for min vågale klesstil og for at jeg var meg selv. Målet med møtet var å «megle» mellom meg og min stakkars fiende som ikke lenger fikk sove fordi hun var redd for at jeg var i kjelleren hennes med en øks. Hun snakket om hvordan tegningene mine skremte min stakkars fiende og ba meg kaste tegneboken. Her mistet hun meg. Tegneboken gjorde at jeg overlevde hverdagen på skolen, og var det jeg klamret meg fast i. Nå begynte hun neste trinn:

Å sette meg og den eneste i klassen jeg var på talefot opp mot hverandre.
«Hvordan tror du Han føler det når du vil drepe Henne?» «Da er du ingen god venn.» «Det er jo Hans søster!»
Jeg tror aldri jeg spesifikt hadde tegnet den jenta, de jeg tegnet kunne være hvem som helst av de onde personene på min skole. Det tror jeg også rektor forstod, men det viktige for henne var å få vekk den eneste i klassen som så vidt snakket med meg. Han var ikke min venn, han var bare en som ikke hatet meg og ikke ignorerte meg. Når hun var ferdig med dette, sendte hun min fiende og min fiendes bror ut av rommet. Nå satt jeg igjen med rektor, inspektøren og en person jeg ikke forstod hvorfor var med i denne «meglingssituasjonen». Jenta som var bestevenninnen min på barneskolen, men som ikke ville være venn med meg lenger fordi hun hadde fått et tilbud om å bli populær.

Neste del:
Å ta opp Episoden uten verken sosiallærer, kontaktlærer eller psykolog tilstede
Rektor og inspektøren bestemte seg for å dra opp det som hadde skjedd på skoletoalettet.

Inspektøren mente at det jeg hadde gjort hadde skapt en traumatisk opplevelse for de femti elevene som uinvitert kikket inn, og at det var meget synd på dem. Det var synd på alle som sendte meg stygge meldinger og ønsket at jeg skulle ta mitt eget liv, det var synd på de som trakk opp ermet og sa «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi og det var synd på de som var grunnen til at jeg var der inne i utgangspunktet. Stakkars dem. Inspektøren sa at jeg bare tenkte på meg selv og at det var uansvarlig av meg. Nå var det temaet dekket. Jeg prøvde å skyte inn setninger her og der for å forsvare min sak, men ble avbrutt hver gang. Når jeg påpekte at jeg ble avbrutt, kalte rektor meg arrogant. Så til sist:

Sette meg opp mot venninnen jeg hadde mistet.
Det at jeg hadde mistet bestevenninnen min var sårt og vondt for meg. Hun stakk av av to grunner, som jeg visste om. Den ene var at jeg led på en slitsom måte. Den andre grunnen var at hun var blitt tilbudt å bli populær, noe hun syntes hørtes gøy ut. Til tross for at jeg hadde gått fra den populære gjengen tidligere for at ikke hun skulle være ensom, ville hun heller dolke meg i ryggen enn å gjøre det samme for meg. Det var trist. Vi snakket ikke sammen lenger, likevel satt hun i møtet uten å vite hvorfor. Mens vi gikk på Ungdomsskolen hadde vi ikke vært venner. Nå begynte rektor å ta det opp. Hvordan jeg hadde slitt med selvmordstanker på barneskolen og fortalt det til min stakkars venninne. Hvordan min stakkars venninne hadde blitt skremt av at jeg fortalte henne ting. Hvor dårlig gjort det var av meg å fortelle noen hva jeg tenkte på, og hvor egoistisk jeg var. Fokuset til de voksne hadde alltid vært at jeg ikke måtte fortelle om ting som var vanskelig, spesielt ikke til venner. De ble alltid sinte hvis de fikk vite noe.

Inspektøren nikket og nikket. Nå krevde de begge at jeg skulle si unnskyld. Inspektøren kommanderte:
«Si unnskyld til henne for det du gjorde!»
Jeg svarte noe slikt som:
«Hvis jeg skal si unnskyld til noen, så skal det være på eget initiativ, og ikke fordi du sitter og befaler og kommanderer meg. Da blir det jo ikke ekte uansett om jeg mener det eller ikke.»
Da ble inspektøren og rektor sjokkert. Rektor gikk nesten fra vettet. Hun hadde aldri før opplevd at noen ikke adlød henne. Så hun sa, med skjelvende stemme:
«Se på venninnen din! Se hvor usikker hun ser ut! Det er på grunn av deg! Du er en dårlig venn, og du tenker bare på deg selv!»

Nå, etter de hadde tatt tak i det ene følsomme temaet etter den andre, revet opp traumatiske situasjoner uten noen til å støtte meg og sagt alle slags slemme ting, reiste jeg meg opp og kjente alt blodet gå til nevene. Jeg strammet knyttneven for å slå henne ned, men det strenge blikket hennes og literne med brunkrem som ville feste seg til hånden min stoppet meg. Isteden begynte stemmebåndet mitt å gå amok, og ut av munnen min spratt det et skjellsord som var helt imot mine verdier og som jeg var sterk motstander av grunnet dets usakelighet:

«DIN JÆVLA HOREDAME!»

Jeg hadde ikke noe imot prostituerte og var opptatt av deres rettigheter, men det var det første ordet som falt meg inn. Selv om rektor så ut som en prostituert, var det ikke det som var problemet. Jeg skulle så klart ha ropt: «DIN INKOMPETENTE IDIOT» eller «DIN ONDE PSYKOPAT», men «JÆVLA HOREDAME» var det som kom ut. Hun skjønte nok uansett at jeg var sint. Deretter smalt jeg igjen døren det hardeste jeg bare kunne, og ropte også: «DRA TIL HELVETE!» – og det mente jeg. Jeg så for meg Helvete mens jeg sa det. Jeg tror ingen noen gang har ment «dra til Helvete» så sterkt og bokstavelig.

Deretter spaserte jeg tilbake til klasserommet og begynte å tegne rektor. Min fiende, som møtet egentlig hadde handlet om, syntes tegningen min var kul. Vi var ikke fiender lenger etter dette.

Da jeg kom hjem den dagen var jeg ganske fortvilet. Jeg fortalte min far om hva som hadde skjedd, men han trodde ikke noe på meg. Jeg fortalte min mor om hva som hadde skjedd, men hun mente det måtte være en misforståelse. Hun ringte rektor, som fortalte henne at hennes datter manglet empati. For første gang i mitt liv hørte jeg min mor kjefte på noen.

Det ble selvsagt sendt inn klage til rektor og inspektøren, som også ble kopiert til sosiallæreren, kontaktlæreren og rådgiveren. Det ble aldri sendt noe svar.

Nå har jeg fortalt litt om opplegget og stemningen på Ungdomsskolen. Det var ikke verdens verste ungdomsskoler, og de andre ungdomsskolene jeg hadde hørt om var minst like lovløse. Det er skummelt å tenke på at det ikke finnes noen lover på ungdomsskoler og at man kan gjøre hva man vil mot hverandre uten at det får konsekvenser for noen andre enn de det blir gjort mot. Det verste med det hele er at det ikke finnes noen måter å unnslippe det på. Man kan bytte skole, men sannsynligvis vil det være like ille der. Alle må gå på skolen, og man har ikke noe valg. Hvis du blir valgt ut, er du nesten dødsdømt – for ingen vil beskytte deg. Jeg har ingen forslag til løsninger på denne situasjonen, for onde mennesker vil ikke lytte til løsninger.

 

Den mobbefrie skolen

I dag skal jeg skrive litt dritt om den første barneskolen jeg gikk på: Sentrum. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er der i dag, eller hvem som jobber der. Forhåpentligvis har alle de som jobbet der mens jeg var elev gått av med pensjon, og mange nye superhelter har trått til og forandret hele skolens måte å ta tak i problemer på. Men, for å være helt ærlig så tviler jeg sterkt. Det skal mye til for å forandre et så stort miljø. Nå snakker jeg ikke om det miljøet som forsvinner hver gang en ekstra vanskelig klasse begynner på ungdomsskolen, men det miljøet på arbeidsplassen. Miljøet for å bygge fasader og gjemme ting under teppet.

Det jeg har tenkt mest på, er hvor udugelige de voksne var. Ikke bare som gruppe, men også som enkeltindivider. Det skremmer meg fordi min skole umulig kan ha vært alene, og slike mennesker omgåes barn på nåværende tidspunkt – overalt!

Jeg skal gå dypere etter at jeg har tatt for meg et typisk eksempel fra min egen skolegård, som gjorde meg lei meg da, og sint nå.

På barneskolen valgte jeg å være ensom. Store mengder med mennesker som kommuniserte i flokk skremte meg fordi de var uoversiktlige, upersonlige og, når man kom til kjernen, ufattelig slemme – slik som mennesker i flokk alltid er. Jeg foretrakk å være sammen med én eller to personer av gangen. Personer man kunne bli kjent med og forholde seg til over tid, altså individer istedenfor masser av barn. Jeg hadde to venninner mesteparten av tiden på  Sentrum, men som alle andre – når de får billett inn i Fellesskapet – forsvant de til slutt. Hjertet mitt var i tusen knas. Den eneste tryggheten på skolen var borte, og det eneste som var igjen var mil med svart asfalt, sølepytter, mennesker som sparket baller gjennom luften så det var umulig å gå trygt, og voksne som hadde inspeksjon i friminuttet. De voksne som hadde inspeksjon var forresten så dysfuksjonelle at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det. (Men, for å forklare kort: Hvis de så noen angripe noen andre, ville de ikke gjøre en dritt. Hvis man kom opp til dem og ba om hjelp fordi noen var etter deg og ønsket å påføre deg vold, sa de med likegyldig røst «snakk med kontaktlærern din» eller «si fra hvis han gjør det én gang til». Det var med andre ord null problem å banke opp noen i den skolegården.)

Friminuttene, som jeg alltid gruet meg til, besto av hvileløs vandring rundt i skolegården og ensomme tanker om håpløshet og min manglende plass i verden. En dag, like sjelden som når du flyter rundt i verdensrommet og kommer til en ny planet, var det plutselig en stemme som snakket til meg. Å høre noen andres stemme tente et lite håp i meg. Det var kontaktlæreren til de to jentene som knuste hjertet mitt. Her er hva hun sa:

Hun hadde sett at jeg var ensom. Blant alle de millioner av personer på skolen som ikke hadde lagt merke til at jeg var der bortsett fra når jeg gikk i veien eller hadde på meg noe stygt, var det noen, en voksen, som hadde sett meg. Som vanlig hadde stemmen dødd bort i halsen min fordi jeg nesten aldri snakket, så jeg måtte kremte lenge før jeg klarte å svare.

Barn har ikke det samme vokabularet som voksne. De sier det slik de ser det og slik de føler det. Det er ikke så lett for et barn å kunne si: «Vet du, Frøken Lærer, det er et godt spørsmål! Vi kom nok litt skjevt ut, jeg og min klasse. Jeg synes de er litt skumle, og siden jeg har trukket meg unna dem, tror de nok at jeg ikke liker dem, så de er ikke lenger så hyggelige mot meg. Ofte føler jeg meg hatet og utstøtt, men det kan godt være det bare er en følelse! De er sikkert gode på innsiden, disse barna. De er jo bare barn tross alt, eller hva Lærer? Høhøhø!»

Derfor bør en hver som forholder seg til barn være i stand til å tenke. Å tenke er helt nødvendig for å forstå hva barnet egentlig sier, og for å se hva som egentlig skjer. Man trenger ikke en gang å være særlig smart. Man trenger ikke tenke forferdelig avanserte tanker heller. Man må bare være i stand til å bruke hjernen bittelitt mer enn når man ser passivt på TV. Dessverre klarte ikke denne damen dette.

Med sin rasende skjennepreken om hvordan jeg var den slemme og de 29 andre elevene i klassen min var noen stakkars, uskyldige ofre for min ondskap, sørget hun for å knuse det siste jeg hadde av håp om å bli sett eller hørt. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av hjertet mitt som forsvinner, lyset som slukkes og vissheten om at jeg er helt alene på planeten.

Som de aller fleste andre ansatte på Sentrum, var hun totalt uinteressert i historien. Hun kunne ikke vite noe om hva som lå bak, og sannheten kunne ha vært langt verre enn den var. Fra utsiden kunne hun ikke vite noe som helst om forholdet mellom meg og resten av klassen, og for alt hun visste, kunne det jeg sa til og med vært sant. Barn er i stand til å hate andre barn. Det er ingen umulighet. Og om det så ikke var sant, så var det sant at jeg følte det sånn. I sannhet kjeftet hun på meg for at jeg ikke tenkte som en voksen og så ting utenfra. Dette er en umulighet, så det hun virkelig, virkelig var sint for, var at jeg betrodde meg til henne. Og da burde hun ikke ha spurt!

Hun var på ingen måte alene om denne totale mangelen for forståelse og interesse for barn. De krydde av lærere som bestandig tok flertallets parti og lot de utstøtte råtne vekk samtidig som de gjorde det de kunne for å få prosessen med å råtne til å gå raskere. Akkurat som barna, trampet de på alle som lå nede. Senere har jeg fått høre historiene til barn som ble mobbet på den skolen. Skolen ville aldri gjøre noe med selve mobbingen, men tok heller kontakt med barnevernet og prøvde å legge skylden over på foreldrene for at barnet hadde det vondt. For barn som blir mobbet, er foreldrene det eneste trygge de har. Skolen var så opptatt av å ikke bli stemplet som en mobbeskole, at de heller ville ta fra barn det eneste trygge de hadde igjen enn å gjøre noe med problemet sitt. Når jeg skulle bytte skole i 6. klasse, ble jeg avvist av flere skoler fordi de allerede hadde så mange flyktninger fra Sentrum der at de ikke følte de kunne ta inn flere i frykt for at miljøet fra Sentrum skulle spre seg til deres skoler.

Det er en annen scene, denne gangen fra SFO, som jeg tenker mye på. De timene etter skolen hvor jeg fremdeles var fanget på skolens område og ikke kunne dra hjem, pleide jeg å søke ly bak et tre. Der satt jeg alle timene og ventet på å bli hentet. Jeg stirret hele tiden på porten for å se om jeg ikke ble hentet snart så jeg skulle slippe å sitte alene og tenke på at jeg ikke hadde noen venner. Én dag var jeg ekstra lei meg og sliten og ønsket meg en fridag fra gråting bak treet. Én dag fri fra å føle seg alene og utsatt, for jeg var sliten av å ha det slik hver dag, og jeg orket ikke mer. Det var rett og slett tortur å sitte bak treet med alle de vonde tankene. Derfor måtte jeg komme meg hjem, og siden jeg var så liten, var det bare én måte å slippe fri fra skolens område på – meldeboken.

SFO-damen som så denne meldingen kunne selvfølgelig se at håndskriften ikke tilhørte en voksen, og det var åpenbart hva som hadde skjedd. Hun hadde også hatt inspeksjon mange ganger, så hun kan ikke ha unnlatt å legge merke til at jeg alltid satt alene bak et tre og at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Situasjonen var åpenbar. Hun hadde mulighet til å sette seg sammen med meg, se meg og forstå meg. Hun hadde en unik mulighet til å gjøre ett eller annet godt.

Deretter hentet hun sine kolleger slik at de også kunne være med å kjefte på meg, siden det sikkert var litt skummelt å kjefte på en 9 år gammel jente helt alene. Hun ringte hjem for å sørge for at det ikke skulle føles trygt der heller. Da jeg kom hjem den dagen var det ikke den lettelsen det pleide å være, for der var også raseriet enormt. Alle de voksne følte seg personlig krenket over at jeg hadde prøvd å lure dem.

For meg er det åpenbart hvem mange av de ansatte på skoler var da de var små. Sannsynligvis var de ikke bare populære blant klassekameratene sine, men de var sikkert de ivrigste til å trampe på og ødelegge de som ikke passet inn. Det er nesten så jeg lurer på om de begynte å jobbe på skoler for å hjelpe populære og mobbere til å slippe unna med ting, samt bidra til å knekke ofrene deres så fullstendig at de tar livet av seg før de blir gamle nok til å sette ord på hva som har skjedd. Mye av det (som for eksempel å ta kontakt med barnevernet med én gang de blir beskyldt for mobbing) er så utspekulert at det umulig kan være snakk om menneskelig svikt.

Hvis du skal jobbe med barn, vær så snill og prøv og sette deg inn i hvordan barn fungerer. Tenk over hvor hjelpeløs man er som liten, når man ikke har det samme språket som det du har og dermed ikke mulighet til å forklare seg eller forsvare seg hvis det er noe du har misforstått og som fører til at du får lyst til å ødelegge barnet som hevn. Prøv å se hvem det er som gjør ting. Et ensomt barn som aldri er sammen med de andre barna og alltid ser lei seg ut, vil kanskje si noe en voksen ikke ville ha sagt, eller på en eller annen måte prøve å rope på hjelp. Du må være i stand til å lese mellom linjene. Du kan redde noens liv, eller du kan være med å begrave håpet for godt. På Sentrum foretrakk de som regel det siste.

Privatist-året

Det siste året har jeg ikke følt at jeg «er meg selv». For mennesker som har tenkt mye rundt temaet «seg selv», kan slike utsagn virke meningsløse. Man er jo alltid seg selv. Seg selv er ikke noe man er født med og som man kan miste eller få tilbake, men noe man skaper hver eneste dag. Det er ikke den følelsen jeg sikter til, tapet av min egen essens – snarere tapet av hele min eksistens. De fleste aktivitetene som har fylt dagene mine har ikke vært noe jeg ville skrevet ned i noen dagbok eller noe annet sted. Det har vært både uhyggelige og hyggelige ting, men selv ikke de hyggelige tingene er noe som bygger meg opp – jeg lever ikke for å hygge meg, slappe av og kose meg dagen lang.

I dag manglet jeg 2000 skritt for å nå målet mitt. Siden jeg er en utålmodig person som synes det er kjedelig å spasere alene, bestemte jeg meg for å løpe så det skulle gå litt fortere. Mens jeg gjorde dette, og spesielt etterpå, var det noe som kom tilbake.

Jeg så et glimt av meg selv som jeg ikke finner i verken sosial omgang, matlaging, TVserietitting eller arbeid for utdannelse eller penger. Ute i skogen, både fordi jeg løp og fordi jeg var alene, fant jeg noe som ble med meg hjem, og som jeg kommer til å løpe ut i skogen mye oftere for å finne på nytt og på nytt. En svak kribling i fingrene. En lyst til å gjøre noe alene. Åpne Word-dokumentet mitt og skrive videre, melde meg opp i fag og fylle stuebordet med ark og notater.

Det gir så sterk mening at jeg skal gjøre fagene mine på egenhånd. At når jeg skal lese på forskjellige pensum, så skal det ikke sitte distraherende hoder på alle kanter. Jeg skal ikke oppholde meg i ubehagelige store rom som er altfor høye oppunder taket og som fyller meg med distraksjon, og jeg skal ikke spasere fra rom til rom og tvinge hjernen til å bytte fokus mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg skal ikke lese bare på de tidspunktene hjernen fungerer dårligst eller lære på de mest ineffektive måter en kan tenke seg.

Læring skal foregå over et stort, kaotisk bord med stoppeklokke og kaffekopp, lesningen og oppgavegjøringen skal være tusen ganger mer effektiv enn den som finnes på skoler. Når jeg fungerer som best skal hele pensum slukes rått, slik at det også er rom for å fungere dårlig når jeg fungerer dårlig. Jeg skal ikke åle meg utålmodig gjennom de gode periodene og spare absolutt all læringen til nedturen hvor ingenting går inn i hjernen min. Jeg er en glimrende student, og en helt håpløs elev. Dersom det var en mening med at jeg ikke skulle klare skolen i år, så var det nettopp dette: Snittet mitt vil bli mye bedre på egenhånd.