Slitasje eller produksjonsfeil?

Noen skrev på en murvegg, og de siste dagene har jeg tenkt litt over det.
Selvsagt skal alle formes om til maskiner for å få et stort samfunn til å fungere sammen. Det er konsekvensene av å ikke leve i små stammer der alt arbeidet man gjør skaper et umiddelbart godt resultat som også en selv nyter av, og hvor alle kjenner hverandre og derfor ikke kvier seg for å hjelpe hverandre med ting.

I det siste har jeg lurt på om feilen ved meg er at jeg er en dårlig maskin, eller om jeg ennå ikke har klart å bli maskin. Hvis det er det siste, er jeg definitivt for sent ute. Alle de menneskelige egenskapene og feilene kommer i veien og ødelegger for den egentlige planen bak meg og alle andre: En velfungerende maskin i fabrikken. Jeg kan aldri i verden konkurrere med en maskin. Både fordi jeg jobber saktere, og fordi jeg har idiotiske egenskaper som kommer i veien og som overhode ikke har noe i et maskineri å gjøre. Jeg reagerer på saker og ting og føler følelser og får noen ganger perioder med sykdom som er mer enn bare litt knirking i maskinen, men som gjør at hele maskinen stopper opp på ubestemt tid. Det ødelegger for hele fabrikken, og derfor må slike maskiner byttes ut og destrueres.

Det er destrueringen som foregår nå. De andre feirer at maskinen er ferdig bygget og klar for bruk, men jeg vet ikke hva jeg feirer etter fem års skolegang uten annet enn små, ubrukelige resultater. Men, det føles definitivt som slutten på noe. Jeg feirer at jeg endelig vet med sikkerhet at det eneste denne maskinen har, er et eksemplarisk utseende. Maskinen kan bli avbildet på forsiden av bruksanvisninger eller være med i skolebøker der man skriver om hvordan maskiner ser ut, men inni er det utelukkende løse skruer og menneskelighet som ikke klarer å utvikle seg til noe bedre og større og mindre menneske-aktig.

Alle har perioder med saker og ting som kommer i veien og lager en liten knekk, men i mitt liv har alltid et stort og altoverskyggende problem blitt byttet ut med et like stort og altoverskyggende problem. Mellom de to problemene kommer det korte pauser der det bare er kroppen som er ubrukelig og ikke går an å røre på. Jeg har slept meg gjennom disse irriterende årene og påført meg ekstremt mye smerte i et forsøk på å få det til, så langt det har latt seg gjort ødelagt min egen psyke ved å de få dagene jeg fungerer være våken hele natten for å ta igjen det tapte, men den selvplagingen har bare skadet meg og ikke gitt noen resultater.

Jeg kan feire at uvissheten er over, og at det nå er sikkert: Denne maskinen må til destruksjon. Jeg vet ikke helt hvordan denne destruksjonen foregår, eller om den er like brutal rent fysisk som den høres ut. Kanskje betyr det bare at den skal stå i et skap og støve ned, eller utdøve arbeid hvor utseendet er det eneste kravet til kvalifikasjon og legge de andre egenskapene, som hittil ikke har bragt meg i mål, på hyllen for godt.

Hvis jeg er en maskin håper jeg at den ikke er ferdig ennå, at det bare mangler noen deler, men jeg frykter rust og annen slitasje som er for stor til å kunne repareres. Jeg frykter også at jeg slett ikke er en maskin og aldri kommer til å bli det.

En annen sammenlikning som gjerne blir brukt om mennesker, er marionettedukker. I så fall er jeg en marionettedukke med bare én snor, og resultatet er at dukken ligger på scenen og forsøket på å dra i snorene bare fører til meningsløse spasmeliknende bevegelser som overhode ikke bidrar til å gjøre forestillingen noe interessant. Det er den ene snoren jeg har prøvd å satse alt på, men nå er den så tynn at den snart ryker, og jeg ser at de kommer til å klippe den over og slutte å bruke dukken i forestillinger permanent.

Jeg skulle gitt alt for å bli en maskin. Faktisk kunne jeg tømt hele sparekontoen min for å bare få det dumme vitnemålet som sier at maskinen er bra nok og fra nå av kan brukes i fabrikken. Jeg ville ligget med alle lærerne en gang før hver skoletime, uansett hva slags preferanser de måtte ha, hvis de ga meg en god karakter. Det hjelper ikke hvor mye maskinen enn jobber når det eneste som kommer ut av den er støy og støv.

Reklame

Det er slemt å være slem

Nå er det litt for lengesiden jeg har fortalt om ting som irriterer meg, og siden jeg synes det er en bra forsvarsstrategi å irritere seg over mindre problemer i verden, har jeg et problem på lur i dag.

Det er nemlig få ting som gjør meg like utålmodig som når mennesker forteller meg ting jeg vet fra før. Og, jo tidligere jeg fikk kunnskapen, jo mer irritert blir jeg. Jeg roper ikke lenger «JEG VISSTE DET FRA FØR AV», men det er det jeg bestandig har lyst til å skrike.

Av og til kan man ikke klandre mennesker for å fortelle andre ting de visste fra før. Iblant gjør de det bare for samtalens skyld, eller for å reflektere over saken høyt. Slik adferd kan jeg tilgi. Men, det er også en gruppe mennesker som liker å bruke god tid på snakkingen sin, men dessverre besitter meget liten kunnskap. Når dette skjer, bruker de den kunnskapen som vi andre fikk tidlig i barndommen, på samme tid som vi lærte våre første ord. Noen ganger kan man føle seg undervurdert, og da er det dette som gjør at man blir irritert. Andre ganger føler man seg ikke undervurdert fordi det er såpass tydelig at den som taler gjør det mest for å vise frem sine «bedre» sider selv.

Jeg biter meg i leppen når noen holder lange foredrag om at man må respektere hverandre.
«Jeg mener at man må respektere hverandre slik som man er, at man må feie for sin egen dør først og at det er bra at alle er forskjellige. Jeg synes at man må respektere at folk kler seg i forskjellige klær, kommer fra forskjellige land og liker forskjellig mat. Det er viktig å behandle andre slik som man helst vil bli behandlet selv.» Som regel er slike utsagn etterfulgt av «men, det er nå min mening».

Hvis jeg prøver å slenge inn noe mer meningsfullt, blir det straks avbrutt av et nytt langt foredrag som bare er en repetisjon av det forrige foredraget – og dette er grunnen til at taleren ikke har mer kunnskap enn den har. Den nekter å høre etter.

Alt dette fjaset er som en stor klump med hår som blokkerer vannet i sluket. Jeg klarer nesten ikke å finne de interessante meningene og artiklene blant alle de tusen foredraget om akkurat det samme. De kommer ikke videre. De sitter stille og kaster opp sitt livs første kunnskap om igjen og om igjen, uten å lage plass til å utdype eller komme seg opp på neste trinn.

Ofte tar jeg meg selv i å fullføre andres setninger inne i hodet. Etter et par ord forstår jeg umiddelbart hvor det bærer videre.

Det samme skjer når folk som aldri tidligere har tenkt begynner å åpne opp øynene for filosofi for første gang.
– «Har du tenkt over at ordet «aldri» egentlig er et galt begrep? Det er nemlig alltid – jeg mener NESTEN alltid – unntak!»
– «Det er ikke sikkert at noen av oss egentlig eksisterer!»

Misforstå meg rett. En samtale kan gjerne starte med det åpenbare, akkurat som small talk åpner for de større samtalene. Problemet er når dette gjentar seg i en evig sirkel. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet, det er som å se på verden bevege seg i saktefilm.

Mennesker og Folk

Bussen er så full at vi må stå ikke bare i midtgangen, men også i trappen og foran setene. Den har ikke begynt å kjøre ennå, likevel er luften allerede varm og tappet for oksygen. Jeg puster fortere, og får øye på tre jenter på bakersterad. Innerst, inntil vinduet, er en tom stol. Ved siden av sitter en jente med brunt hår og snakker med venninnene sine. Hun bruker ikke det innerste setet til å plassere baggen sin en gang, hun bare sperrer for det for å øke mengden ståplasser. Jeg kikker på setet, jeg kikker på henne. Jeg rynker pannen. Hun fortsetter å okkupere.

Jeg må rekke t banen. Derfor løper jeg gjennom Oslo s, løper forbi skiltene, løper mot øst. Går med raske skritt ned rulletrappen helt til jeg kommer til et slags par. Siden de er et par er de nødt til å stå ved siden av hverandre, helt stille. De kan ikke gå, for da blir det vanskeligere å parre seg. Jeg løper helt til jeg når ryggene deres. Det er bare noen få sekunder igjen av trappeturen, det er ingen vits i å si ifra. De står helt stille. I bunnen av trappen blokkerer de veien en liten stund til før de langsomt, langsomt vandrer videre. Hvem er disse menneskene?

Hvem er de to jentene som er slanke, som dekker hele det tykke fortauet, som går sakte og veiver med armene mens de går så man må skape et skjold foran seg med hendene og brøyte seg inn mellom dem i løpefart for å ikke bli slått ned når man går forbi? Hvem er hun som stønner så høyt i mattetimer at hver gang jeg er nær ved å løse en oppgave faller jeg ut og må starte på nytt? Hvem er disse som står ved inngangen til bussen og prøver å dytte meg inn igjen når jeg er på vei ut? Eller disse som er bak meg, men likevel mener de bør gå ut først, som slår meg med store sekker hvis jeg prøver å komme meg ut i midtgangen? Eller disse som står, som står helt stille og blokkerer for døren når jeg skal ut, slik at døren lukkes og den kjører videre?

Er disse mennsesker, eller er de bare nok et eksempel på Folk?

Jeg ser dem for meg i store gensere, med bena spikkende ut av ermene, kravlene langs gresset som rare fugler, napper mark fra marken. Jeg ser dem for meg med tåpelige bursdagshatter og klovneklær. Hvem er dere? Hvorfor gjør dere sånn? Hvorfor er det så ufattelig mange av dere?

Et land fritt for krøplinger

Vi har alle lenge lett etter en måte å sile ut ubrukelige mennesker på. Jeg snakker om disse mentalt forkrøplede menneskene som ikke viser den styrken en ekte arbeidsentusiast skal ha.

Det hjelper da ikke om en består alle prøver og oppgaver med glans om en ikke tåler en krise og velger å knekke? Disse menneskene som holder seg vekke fra skoletimene bare fordi deres foreldre har dødd, de har et år med angst eller går rundt med en diagnose på seg. Disse diagnostiserte menneskene er kanskje de verste av dem alle. Mennesker med ødelelagte hjerner som likevel får lov til å boltre seg fritt i den norske skole sammen med deg og meg, som om vi ikke snakket om sveklinger som aldri i verden bør slippes inn i noe utdanningssystem eller arbeidsmarked.

Det hjelper ikke om det bare er noen få år av livet ditt du har denne «knekken». En sterk, ekte person bør kunne gå dag inn og dag ut uten å la seg knekke av verken det ene eller det andre. Jeg vil utelukkende ha stålmennesker i vårt samfunn, mennesker som ingen diagnose, situasjon eller trussel kan ta knekken på. Mennesker som står like støtt dag inn og dag ut samme hva som skulle ramme dem. Disse som hadde kommet seg helskinnet ut gjennom de tøffeste kriger. Det er disse menneskene jeg ønsker å ha i samfunnet!

Disse andre skapningene, disse krøplingene som ikke tåler noen ting, skal vi endelig få silt ut. Nå kan de ikke lenger bruke tåpelige unnskyldninger som at de har fått 6 på alle prøver og alle oppgaver. Nå skal disse vekk! Da slipper vi disse fæle menneskene i samfunnet, vi slipper å ha dem som kollega. Hvem vil vel ha en kollega som lar seg knekke under noen som helst omstendigheter? Hosj, hosj!

Jeg er villig til å ofre samfunnsøkonomien for dette. Om over dobbelt så mange dropper ut av skolen og forhåpentligvis ikke får noen jobb, gjør det ingenting. Det viktigste for meg er å ikke møte dem på gaten.

Mobbing er bare en start. Mobbing er med på å trykke ned de svakeste. Når de er passelig nedtrykt, kan vi endelig sile dem ut av skolen ved hjelp av det nye fantastiske fraværssystemet.

Heil !

Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon i det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Søvn

Søvn har vært et problem så lenge jeg kan huske. Jeg diskuterte saken med min far, og den har vært et problem så lenge han kan huske også. De fleste tenåringer kan være vanskelige å vekke om morgenen, men jeg tror at jeg er et spesielt tilfelle – dessuten burde det ha forbedret seg nå som jeg ikke er tretten år lenger.

Jeg har funnet ut at det tar en halvtime fra jeg gir uttrykk for å være våken til jeg faktisk er våken og har evnen til å tenke og ikke minst huske hva jeg har gjort senere. Alt jeg gjør den første halvtimen, kan jeg ikke stå inne for. Denne egenskapen blir forsterket i perioder hvor det skjer triste ting. Jo mer verden jobber mot meg, jo mer jobber hodet mot meg også. Det vil si at nå som alt ligger til rette for at jeg ikke får karakterer i de fleste fag, sørger hjernen min for å holde meg fanget slik at jeg ikke kommer meg av gårde om morgenen og dermed er garantert stryk.

Det er så mange negative ting som skjer på rekke og rad. Hver gang én ting har begynt å forbedre seg og jeg endelig klarer å komme meg av gårde igjen, kommer det en ny ting og ødelegger. Jeg tror hjernen min har gitt opp. Den tenker at jeg uansett ikke kommer til å få til noen ting, og at det ikke er noen vits i å vekke meg. Hvis ingen vekker meg i det hele tatt, kan jeg fint sove i et helt døgn i strekk. Jeg tror planen til hjernen min er å sove for all evighet istedenfor å konfronteres med nye idiotiske ting hver dag.

Av alt som har skjedd, og all smerten jeg har trosset hele tiden for å komme meg til skolen og bli der uansett hva som skjer i livet mitt, er det tåpelig at det er søvnen som skal holde meg tilbake fra å få et vitnemål. Jeg vet ikke om noen andre som har det problemet. Andre kan sove fire timer og våkne og komme seg på skolen tidsnok selv om de riktig nok er litt trøtte, men jeg får det ikke til uansett hvor mange timer jeg sover og uansett hvor tidlig jeg sovner. Det er ikke motivasjonen som er problemet. Det er ingen steder jeg liker bedre å være enn på skolen, og det er faktisk ikke mye jeg liker bedre enn å stå opp – når jeg får det til. Jeg elsker kaffekoppene om morgenen og å kle på meg klær og gjøre meg klar, og jeg vil mye heller være på skolen enn i sengen. Men, hver gang jeg våkner er det for sent. Jeg hører rykter om at min far eller bror har gjort utallige forsøk på å få meg opp og at de har brukt alle slags strategier, men jeg kan ikke huske noe av det.

Jeg vet ikke hva problemet er, men det jeg vet er at mennesker som meg ikke er konstruert for å lykkes i livsløpet som er lagt opp. Samfunnet ønsker ikke at sånne typer skal bestå skolen, drive med utdanning og få seg en jobb. Og hjernen min har skjønt det den også. Det er derfor den prøver å slå seg av.

Friheten i utestengelse

Det er lumpent å utestenge et annet menneske fra alt det sosiale. Ikke bare fordi man kan få dårlig selvtillit av å være den utvalgte person til å aldri få delta i opplevelser, men også fordi man – uten å ville det – hopper over et viktig steg i oppveksten. På det tidspunktet hvor skolekameratene utvikler sosial kompetanse, stopper man opp og får ikke lov til å lære seg de samme sosiale kodene som andre lærer seg. En eller flere av byggeklossene som er med på å forme et fungerende voksent menneske, forsvinner. Man kan risikere at hele tårnet raser og at man ikke fungerer som individ.

Jeg vet at jeg ville hatt det bedre hvis jeg fikk de samme byggeklossene som andre, hvis jeg lærte meg å sosialisere med andre mennesker slik at jeg kunne åpne munnen min oftere uten å bli sett rart på – eller føle at jeg blir sett rart på. Hvis å kommunisere med andre mennesker var en sak som falt helt naturlig for meg og antennene mine ikke bli så lange og forvokste at jeg fant tykke bøker med feil jeg har gjort blant andre mennesker hver eneste dag.  At jeg ikke var redd hver morgen og gruet meg til å dumme meg ut foran andre mennesker fordi jeg aldri vet hva som er rett og galt å gjøre og å si.

Men, hvis jeg skal lete krampeaktig etter konsekvenser jeg kan leve med, slik folk ofte gjør for å ikke føle at de har mistet mangfoldige år av livet sitt til ingenting, er det én ting som peker seg ut.

Tankene mine er frie og upåvirkede. Ingenting har tatt tak i tankene mine og formet dem etter normene. Noen ganger kan det være en svakhet, dersom tankene er destruktive og handler om hvordan jeg kan ødelegge for meg selv. Men, mye oftere er tankene ganske kule. Hvis jeg hadde hatt en horde av venner tidligere, ville jeg ikke hatt noe behov for å lage meg fantasiverdener å flykte inn i, og det er ikke sikkert jeg ville ha skrevet like interessante tekster. Hvis jeg var redd for å gjøre noe uforskammet, ville jeg følt bekymring og grubling da jeg begynte å falle for mennesker med samme kjønn som meg. Jeg slapp å komme ut av noe «skap», for siden alt jeg gjorde var galt uansett, var det ikke vits i å gjemme seg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, for det gjorde ingen forskjell.

Før kunne jeg finne på å kle meg i ekstreme klesdrakter og sminke meg på de mest pussige måter. Noen ganger fordi jeg syntes det var stilig, andre ganger for å sjekke reaksjonene. Jeg visste at det ikke ville bli positivt mottatt, men jeg visste også at jeg aldri ville bli positivt mottatt uansett hva jeg gjorde, dermed gjorde det heller ingen forskjell. Jeg kunne sminke store røde områder under øynene slik at jeg så kjempesyk ut, bare fordi jeg hadde stått på badet og eksperimentert om morgenen og ikke hadde noen grunn til å vaske det bort. Alle reagerte, men alle reagerte uansett. Bare jeg brukte et pannebånd en dag, kunne jeg få kallenavnet «skaut-jenta» i flere måneder etterpå. Jeg kunne like gjerne kommet på skolen i kyllingkostyme som å se helt normal ut. Det var ingenting som kunne gjøre meg normal samme hva jeg fant på.

Jeg ville gjerne byttet ut den frie tankegangen min med et liv uten all angsten og alt fraværet fra skolen. Jeg går i en hyggelig klasse som jeg liker, med lærere jeg liker og fag jeg synes er gøy, og det er ingen steder jeg trives bedre enn på skolen. Når jeg går ut av skolen kommer jeg til å angre på at jeg ikke brukte mer tid på mitt favorittsted som jeg aldri får tilbake. Men, det er innebygd i kroppen min at skolen er et farlig og skummelt sted, og alle sperrer som tenkes kan dukker opp hver eneste morgen for å hindre meg i å gjøre slike destruktive ting som skolegang. Jeg kunne godt tenke meg å ikke ha mistet kjæresten min fordi all usikkerheten på meg selv ga meg en adferd som var umulig for en partner å leve med. Men, det går ikke an å forandre fortiden. Jeg liker å innbille meg at den har gjort meg til en ekstremt fri sjel på noen områder. At jeg kan utfolde meg kunstnerisk helt uten restriksjoner. At jeg kan ta valg basert ene og alene på mine egne lyster, og at tankene mine aldri tar hensyn til om noe er en norm eller ikke. Derfor blir alle valgene mine ekte.

Jeg tror mange av de som har nådd langt og har vært utskudd før, har nådd såpass langt fordi de har fått friheten til å tenke utenom normene. De gjør akkurat det de har lyst til, og det er ingen normerte tanker som siler ut ønsker som ikke er normale. De kan trekke alt lengre enn andre fordi ingen kommer til å dømme dem mer enn de allerede gjør.