Myr

Når du legg deg i myra, syg ho tak og held deg. Det einaste du kan sjå gjennom dei spisse greinene er den eine skya som glir over nattsvart himmel og raude blink frå eit helikopter. Du høyrde suset som natta alltid lager inntil myra dekte øyro. I heile dag har dei sagt at du […]

Skriveoppgave

Jeg fikk et tema og en setting fra min venn Stine. Her er resultatet.

Det er mange grunner til å ikke spise en svele. Likevel går alle passasjerene i lange rader etter «kaffi og svele», bare fordi reklamen på veggen sier at det er det man gjør på en båt. Spesielt båten til Melkjedalen. Der må man alltid kjøpe kaffe og svele. Det eneste i en svele som en menneskekropp kan bruke til noe, får vi i oss i alt for store mengder i løpet av en dag allikevel, både med og uten svele.
Likevel er det ikke det samme. Det er stor forskjell på å reise til Melkjedalen med og uten en svele som prosjekt. Det tar utrolig lang tid å fortære noe så søtt – smør og sukker i en klissete blanding. Jeg får aldri gjort noe av det jeg planla å bruke båtturen til. Når aldri bunnen av en artikkel, setter aldri den siste gule streken med markeringstusjen, skriver aldri mer enn en setning i dokumentet.
Det er ikke så ofte jeg er i Melkjedalen. Jeg kjenner jo ingen her. Sist jeg var i Melkjedalen, var det for å snakke med en eldre kvinne om hva hun tenkte om «ungdommen». De snakker en merkelig dialekt i Melkjedalen, alt hun sa måtte tekstes grundig på fjernsynet. Den gangen var planen konkret. Returbilletten bestilte jeg samme dag som billetten – jeg visste akkurat når jeg skulle snakke med henne, og hvor lenge jeg skulle gjøre det. Denne gangen er ingenting planlagt. Faktisk visste jeg ikke at jeg skulle til Melkjedalen før for en halvtime siden, da jeg satte meg på båten. Ikke visste jeg hvor jeg skulle da jeg tok toget heller. Faktisk hender det at det er sånn de beste ideene dukker opp, gjennom å ta helt tilfeldige valg, la tilfeldighetene føre nye tilfeldigheter med seg. Det hender. Andre ganger kan man bare kalle det for «ferie».
Et stykke lengre borte, bak en masse med passasjerer som gradvis krymper etter hvert som folk får satt seg, står en jente med langt, lyst hår og snakker engasjert med en gutt med brune krøller. Hendene hennes gir ham et lite puff, de røde leppene åpner seg og slipper ut en latter som er for langt unna til at jeg kan høre den. Jeg vet at den er dempet, men intens – alltid starter den i en lav tone og klatrer opp til toppen av skalaen, eller det stikk motsatte. Alltid trappetrinn.
Jeg pakker inn resten av den søte, klissete massen i en lyseblå serviett og legger den i kofferten. Ingen grunn til å stirre mer på den. Kaffen var for varm i sta, den begynner sikkert å nærme seg en mer komfortabel temperatur nå. Det er det beste, når den er for varm. Da kan man bruke enda lengre tid på den.
Nå legger hun armene rundt skuldrene hans i noe som likner en klem, sånn som noen kjærester gjør når de nettopp har hørt sin elskede si noe ekstra artig. Hun løfter det ene benet litt mens hun gjør det, slik at helen på støvletten nesten berører baken hennes. Så griper hun ham i armen, bestemt, med et uttrykk som sier: «Nei, nå gutten min, nå går vi og setter oss!» Blikket hennes rett frem, antakeligvis på setet hun har pekt seg ut, ett av de setene med ruglete, bråkete mønster nært vinduene. Han derimot, henger litt etter. Blikket hans brøyter seg gjennom luften, gjennom alle passasjerene i kø og treffer mitt, helt plutselig, uten at han trengte å lete en gang. Så sier det noe slikt som: «Ja, jenta mi, det var en brilliant idé!» Han griper armen hennes også, og forsvinner.
Temperaturen er bedre nå. En grei temperatur på en kaffe, akkurat før den blir lunken. Det er en liten kopp, går ned på tre-fire munnfuller. Store munnfuller, vel og merke. Jeg krøller sammen koppen og legger den i kofferten, rett ved siden av den lyseblå servietten.

Skrivesperre

Etter kvart som den fysiske verda har vorte sterkare og tydelegare, har orda forsvunne. Eg høyrer andre snakke og ser ting som skjer kring meg, og plutseleg lager ikkje hovudet sitt eiga univers, som då det kompanserte for alt som mangla. Før ville eg trekkja meg inn i hovudet mitt når det kom inntrykk frå alle sider, men no går eg inn i det og må kvile hovudet etter å ha tenkt so mykje på alt som andre vil at eg skal tenkja på.

Dette er den mest alvorlege skrivesperra eg har hatt av di hovudproblemet ikkje berre er manglande ord, men manglande fantasi. Fantasien har aldri mangla før. Før hadde eg like mykje fantasi heile tida, det var berre orda som varierte. Ideane sto i kø. Eg hadde aldri noko problem med kva eg skulle skriva, berre kva eg skulle velja.

Kvar startar ein? Eg vil ikkje skriva noko som ikkje betyr noko som helst. Det finst nok tekst i verda. Det er vel ikkje mangel på historier? Eller er det det? Kven er det som nesten ingen forstår seg på, og som alle misforstår?

Det er so mykje overflødig i ei tekst, eg får lyst å skrella henne heilt ned til det minimale, og deretter ned til ingenting. Det er vanskeleg å skriva noko som ikkje er tomt og tamt og uinteressant. Eg trur ikkje eg kan skriva noko som nokon andre kunne tenkja seg å lesa lenger. Viss eg startar på noko veit eg ikkje kvar eg vil. Og, det ser ikkje bra ut åleine.

Kanskje det er for lengjesidan sist eg hadde kontakt med andre menneske som skreiv. Kanskje eg toler det dårlegare no enn før, å stå nesten heilt åleine med noko. Å gjera noko som nesten ingen synest er interessant, som ingen vil høyra om og som får folk til å bytta tema eller himla med augo viss dei høyrer om. Det er veldig usosialt å skriva. Likevel er det den einaste måten nokon kan forstå kven eg er. Det er lett å forsvinne, viss ingen veit kven og kva du er. Det er ikkje ein gong noko poeng i å snakka, når det ikkje er ein sjølv som snakkar. Før var eg åleine nesten heile tida – då hadde eg aldri skrivesperre. Kanskje det var det som gjorde det so lett, at eg viste avstand til alle som ikkje brydde seg.

Det er dette som er forskjellen på «interesse» og «lidskap». Eg har «interesse» for å trena. Det gjer eg nesten kvar einaste dag, og kvar gong eg tenkjer på det liker eg å tenkja på det. Skriving gjer eg nesten aldri. Det gjer vondt å tenkja på, ofte prøver eg å gløyme heile verbet. Tanken på å døy utan å ha skrive dei viktigaste ideane, er som eit heilt liv ned i vasken. Sjølv viss det var eit bra liv. Lidskap inkluderer  liding – i tonn.