De tok bare kontanter i kafeen. Jeg satt på venterommet og observerte en flott mann drikke fra et pappkrus med lokk. Kaffeabstinensene hadde lusket rundt i bakgrunnen lenge, og var nå i ferd med å tre frem til utsiden, frem fra mørket og inn i lys dag. Jeg spurte om de bare tok kontanter i kafeen, selv om jeg allerede visste svaret. Den intetanende godtroende mannen følte umiddelbart sympati med meg og forlot venterommet for å skaffe meg en kopp.
Så kom psykologen frem fra venterommet. Han var dobbeltbooket,og jeg, som hadde fast time, fikk selvsagt timen min, mens mannen måtte gå sin vei og vente noen timer. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg ville tenkt at det var typisk. Først kjøper jeg en kaffe til henne, og så stjeler hun psykologien min. Man får alltid straff for å være snill.
Jeg vet ikke hva han gikk til psykolog for, og jeg gikk dit av helt andre grunner da enn nå, men jeg har lært at det sjelden lønner seg å være snill. I begynnelsen tenker man ikke over det og fortsetter de snille aktivitetene, i troen på at det bare er uheldigheter og tilfeldigheter. Men etter hvert ser man et mønster. Godhet blir alltid straffet med ondskap. Jeg lurer på om det er noen der ute som ønsker at vi skal være slemme og bli belønnet med suksess. Hvis jeg skaffer meg mange millioner kroner og starter en ondskapsfull fabrikk hvor jeg sørger for at det blir mest mulig skader på miljø, mennesker og dyr, vil jeg sannsynligvis leve resten av livet mitt i luksus. Jeg bør sørge for dårlige arbeidsforhold. Folk vil si at jeg har jobbet hardt for suksessen og fortjener den, og jeg vil dø med et smil om munnen.
Noen ganger lærer vi oss at beskjedenhet og omtenksomhet er en dyd, men det stiller oss bare bakerst i køen. Vi ender opp med kjærester som går sin vei med en gang det er du som trenger trøst, venner som får deg til å reise hjem til dem for å beskytte dem mot edderkopper men lar deg sitte igjen på togstasjonen alene så de kan rekke en fest når du bestemmer deg for å gå på skinnene. Du ender opp med tilsynelatende hyggelige piker som bare ønsker å snylte deg for kaffe og stjele psykologtimen din. Du ender opp med å bli venn med de som ingen andre vil være venn med, bare for å stå igjen alene når vedkomne finner en port inn til Populæriteten.
Jeg skjønner godt hvorfor mange blir slemme. Etter å ha tømt seg for godhet i årevis uten noe påfyll, går man til sist tom, og den onde kjernen i mennesket er det eneste som er igjen. Det er med andre ord umulig å vri mer fuktighet ut av en knusktørr svamp, og hvis du prøver å tørke av talen med den kommer det barna forferdelige lyder ut.
I det siste har jeg ikke vært interessert i å strekke meg like langt for å tilfredsstille andre mennesker. Det eneste andre mennesker gjør er å forlate meg på togstasjoner og spille triste kjærlighetsballader om lykkelige par når jeg prøver å sitte på kafé. Hvis man gjør husarbeid i for store mengder får man bare kjeft når man en dag ikke orker. Hvis man er en pliktoppfyllende skoleelev stryker man bare i alle fag dersom noe tragisk skjer i livet ditt. Når man kommer tilbake får man bare beskjed om å gi opp.
Men, hvor mange lik må jeg tråkke over hvis jeg skal nå suksess en dag? Er det noen fasit på det?
Doktor Daniel 