Den dagen han kjøpte kaffe til meg

De tok bare kontanter i kafeen. Jeg satt på venterommet og observerte en flott mann drikke fra et pappkrus med lokk. Kaffeabstinensene hadde lusket rundt i bakgrunnen lenge, og var nå i ferd med å tre frem til utsiden, frem fra mørket og inn i lys dag. Jeg spurte om de bare tok kontanter i kafeen, selv om jeg allerede visste svaret. Den intetanende godtroende mannen følte umiddelbart sympati med meg og forlot venterommet for å skaffe meg en kopp.

Så kom psykologen frem fra venterommet. Han var dobbeltbooket,og jeg, som hadde fast time, fikk selvsagt timen min, mens mannen måtte gå sin vei og vente noen timer. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg ville tenkt at det var typisk. Først kjøper jeg en kaffe til henne, og så stjeler hun psykologien min. Man får alltid straff for å være snill.

Jeg vet ikke hva han gikk til psykolog for, og jeg gikk dit av helt andre grunner da enn nå, men jeg har lært at det sjelden lønner seg å være snill. I begynnelsen tenker man ikke over det og fortsetter de snille aktivitetene, i troen på at det bare er uheldigheter og tilfeldigheter. Men etter hvert ser man et mønster. Godhet blir alltid straffet med ondskap. Jeg lurer på om det er noen der ute som ønsker at vi skal være slemme og bli belønnet med suksess. Hvis jeg skaffer meg mange millioner kroner og starter en ondskapsfull fabrikk hvor jeg sørger for at det blir mest mulig skader på miljø, mennesker og dyr, vil jeg sannsynligvis leve resten av livet mitt i luksus. Jeg bør sørge for dårlige arbeidsforhold. Folk vil si at jeg har jobbet hardt for suksessen og fortjener den, og jeg vil dø med et smil om munnen.

Noen ganger lærer vi oss at beskjedenhet og omtenksomhet er en dyd, men det stiller oss bare bakerst i køen. Vi ender opp med kjærester som går sin vei med en gang det er du som trenger trøst, venner som får deg til å reise hjem til dem for å beskytte dem mot edderkopper men lar deg sitte igjen på togstasjonen alene så de kan rekke en fest når du bestemmer deg for å gå på skinnene. Du ender opp med tilsynelatende hyggelige piker som bare ønsker å snylte deg for kaffe og stjele psykologtimen din. Du ender opp med å bli venn med de som ingen andre vil være venn med, bare for å stå igjen alene når vedkomne finner en port inn til Populæriteten.

Jeg skjønner godt hvorfor mange blir slemme. Etter å ha tømt seg for godhet i årevis uten noe påfyll, går man til sist tom, og den onde kjernen i mennesket er det eneste som er igjen. Det er med andre ord umulig å vri mer fuktighet ut av en knusktørr svamp, og hvis du prøver å tørke av talen med den kommer det barna forferdelige lyder ut.

I det siste har jeg ikke vært interessert i å strekke meg like langt for å tilfredsstille andre mennesker. Det eneste andre mennesker gjør er å forlate meg på togstasjoner og spille triste kjærlighetsballader om lykkelige par når jeg prøver å sitte på kafé. Hvis man gjør husarbeid i for store mengder får man bare kjeft når man en dag ikke orker. Hvis man er en pliktoppfyllende skoleelev stryker man bare i alle fag dersom noe tragisk skjer i livet ditt. Når man kommer tilbake får man bare beskjed om å gi opp.

Men, hvor mange lik må jeg tråkke over hvis jeg skal nå suksess en dag? Er det noen fasit på det?

Undervurdert musikk

De fleste veit ikkje kva musikk er. Det forstod ikkje eg heller før i haust, då ting byrja gå gjennom skalet og rett inn. Dei trur musikk er som luft, som alltid skal vere der og som du aldri tenkjer over. Dei ber meg høyre eit stykke musikk utan tanke for kva musikken gjer, som om de berre er å høyre han kjapt og gløyme han etterpå. Dei trur ikkje musikken går inn og forandrar noko. Dei trur ikkje musikken er farleg og kludrar til hovudet eg har jobba med heile dagen, heilt til noko musikk kom og øydela alt eg bygde opp.

Dei trur dei kan setje på all slags musikk på caféen eller på kjøpesenteret, at musikken berre er i bakgrunnen og ikkje penetrerer hovudet mitt og forstyrrar meg i alt eg gjer og tenkjer. Dei trur ikkje musikken er full i minne, fargar, krussedullar – dei trur musikken berre står der i hjørnet for seg sjølve og at eg går vidare som om ingenting har skjedd.

IMG_0751
Dei trur det er heilt greitt å spele Adele når eg skal setje meg ned og konsentrere meg om noko eller berre vente på toget. Som om det korkje er lyrikk eller melodiar med. Dei speler dei mest melankolske songane i universet i ein heilt nøytral setting, og det hjelper ikkje kor hardt eg har jobba med å halde tankane vekke frå det eg ikkje vil tenkje på, for musikken pressar seg inn og dyttar meg attende i mørkret. Dei trur at glade songar er lystige, at ikkje dei er eit minne om noko fint me hadde som aldri kjem attende, som berre flyg vidare utan meg.

For deg er ikkje musikk noko problem. Det finst ikkje noko vondt i deg som kjem busande med ein gong nokon speler musikk i moll, eller syng ei linje som treff for godt eller for lite godt. Du vert glad når du høyrer glade songar, for det du har mista vil du ikkje ha, og viss du vil ha det kan du få det med ein gong du ber om det. For deg er gode minne gode, du har kontroll over alt du hugsar. Du kan høyre på dei same songane du høyrde på før, for deg har dei ikkje forandra seg, for du er berre like glad.

Dei elskar triste songar, dei fyller opp byen med dei so eg ikkje lenger kan gå ut.

Ikke i bruk

SONY DSC
Eg vil heller gå til grava di og sørge der
gråte med familien din
og dele saknet med venene dine

hengje bilete på veggen åt oss, verta religiøs, tenkje «eg ser deg att»

eller at me sto på ei klippe og snubla og falt ned og vart knust, før du rakk å seie det du sa
eller at bussen ramla utfor ei kant morgonen før kvelden so du aldri fekk tenkt eller sagt det du sa

eg vil heller vere Den Daude Kjærasten enn Den Levande Eksen, Eksen er eit ekkelt namn på ei pike der du framleis er det kjæraste. Eg er ikke noko eks, eg er ein kjærast ikkje lenger i bruk

Det verste av alt var at du let meg gå igjen
etter drapet
heller enn å kvile i fred