Giftige mennesker

I det siste har jeg sett mange artikler om «giftige personer». Giftige personer kan være venner, familiemedlemmer eller en partner som man bør bli kvitt. De har alle det til felles at de rett og slett er giftige mennesker som forgifter den de oppholder seg mye sammen med enten ved å suge ut energi, sprøyte inn vonde tanker eller annet destruktivt som gjør at den giftige personen umiddelbart bør kuttes ut. Jeg har alltid vært veldig interessert i personlighetsforstyrrelser som gjør folk slemme, og klarer ikke slutte å lese om slikt når jeg først er i gang. En veldig lang periode var det populært å snakke om psykopaten i sitt liv, alle hadde liksom vært sammen med minst én psykopat. Nå er det «giftige personer» generelt. Det er nok litt mer korrekt, ettersom det går an å bli mislikt av et familiemedlem eller en partner uten å ha antisosial personlighetsforstyrrelse.
hemmeligvenn
Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen min, mens noen listet opp tegn på at man var i et giftig forhold. Jeg kunne huske at noen en gang sa til meg:
«De siste ukene med deg, hadde jeg bare lyst til å kræsje i en fjellvegg».
Og da slo det meg: Hva om JEG er en giftig person som folk  lurer på hvordan de skal bli kvitt? Hva om noen akkurat nå sitter og leser en artikkel om giftige forhold, giftige familiemedlemmer eller giftige venner og lurer på hva i alle dager de skal gjøre for å klare å fjerne meg fra livet sitt? Og hvis jeg faktisk er en giftig person tvers gjennom, hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke klamre meg fast i folk, for jeg vil jo ikke at de skal slite enda mer med å kvitte seg med giften. Jeg vil ikke at folk skal snakke om meg som noe det var kjempedeilig å kvitte seg med. Det har alltid vært min største frykt, fordi det har skjedd så mange ganger tidligere. At folk har hatt lyst til å kvitte seg med meg kjempelenge, ikke visst hvordan de skulle gjøre det, og så vært kjempelettet og fått et bedre liv når de endelig har fått meg vekk. Jeg har sett hvordan folk har gått fra å være depressive og stille til å bli skikkelig sprudlende, populære og vellykkede så snart de har kvittet seg med det største hinderet – meg.

Men, hva er min historie med de samme personene? Jeg må prøve å tenke etter ungdomsskolen, for andre mennesker forandrer seg. Noe nærmere i tid, noe jeg kan identifisere meg med. De samme personene som har kvittet seg med meg og senere omtalt meg som en giftig person, har gitt meg veldig mye bra. Men, de har også fått meg til å føle meg som en dårlig person, en som er giftig og ikke burde ha levd, en som aldri kan bli bra nok uansett hva den gjør. De har sprøytet gift inn i hodet mitt.

Jeg har også sett meg selv inspirere andre og gjøre dem i bedre humør, få dem til å le når de er lei seg, roe ned dramatiske tanker i hodet deres og fått dem til å med masse engasjement og glede sette i gang med et prosjekt som de tidligere kviet seg for. Er det gift?

Hver gang noen spør: «Har noen møtt en psykopat?», så har samtlige møtt en psykopat. Det finnes knapt en kvinne som ikke har vært gift med en eller annen ondskapsfull psykopat. Og, jeg husker svært godt, fra da jeg levde som en mann, at det var ganske lett å bli den psykopaten. Det skulle ikke så veldig mye til. Siden jeg fremdeles er ustabil og fremdeles er livredd for å miste andre og viser masse følelser, blir jeg fremdeles beskyldt for å prøve å manipulere hver gang jeg blir redd. Jeg har blitt beskyldt for å manipulere nesten hver gang jeg har begynt å gråte, og nesten hver gang jeg har gjort noe dramatisk. Som om jeg ikke er smartere enn det, som om jeg ikke ville ha brukt mye bedre strategier hvis jeg skulle ha manipulert noen. Som om jeg ikke heller ville ha latt som jeg var glad, opptrådt avvisende mot den jeg ikke ville miste, latt som om jeg var et perfekt menneske uten følelser og fått den til å komme løpende tilbake. Istedenfor å skremme dem vekk med å ha masse følelser og vonde tanker. Uansett. Jeg har ekstremt mange ganger blitt beskyldt for å manipulere, noe som er ganske vanlig når man har et ustabilt sinn. Men, etter at jeg sluttet å leve som en mann, har jeg aldri noen gang igjen blitt beskyldt for å være en psykopat. Selvfølgelig finnes det en og annen dust der ute som ville ha kalt meg for psykopat hvis den prøvde å leve med meg noen måneder og ikke fikk viljen sin konstant, men det ville ikke vært like lett. Jeg husker at følelsene mine som regel var betydningsløse og at kvinner ofte ble redde for meg og begynte å skjelve av frykt bare jeg ble litt irritert. Og det gjorde meg selvfølgelig enda mer irritert. Ingenting er mer irriterende enn når andre skal bli til et stakkarslig offer hver gang man føler ett eller annet. Og ingenting er mer skremmende enn når man er lei seg og redd, og partneren din reagerer med å bli sur! I en sånn situasjon, vil jo begge anse den andre som en grusom og giftig person som manipulerer og er slem og kanskje til og med er psykopat.

Jeg har sett meg selv opptre giftig veldig mange ganger, gjerne samtidig som den andre oppfører seg giftig. Men, jeg har sjelden hørt noen fortelle om hva de gjorde galt. Spesielt ikke hvis de faktisk gjorde noe galt. Vanligvis er det tåpelige historier som: «Jeg skulle ikke ha blitt sur når han knuste alle tingene i rommet» eller «jeg skulle ikke ha blitt irritert når han nektet å la meg forlate huset, jeg skulle bare smilt og vært glad!». Sjelden: «Jeg skulle ikke slått til ham hver gang han fikk ereksjon» eller «jeg skulle ikke nektet ham å gå ut døren» eller «jeg skulle ikke stivnet til som en iskald skulptur hver gang jeg fikk et kyss, bare for å syte over at jeg ikke fikk flere kyss». Det er ikke så mange som snakker om hvordan de var verdens grusomste søster som snyltet på søsteren sin hele tiden og stjal tingene hennes og pulte mannen hennes uten å en gang spørre først. Alle er offeret, men ingen er forbryteren.

Kanskje det mest giftige folk gjør i relasjoner, er å se på den andre som en giftig person istedenfor å ta ansvar for sine egne handlinger og følelser og tanker. Noen ganger reagerer man teit på ting, man blir redd av ting som ikke er noe å bli redd av, man blir lei seg av ting som egentlig sitter i ens eget hode, og man drar seg selv ned. Det er lett å skylde på den personen man ser oftest som får frem noen av disse sidene. Sannsynligvis så har ingen lyst til å få frem det verste i noen andre, men noen egenskaper passer ekstremt dårlig sammen og vil alltid forsterke det verste hos hverandre – uten at det egentlig er noe galt med noen av personene eller noen av egenskapene. De er bare svært dårlige når man kombinerer dem.

For all del. Det finnes personer med antisosial personlighetsforstyrrelse. Det finnes noen som er født med en hjerne som er annerledes enn vanlige hjerner, som rett og slett ikke kan utvikle medfølelse overhode uansett hva som skjer i løpet av oppveksten. Eller har lært seg å slå av medfølelsen på bestemte tidspunkt, og derfor ender opp med å bli særdeles usympatiske personer som aldri noen sinne burde være i samme rom som en følsom person. Men, jeg tror ikke verden er stappfull av mennesker som bare er giftige. Jeg nekter å godta at jeg er full av gift og forgifter alle jeg blir glad i og egentlig burde være helt alene og forlatt uten noen som bryr seg om meg i nærheten. Eller at noen jeg er glad i er sånn. Jeg har sett folk jeg er glad i virkelig bryte andre ned og ødelegge dem fullstendig, men gjøre det helt motsatte med en annen person som har helt andre egenskaper som ikke kolliderer med dens. Folk må skjerpe seg og slutte å skylde på andre hele tiden. Hvem du tilbringer tiden din med, er ene og alene ditt eget valg. Og det sier seg selv at det ikke handler om personer som blir truet med livet, med barna sine eller med vold akkurat nå, det er en helt annen historie.

Du er en giftig person som noen må bli kvitt. Jeg er en giftig person som noen må bli kvitt. Vi har giftige mennesker i vårt liv som vi må bli kvitt. Eller bare lære oss å forstå (hvis de vil forstå oss tilbake så klart) og bli bedre mennesker. Jeg har i hvertfall bestemt meg for å jobbe for å bli en mindre giftig person. Jeg vil fortsette å være like ærlig som alltid, jeg vil bare prøve å være det på en litt hyggeligere måte, og gi enda mer av meg selv når jeg har det bra – slik at jeg kanskje ikke ødelegger like mye når jeg ikke har det bra. Jeg vil prøve å dele mer av det som er fint i livet mitt, uten å prøve å gjøre noen misunnelige. Det kan godt hende det er noen andre personer, noen andre giftige mennesker, sin skyld at jeg er blitt en skikkelig giftig person. Kanskje de har sprøytet inn så mye gift i meg at jeg er dobbelt så giftig som dem. Det bryr jeg meg ikke så mye om, det har ikke så mye å si. Alle har gift i seg.

Ikke skrik til meg

Jeg vil aldri være et barn igjen. Prisen for å slippe ansvar, økonomiske bekymringer og kjærlighetsproblemer er ikke i nærheten av verdt å betale. Som barn er du fullstendig i andres makt, plassert i de voksnes piggete hender. Folk diskuterer barneoppdragelse hele tiden. Noen ganger lurer jeg på om andres hukommelse er helt annerledes enn min, om de virkelig husker noe som helst fra da de var små eller om alt bare er konstruerte minner fra ting de har blitt fortalt eller bilder de har sett i fotoalbum? Husker dere ikke hvordan dere tenkte, hvordan dere fantaserte og hva dere følte?

Jeg har veldig klare minner fra allerede før jeg kunne snakke. Og det jeg husker best, er hvor jævlig det var å ikke kunne sette ord på det jeg tenkte. Hvordan det var når jeg visste så utrolig godt hva jeg mente, hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og hva jeg følte, men ikke var i stand til å formidle det til brølende voksenmunner.

Det handler ikke bare om voksne som går helt bananas og mangler kontroll over eget eksplosive sinne, noe som er skummelt nok i seg selv fordi du som barn ikke vet hva dette gigantiske skrikende monsteret kan ende opp med å gjøre mot deg til slutt. Det er også alle de voksne som jobber med barn hver dag, og som vanligvis oppfører seg normalt. Du står og ser dem snakke med hverandre med siviliserte stemmer, men i det de snakker til deg, forandrer de stemme og blir til nedlatende, truende skikkelser med hat og torden i blikket. De spør «HVORFOR GJORDE DU DETTE?!» uten å forstå at et barn ikke har vokabularet til å forklare seg slik som man gjerne vil. Når du stotrer og stammer og gråter og prøver å lete etter ord, forsvinner tålmodigheten, og den voksne må forte seg å finne på en straff for det manglende voksen-vokabularet.

Nå har jeg vokabularet, og jeg har forferdelig lyst til å reise tilbake i tid å forklare både det ene og det andre. Jeg vil forklare at: «Jeg visste ikke at Faen var et stygt banneord, det var bare noe jeg hørte noen gutter sa. Jeg visste ikke at banning var en ting, en gang. Jeg har ikke hørt om banning før, jeg er nemlig bare to år gammel. Faktisk visste jeg ikke en gang at jeg sa Faen høyt, jeg trodde jeg bare tenkte det. Jeg gikk nemlig rundt på gulvet og grublet over hva dette begrepet betydde. Jeg trodde kanskje det hadde noe med Faren å gjøre. Nå vet jeg at det er et stygt ord, og jeg skal prøve å ikke si det høyt mer. Hvis jeg sier det likevel, er det fordi jeg er for liten til å forstå når ordene kommer ut av munnen og når de bare er inne i hodet.»
Så vil jeg forklare at: «Denne falske underskriften fra min mor, under en melding om at jeg er syk, ble ikke skrevet for å provosere dere ansatte på SFO. Dette er en desperat handling fordi jeg ikke orker å være her, fordi alt jeg gjør er å sitte alene under et tre hver dag og gråte, og det er ydmykende å bli sett slik. Jeg visste ikke hvordan ellers jeg skulle komme meg vekk herfra. Hver kveld prøver jeg å kvele meg selv med dynen, fordi jeg er for liten til å vite hvordan en begår selvmord på ordentlig vis. Jeg vet selvfølgelig at det ikke er lov å skrive falske meldinger i meldeboken, men vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer.»
Jeg vil si: «Unnskyld, det var ikke meningen å rope til deg. Jeg visste ikke at jeg ropte, for jeg hadde dotter i ørene. Når jeg sa navnet ditt med så høy stemme var det rett og slett fordi volumet kom ut feil. Egentlig skulle jeg si navnet ditt med innestemme, men det ble visst et rop. Da du skrek til meg som svar, skvatt jeg veldig, og ble ganske redd.»
Eller: «Beklager, det var ikke meningen å gripe i tuten av vannkannen. Jeg har ikke hørt om bakterier ennå, ettersom jeg er veldig ung og faktisk bare et lite barn. Dessuten er jeg for sjenert til å spørre om noen kan sende meg ting, fordi jeg er redd for at de skal bli sinte eller ignorere meg. Derfor prøvde jeg å gripe kannen som var litt for langt unna, men jeg gjorde det på feil måte. Vær så snill og ikke kjeft mer, da dette utløser angst hos meg.»
Og ikke minst: «Oj, det var da voldsomt da! Du lo jo da jeg lot som jeg skulle kaste vann på deg fra et tomt plastikkglass, og siden du lo regnet jeg med at du syntes det var festlig. Derfor gjorde jeg det igjen og igjen og igjen. Jeg regnet ikke med at du PLUTSELIG skulle forandre personlighet og gripe hardt tak i armen min og si «NÅ SLUTTER DU!!» når du øyeblikket før hadde ledd. Det går an å si ifra på normal måte, eller for eksempel slutte å le når det ikke er morsomt lenger. Hvordan skal jeg vite at noe er galt når du ler og oppfører deg som om du er med på leken? Du trenger ikke ta på meg, fremmede voksne person, jeg er et menneske som reagerer på normale setninger og ord, ikke et rovdyr som må fysisk hindres fra å angripe.»

Så sier dere: «Barn er ikke laget av glass. De må lære hvor grensen går.»

Jeg lærte aldri hvor grenser gikk. Det jeg lærte av voksne som plutselig skrek, var at voksne hater meg. At alt man gjør potensielt kan være feil, og at det ikke finnes noen måte å vite hva som er rett og galt på. At hvis jeg strekker meg ut etter noe, hoster, reiser meg opp, hva som helst, så kan det forårsake sinne hos en voksen, og føre til straff og skam. At jeg må springe ut av matsalen når jeg har satt noe i halsen, mens det føles ut som om jeg blir kvelt, fordi at det kan hende noen blir sinte for at jeg satte noe i halsen og hostet offentlig. (Ikke fordi noen hadde blitt sinte for det før, men fordi man aldri vet sikkert) At jeg ikke kan strekke ut hånden å be om hjelp når noen er slemme mot meg, fordi de voksne heller ikke liker meg, og sikkert er enige med de som gjør slemme ting. At det ikke finnes noen grunn i hele verden til at jeg som tolv eller tretten år ikke skal snike meg ut av vinduet og møte godt voksne menn, ettersom lovene og reglene til de voksne er helt absurde og tilfeldige uansett, og at å gripe en vannkanne feil og å sette seg selv i livsfare ikke har forskjellig alvorlighetsgrad på noen som helst måte ettersom de fører med seg samme reaksjon uansett.
image
Jeg lærte at et hvert rop på hjelp førte til sinne og straff. Var det egentlig så utrolig rart at jeg aldri klarte å fullføre noen utdanning? Hver gang grusom angst kom i veien, turte jeg ikke å si ifra til noen. Jeg turte ikke å sende melding til lærerne og spørre om jeg kunne gjøre oppgaver hjemme, når jeg gikk inn på mailen og skulle skrive, fikk jeg ikke puste, og klarte ikke å formulere meg. Jeg har aldri blitt glad i behandlerne mine, for selv om jeg forteller dem om konkrete hendelser i livet mitt, åpner jeg meg ikke. De sier at jeg forteller som om jeg snakker om noen andre. Jeg sier ofte ikke ifra hvis jeg ikke kan dukke opp på en avtale allikevel, som regel gjemmer jeg meg bare og holder meg for ørene og venter til det hele er over, og da ber jeg kanskje om unnskyldning eller håper at de ikke merket at jeg ikke var der. Som regel merker de det og blir litt sure. Da blir jeg enda mer skamfull, og tør i hvertfall ikke si ifra neste gang.

Mange barn er løvetenner og tåler all slags skrik og skrål og nedverdigende behandling fra voksne. Jeg har tålt ganske mange rare ting som andre tror er traumatiske, men det som har knekt meg er alle de tingene folk forsvarer fordi «barn ikke er laget av glass». Jeg er helt uanfektet av mange hendelser andre ville omtalt som overgrep og misbruk, mens å bli snakket til med streng stemme satte så dype spor at jeg fremdeles sliter med å omgåes andre mennesker.

Jeg mener ikke at man ikke skal snakke med streng stemme noen gang, men jeg prøvde aldri å gjøre noe galt som barn. Spesielt ikke på skolen eller i barnehagen. Jeg var livredd for å gjøre noe feil, jeg trakk meg unna andre i frykt for hva de ville synes om meg, og var alltid i forkant når det gjaldt å avvise meg, slik at jeg ikke skulle bli avvist av dem. Det siste jeg ønsket var å gjøre noen sinte, voksnes sinne var så skummelt at det ga meg mareritt og selvmordstanker. Hvis jeg hadde fått en beskjed på normal måte, slik som når man gir en beskjed til en ansatt på arbeidsplassen for eksempel, ville jeg helt sikkert ha hørt etter. Hvis ikke, ville det være naturlig å heve stemmen. Men som regel ble stemmen hevet før jeg i det hele tatt visste at jeg hadde gjort noe galt. De fleste barn opplever det hele tiden, klarer seg fint, og gjør det samme mot neste generasjon fordi de ikke ble påvirket. Men, for et følsomt barn er det helt skjebnesvangert.

Hvis noen finner ut hvordan man blir barn igjen, ønsker jeg dere lykke til og god tur. Jeg blir IKKE med.

Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fimg_20140719_115811-kopira Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

Et møte med rektor

I det siste har jeg tatt meg en del tidsreiser tilbake til livet på skolen. Dette skal jeg fortsette med til jeg føler at alt er dekket og alle slemme personer er vridd opp som en klut. Hittil har jeg befunnet meg mest på Sentrum Barneskole, der det jobbet mange voksne som ikke visste noe om barn. Nå skal jeg gå over til Ungdomsskolen, for opplegget der var nesten enda merkeligere.

Det var nok mange grusomheter på denne skolen jeg ikke var en del av og aldri fikk vite om heller, og som rammet andre enn meg. Dette blir tydeligere når jeg tenker tilbake på det. Det var noe som absolutt ikke fungerte, en slags lovløs sone der ungdommer kunne gjøre hva de ville mot hverandre uten at politiet ble blandet inn. Jeg husker for eksempel en gang jeg hadde gått en tur og var på vei tilbake til skolegården. Her så jeg en stor gruppe oppsamlede ungdommer som jeg regnet med samlet seg for å reise på klassetur. På vei inn i skolen grep en jente tak i armen min og dro meg med inn på toalettet. Hun hadde nettopp befunnet seg i den store haugen med ungdommer, hvor kragebeinet hennes hadde blitt brukket opp igjen av de blodtørstige personene. Grunnen var at en meget tvilsom person i gruppen hadde beskyldt henne for å gjøre ett eller annet hun ikke likte. Logisk nok var hun ganske fortvilet over hva som nettopp hadde skjedd og hvordan det ville fortsette. En lærer kom inn og lurte på hvorfor denne piken ikke var i timen. Hun svarte noe sånt som: «Jeg vil ikke lenger leve!» og læreren svarte: «Tull og tøys, du har hele livet foran deg. Kom til timen.»

Da jeg begynte i åttende klasse fantes det en gjeng i tiende klasse som alltid snuste rundt etter blod. Ansiktene deres var fulle av den bruneste brunkrem, halsene deres hvite som snø, øynene deres nesten klistret sammen i klumpete maskara i store mengder. Lederen gikk alltid litt foran de andre med hodet bøyd fremover – og de kikket seg rundt mens de gikk. I begynnelsen lette de etter min nye venninne (en lystløgner jeg var venn med fordi jeg ikke hadde noen andre venner) for å fortelle henne hvor fæl hun var. Hun hadde nemlig sagt til lederen at hun var en hore, og som følge av dette hadde lederens kjæreste slått opp (han ville jo ikke være sammen med en hore). Det var selvfølgelig min venninnes skyld at hun hadde en så dårlig kjæreste at et lite rykte var alt som skulle til. Jeg syntes det hele var ulogisk og tok henne i forsvar, noe som gjorde at de gikk løs på meg isteden. Jeg hadde for eksempel mange sår på armene. Det var visstnok populært å kutte seg selv, selv om jeg ikke visste om noen andre som gjorde det. Det var også visstnok en trend blant noe som het «emoer», selv om jeg aldri hadde hørt ordet «emo» eller ordet «kutte seg» da jeg begynte med det i 6. klasse. Siden de så sårene begynte de å ule «emo» og «cut, cut», og min venninne så sitt snitt til å stikke av. Etter dette begynte tiendeklassegjengen å følge etter meg overalt. De lette etter meg hvert friminutt så de kunne stå å krangle med meg – jeg skjønte aldri hvorfor. En gang kom de inn i klasserommet vårt i friminuttet og pøste ut alle fornærmelser de kunne tenke seg. Resten av klassen min, en gjeng tause og feige idioter, satt bare der og så på uten å si noen ting. Gjengen i tiendeklasse sa de kunne banke meg så lett som bare det. De spurte min klasse om de holdt med meg – og ba dem rekke opp hånden hvis de støttet meg. Min klasse satt og glodde. Selvtilliten til tiendeklassegjengen vokste når de så at de hadde nesten tretti personers støtte.

Nå har jeg forklart litt hvordan stemningen var på denne Ungdomsskolen. Temaet «emo» og temaet «selvskading» var veldig mye opp i vinden, og det var blitt mote å rakke ned på psykiske problemer så mye man bare kunne. Jeg savnet den tiden der ingen visste hva selvskading var, hvor «emo» ikke fantes og ingen angrep det følsomme temaet. Noen i klassen min hadde nettopp kommet med en kjempefornærmelse, og det begynte å gå rundt for meg. Det svartnet helt, og jeg hadde lyst til å drukne meg i fjorden ved siden av skolen. Jeg løp ut og så bare asfalt og fant ingen fjord (det var ingen fjord ved siden av skolen), men jeg fant et glasskår og låste meg inn på do. Nå skulle jeg blø ihjel! Gulvet og veggene ble fylt med blod, noen ble bekymret fordi døren hadde vært låst så lenge, en vaktmester låste opp og femti elever tittet inn. Vaktmesteren sa «det der løser ingenting» og gikk. Jeg ble plassert inne på rommet til Inspektøren, mens Inspektøren tastet og tastet på tastaturet sitt. Jeg visste ikke hvorfor jeg var der.

Etter denne episoden gikk mine medelever bananas og begynte å rope «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi. De skrev til meg på internett at jeg heller burde henge meg fordi det var bedre, og at jeg skulle gjøre det hjemme og ikke på skolen. Det var som om de tente på tanken om at akkurat deres ord kunne være det som fikk en jente i niendeklasse til å hoppe foran toget. Jeg visste at de ville ligge å onanere til dødsannonsen min hver kveld. De var så ekle at jeg ble fylt med vemmelse og hat. Takk og lov! Hvis jeg ikke hadde begynt å hate andre mennesker, ville jeg ha følt det samme hatet mot meg selv isteden. Jeg overlevde på hat. Jeg holdt meg i live ved å tegne dem i dammer av blod og hengt opp på staker og med armer og bein saget av. En dag fant en jente tegneboken min. Hun visste nok at hun hadde vært en av de verste, for hun tenkte nemlig umiddelbart at disse tegningene handlet om henne – og straks ble det et møte hos rektor. Det var egentlig møtet hos rektor jeg skulle skrive om.

Så, rektor hentet min fiende, bestevenninnen min på barneskolen og min fiendes tvillingbror som jeg pratet litt med av og til. Hun hadde også med seg inspektøren (han som satt og tastet og tastet etter Episoden).

Hun startet møtet med å gi meg komplimenter for min vågale klesstil og for at jeg var meg selv. Målet med møtet var å «megle» mellom meg og min stakkars fiende som ikke lenger fikk sove fordi hun var redd for at jeg var i kjelleren hennes med en øks. Hun snakket om hvordan tegningene mine skremte min stakkars fiende og ba meg kaste tegneboken. Her mistet hun meg. Tegneboken gjorde at jeg overlevde hverdagen på skolen, og var det jeg klamret meg fast i. Nå begynte hun neste trinn:

Å sette meg og den eneste i klassen jeg var på talefot opp mot hverandre.
«Hvordan tror du Han føler det når du vil drepe Henne?» «Da er du ingen god venn.» «Det er jo Hans søster!»
Jeg tror aldri jeg spesifikt hadde tegnet den jenta, de jeg tegnet kunne være hvem som helst av de onde personene på min skole. Det tror jeg også rektor forstod, men det viktige for henne var å få vekk den eneste i klassen som så vidt snakket med meg. Han var ikke min venn, han var bare en som ikke hatet meg og ikke ignorerte meg. Når hun var ferdig med dette, sendte hun min fiende og min fiendes bror ut av rommet. Nå satt jeg igjen med rektor, inspektøren og en person jeg ikke forstod hvorfor var med i denne «meglingssituasjonen». Jenta som var bestevenninnen min på barneskolen, men som ikke ville være venn med meg lenger fordi hun hadde fått et tilbud om å bli populær.

Neste del:
Å ta opp Episoden uten verken sosiallærer, kontaktlærer eller psykolog tilstede
Rektor og inspektøren bestemte seg for å dra opp det som hadde skjedd på skoletoalettet.
rektor2
Inspektøren mente at det jeg hadde gjort hadde skapt en traumatisk opplevelse for de femti elevene som uinvitert kikket inn, og at det var meget synd på dem. Det var synd på alle som sendte meg stygge meldinger og ønsket at jeg skulle ta mitt eget liv, det var synd på de som trakk opp ermet og sa «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi og det var synd på de som var grunnen til at jeg var der inne i utgangspunktet. Stakkars dem. Inspektøren sa at jeg bare tenkte på meg selv og at det var uansvarlig av meg. Nå var det temaet dekket. Jeg prøvde å skyte inn setninger her og der for å forsvare min sak, men ble avbrutt hver gang. Når jeg påpekte at jeg ble avbrutt, kalte rektor meg arrogant. Så til sist:

Sette meg opp mot venninnen jeg hadde mistet.
Det at jeg hadde mistet bestevenninnen min var sårt og vondt for meg. Hun stakk av av to grunner, som jeg visste om. Den ene var at jeg led på en slitsom måte. Den andre grunnen var at hun var blitt tilbudt å bli populær, noe hun syntes hørtes gøy ut. Til tross for at jeg hadde gått fra den populære gjengen tidligere for at ikke hun skulle være ensom, ville hun heller dolke meg i ryggen enn å gjøre det samme for meg. Det var trist. Vi snakket ikke sammen lenger, likevel satt hun i møtet uten å vite hvorfor. Mens vi gikk på Ungdomsskolen hadde vi ikke vært venner. Nå begynte rektor å ta det opp. Hvordan jeg hadde slitt med selvmordstanker på barneskolen og fortalt det til min stakkars venninne. Hvordan min stakkars venninne hadde blitt skremt av at jeg fortalte henne ting. Hvor dårlig gjort det var av meg å fortelle noen hva jeg tenkte på, og hvor egoistisk jeg var. Fokuset til de voksne hadde alltid vært at jeg ikke måtte fortelle om ting som var vanskelig, spesielt ikke til venner. De ble alltid sinte hvis de fikk vite noe.
rektor
Inspektøren nikket og nikket. Nå krevde de begge at jeg skulle si unnskyld. Inspektøren kommanderte:
«Si unnskyld til henne for det du gjorde!»
Jeg svarte noe slikt som:
«Hvis jeg skal si unnskyld til noen, så skal det være på eget initiativ, og ikke fordi du sitter og befaler og kommanderer meg. Da blir det jo ikke ekte uansett om jeg mener det eller ikke.»
Da ble inspektøren og rektor sjokkert. Rektor gikk nesten fra vettet. Hun hadde aldri før opplevd at noen ikke adlød henne. Så hun sa, med skjelvende stemme:
«Se på venninnen din! Se hvor usikker hun ser ut! Det er på grunn av deg! Du er en dårlig venn, og du tenker bare på deg selv!»

Nå, etter de hadde tatt tak i det ene følsomme temaet etter den andre, revet opp traumatiske situasjoner uten noen til å støtte meg og sagt alle slags slemme ting, reiste jeg meg opp og kjente alt blodet gå til nevene. Jeg strammet knyttneven for å slå henne ned, men det strenge blikket hennes og literne med brunkrem som ville feste seg til hånden min stoppet meg. Isteden begynte stemmebåndet mitt å gå amok, og ut av munnen min spratt det et skjellsord som var helt imot mine verdier og som jeg var sterk motstander av grunnet dets usakelighet:

«DIN JÆVLA HOREDAME!»

Jeg hadde ikke noe imot prostituerte og var opptatt av deres rettigheter, men det var det første ordet som falt meg inn. Selv om rektor så ut som en prostituert, var det ikke det som var problemet. Jeg skulle så klart ha ropt: «DIN INKOMPETENTE IDIOT» eller «DIN ONDE PSYKOPAT», men «JÆVLA HOREDAME» var det som kom ut. Hun skjønte nok uansett at jeg var sint. Deretter smalt jeg igjen døren det hardeste jeg bare kunne, og ropte også: «DRA TIL HELVETE!» – og det mente jeg. Jeg så for meg Helvete mens jeg sa det. Jeg tror ingen noen gang har ment «dra til Helvete» så sterkt og bokstavelig.

Deretter spaserte jeg tilbake til klasserommet og begynte å tegne rektor. Min fiende, som møtet egentlig hadde handlet om, syntes tegningen min var kul. Vi var ikke fiender lenger etter dette.

Da jeg kom hjem den dagen var jeg ganske fortvilet. Jeg fortalte min far om hva som hadde skjedd, men han trodde ikke noe på meg. Jeg fortalte min mor om hva som hadde skjedd, men hun mente det måtte være en misforståelse. Hun ringte rektor, som fortalte henne at hennes datter manglet empati. For første gang i mitt liv hørte jeg min mor kjefte på noen.

Det ble selvsagt sendt inn klage til rektor og inspektøren, som også ble kopiert til sosiallæreren, kontaktlæreren og rådgiveren. Det ble aldri sendt noe svar.

Nå har jeg fortalt litt om opplegget og stemningen på Ungdomsskolen. Det var ikke verdens verste ungdomsskoler, og de andre ungdomsskolene jeg hadde hørt om var minst like lovløse. Det er skummelt å tenke på at det ikke finnes noen lover på ungdomsskoler og at man kan gjøre hva man vil mot hverandre uten at det får konsekvenser for noen andre enn de det blir gjort mot. Det verste med det hele er at det ikke finnes noen måter å unnslippe det på. Man kan bytte skole, men sannsynligvis vil det være like ille der. Alle  gå på skolen, og man har ikke noe valg. Hvis du blir valgt ut, er du nesten dødsdømt – for ingen vil beskytte deg. Jeg har ingen forslag til løsninger på denne situasjonen, for onde mennesker vil ikke lytte til løsninger.

 

De sjokkerte menneskene

image

Noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, er å snakke med en ny gruppe mennesker. Jeg må legge trykk på gruppe. alene hender det nemlig, hvis de er langt unna gruppene sine, at det er litt enklere.

Tidligere har jeg skrevet mye om hvor vanskelige mennesker er når de kommer sammen i grupper eller flokker og blir til Folk snarere enn individer, men nå tenker jeg hovedsakelig på hvor enkelt grupper lar seg sjokkere. dette var ekstra vanskelig før – da jeg hadde lite erfaring med å observere folk som snakket sammen i grupper, hva de sa og hva slags status man måtte ha for å få lov til å si de forskjellige tingene. Før trodde jeg nemlig at alt som ble sagt i en gruppe var tillatt fra alle medlemmene i gruppen, og dette førte til at jeg ofte tabbet meg ut og sjokkerte alle medlemmene i gruppen så mye at de rareste grimaser oppstod i ansiktene deres. Jeg har prøvd å lage en tegning av hvordan de så ut:

image

Ofte endte jeg opp med fryktelig dårlig samvittighet i tillegg til å føle meg skamfull og ydmyket. Etter slike episoder har jeg som regel holdt munnen lukket resten sv oppholdet i gruppen, og på grunn av dette har jeg stort sett holdt munnen lukket i absolutt alle grupper jeg noen gang har gått inn i. Jeg skal finne på noen eksempler med ting som er lov å gjøre hvis man har høy status, men ulovlig å gjøre hvis man ikke har høy status ennå:

humor er bare lov å bruke hvis man har høy status. Hvis man prøver seg på de samme type spakene (altså spøker man vet at gjengen skjønner) med litt lavere status, vil alle sammen late som om de ikke forstår vitsen og stirre dumt på deg. Når det samme kommer fra de høyere maktene derimot, er det påbudt at alle ler – også hvis vitsen kommer på et tidspunkt der det ikke passer seg å snakke.

Å snakke om seg selv. Dette er tillatt hvis man har høy status, for da synes alle det er interessant, hvis msn ikke har høy status vil man fremstå som oppmerksomhetssyk. Enten vil det du sier bli ignorert, eller så vil alle bli sjokkerte og fortelle alle om den normale tingen du gjorde som de syntes var unormal og bruke det som grunn til å hate deg selv om de elske alle andre som gjør den eksakt samme tingen.

Å fortelle om meningene sine er strengt forbudt. Uansett hva du mener, med mindre det er så tomme og åpenbare meninger at de ikke er noe vits i å si høyt, vil alle reagere kraftig på det du tenker. De vil skjære grimaser, se på hverandre og blokkere deg ut ved å stille seg i en tett sirkel som skjærer deg ut.

Nå skal jeg gå over til neste tema. Mennesker blir nemlig sjokkert over andre ting enn bare det som blir sagt av noen med lav status. De blir ekstra fort sjokkert hvis noe normalt blir sagt eller gjort av noen med en jobb. For eksempel noen som jobber i butikk, er vaktmester, lærer, lokaler eller annet som involverer at man ser mennesker noen  ganger. Hvis disse åpner munnen og sier noe annet enn bare det som står i yrkesmanuset, vil det alltid være publikum som blir sjokkert og gjerne krenket. Se for eksempel for deg at noen med et jobb – som er på jobben – gir deg et kompliment! Da ville sannsynligvis både du og den store venneflokken din ha gispet og bestilt av sjokk. Dere ville også fortalt dette til alle vennene deres som fikk se yrkespersonen, slik at de skulle passe seg så ikke yrkespersonen skulle finne på å være hyggelig mot dem også.

andre ting som er sjokkerende, er hvis noen informerer deg om noe du ikke visste fra før av. Det er faktisk mye mer provoserende enn når du blir fortalt noe du allerede vet, for når du blir fortalt noe du allerede vet kan du jo vise frem kunnskapen din. Blir du derimot informert om noe du ikke vet – spesielt hvis det betyr at det finnes noe du kan gjøre bedre enn du allerede gjør – oppstår den store krenkelsen. Personen som informerer deg vil nemlig fremstå som en bedreviter, og du får ingen mulighet til å skryter av kunnskapen din, ettersom den ikke finnes. dette får deg til å føle deg dum og sjokkert.

i svært små byer, blir mennesker også sjokkert dersom det kommer noen fra en annen by på besøk. Det kan være at de er der på grunn av naturen, på grunn av et oppdrag eller på grunn av en venn de skal besøke. Mange liker ikke at det kommer turister til byen deres, ettersom de vil at det skal være færrest mulig mennesker der på en gang. Folk liker å ha størst mulig plass – det ser man for eksempel på bussen. Apropos bussen, finnes det faktisk også noen få ting som sjokkerer et menneske som sjelden lar seg sjokkere av noe – nemlig meg. Dette skal jeg skrive mer om i neste innlegg.

 

 

Rampeguttene

Husker du rampeguttene? Jeg tror alle har vært utsatt for en, med mindre de var en selv. Ut fra min hukommelse kan jeg trekke minst én fra hver barnehage, hver skole og hver klasse. Han på Solsikken som stadig slo etter meg med spade, men som jeg var venn med for én dag. (Vi lagde en hule i sandkassen [barnehagen hadde ikke de teite steinene på bunnen av kassen som hindrer barna i å grave langt, så vi kunne grave oss til Kina] som vi gjemte oss i til vi ble hentet) Etter denne dagen var han like slem igjen. Så var det rampegutten på Lillås – som var litt eldre og dermed enda verre. Han kløp meg med neglene sine på do sånn at jeg begynte å blø, og likte å slå, klore og løpe etter folk bare for å være slem. Så var det rampegutten i klassen min på  Sentrum, som likte å bråke, velte ting og oppføre seg voldelig mot potensielle offer. På Lysheim var volden begynt å avta, og rampegutten holdt seg til å banne og velte pult. På ungdomsskolen hadde rampeguttene vokst ut av klasserommet og foretrakk å samle seg bak skolegården med rampeguttene i de andre klassene slik at de kunne stå å røyke og mumle stygge ord for seg selv.

Men, det er rampeguttene på barnehagen og barneskolen – for ikke å snakke om kulturskolen – som jeg husker aller best. Det var nemlig disse som likte vold. Jeg kan ikke huske at de så ofte ble snakket til, eller at jeg så ofte sladret. Som regel lurte de på hva jeg hadde gjort som hadde provosert frem disse voldelige handlingene. «Du må ikke provosere Erik, da går det nemlig slik!» og «Du må bare holde deg unna ham».

På kulturskolen var det til og med en gutt som helte Zalo i øyet mitt uten at tegnelæreren snakket til ham. Isteden snakket hun til meg.
zalo
(Her er det som skjedde)

Guttene lærte veldig tidlig at det de gjorde var greit, og at hvis de var slemme med noen, var det de de var slemme mot sin skyld. Vi hadde nemlig vært dumme og «terget dem», «sagt noe stygt» eller «ikke holdt seg unna dem».

Man tilbringer mesteparten av den våkne tiden sin i barnehagen og på skolen. Når man kommer hjem spiser man middag, ser på barne-TV og legger seg. Mesteparten av oppdragelsen foregår med andre ord ikke hjemme, og det blir de ansatte sin jobb å hindre dem i å bli onde monstre. Kort sagt; rampeguttene ble aldri irettesatt, fikk aldri noen oppdragelse og lærte aldri at det var galt å banke, slå og klype jentene.

Så vokste de opp utenpå (men ikke inni), og ble til voksne rampegutter. De voksne rampeguttene er like små i hodet sitt som da de var barn, men er sterkere, har større tiss og er i stand til å gjøre mer skade. Kjærestene deres er dumme som blir hos dem eller som ikke holdt seg unna dem i utgangspunktet, og de tilfeldige ofrene på fest eller på gaten er skyld i det selv på grunn av alkoholkonsum eller at de «sikkert gikk lettkledd». (Både sagt av de som har og de som ikke har kunnskap om kvinnen sitt antrekk)

Rampeguttene oppfører seg likt som før – det samme gjør tilskuerne. De voksne mannekroppene brukes, av den uutviklede rampegutthjernen inni, til å skade utvalgte piker. De rundt ignorerer ham og peker på henne. Jeg peker på de som jobbet på SFO, som aldri tenkte over at disse onde krekene kom til å bli voksne en dag.

Komparativ

De fleste samtaler jeg har vært vitne til de siste årene, har vært en konkurranse om hvem som er best til å gradbøye adjektiv. Konkurransens taper er den som må bytte tema for å finne en ny arena å konkurrere på.

Folk konkurrerer på alle mulige felt, både på gode og dårlige dager. På gode dager vil de være bedre, på dårlige dager vil de ha det verre. Sjelden gir de noen direkte respons – sjelden vil noen i samtalen føle seg hørt. Det er som å se to katter prøve å skrike høyere enn hverandre.

jeghardetverst

Noen ganger har jeg den lukkede munnen i samtaler som foregår i grupper. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg vet at ingen hører etter. Av og til kan jeg melde meg som den lyttende part. Den som gir tegn til å ha hørt hva noen har sagt og begynner å stille spørsmål for å få den snakkende til å utdype. Da vil straks alle de andre deltakerne feste blikkene sine på meg og begynne å konkurrere om min oppmerksomhet. Mye tyder derfor på at alle i samtalen ønsker å bli lyttet til og  vil ha oppmerksomhet.

Hvorfor kan ikke denne oppmerksomheten, som alle har lyst på, gå på rundgang? Hvorfor må alle skrike i kor uten at noen av dem blir hørt? Hvorfor må alle ha det bedre eller verre for at noen skal lukke munnen sin og lytte i et minutt? Var det ingen voksne som leste høyt for dem da de var små? Er det derfor de ikke er i stand til å høre etter?

En gang, i god tro, meldte jeg meg inn i et par bloggrupper på Facebook. Jeg så for meg at det var et sted folk delte interessante og mindre interessante blogginnlegg og at de andre ivrige bloggerne trykket innom, leste og ble inspirert. Kanskje skrev folk kommentarer til hverandre eller trykket på «like». For en tid tilbake kikket jeg innom for å dele noe jeg hadde publisert, og samtidig scrollet jeg nedover for å undersøke gruppen. Her oppdaget jeg at det svært ofte ble delt innlegg, men at ingen av innleggene fikk respons i gruppen. Ingen hadde trykket på «like» og ingen hadde skrevet i kommentarfeltene. Det var rett og slett ingen som var der for å lese, alle var der for å bli lest! Dermed konkluderte jeg med at å dele innlegget mitt i disse gruppene var meningsløst, ettersom det ikke var noen lesere der allikevel. Videre begynte begynte jeg å fundere over hvorfor så mange likevel delte og delte når de åpenbart ikke kan få noe ut av det uansett.

Tror folk at alle andre er interessert i dem, mens de ikke er interesserte i noen? Tror de at de er unike i den egenskap av å være narsissist?

For å gjøre det klart og tydelig: Folk bryr seg ikke mer om deg enn du bryr deg om dem. (Dette betyr ikke at folk bryr seg mer om deg hvis du er ett av få unntak som synes det er interessant å lytte til andre mennesker.)

Det er ingen vits i å dele ting for et publikum som man ikke også ville ha delt uten. Selv har jeg ikke sjekket statistikk på denne bloggen på svært lenge, og gikk lenge i den tro at ingen leste den. Jeg skrev likevel. Ikke for at folk skal ha noe spennende å lese, men bare for moroskyld.

Når du sitter i en gruppe og konkurrerer om å gradbøye bra og dårlig, tramper du på din egen verdighet. Du tramper på verdigheten din ved å sitte og dele ting fra livet ditt med et publikum som på ingen måte har fortjent denne informasjonen. Ingen av dem lytter til deg, ingen av dem bryr seg om deg, ingen av dem er verd din historie eller ditt stemmebånd. Det er ingen som hører etter. Du får deg selv til å se tåpelig ut ved å sitte der og dele og dele og dele. Hvis alle innså dette, ville de holdt kjeft. Så ville én person ha begynt å prate og alle ville ha hørt etter. Deretter ville en ny person snakket, og alle andre ville ha vært stille. Videre ville det utviklet seg interessante samtaler, der alle var verdige lyttere og talere, og behovet for å skrike og skråle ville ha dempet seg.

Det er også mulig å gi av seg selv og å få oppmerksomhet uten å fortelle noe som helst. Min strategi for å få oppmerksomhet i en gruppe med mennesker, har alltid vært å være den éne personen som hører etter og stiller spørsmål. Folk vil mer enn gjerne høre mine tanker så lenge tankene mine dreier seg om dem. På denne måten kan man få masse ekstra taletid uten forsøk på avbrytelser, og samtidig bli litt likt av noen.

Stalkere som vil pule

stalker

Jeg husker ikke historien nøyaktig, men den starter med en jente på Meny som fikk et kompliment av en eldre mannlig kollega. Hun ble, som de fleste andre normale piker, forferdet og bestemte seg for å ta opp dette med sjefen og få ham sparket, ettersom han åpenbart var pedofil. Hun var tross alt bare nitten år, og et hvert kompliment, selv av den mest uskyldige type, er selvsagt en klar indikasjon på pedofili hvis mottakeren av kommentaren er under 30 år. Jeg vet ikke hvordan historien gikk videre, om hun faktisk snakket med sjefen og om sjefen tok det seriøst.

Det første jeg skal gjøre i dette innlegget, er å dele opp i to kjønn. Deretter skal jeg dele det ene av de to kjønnene som får være med i dette innlegget – hunkjønnet – opp i minst to typer.

Jeg faller for tiden i kategorien jente (siden jeg er under 30 og fremstår som et hunkjønn for andre mennesker). Jeg faller litt mellom de to kategoriene jeg skal dele hunkjønnet opp i, som er disse:

1. Jenter som er vant til å få komplimenter til stadighet, har mange venninner av samme type og gjerne har hatt flere forhold med gutter.

2. Jenter som aldri har vært spesielt populære, har fått høre stygge ting om seg selv hele livet og sjelden har fått et kompliment – og i hvertfall ikke om utseendet.

Jeg faller mellom de to kategoriene fordi jeg var i kategori 1 fremtil jeg ble 13, hvor jeg begynte å få massevis av komplimenter om utseendet fra de fleste hankjønn over 18, som jeg mottok med glede. Selv de verste griser har jeg vært hyggelig og vennlig mot. Derfor befinner jeg meg i begge kategoriene, og jeg er ikke sikker på hvordan mennesker i min kategori vanligst oppfører seg, siden jeg ikke har undersøkt det.

En av mine gode venninner er i kategori to. En gang gikk hun forbi en mann som sa: «Du ser alltid så fin ut, du!» Den dagen følte hun seg fryktelig stygg, var lei seg og prøvde å bare snike seg gjennom korridoren uten å bli sett, og komplimentet reddet sannsynligvis dagen. Min venninne har en spennende og stilig klesstil og skiller seg ut fra mengden, så å peke ut henne til en mottager av et kompliment, er ikke en merkelig ting å gjøre. Tanken om at dette komplimentet egentlig betydde «skal vi pule?» falt henne ikke inn. Det bør det ikke heller.

Det går selvsagt an å bli for naiv, som meg, og ikke skjønne at noen mener «skal vi pule?» før de spør rett ut, ikke skjønne at «skal vi drikke kaffe?» betyr «date» eller at personen kommer til å ønske og gjøre det igjen. Men, jentene i kategori 1, er kanskje de mest innbilske personene jeg noen gang har møtt. Eller paranoide. Jeg vet ikke.

Jeg snakket en gang med en jente som syntes det var et kjempeproblem at noen hun hadde møtt på folkehøyskole hadde likt noen biler langt tilbake på instagramprofilen hennes. At han hadde kjedet seg og bladd gjennom instagramprofiler med spennende innhold (som hennes) og trykket «like» på det som han syntes var fint, falt henne ikke inn. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan hun tolket det, som om han var en stalker eller en mannsjåvinist som skulle vise dominans gjennom å vise henne at han hadde makt til å trykke på scrolleknappen, eller hva det var, men det startet en opphetet debatt der alle jentene på vennelisten var enige i at denne adferden var uakseptabel. Skulle hun blokkere ham, si ifra, ignorere? Hva var lurt å gjøre? Forresten vet jeg med nesten 100% sikkerhet at jeg har vært innom den samme profilen og likt gamle bilder, og jeg tror ikke det kom noen reaksjon på det. Jeg fremstår jo som et hunkjønn og bedre bekjent enn dette gamle bekjentskapet, og har dermed tillatelse.

Ærlig talt. Lukk profilen. Slett gamle bilder fra internett. Alt som ligger ute offentlig kan sees av andre. Både ekte og uekte stalkere og pedofile. Vil du ikke at en stalker eller pedofil skal se det, slett det!

Selv plages jeg ikke av stalkere med mindre de kommer inn i huset mitt eller ødelegger noe for meg. Før dette skjer, vil jeg heller kalle vedkomne en «fan». En ivrig fan som kanskje sender mange fanbrev.

Videre, som en beskjed til alle piker i kategori 1:

At noen er hyggelige mot deg, betyr ikke at de vil pule med deg. For alt du vet, synes de kanskje du er det styggeste du har sett, og ønsker bare å trøste deg. Du trenger å jekke ned selvtilliten din, for den fører åpenbart til paranoia eller innbilskhet fra din side. Hvis du trenger noen til å jekke ned selvtilliten din for deg, kan jeg godt gjøre det. Det er jeg nemlig flink til. Det er bare å ta kontakt med meg og si ifra om ditt behov. Når selvtilliten din er jekket ned, vil du kanskje begynne å glede deg over komplimenter igjen, eller slutte å være redd for at det står pedofile og stalkere på alle gatehjørner.

En annen sak, er at det mannlige kjønn også har mulighet til å se at en pike er pen selv om han ikke vil pule med henne .Akkurat som at jeg kan se at menn er pene. Jeg blir ikke seksuelt tiltrukket av menn jeg ikke har følelser for, så hvis jeg sier «du så bra ut i dag!», betyr det som regel at han hadde fine klær på seg og at jeg synes det gjør seg bra i gatebildet – jeg ønsker ikke at han skal ta av seg klærne eller legge seg klar i en seng og se på meg med et forførende blikk. Når jeg sier at du ser bra ut, betyr det heller ikke at jeg vil pule med deg, men jeg har som regel lov, ettersom jeg da bare blir en hyggelig venninne eller medkvinne som ikke fremstår som skummel. En ordentlig anerkjent jente, kan til og med si «wow! du var sannelig sexy i dag!» uten noen negativ respons.

Det tryggeste som mann over 30, er å aldri snakke til kvinner under 20. De bør overse dem, og om hun skulle snakke til ham, bør han svare uten å smile. Har hun på seg en fin kjole i dag, bør han verken se på den eller kommentere den, for han kan fort komme til å se på feil del av kjolen og bli oppfattet som en pervers stalkekis. Denne mannen bør heller ikke finne på å være hyggelig mot barn, verken pikebarn eller guttebarn. Hvis et barn løper inn i ham i butikken, bør han ikke ta imot barnet og si «ojsann! gikk det bra?», for da kan moren fort finne på å dra vekk barnet mens hun stirrer olmt på ham og alle i butikken tror han er en overgriper. Aller helst bør han løfte stokken sin og hytte mot barnet mens han skriker «kom deg vekk, møkkaunge!»

Jeg har aldri hatt så mye til overs for jentene i kategori 1. De er en gruppe hysteriske individer. Det vanligste ordet i deres vokabular er «æsj», og gjelder de aller fleste ting de ser eller hører om. De har blitt servert så mange komplimenter (gjerne ufortjent) i løpet av livet at de har bestemt seg for å velge selv hvem som får lov eller ikke får lov å komme med komplimenter, og ønsker at noen skal miste jobben fordi de befant seg i feil kategori. De hadde definitivt trengt mer tyn.

Kategori 2 er mer takknemlige, selvfølgelig med unntak der også. Tanken på at alle vil pule med dem har aldri falt dem inn, og derfor kan de høre et kompliment uten å forstille seg en sexscene med seg selv og giveren av komplimentet og basere reaksjonen sin på om de liker fantasien eller ikke.

Skjerp dere, perverse pikebarn! Ikke alle vil pule med dere, og om de vil det, trenger det ikke å være det de mener med komplimentet de gir deg. Vær takknemlig for at ikke alle  hater deg og skulle ønske du var død. Vær takknemlig for at ikke alle synes at du er stygg. Ikke oppfør deg som et barn uten oppdragelse. Man sier «takk» når noen er hyggelige mot en.

Mennesker og Folk

SONY DSC

Bussen er så full at vi må stå ikke bare i midtgangen, men også i trappen og foran setene. Den har ikke begynt å kjøre ennå, likevel er luften allerede varm og tappet for oksygen. Jeg puster fortere, og får øye på tre jenter på bakersterad. Innerst, inntil vinduet, er en tom stol. Ved siden av sitter en jente med brunt hår og snakker med venninnene sine. Hun bruker ikke det innerste setet til å plassere baggen sin en gang, hun bare sperrer for det for å øke mengden ståplasser. Jeg kikker på setet, jeg kikker på henne. Jeg rynker pannen. Hun fortsetter å okkupere.

Jeg må rekke t banen. Derfor løper jeg gjennom Oslo s, løper forbi skiltene, løper mot øst. Går med raske skritt ned rulletrappen helt til jeg kommer til et slags par. Siden de er et par er de nødt til å stå ved siden av hverandre, helt stille. De kan ikke gå, for da blir det vanskeligere å parre seg. Jeg løper helt til jeg når ryggene deres. Det er bare noen få sekunder igjen av trappeturen, det er ingen vits i å si ifra. De står helt stille. I bunnen av trappen blokkerer de veien en liten stund til før de langsomt, langsomt vandrer videre. Hvem er disse menneskene?

Hvem er de to jentene som er slanke, som dekker hele det tykke fortauet, som går sakte og veiver med armene mens de går så man må skape et skjold foran seg med hendene og brøyte seg inn mellom dem i løpefart for å ikke bli slått ned når man går forbi? Hvem er hun som stønner så høyt i mattetimer at hver gang jeg er nær ved å løse en oppgave faller jeg ut og må starte på nytt? Hvem er disse som står ved inngangen til bussen og prøver å dytte meg inn igjen når jeg er på vei ut? Eller disse som er bak meg, men likevel mener de bør gå ut først, som slår meg med store sekker hvis jeg prøver å komme meg ut i midtgangen? Eller disse som står, som står helt stille og blokkerer for døren når jeg skal ut, slik at døren lukkes og den kjører videre?

Er disse mennsesker, eller er de bare nok et eksempel på Folk?

Jeg ser dem for meg i store gensere, med bena spikkende ut av ermene, kravlene langs gresset som rare fugler, napper mark fra marken. Jeg ser dem for meg med tåpelige bursdagshatter og klovneklær. Hvem er dere? Hvorfor gjør dere sånn? Hvorfor er det så ufattelig mange av dere?

Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon igrimase.PNG det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.