Utenfor døren er havet. Ikke utsikten over sjø og landskap og duften av salt, men vann på alle kanter, stadig mindre lys og et uavklart antall uoppdagede havdyr. For hver gang jeg møter på en ny skapning, blir havet litt mer truende.
Det stemmer ikke alltid det de sier; ting blir ikke bestandig mindre skummelt bare man «kaster seg uti det». Noen ganger er det mye mer skremmende når man faktisk vet hvor farlige farene er og hvor skremmende disse dyrene med lykt foran er når man kommer for nærme.
Hos meg er de mest skremmende tingene også de tingene som er helt nødvendig for å klare seg som en respektabel person. Nå skal jeg fortelle om noen av dem:
Mennesker som kommer i flokk
Mennesker som kommer i flokk, er den skumleste typen mennesker som finnes. Dette har jeg allerede skrevet masse om, så jeg skal ikke gi det unødvendig mange linjer. Når mennesker flokker seg forandrer de personlighet. De slutter å late som de er hyggelige, slik de ikke tør annet enn å gjøre når de er alene med én person av gangen, men når de kommer mange sammen, viser de sinne sanne ansikter. De jager etter å komme seg til/beholde plassen sin på toppen av hierarkiet, gjerne på bekostning av alt annet. Det er vanskelig å klatre oppover dersom man starter på bunnen, ettersom de på toppen av hierarkiet bare snakker med andre med samme status, mens de på bunnen unngår å snakke med hverandre fordi de er redde for at dette skal hindre dem i å klatre oppover. Alle flokker har merkelige regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre, og det er et uoversiktlig system når det gjelder hvem som har lov til å gjøre og si hva. Mennesker som kommer i flokk, er ett av de verste rovdyrene på havbunnen – og er hovedgrunnen til å holde seg i trygge omgivelser.
Autoriteter
Autoriteter er skumle fordi det er disse som avslører feil. Frykten for autoriteter er sånn sett ikke egentlig en frykt for selve læreren eller sjefen, men frykten for mine egne feil – og for at de skal komme til syne. Dersom man bare har normale feil gjør det selvsagt ingenting, men dersom feilene stikker seg ut, blir de ydmykende fordi ingen kan sympatisere med slikt.
Morgenen
Morgenen er en tid på døgnet som finnes når det ikke skjer noe den dagen, men som ikke finnes dersom noe skal skje. Jeg er svært redd for å ikke rekke morgenen, og derfor får jeg ikke sove. Når jeg ikke har fått sove innen langt ut på natt, gir jeg altså opp og prøver å unngå å sovne fordi jeg vet at jeg ellers vil gå glipp av morgenen, men når morgenen begynner å nærme seg, slår hjernen seg av. Dermed forsvinner morgenen, og døgnet starter isteden med Dag eller Ettermiddag. Morgenen er noe som må rekkes for å kunne overleve, og når man aldri rekker morgenene, blir man dessverre ubrukelig som person. De gangene jeg rekker morgenene, fylles jeg med angst og redsel, og etter å ha vært gjennom en morgen blir jeg altså enda mer redd for morgener. Dette til tross for at morgenene ellers er en veldig hyggelig del av døgnet.
Det er fristende å bli et barn – men ikke et barn som går i barnehage. Barnehagen er nemlig den lille kulpen man befinner seg i som forberedelse på å bli kastet ut i havet, og kulpen er ikke trygg den heller. Her finnes nemlig også akkurat de samme grusomme dyrene som i havet, forskjellen er bare at man befinner seg på et veldig begrenset område og dermed ikke har mulighet til å flykte fra dem. Derfor vil jeg gjerne være et barn som har ferie og kan sitte sammen med kosedyrene sine hele dagen.
Hva var målet med dette innlegget? Jeg kommer ikke til å komme med noen visdomsord om hvordan overleve angsten for livet og hvordan sprenge grenser. Jeg har prøvd mange ganger, men aldri vunnet. Derfor kan jeg heller skrive om det på et senere tidspunkt, når jeg en gang – kanskje – vet hva det innebærer.
Doktor Daniel 