Gjengene

Så lenge jeg kan huske har jeg pleid å holde med de som er alene og ikke fikk være med i Gjengen. Jeg er usikker på om jeg noen gang direkte ble støtet ut, i hvertfall til å begynne med – til å begynne med syntes jeg lekene De Nye Barna utenfor steinermiljøet drev med var kjedelige, mekaniske og fantasiløse. Selv om jeg noen ganger prøvde, trakk jeg meg fort unna og fant ut at jeg fikk mer ut av dagen hvis vi var få nok til å kommunisere med hverandre. Altså helst ikke mer enn tre eller fire individer på én gang, for å hindre flokkmentalitet og dumskap.

De store gjengene kunne nesten ikke prate, det virket som om de manglet ord og utelukkende kunne holde seg i aktivitet ved å bruke det eneste de hadde: Armer og bein. De sparket en ball rundt på en bane og ropte og skrek primitive ord, kolliderte i hverandre fordi de var uoppmerksomme og skrek «GÅ UT AV BANEN» hver gang noen prøvde å komme seg over skolegården. De var for uoppmerksomme til å forstå at det ikke fantes en eneste gressflekk på hele skolegården hvor ikke en eller annen vennegjeng hadde laget en «bane» som man måtte pelle seg ut av, og hvis man ikke hadde innpass i noen gjeng, måtte man rett og slett pelle seg ut av hele skolegården og helst gå hjem hvis man ikke skulle få kjeft av medelever. (Men, det ville selvfølgelig gjøre at man fikk kjeft av lærere og foreldre, og de skrek enda høyere)

Helt frem til for bare noen få år siden, trodde jeg at de utstøtte automatisk var bedre mennesker enn de som jobbet sammen i gjenger for å fryse ut andre. Jeg tenkte at de som frøs ut andre nødvendigvis måtte være mindre sympatiske enn de som sto på utsiden, klare til å bli kjent med meg, begeistret over «ny jente i klassen» eller «snill person som endelig prater med meg».

Det er ikke rart at jeg tenkte sånn. I ren tro på at de som så sympatiske ut og gikk alene var bedre mennesker, kunne jeg finne på å velge dette individet når valget sto mellom å bli inkludert i den kule gjengen eller gå sin vei og henge med de som ingen ville være sammen med. Ved å velge de kule, vil jeg automatisk bli en person som ekskluderte andre, og da ville jeg ha fått dårlig samvittighet. Derfor valgte jeg alltid de ensomme. Men, hver gang skjedde det samme:

Siden jeg var den som aktivt valgte bort de andre, ble jeg en større og styggere ulv enn den som var frosset ut fra før av. Og, selvfølgelig, så snart min venn fikk en eller annen form for port inn til populariteten, ville den gripe muligheten og samtidig sørge for å ekskludere meg. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre, i hvert eneste tilfelle, var med andre ord å bytte plass med den utfrossede. Jeg fikk en billett inn i populariteten, men ga isteden billetten til den ene i klassen som ikke hadde.

Det er snakk om barn, men det er likevel noen grunnleggende mekanismer her som neppe gir seg av helt magiske grunner. Det er tross alt denne måten vi fra tidlig alder lærer oss å tenke på, og det er ingen grunn til å legge fra oss disse egenskapene etter hvert som vi blir eldre. Vi finner alltid gode grunner for at noen ikke «passer inn», ettersom det ikke finnes ett eneste feilfritt menneske på jorden. Det er bare forskjellig hvem vi velger å arrestere for feilene sine, og hvem vi velger å ignorere eller like feilene til. Noen kan si dumme ting som fører til at alle ler i fellesskap over det dumme utsagnet, mens hvis en annen hadde sagt nøyaktig det samme, ville folk ha satt kaffen i halsen og hvisket om det i mangfoldige år.

Det er lett å få sympati med de som står utenfor, men at noen står utenfor betyr ikke at de ikke ville gjort det samme om de hadde mulighet. Dersom de fikk innpass, dersom de ble godt likt, ville de jobbet med nebb og klør for å ødelegge tilværelsen for et annet stakkars individ – garantert! Den eneste grunnen til at de oppfører seg pent, er fordi de ikke har noe annet valg. De venter på at noen skal komme til dem og gi dem deres billett. De har lært meg, gjennom en god del år nå, at selv om folk ser snille ut, er de like onde som alle andre. Snille mennesker er bare mennesker som ikke har fått muligheten til å være slem ennå. Inne i hodet derimot, skraper de små skarpe hornene mot hodeskallen. Venter på en mulighet til å presse seg gjennom.

Reklame