Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon i det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Reklame