Søvn har vært et problem så lenge jeg kan huske. Jeg diskuterte saken med min far, og den har vært et problem så lenge han kan huske også. De fleste tenåringer kan være vanskelige å vekke om morgenen, men jeg tror at jeg er et spesielt tilfelle – dessuten burde det ha forbedret seg nå som jeg ikke er tretten år lenger.
Jeg har funnet ut at det tar en halvtime fra jeg gir uttrykk for å være våken til jeg faktisk er våken og har evnen til å tenke og ikke minst huske hva jeg har gjort senere. Alt jeg gjør den første halvtimen, kan jeg ikke stå inne for. Denne egenskapen blir forsterket i perioder hvor det skjer triste ting. Jo mer verden jobber mot meg, jo mer jobber hodet mot meg også. Det vil si at nå som alt ligger til rette for at jeg ikke får karakterer i de fleste fag, sørger hjernen min for å holde meg fanget slik at jeg ikke kommer meg av gårde om morgenen og dermed er garantert stryk.
Det er så mange negative ting som skjer på rekke og rad. Hver gang én ting har begynt å forbedre seg og jeg endelig klarer å komme meg av gårde igjen, kommer det en ny ting og ødelegger. Jeg tror hjernen min har gitt opp. Den tenker at jeg uansett ikke kommer til å få til noen ting, og at det ikke er noen vits i å vekke meg. Hvis ingen vekker meg i det hele tatt, kan jeg fint sove i et helt døgn i strekk. Jeg tror planen til hjernen min er å sove for all evighet istedenfor å konfronteres med nye idiotiske ting hver dag.
Av alt som har skjedd, og all smerten jeg har trosset hele tiden for å komme meg til skolen og bli der uansett hva som skjer i livet mitt, er det tåpelig at det er søvnen som skal holde meg tilbake fra å få et vitnemål. Jeg vet ikke om noen andre som har det problemet. Andre kan sove fire timer og våkne og komme seg på skolen tidsnok selv om de riktig nok er litt trøtte, men jeg får det ikke til uansett hvor mange timer jeg sover og uansett hvor tidlig jeg sovner. Det er ikke motivasjonen som er problemet. Det er ingen steder jeg liker bedre å være enn på skolen, og det er faktisk ikke mye jeg liker bedre enn å stå opp – når jeg får det til. Jeg elsker kaffekoppene om morgenen og å kle på meg klær og gjøre meg klar, og jeg vil mye heller være på skolen enn i sengen. Men, hver gang jeg våkner er det for sent. Jeg hører rykter om at min far eller bror har gjort utallige forsøk på å få meg opp og at de har brukt alle slags strategier, men jeg kan ikke huske noe av det.
Jeg vet ikke hva problemet er, men det jeg vet er at mennesker som meg ikke er konstruert for å lykkes i livsløpet som er lagt opp. Samfunnet ønsker ikke at sånne typer skal bestå skolen, drive med utdanning og få seg en jobb. Og hjernen min har skjønt det den også. Det er derfor den prøver å slå seg av.
Doktor Daniel 