Komparativ

De fleste samtaler jeg har vært vitne til de siste årene, har vært en konkurranse om hvem som er best til å gradbøye adjektiv. Konkurransens taper er den som må bytte tema for å finne en ny arena å konkurrere på.

Folk konkurrerer på alle mulige felt, både på gode og dårlige dager. På gode dager vil de være bedre, på dårlige dager vil de ha det verre. Sjelden gir de noen direkte respons – sjelden vil noen i samtalen føle seg hørt. Det er som å se to katter prøve å skrike høyere enn hverandre.

jeghardetverst

Noen ganger har jeg den lukkede munnen i samtaler som foregår i grupper. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg vet at ingen hører etter. Av og til kan jeg melde meg som den lyttende part. Den som gir tegn til å ha hørt hva noen har sagt og begynner å stille spørsmål for å få den snakkende til å utdype. Da vil straks alle de andre deltakerne feste blikkene sine på meg og begynne å konkurrere om min oppmerksomhet. Mye tyder derfor på at alle i samtalen ønsker å bli lyttet til og  vil ha oppmerksomhet.

Hvorfor kan ikke denne oppmerksomheten, som alle har lyst på, gå på rundgang? Hvorfor må alle skrike i kor uten at noen av dem blir hørt? Hvorfor må alle ha det bedre eller verre for at noen skal lukke munnen sin og lytte i et minutt? Var det ingen voksne som leste høyt for dem da de var små? Er det derfor de ikke er i stand til å høre etter?

En gang, i god tro, meldte jeg meg inn i et par bloggrupper på Facebook. Jeg så for meg at det var et sted folk delte interessante og mindre interessante blogginnlegg og at de andre ivrige bloggerne trykket innom, leste og ble inspirert. Kanskje skrev folk kommentarer til hverandre eller trykket på «like». For en tid tilbake kikket jeg innom for å dele noe jeg hadde publisert, og samtidig scrollet jeg nedover for å undersøke gruppen. Her oppdaget jeg at det svært ofte ble delt innlegg, men at ingen av innleggene fikk respons i gruppen. Ingen hadde trykket på «like» og ingen hadde skrevet i kommentarfeltene. Det var rett og slett ingen som var der for å lese, alle var der for å bli lest! Dermed konkluderte jeg med at å dele innlegget mitt i disse gruppene var meningsløst, ettersom det ikke var noen lesere der allikevel. Videre begynte begynte jeg å fundere over hvorfor så mange likevel delte og delte når de åpenbart ikke kan få noe ut av det uansett.

Tror folk at alle andre er interessert i dem, mens de ikke er interesserte i noen? Tror de at de er unike i den egenskap av å være narsissist?

For å gjøre det klart og tydelig: Folk bryr seg ikke mer om deg enn du bryr deg om dem. (Dette betyr ikke at folk bryr seg mer om deg hvis du er ett av få unntak som synes det er interessant å lytte til andre mennesker.)

Det er ingen vits i å dele ting for et publikum som man ikke også ville ha delt uten. Selv har jeg ikke sjekket statistikk på denne bloggen på svært lenge, og gikk lenge i den tro at ingen leste den. Jeg skrev likevel. Ikke for at folk skal ha noe spennende å lese, men bare for moroskyld.

Når du sitter i en gruppe og konkurrerer om å gradbøye bra og dårlig, tramper du på din egen verdighet. Du tramper på verdigheten din ved å sitte og dele ting fra livet ditt med et publikum som på ingen måte har fortjent denne informasjonen. Ingen av dem lytter til deg, ingen av dem bryr seg om deg, ingen av dem er verd din historie eller ditt stemmebånd. Det er ingen som hører etter. Du får deg selv til å se tåpelig ut ved å sitte der og dele og dele og dele. Hvis alle innså dette, ville de holdt kjeft. Så ville én person ha begynt å prate og alle ville ha hørt etter. Deretter ville en ny person snakket, og alle andre ville ha vært stille. Videre ville det utviklet seg interessante samtaler, der alle var verdige lyttere og talere, og behovet for å skrike og skråle ville ha dempet seg.

Det er også mulig å gi av seg selv og å få oppmerksomhet uten å fortelle noe som helst. Min strategi for å få oppmerksomhet i en gruppe med mennesker, har alltid vært å være den éne personen som hører etter og stiller spørsmål. Folk vil mer enn gjerne høre mine tanker så lenge tankene mine dreier seg om dem. På denne måten kan man få masse ekstra taletid uten forsøk på avbrytelser, og samtidig bli litt likt av noen.

Å høyra til

Det er viktig for menneske. Folk likar å høyra til ein plass, for då har dei ein grunn til å stå opp og til å leva. Dei kjennar at dei er sakna når dei ikkje er ute og går, og viss det er noko gale, så har dei ein plass der dei kan gå å drukna sorga. Anten det handlar om folk som seier oppmuntrande ord, høyrer på sinna musikk med deg, eller drikk seg drita med deg. Dei liggjer oppå kvarandre og gjev kvarandre kokkos. Dei høyrer til. Dei er menneske med sosiale behov, og hadde dei ikkje hatt alt dette som dei ser på som noko sjølvsagt, ville dei vorte miserable og kanskje følt seg forvirra. Dei ville ha vore einsamme heile tida, og dei ville etter kvart ha gløymt korleis taka kontakt med folk.

 

(No skal eg gå over til 2. person for å gjera det meir personleg)

 

Du hugsar ikkje lenger korleis du har ein naturleg kommunikasjon med folk. Du klarer ikkje snakka meir, av di du ikkje finn ein plass til orda dine, og av di ingen ventar på at du skal seia noko. Viss du seier noko er det heller ingen som høyrer kva du seier, og ofte tykkjer dei det du seier er dumt, rett og slett av di det er det einaste du har sagt. Av og til klarer du kanskje å få kontakt med nokon, du kjem til ein ny plass, kanskje, du tenkjer «her kan eg kanskje høyra til». Folk viser moderat interesse, og du kjennar eit håp om å få vera eit menneske. Sånt varer aldri lengje. Du har brått gjort noko gale, eller sagt noko gale – du veit ikkje kva, det einaste du veit, er at viss det hadde vore nokon andre som gjorde nett den same tingen, hadde ingen brydd seg – ja, kanskje dei til og med hadde sagt «så kult gjort». Ikkje når du gjer det. Då er det berre teit – du er ein ikkje-person. Finst ikkje noko solsystem for sånne folk. Dei fell berre lengre og lengre ut i ingenting. Snart kan du ikkje ein gong sjå folk. Tanken på folk byrjar å skremma deg. Du byrjar å dikta opp folk i staden, som du kan drikka ilag med og leika med og få klem og kos av. Som seier at det du gjer er stilig og kult. Men det vert ikkje det same. Kvar gong du snik deg med ein plass vil dei berre visa deg ondskap. Det er ikkje noko nåde der ute. Dei biter av deg hovudet med ein gong du tittar ut døra. Du vil aldri høyra til.

Image