Mennesker og Folk

SONY DSC

Bussen er så full at vi må stå ikke bare i midtgangen, men også i trappen og foran setene. Den har ikke begynt å kjøre ennå, likevel er luften allerede varm og tappet for oksygen. Jeg puster fortere, og får øye på tre jenter på bakersterad. Innerst, inntil vinduet, er en tom stol. Ved siden av sitter en jente med brunt hår og snakker med venninnene sine. Hun bruker ikke det innerste setet til å plassere baggen sin en gang, hun bare sperrer for det for å øke mengden ståplasser. Jeg kikker på setet, jeg kikker på henne. Jeg rynker pannen. Hun fortsetter å okkupere.

Jeg må rekke t banen. Derfor løper jeg gjennom Oslo s, løper forbi skiltene, løper mot øst. Går med raske skritt ned rulletrappen helt til jeg kommer til et slags par. Siden de er et par er de nødt til å stå ved siden av hverandre, helt stille. De kan ikke gå, for da blir det vanskeligere å parre seg. Jeg løper helt til jeg når ryggene deres. Det er bare noen få sekunder igjen av trappeturen, det er ingen vits i å si ifra. De står helt stille. I bunnen av trappen blokkerer de veien en liten stund til før de langsomt, langsomt vandrer videre. Hvem er disse menneskene?

Hvem er de to jentene som er slanke, som dekker hele det tykke fortauet, som går sakte og veiver med armene mens de går så man må skape et skjold foran seg med hendene og brøyte seg inn mellom dem i løpefart for å ikke bli slått ned når man går forbi? Hvem er hun som stønner så høyt i mattetimer at hver gang jeg er nær ved å løse en oppgave faller jeg ut og må starte på nytt? Hvem er disse som står ved inngangen til bussen og prøver å dytte meg inn igjen når jeg er på vei ut? Eller disse som er bak meg, men likevel mener de bør gå ut først, som slår meg med store sekker hvis jeg prøver å komme meg ut i midtgangen? Eller disse som står, som står helt stille og blokkerer for døren når jeg skal ut, slik at døren lukkes og den kjører videre?

Er disse mennsesker, eller er de bare nok et eksempel på Folk?

Jeg ser dem for meg i store gensere, med bena spikkende ut av ermene, kravlene langs gresset som rare fugler, napper mark fra marken. Jeg ser dem for meg med tåpelige bursdagshatter og klovneklær. Hvem er dere? Hvorfor gjør dere sånn? Hvorfor er det så ufattelig mange av dere?

Et land fritt for krøplinger

stoler

Vi har alle lenge lett etter en måte å sile ut ubrukelige mennesker på. Jeg snakker om disse mentalt forkrøplede menneskene som ikke viser den styrken en ekte arbeidsentusiast skal ha.

Det hjelper da ikke om en består alle prøver og oppgaver med glans om en ikke tåler en krise og velger å knekke? Disse menneskene som holder seg vekke fra skoletimene bare fordi deres foreldre har dødd, de har et år med angst eller går rundt med en diagnose på seg. Disse diagnostiserte menneskene er kanskje de verste av dem alle. Mennesker med ødelelagte hjerner som likevel får lov til å boltre seg fritt i den norske skole sammen med deg og meg, som om vi ikke snakket om sveklinger som aldri i verden bør slippes inn i noe utdanningssystem eller arbeidsmarked.

Det hjelper ikke om det bare er noen få år av livet ditt du har denne «knekken». En sterk, ekte person bør kunne gå dag inn og dag ut uten å la seg knekke av verken det ene eller det andre. Jeg vil utelukkende ha stålmennesker i vårt samfunn, mennesker som ingen diagnose, situasjon eller trussel kan ta knekken på. Mennesker som står like støtt dag inn og dag ut samme hva som skulle ramme dem. Disse som hadde kommet seg helskinnet ut gjennom de tøffeste kriger. Det er disse menneskene jeg ønsker å ha i samfunnet!

Disse andre skapningene, disse krøplingene som ikke tåler noen ting, skal vi endelig få silt ut. Nå kan de ikke lenger bruke tåpelige unnskyldninger som at de har fått 6 på alle prøver og alle oppgaver. Nå skal disse vekk! Da slipper vi disse fæle menneskene i samfunnet, vi slipper å ha dem som kollega. Hvem vil vel ha en kollega som lar seg knekke under noen som helst omstendigheter? Hosj, hosj!

Jeg er villig til å ofre samfunnsøkonomien for dette. Om over dobbelt så mange dropper ut av skolen og forhåpentligvis ikke får noen jobb, gjør det ingenting. Det viktigste for meg er å ikke møte dem på gaten.

Mobbing er bare en start. Mobbing er med på å trykke ned de svakeste. Når de er passelig nedtrykt, kan vi endelig sile dem ut av skolen ved hjelp av det nye fantastiske fraværssystemet.

Heil !

Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon igrimase.PNG det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Søvn

cropped-dsc05123-kopi-kopi-kopi.jpg

Søvn har vært et problem så lenge jeg kan huske. Jeg diskuterte saken med min far, og den har vært et problem så lenge han kan huske også. De fleste tenåringer kan være vanskelige å vekke om morgenen, men jeg tror at jeg er et spesielt tilfelle – dessuten burde det ha forbedret seg nå som jeg ikke er tretten år lenger.

Jeg har funnet ut at det tar en halvtime fra jeg gir uttrykk for å være våken til jeg faktisk er våken og har evnen til å tenke og ikke minst huske hva jeg har gjort senere. Alt jeg gjør den første halvtimen, kan jeg ikke stå inne for. Denne egenskapen blir forsterket i perioder hvor det skjer triste ting. Jo mer verden jobber mot meg, jo mer jobber hodet mot meg også. Det vil si at nå som alt ligger til rette for at jeg ikke får karakterer i de fleste fag, sørger hjernen min for å holde meg fanget slik at jeg ikke kommer meg av gårde om morgenen og dermed er garantert stryk.

Det er så mange negative ting som skjer på rekke og rad. Hver gang én ting har begynt å forbedre seg og jeg endelig klarer å komme meg av gårde igjen, kommer det en ny ting og ødelegger. Jeg tror hjernen min har gitt opp. Den tenker at jeg uansett ikke kommer til å få til noen ting, og at det ikke er noen vits i å vekke meg. Hvis ingen vekker meg i det hele tatt, kan jeg fint sove i et helt døgn i strekk. Jeg tror planen til hjernen min er å sove for all evighet istedenfor å konfronteres med nye idiotiske ting hver dag.

Av alt som har skjedd, og all smerten jeg har trosset hele tiden for å komme meg til skolen og bli der uansett hva som skjer i livet mitt, er det tåpelig at det er søvnen som skal holde meg tilbake fra å få et vitnemål. Jeg vet ikke om noen andre som har det problemet. Andre kan sove fire timer og våkne og komme seg på skolen tidsnok selv om de riktig nok er litt trøtte, men jeg får det ikke til uansett hvor mange timer jeg sover og uansett hvor tidlig jeg sovner. Det er ikke motivasjonen som er problemet. Det er ingen steder jeg liker bedre å være enn på skolen, og det er faktisk ikke mye jeg liker bedre enn å stå opp – når jeg får det til. Jeg elsker kaffekoppene om morgenen og å kle på meg klær og gjøre meg klar, og jeg vil mye heller være på skolen enn i sengen. Men, hver gang jeg våkner er det for sent. Jeg hører rykter om at min far eller bror har gjort utallige forsøk på å få meg opp og at de har brukt alle slags strategier, men jeg kan ikke huske noe av det.

Jeg vet ikke hva problemet er, men det jeg vet er at mennesker som meg ikke er konstruert for å lykkes i livsløpet som er lagt opp. Samfunnet ønsker ikke at sånne typer skal bestå skolen, drive med utdanning og få seg en jobb. Og hjernen min har skjønt det den også. Det er derfor den prøver å slå seg av.

Friheten i utestengelse

Det er lumpent å utestenge et annet menneske fra alt det sosiale. Ikke bare fordi man kan få dårlig selvtillit av å være den utvalgte person til å aldri få delta i opplevelser, men også fordi man – uten å ville det – hopper over et viktig steg i oppveksten. På det tidspunktet hvor skolekameratene utvikler sosial kompetanse, stopper man opp og får ikke lov til å lære seg de samme sosiale kodene som andre lærer seg. En eller flere av byggeklossene som er med på å forme et fungerende voksent menneske, forsvingråte.PNGner. Man kan risikere at hele tårnet raser og at man ikke fungerer som individ.

Jeg vet at jeg ville hatt det bedre hvis jeg fikk de samme byggeklossene som andre, hvis jeg lærte meg å sosialisere med andre mennesker slik at jeg kunne åpne munnen min oftere uten å bli sett rart på – eller føle at jeg blir sett rart på. Hvis å kommunisere med andre mennesker var en sak som falt helt naturlig for meg og antennene mine ikke bli så lange og forvokste at jeg fant tykke bøker med feil jeg har gjort blant andre mennesker hver eneste dag.  At jeg ikke var redd hver morgen og gruet meg til å dumme meg ut foran andre mennesker fordi jeg aldri vet hva som er rett og galt å gjøre og å si.

Men, hvis jeg skal lete krampeaktig etter konsekvenser jeg kan leve med, slik folk ofte gjør for å ikke føle at de har mistet mangfoldige år av livet sitt til ingenting, er det én ting som peker seg ut.

Tankene mine er frie og upåvirkede. Ingenting har tatt tak i tankene mine og formet dem etter normene. Noen ganger kan det være en svakhet, dersom tankene er destruktive og handler om hvordan jeg kan ødelegge for meg selv. Men, mye oftere er tankene ganske kule. Hvis jeg hadde hatt en horde av venner tidligere, ville jeg ikke hatt noe behov for å lage meg fantasiverdener å flykte inn i, og det er ikke sikkert jeg ville ha skrevet like interessante tekster. Hvis jeg var redd for å gjøre noe uforskammet, ville jeg følt bekymring og grubling da jeg begynte å falle for mennesker med samme kjønn som meg. Jeg slapp å komme ut av noe «skap», for siden alt jeg gjorde var galt uansett, var det ikke vits i å gjemme seg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, for det gjorde ingen forskjell.

Før kunne jeg finne på å kle meg i ekstreme klesdrakter og sminke meg på de mest pussige måter. Noen ganger fordi jeg syntes det var stilig, andre ganger for å sjekke reaksjonene. Jeg visste at det ikke ville bli positivt mottatt, men jeg visste også at jeg aldri ville bli positivt mottatt uansett hva jeg gjorde, dermed gjorde det heller ingen forskjell. Jeg kunne sminke store røde områder under øynene slik at jeg så kjempesyk ut, bare fordi jeg hadde stått på badet og eksperimentert om morgenen og ikke hadde noen grunn til å vaske det bort. Alle reagerte, men alle reagerte uansett. Bare jeg brukte et pannebånd en dag, kunne jeg få kallenavnet «skaut-jenta» i flere måneder etterpå. Jeg kunne like gjerne kommet på skolen i kyllingkostyme som å se helt normal ut. Det var ingenting som kunne gjøre meg normal samme hva jeg fant på.

Jeg ville gjerne byttet ut den frie tankegangen min med et liv uten all angsten og alt fraværet fra skolen. Jeg går i en hyggelig klasse som jeg liker, med lærere jeg liker og fag jeg synes er gøy, og det er ingen steder jeg trives bedre enn på skolen. Når jeg går ut av skolen kommer jeg til å angre på at jeg ikke brukte mer tid på mitt favorittsted som jeg aldri får tilbake. Men, det er innebygd i kroppen min at skolen er et farlig og skummelt sted, og alle sperrer som tenkes kan dukker opp hver eneste morgen for å hindre meg i å gjøre slike destruktive ting som skolegang. Jeg kunne godt tenke meg å ikke ha mistet kjæresten min fordi all usikkerheten på meg selv ga meg en adferd som var umulig for en partner å leve med. Men, det går ikke an å forandre fortiden. Jeg liker å innbille meg at den har gjort meg til en ekstremt fri sjel på noen områder. At jeg kan utfolde meg kunstnerisk helt uten restriksjoner. At jeg kan ta valg basert ene og alene på mine egne lyster, og at tankene mine aldri tar hensyn til om noe er en norm eller ikke. Derfor blir alle valgene mine ekte.

Jeg tror mange av de som har nådd langt og har vært utskudd før, har nådd såpass langt fordi de har fått friheten til å tenke utenom normene. De gjør akkurat det de har lyst til, og det er ingen normerte tanker som siler ut ønsker som ikke er normale. De kan trekke alt lengre enn andre fordi ingen kommer til å dømme dem mer enn de allerede gjør.

Den dagen han kjøpte kaffe til meg

De tok bare kontanter i kafeen. Jeg satt på venterommet og observerte en flott mann drikke fra et pappkrus med lokk. Kaffeabstinensene hadde lusket rundt i bakgrunnen lenge, og var nå i ferd med å tre frem til utsiden, frem fra mørket og inn i lys dag. Jeg spurte om de bare tok kontanter i kafeen, selv om jeg allerede visste svaret. Den intetanende godtroende mannen følte umiddelbart sympati med meg og forlot venterommet for å skaffe meg en kopp.

Så kom psykologen frem fra venterommet. Han var dobbeltbooket,og jeg, som hadde fast time, fikk selvsagt timen min, mens mannen måtte gå sin vei og vente noen timer. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg ville tenkt at det var typisk. Først kjøper jeg en kaffe til henne, og så stjeler hun psykologien min. Man får alltid straff for å være snill.

Jeg vet ikke hva han gikk til psykolog for, og jeg gikk dit av helt andre grunner da enn nå, men jeg har lært at det sjelden lønner seg å være snill. I begynnelsen tenker man ikke over det og fortsetter de snille aktivitetene, i troen på at det bare er uheldigheter og tilfeldigheter. Men etter hvert ser man et mønster. Godhet blir alltid straffet med ondskap. Jeg lurer på om det er noen der ute som ønsker at vi skal være slemme og bli belønnet med suksess. Hvis jeg skaffer meg mange millioner kroner og starter en ondskapsfull fabrikk hvor jeg sørger for at det blir mest mulig skader på miljø, mennesker og dyr, vil jeg sannsynligvis leve resten av livet mitt i luksus. Jeg bør sørge for dårlige arbeidsforhold. Folk vil si at jeg har jobbet hardt for suksessen og fortjener den, og jeg vil dø med et smil om munnen.

Noen ganger lærer vi oss at beskjedenhet og omtenksomhet er en dyd, men det stiller oss bare bakerst i køen. Vi ender opp med kjærester som går sin vei med en gang det er du som trenger trøst, venner som får deg til å reise hjem til dem for å beskytte dem mot edderkopper men lar deg sitte igjen på togstasjonen alene så de kan rekke en fest når du bestemmer deg for å gå på skinnene. Du ender opp med tilsynelatende hyggelige piker som bare ønsker å snylte deg for kaffe og stjele psykologtimen din. Du ender opp med å bli venn med de som ingen andre vil være venn med, bare for å stå igjen alene når vedkomne finner en port inn til Populæriteten.

Jeg skjønner godt hvorfor mange blir slemme. Etter å ha tømt seg for godhet i årevis uten noe påfyll, går man til sist tom, og den onde kjernen i mennesket er det eneste som er igjen. Det er med andre ord umulig å vri mer fuktighet ut av en knusktørr svamp, og hvis du prøver å tørke av talen med den kommer det barna forferdelige lyder ut.

I det siste har jeg ikke vært interessert i å strekke meg like langt for å tilfredsstille andre mennesker. Det eneste andre mennesker gjør er å forlate meg på togstasjoner og spille triste kjærlighetsballader om lykkelige par når jeg prøver å sitte på kafé. Hvis man gjør husarbeid i for store mengder får man bare kjeft når man en dag ikke orker. Hvis man er en pliktoppfyllende skoleelev stryker man bare i alle fag dersom noe tragisk skjer i livet ditt. Når man kommer tilbake får man bare beskjed om å gi opp.

Men, hvor mange lik må jeg tråkke over hvis jeg skal nå suksess en dag? Er det noen fasit på det?

Undervurdert musikk

De fleste veit ikkje kva musikk er. Det forstod ikkje eg heller før i haust, då ting byrja gå gjennom skalet og rett inn. Dei trur musikk er som luft, som alltid skal vere der og som du aldri tenkjer over. Dei ber meg høyre eit stykke musikk utan tanke for kva musikken gjer, som om de berre er å høyre han kjapt og gløyme han etterpå. Dei trur ikkje musikken går inn og forandrar noko. Dei trur ikkje musikken er farleg og kludrar til hovudet eg har jobba med heile dagen, heilt til noko musikk kom og øydela alt eg bygde opp.

Dei trur dei kan setje på all slags musikk på caféen eller på kjøpesenteret, at musikken berre er i bakgrunnen og ikkje penetrerer hovudet mitt og forstyrrar meg i alt eg gjer og tenkjer. Dei trur ikkje musikken er full i minne, fargar, krussedullar – dei trur musikken berre står der i hjørnet for seg sjølve og at eg går vidare som om ingenting har skjedd.

IMG_0751
Dei trur det er heilt greitt å spele Adele når eg skal setje meg ned og konsentrere meg om noko eller berre vente på toget. Som om det korkje er lyrikk eller melodiar med. Dei speler dei mest melankolske songane i universet i ein heilt nøytral setting, og det hjelper ikkje kor hardt eg har jobba med å halde tankane vekke frå det eg ikkje vil tenkje på, for musikken pressar seg inn og dyttar meg attende i mørkret. Dei trur at glade songar er lystige, at ikkje dei er eit minne om noko fint me hadde som aldri kjem attende, som berre flyg vidare utan meg.

For deg er ikkje musikk noko problem. Det finst ikkje noko vondt i deg som kjem busande med ein gong nokon speler musikk i moll, eller syng ei linje som treff for godt eller for lite godt. Du vert glad når du høyrer glade songar, for det du har mista vil du ikkje ha, og viss du vil ha det kan du få det med ein gong du ber om det. For deg er gode minne gode, du har kontroll over alt du hugsar. Du kan høyre på dei same songane du høyrde på før, for deg har dei ikkje forandra seg, for du er berre like glad.

Dei elskar triste songar, dei fyller opp byen med dei so eg ikkje lenger kan gå ut.

Ikke i bruk

SONY DSC
Eg vil heller gå til grava di og sørge der
gråte med familien din
og dele saknet med venene dine

hengje bilete på veggen åt oss, verta religiøs, tenkje «eg ser deg att»

eller at me sto på ei klippe og snubla og falt ned og vart knust, før du rakk å seie det du sa
eller at bussen ramla utfor ei kant morgonen før kvelden so du aldri fekk tenkt eller sagt det du sa

eg vil heller vere Den Daude Kjærasten enn Den Levande Eksen, Eksen er eit ekkelt namn på ei pike der du framleis er det kjæraste. Eg er ikke noko eks, eg er ein kjærast ikkje lenger i bruk

Det verste av alt var at du let meg gå igjen
etter drapet
heller enn å kvile i fred

De som går og de som blir

Jeg har lagt merke til at alt har en dominoeffekt. Til og med ting som ikke direkte påvirker hverandre eller har noe med hverandre å gjøre. Noen perioder er alle i klassen trette og orker ingenting og vil ikke jobbe, andre ganger er absolutt alle på hugget. Også mennesker som ikke kjenner hverandre eller ikke bor i samme by. I mitt nettverk har det sjelden vært stor sammenheng mellom de forskjellige individene, alle bor på forskjellig sted og kjenner hverandre ikke nevneverdig. Likevel begynte ballen å rulle etter det viktigste mennesket trakk seg og jeg lå igjen i skogen for å sulte ihjel. Alle visste hvor jeg var, men om de fant meg var det bare for å hilse. De kom når jeg ropte – i begynnelsen. Etter hvert ble jeg sår i halsen og orket ikke rope mer.
what_he_said_by_queenbeliar-d9ohnr8Etter ropene opphørte ble det helt stille. Det eneste som var igjen var mose, gjørme og våt snøaktig slaps som av og til rant ned fra trærne og blandet seg med bakken. Etter år med lojal henting og varming av mennesker i skog, føltes det helt bortkastet. Det er ikke de som trenger hjelp som hjelper, i hvertfall ikke vanligvis. Det er umulig å se på en person eller gjette seg til om det er lojalt eller ikke, hadde jeg kunne gjettet slike ting ville jeg aldri ha våget å stole på det vesenet som til sist makulerte meg og gjorde meg til restavfall. Jeg er ikke singel. En singel person kan okkuperes. Jeg er allerede okkupert, men ikke lenger i bruk. Akkurat som alt annet man kaster i restavfall. Jeg forstod fort at de fleste hadde samme mening og ikke ønsket å ta meg i bruk lenger. De kunne se at jeg var død, men tok seg ikke bryet med å finne ut hvor jeg lå begravet og legge en blomst der. I begynnelsen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at siden jeg tross alt var død, var det ikke rart at det var så stille. Men, med noen få prosent bredere perspektiv enn da, og om jeg prøver å snu sitausjonen, virker det ikke like rettferdig lenger. Av erfaring vet jeg at jeg aldri ville latt noen dø på den måten.

Nå har jeg kuttet båndene. Det blir som å ha en haug med redningsbåter i båten som ikke kan flyte. De er bare til pynt, men har absolutt ingen funksjon når man trenger dem annet enn å bekrefte oppfatningen av å være borte og å ha mistet all verdi. Det kommer til å skje igjen, men jeg skal i hvertfall ikke gjøre noe for at det skal skje. Jeg har kvittet meg med med alt sammen, livbåtene kan like gjerne synke med det samme og aldri noen gang taes opp igjen. Da blir det bedre plass til andre.

Trangen til å åpne seg (selv om jeg gjør det her nå) er der ikke lenger. Jeg trenger ikke snakke med noen om det, i hvertfall ikke legge følelser i det når jeg gjør det. Det tok noen måneder å lære at det ikke finnes noen å snakke med, ikke egentlig, at det bare var jeg som kunne snakkes med og ikke omvendt. Kanskje har jeg lært noen nye triks for å ikke gå i slike feller igjen, og det kommer jeg til å være glad for i neste krise.