Den mobbefrie skolen

I dag skal jeg skrive litt dritt om den første barneskolen jeg gikk på: Sentrum. Jeg vet selvfølgelig ikke hvordan det er der i dag, eller hvem som jobber der. Forhåpentligvis har alle de som jobbet der mens jeg var elev gått av med pensjon, og mange nye superhelter har trått til og forandret hele skolens måte å ta tak i problemer på. Men, for å være helt ærlig så tviler jeg sterkt. Det skal mye til for å forandre et så stort miljø. Nå snakker jeg ikke om det miljøet som forsvinner hver gang en ekstra vanskelig klasse begynner på ungdomsskolen, men det miljøet på arbeidsplassen. Miljøet for å bygge fasader og gjemme ting under teppet.

Det jeg har tenkt mest på, er hvor udugelige de voksne var. Ikke bare som gruppe, men også som enkeltindivider. Det skremmer meg fordi min skole umulig kan ha vært alene, og slike mennesker omgåes barn på nåværende tidspunkt – overalt!

Jeg skal gå dypere etter at jeg har tatt for meg et typisk eksempel fra min egen skolegård, som gjorde meg lei meg da, og sint nå.

På barneskolen valgte jeg å være ensom. Store mengder med mennesker som kommuniserte i flokk skremte meg fordi de var uoversiktlige, upersonlige og, når man kom til kjernen, ufattelig slemme – slik som mennesker i flokk alltid er. Jeg foretrakk å være sammen med én eller to personer av gangen. Personer man kunne bli kjent med og forholde seg til over tid, altså individer istedenfor masser av barn. Jeg hadde to venninner mesteparten av tiden på  Sentrum, men som alle andre – når de får billett inn i Fellesskapet – forsvant de til slutt. Hjertet mitt var i tusen knas. Den eneste tryggheten på skolen var borte, og det eneste som var igjen var mil med svart asfalt, sølepytter, mennesker som sparket baller gjennom luften så det var umulig å gå trygt, og voksne som hadde inspeksjon i friminuttet. De voksne som hadde inspeksjon var forresten så dysfuksjonelle at jeg kunne ha skrevet en hel bok om det. (Men, for å forklare kort: Hvis de så noen angripe noen andre, ville de ikke gjøre en dritt. Hvis man kom opp til dem og ba om hjelp fordi noen var etter deg og ønsket å påføre deg vold, sa de med likegyldig røst «snakk med kontaktlærern din» eller «si fra hvis han gjør det én gang til». Det var med andre ord null problem å banke opp noen i den skolegården.)

Friminuttene, som jeg alltid gruet meg til, besto av hvileløs vandring rundt i skolegården og ensomme tanker om håpløshet og min manglende plass i verden. En dag, like sjelden som når du flyter rundt i verdensrommet og kommer til en ny planet, var det plutselig en stemme som snakket til meg. Å høre noen andres stemme tente et lite håp i meg. Det var kontaktlæreren til de to jentene som knuste hjertet mitt. Her er hva hun sa:

image

Hun hadde sett at jeg var ensom. Blant alle de millioner av personer på skolen som ikke hadde lagt merke til at jeg var der bortsett fra når jeg gikk i veien eller hadde på meg noe stygt, var det noen, en voksen, som hadde sett meg. Som vanlig hadde stemmen dødd bort i halsen min fordi jeg nesten aldri snakket, så jeg måtte kremte lenge før jeg klarte å svare.
image
Barn har ikke det samme vokabularet som voksne. De sier det slik de ser det og slik de føler det. Det er ikke så lett for et barn å kunne si: «Vet du, Frøken Lærer, det er et godt spørsmål! Vi kom nok litt skjevt ut, jeg og min klasse. Jeg synes de er litt skumle, og siden jeg har trukket meg unna dem, tror de nok at jeg ikke liker dem, så de er ikke lenger så hyggelige mot meg. Ofte føler jeg meg hatet og utstøtt, men det kan godt være det bare er en følelse! De er sikkert gode på innsiden, disse barna. De er jo bare barn tross alt, eller hva Lærer? Høhøhø!»

Derfor bør en hver som forholder seg til barn være i stand til å tenke. Å tenke er helt nødvendig for å forstå hva barnet egentlig sier, og for å se hva som egentlig skjer. Man trenger ikke en gang å være særlig smart. Man trenger ikke tenke forferdelig avanserte tanker heller. Man må bare være i stand til å bruke hjernen bittelitt mer enn når man ser passivt på TV. Dessverre klarte ikke denne damen dette.
image

Med sin rasende skjennepreken om hvordan jeg var den slemme og de 29 andre elevene i klassen min var noen stakkars, uskyldige ofre for min ondskap, sørget hun for å knuse det siste jeg hadde av håp om å bli sett eller hørt. Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av hjertet mitt som forsvinner, lyset som slukkes og vissheten om at jeg er helt alene på planeten.

Som de aller fleste andre ansatte på Sentrum, var hun totalt uinteressert i historien. Hun kunne ikke vite noe om hva som lå bak, og sannheten kunne ha vært langt verre enn den var. Fra utsiden kunne hun ikke vite noe som helst om forholdet mellom meg og resten av klassen, og for alt hun visste, kunne det jeg sa til og med vært sant. Barn er i stand til å hate andre barn. Det er ingen umulighet. Og om det så ikke var sant, så var det sant at jeg følte det sånn. I sannhet kjeftet hun på meg for at jeg ikke tenkte som en voksen og så ting utenfra. Dette er en umulighet, så det hun virkelig, virkelig var sint for, var at jeg betrodde meg til henne. Og da burde hun ikke ha spurt!

Hun var på ingen måte alene om denne totale mangelen for forståelse og interesse for barn. De krydde av lærere som bestandig tok flertallets parti og lot de utstøtte råtne vekk samtidig som de gjorde det de kunne for å få prosessen med å råtne til å gå raskere. Akkurat som barna, trampet de på alle som lå nede. Senere har jeg fått høre historiene til barn som ble mobbet på den skolen. Skolen ville aldri gjøre noe med selve mobbingen, men tok heller kontakt med barnevernet og prøvde å legge skylden over på foreldrene for at barnet hadde det vondt. For barn som blir mobbet, er foreldrene det eneste trygge de har. Skolen var så opptatt av å ikke bli stemplet som en mobbeskole, at de heller ville ta fra barn det eneste trygge de hadde igjen enn å gjøre noe med problemet sitt. Når jeg skulle bytte skole i 6. klasse, ble jeg avvist av flere skoler fordi de allerede hadde så mange flyktninger fra Sentrum der at de ikke følte de kunne ta inn flere i frykt for at miljøet fra Sentrum skulle spre seg til deres skoler.

Det er en annen scene, denne gangen fra SFO, som jeg tenker mye på. De timene etter skolen hvor jeg fremdeles var fanget på skolens område og ikke kunne dra hjem, pleide jeg å søke ly bak et tre. Der satt jeg alle timene og ventet på å bli hentet. Jeg stirret hele tiden på porten for å se om jeg ikke ble hentet snart så jeg skulle slippe å sitte alene og tenke på at jeg ikke hadde noen venner. Én dag var jeg ekstra lei meg og sliten og ønsket meg en fridag fra gråting bak treet. Én dag fri fra å føle seg alene og utsatt, for jeg var sliten av å ha det slik hver dag, og jeg orket ikke mer. Det var rett og slett tortur å sitte bak treet med alle de vonde tankene. Derfor måtte jeg komme meg hjem, og siden jeg var så liten, var det bare én måte å slippe fri fra skolens område på – meldeboken.
meldinghjemmefra
SFO-damen som så denne meldingen kunne selvfølgelig se at håndskriften ikke tilhørte en voksen, og det var åpenbart hva som hadde skjedd. Hun hadde også hatt inspeksjon mange ganger, så hun kan ikke ha unnlatt å legge merke til at jeg alltid satt alene bak et tre og at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Situasjonen var åpenbar. Hun hadde mulighet til å sette seg sammen med meg, se meg og forstå meg. Hun hadde en unik mulighet til å gjøre ett eller annet godt.
13620305_10154175341262279_1747712620398137229_n
Deretter hentet hun sine kolleger slik at de også kunne være med å kjefte på meg, siden det sikkert var litt skummelt å kjefte på en 9 år gammel jente helt alene. Hun ringte hjem for å sørge for at det ikke skulle føles trygt der heller. Da jeg kom hjem den dagen var det ikke den lettelsen det pleide å være, for der var også raseriet enormt. Alle de voksne følte seg personlig krenket over at jeg hadde prøvd å lure dem.

For meg er det åpenbart hvem mange av de ansatte på skoler var da de var små. Sannsynligvis var de ikke bare populære blant klassekameratene sine, men de var sikkert de ivrigste til å trampe på og ødelegge de som ikke passet inn. Det er nesten så jeg lurer på om de begynte å jobbe på skoler for å hjelpe populære og mobbere til å slippe unna med ting, samt bidra til å knekke ofrene deres så fullstendig at de tar livet av seg før de blir gamle nok til å sette ord på hva som har skjedd. Mye av det (som for eksempel å ta kontakt med barnevernet med én gang de blir beskyldt for mobbing) er så utspekulert at det umulig kan være snakk om menneskelig svikt.

Hvis du skal jobbe med barn, vær så snill og prøv og sette deg inn i hvordan barn fungerer. Tenk over hvor hjelpeløs man er som liten, når man ikke har det samme språket som det du har og dermed ikke mulighet til å forklare seg eller forsvare seg hvis det er noe du har misforstått og som fører til at du får lyst til å ødelegge barnet som hevn. Prøv å se hvem det er som gjør ting. Et ensomt barn som aldri er sammen med de andre barna og alltid ser lei seg ut, vil kanskje si noe en voksen ikke ville ha sagt, eller på en eller annen måte prøve å rope på hjelp. Du må være i stand til å lese mellom linjene. Du kan redde noens liv, eller du kan være med å begrave håpet for godt. På Sentrum foretrakk de som regel det siste.

Rampeguttene

Husker du rampeguttene? Jeg tror alle har vært utsatt for en, med mindre de var en selv. Ut fra min hukommelse kan jeg trekke minst én fra hver barnehage, hver skole og hver klasse. Han på Solsikken som stadig slo etter meg med spade, men som jeg var venn med for én dag. (Vi lagde en hule i sandkassen [barnehagen hadde ikke de teite steinene på bunnen av kassen som hindrer barna i å grave langt, så vi kunne grave oss til Kina] som vi gjemte oss i til vi ble hentet) Etter denne dagen var han like slem igjen. Så var det rampegutten på Lillås – som var litt eldre og dermed enda verre. Han kløp meg med neglene sine på do sånn at jeg begynte å blø, og likte å slå, klore og løpe etter folk bare for å være slem. Så var det rampegutten i klassen min på  Sentrum, som likte å bråke, velte ting og oppføre seg voldelig mot potensielle offer. På Lysheim var volden begynt å avta, og rampegutten holdt seg til å banne og velte pult. På ungdomsskolen hadde rampeguttene vokst ut av klasserommet og foretrakk å samle seg bak skolegården med rampeguttene i de andre klassene slik at de kunne stå å røyke og mumle stygge ord for seg selv.

Men, det er rampeguttene på barnehagen og barneskolen – for ikke å snakke om kulturskolen – som jeg husker aller best. Det var nemlig disse som likte vold. Jeg kan ikke huske at de så ofte ble snakket til, eller at jeg så ofte sladret. Som regel lurte de på hva jeg hadde gjort som hadde provosert frem disse voldelige handlingene. «Du må ikke provosere Erik, da går det nemlig slik!» og «Du må bare holde deg unna ham».

På kulturskolen var det til og med en gutt som helte Zalo i øyet mitt uten at tegnelæreren snakket til ham. Isteden snakket hun til meg.
zalo
(Her er det som skjedde)

Guttene lærte veldig tidlig at det de gjorde var greit, og at hvis de var slemme med noen, var det de de var slemme mot sin skyld. Vi hadde nemlig vært dumme og «terget dem», «sagt noe stygt» eller «ikke holdt seg unna dem».

Man tilbringer mesteparten av den våkne tiden sin i barnehagen og på skolen. Når man kommer hjem spiser man middag, ser på barne-TV og legger seg. Mesteparten av oppdragelsen foregår med andre ord ikke hjemme, og det blir de ansatte sin jobb å hindre dem i å bli onde monstre. Kort sagt; rampeguttene ble aldri irettesatt, fikk aldri noen oppdragelse og lærte aldri at det var galt å banke, slå og klype jentene.

Så vokste de opp utenpå (men ikke inni), og ble til voksne rampegutter. De voksne rampeguttene er like små i hodet sitt som da de var barn, men er sterkere, har større tiss og er i stand til å gjøre mer skade. Kjærestene deres er dumme som blir hos dem eller som ikke holdt seg unna dem i utgangspunktet, og de tilfeldige ofrene på fest eller på gaten er skyld i det selv på grunn av alkoholkonsum eller at de «sikkert gikk lettkledd». (Både sagt av de som har og de som ikke har kunnskap om kvinnen sitt antrekk)

Rampeguttene oppfører seg likt som før – det samme gjør tilskuerne. De voksne mannekroppene brukes, av den uutviklede rampegutthjernen inni, til å skade utvalgte piker. De rundt ignorerer ham og peker på henne. Jeg peker på de som jobbet på SFO, som aldri tenkte over at disse onde krekene kom til å bli voksne en dag.

Komparativ

De fleste samtaler jeg har vært vitne til de siste årene, har vært en konkurranse om hvem som er best til å gradbøye adjektiv. Konkurransens taper er den som må bytte tema for å finne en ny arena å konkurrere på.

Folk konkurrerer på alle mulige felt, både på gode og dårlige dager. På gode dager vil de være bedre, på dårlige dager vil de ha det verre. Sjelden gir de noen direkte respons – sjelden vil noen i samtalen føle seg hørt. Det er som å se to katter prøve å skrike høyere enn hverandre.

jeghardetverst

Noen ganger har jeg den lukkede munnen i samtaler som foregår i grupper. Ikke nødvendigvis fordi jeg er sjenert eller fordi jeg ikke har noe å si, men fordi jeg vet at ingen hører etter. Av og til kan jeg melde meg som den lyttende part. Den som gir tegn til å ha hørt hva noen har sagt og begynner å stille spørsmål for å få den snakkende til å utdype. Da vil straks alle de andre deltakerne feste blikkene sine på meg og begynne å konkurrere om min oppmerksomhet. Mye tyder derfor på at alle i samtalen ønsker å bli lyttet til og  vil ha oppmerksomhet.

Hvorfor kan ikke denne oppmerksomheten, som alle har lyst på, gå på rundgang? Hvorfor må alle skrike i kor uten at noen av dem blir hørt? Hvorfor må alle ha det bedre eller verre for at noen skal lukke munnen sin og lytte i et minutt? Var det ingen voksne som leste høyt for dem da de var små? Er det derfor de ikke er i stand til å høre etter?

En gang, i god tro, meldte jeg meg inn i et par bloggrupper på Facebook. Jeg så for meg at det var et sted folk delte interessante og mindre interessante blogginnlegg og at de andre ivrige bloggerne trykket innom, leste og ble inspirert. Kanskje skrev folk kommentarer til hverandre eller trykket på «like». For en tid tilbake kikket jeg innom for å dele noe jeg hadde publisert, og samtidig scrollet jeg nedover for å undersøke gruppen. Her oppdaget jeg at det svært ofte ble delt innlegg, men at ingen av innleggene fikk respons i gruppen. Ingen hadde trykket på «like» og ingen hadde skrevet i kommentarfeltene. Det var rett og slett ingen som var der for å lese, alle var der for å bli lest! Dermed konkluderte jeg med at å dele innlegget mitt i disse gruppene var meningsløst, ettersom det ikke var noen lesere der allikevel. Videre begynte begynte jeg å fundere over hvorfor så mange likevel delte og delte når de åpenbart ikke kan få noe ut av det uansett.

Tror folk at alle andre er interessert i dem, mens de ikke er interesserte i noen? Tror de at de er unike i den egenskap av å være narsissist?

For å gjøre det klart og tydelig: Folk bryr seg ikke mer om deg enn du bryr deg om dem. (Dette betyr ikke at folk bryr seg mer om deg hvis du er ett av få unntak som synes det er interessant å lytte til andre mennesker.)

Det er ingen vits i å dele ting for et publikum som man ikke også ville ha delt uten. Selv har jeg ikke sjekket statistikk på denne bloggen på svært lenge, og gikk lenge i den tro at ingen leste den. Jeg skrev likevel. Ikke for at folk skal ha noe spennende å lese, men bare for moroskyld.

Når du sitter i en gruppe og konkurrerer om å gradbøye bra og dårlig, tramper du på din egen verdighet. Du tramper på verdigheten din ved å sitte og dele ting fra livet ditt med et publikum som på ingen måte har fortjent denne informasjonen. Ingen av dem lytter til deg, ingen av dem bryr seg om deg, ingen av dem er verd din historie eller ditt stemmebånd. Det er ingen som hører etter. Du får deg selv til å se tåpelig ut ved å sitte der og dele og dele og dele. Hvis alle innså dette, ville de holdt kjeft. Så ville én person ha begynt å prate og alle ville ha hørt etter. Deretter ville en ny person snakket, og alle andre ville ha vært stille. Videre ville det utviklet seg interessante samtaler, der alle var verdige lyttere og talere, og behovet for å skrike og skråle ville ha dempet seg.

Det er også mulig å gi av seg selv og å få oppmerksomhet uten å fortelle noe som helst. Min strategi for å få oppmerksomhet i en gruppe med mennesker, har alltid vært å være den éne personen som hører etter og stiller spørsmål. Folk vil mer enn gjerne høre mine tanker så lenge tankene mine dreier seg om dem. På denne måten kan man få masse ekstra taletid uten forsøk på avbrytelser, og samtidig bli litt likt av noen.

Gjengene

Så lenge jeg kan huske har jeg pleid å holde med de som er alene og ikke fikk være med i Gjengen. Jeg er usikker på om jeg noen gang direkte ble støtet ut, i hvertfall til å begynne med – til å begynne med syntes jeg lekene De Nye Barna utenfor steinermiljøet drev med var kjedelige, mekaniske og fantasiløse. Selv om jeg noen ganger prøvde, trakk jeg meg fort unna og fant ut at jeg fikk mer ut av dagen hvis vi var få nok til å kommunisere med hverandre. Altså helst ikke mer enn tre eller fire individer på én gang, for å hindre flokkmentalitet og dumskap.

De store gjengene kunne nesten ikke prate, det virket som om de manglet ord og utelukkende kunne holde seg i aktivitet ved å bruke det eneste de hadde: Armer og bein. De sparket en ball rundt på en bane og ropte og skrek primitive ord, kolliderte i hverandre fordi de var uoppmerksomme og skrek «GÅ UT AV BANEN» hver gang noen prøvde å komme seg over skolegården. De var for uoppmerksomme til å forstå at det ikke fantes en eneste gressflekk på hele skolegården hvor ikke en eller annen vennegjeng hadde laget en «bane» som man måtte pelle seg ut av, og hvis man ikke hadde innpass i noen gjeng, måtte man rett og slett pelle seg ut av hele skolegården og helst gå hjem hvis man ikke skulle få kjeft av medelever. (Men, det ville selvfølgelig gjøre at man fikk kjeft av lærere og foreldre, og de skrek enda høyere)

måker
Helt frem til for bare noen få år siden, trodde jeg at de utstøtte automatisk var bedre mennesker enn de som jobbet sammen i gjenger for å fryse ut andre. Jeg tenkte at de som frøs ut andre nødvendigvis måtte være mindre sympatiske enn de som sto på utsiden, klare til å bli kjent med meg, begeistret over «ny jente i klassen» eller «snill person som endelig prater med meg».

Det er ikke rart at jeg tenkte sånn. I ren tro på at de som så sympatiske ut og gikk alene var bedre mennesker, kunne jeg finne på å velge dette individet når valget sto mellom å bli inkludert i den kule gjengen eller gå sin vei og henge med de som ingen ville være sammen med. Ved å velge de kule, vil jeg automatisk bli en person som ekskluderte andre, og da ville jeg ha fått dårlig samvittighet. Derfor valgte jeg alltid de ensomme. Men, hver gang skjedde det samme:

Siden jeg var den som aktivt valgte bort de andre, ble jeg en større og styggere ulv enn den som var frosset ut fra før av. Og, selvfølgelig, så snart min venn fikk en eller annen form for port inn til populariteten, ville den gripe muligheten og samtidig sørge for å ekskludere meg. Det jeg til slutt endte opp med å gjøre, i hvert eneste tilfelle, var med andre ord å bytte plass med den utfrossede. Jeg fikk en billett inn i populariteten, men ga isteden billetten til den ene i klassen som ikke hadde.

Det er snakk om barn, men det er likevel noen grunnleggende mekanismer her som neppe gir seg av helt magiske grunner. Det er tross alt denne måten vi fra tidlig alder lærer oss å tenke på, og det er ingen grunn til å legge fra oss disse egenskapene etter hvert som vi blir eldre. Vi finner alltid gode grunner for at noen ikke «passer inn», ettersom det ikke finnes ett eneste feilfritt menneske på jorden. Det er bare forskjellig hvem vi velger å arrestere for feilene sine, og hvem vi velger å ignorere eller like feilene til. Noen kan si dumme ting som fører til at alle ler i fellesskap over det dumme utsagnet, mens hvis en annen hadde sagt nøyaktig det samme, ville folk ha satt kaffen i halsen og hvisket om det i mangfoldige år.

Det er lett å få sympati med de som står utenfor, men at noen står utenfor betyr ikke at de ikke ville gjort det samme om de hadde mulighet. Dersom de fikk innpass, dersom de ble godt likt, ville de jobbet med nebb og klør for å ødelegge tilværelsen for et annet stakkars individ – garantert! Den eneste grunnen til at de oppfører seg pent, er fordi de ikke har noe annet valg. De venter på at noen skal komme til dem og gi dem deres billett. De har lært meg, gjennom en god del år nå, at selv om folk ser snille ut, er de like onde som alle andre. Snille mennesker er bare mennesker som ikke har fått muligheten til å være slem ennå. Inne i hodet derimot, skraper de små skarpe hornene mot hodeskallen. Venter på en mulighet til å presse seg gjennom.

Privatist-året

Det siste året har jeg ikke følt at jeg «er meg selv». For mennesker som har tenkt mye rundt temaet «seg selv», kan slike utsagn virke meningsløse. Man er jo alltid seg selv. Seg selv er ikke noe man er født med og som man kan miste eller få tilbake, men noe man skaper hver eneste dag. Det er ikke den følelsen jeg sikter til, tapet av min egen essens – snarere tapet av hele min eksistens. De fleste aktivitetene som har fylt dagene mine har ikke vært noe jeg ville skrevet ned i noen dagbok eller noe annet sted. Det har vært både uhyggelige og hyggelige ting, men selv ikke de hyggelige tingene er noe som bygger meg opp – jeg lever ikke for å hygge meg, slappe av og kose meg dagen lang.

I dag manglet jeg 2000 skritt for å nå målet mitt. Siden jeg er en utålmodig person som synes det er kjedelig å spasere alene, bestemte jeg meg for å løpe så det skulle gå litt fortere. Mens jeg gjorde dette, og spesielt etterpå, var det noe som kom tilbake.

jogge

Jeg så et glimt av meg selv som jeg ikke finner i verken sosial omgang, matlaging, TVserietitting eller arbeid for utdannelse eller penger. Ute i skogen, både fordi jeg løp og fordi jeg var alene, fant jeg noe som ble med meg hjem, og som jeg kommer til å løpe ut i skogen mye oftere for å finne på nytt og på nytt. En svak kribling i fingrene. En lyst til å gjøre noe alene. Åpne Word-dokumentet mitt og skrive videre, melde meg opp i fag og fylle stuebordet med ark og notater.

Det gir så sterk mening at jeg skal gjøre fagene mine på egenhånd. At når jeg skal lese på forskjellige pensum, så skal det ikke sitte distraherende hoder på alle kanter. Jeg skal ikke oppholde meg i ubehagelige store rom som er altfor høye oppunder taket og som fyller meg med distraksjon, og jeg skal ikke spasere fra rom til rom og tvinge hjernen til å bytte fokus mange ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg skal ikke lese bare på de tidspunktene hjernen fungerer dårligst eller lære på de mest ineffektive måter en kan tenke seg.

Læring skal foregå over et stort, kaotisk bord med stoppeklokke og kaffekopp, lesningen og oppgavegjøringen skal være tusen ganger mer effektiv enn den som finnes på skoler. Når jeg fungerer som best skal hele pensum slukes rått, slik at det også er rom for å fungere dårlig når jeg fungerer dårlig. Jeg skal ikke åle meg utålmodig gjennom de gode periodene og spare absolutt all læringen til nedturen hvor ingenting går inn i hjernen min. Jeg er en glimrende student, og en helt håpløs elev. Dersom det var en mening med at jeg ikke skulle klare skolen i år, så var det nettopp dette: Snittet mitt vil bli mye bedre på egenhånd.

Stalkere som vil pule

stalker

Jeg husker ikke historien nøyaktig, men den starter med en jente på Meny som fikk et kompliment av en eldre mannlig kollega. Hun ble, som de fleste andre normale piker, forferdet og bestemte seg for å ta opp dette med sjefen og få ham sparket, ettersom han åpenbart var pedofil. Hun var tross alt bare nitten år, og et hvert kompliment, selv av den mest uskyldige type, er selvsagt en klar indikasjon på pedofili hvis mottakeren av kommentaren er under 30 år. Jeg vet ikke hvordan historien gikk videre, om hun faktisk snakket med sjefen og om sjefen tok det seriøst.

Det første jeg skal gjøre i dette innlegget, er å dele opp i to kjønn. Deretter skal jeg dele det ene av de to kjønnene som får være med i dette innlegget – hunkjønnet – opp i minst to typer.

Jeg faller for tiden i kategorien jente (siden jeg er under 30 og fremstår som et hunkjønn for andre mennesker). Jeg faller litt mellom de to kategoriene jeg skal dele hunkjønnet opp i, som er disse:

1. Jenter som er vant til å få komplimenter til stadighet, har mange venninner av samme type og gjerne har hatt flere forhold med gutter.

2. Jenter som aldri har vært spesielt populære, har fått høre stygge ting om seg selv hele livet og sjelden har fått et kompliment – og i hvertfall ikke om utseendet.

Jeg faller mellom de to kategoriene fordi jeg var i kategori 1 fremtil jeg ble 13, hvor jeg begynte å få massevis av komplimenter om utseendet fra de fleste hankjønn over 18, som jeg mottok med glede. Selv de verste griser har jeg vært hyggelig og vennlig mot. Derfor befinner jeg meg i begge kategoriene, og jeg er ikke sikker på hvordan mennesker i min kategori vanligst oppfører seg, siden jeg ikke har undersøkt det.

En av mine gode venninner er i kategori to. En gang gikk hun forbi en mann som sa: «Du ser alltid så fin ut, du!» Den dagen følte hun seg fryktelig stygg, var lei seg og prøvde å bare snike seg gjennom korridoren uten å bli sett, og komplimentet reddet sannsynligvis dagen. Min venninne har en spennende og stilig klesstil og skiller seg ut fra mengden, så å peke ut henne til en mottager av et kompliment, er ikke en merkelig ting å gjøre. Tanken om at dette komplimentet egentlig betydde «skal vi pule?» falt henne ikke inn. Det bør det ikke heller.

Det går selvsagt an å bli for naiv, som meg, og ikke skjønne at noen mener «skal vi pule?» før de spør rett ut, ikke skjønne at «skal vi drikke kaffe?» betyr «date» eller at personen kommer til å ønske og gjøre det igjen. Men, jentene i kategori 1, er kanskje de mest innbilske personene jeg noen gang har møtt. Eller paranoide. Jeg vet ikke.

Jeg snakket en gang med en jente som syntes det var et kjempeproblem at noen hun hadde møtt på folkehøyskole hadde likt noen biler langt tilbake på instagramprofilen hennes. At han hadde kjedet seg og bladd gjennom instagramprofiler med spennende innhold (som hennes) og trykket «like» på det som han syntes var fint, falt henne ikke inn. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan hun tolket det, som om han var en stalker eller en mannsjåvinist som skulle vise dominans gjennom å vise henne at han hadde makt til å trykke på scrolleknappen, eller hva det var, men det startet en opphetet debatt der alle jentene på vennelisten var enige i at denne adferden var uakseptabel. Skulle hun blokkere ham, si ifra, ignorere? Hva var lurt å gjøre? Forresten vet jeg med nesten 100% sikkerhet at jeg har vært innom den samme profilen og likt gamle bilder, og jeg tror ikke det kom noen reaksjon på det. Jeg fremstår jo som et hunkjønn og bedre bekjent enn dette gamle bekjentskapet, og har dermed tillatelse.

Ærlig talt. Lukk profilen. Slett gamle bilder fra internett. Alt som ligger ute offentlig kan sees av andre. Både ekte og uekte stalkere og pedofile. Vil du ikke at en stalker eller pedofil skal se det, slett det!

Selv plages jeg ikke av stalkere med mindre de kommer inn i huset mitt eller ødelegger noe for meg. Før dette skjer, vil jeg heller kalle vedkomne en «fan». En ivrig fan som kanskje sender mange fanbrev.

Videre, som en beskjed til alle piker i kategori 1:

At noen er hyggelige mot deg, betyr ikke at de vil pule med deg. For alt du vet, synes de kanskje du er det styggeste du har sett, og ønsker bare å trøste deg. Du trenger å jekke ned selvtilliten din, for den fører åpenbart til paranoia eller innbilskhet fra din side. Hvis du trenger noen til å jekke ned selvtilliten din for deg, kan jeg godt gjøre det. Det er jeg nemlig flink til. Det er bare å ta kontakt med meg og si ifra om ditt behov. Når selvtilliten din er jekket ned, vil du kanskje begynne å glede deg over komplimenter igjen, eller slutte å være redd for at det står pedofile og stalkere på alle gatehjørner.

En annen sak, er at det mannlige kjønn også har mulighet til å se at en pike er pen selv om han ikke vil pule med henne .Akkurat som at jeg kan se at menn er pene. Jeg blir ikke seksuelt tiltrukket av menn jeg ikke har følelser for, så hvis jeg sier «du så bra ut i dag!», betyr det som regel at han hadde fine klær på seg og at jeg synes det gjør seg bra i gatebildet – jeg ønsker ikke at han skal ta av seg klærne eller legge seg klar i en seng og se på meg med et forførende blikk. Når jeg sier at du ser bra ut, betyr det heller ikke at jeg vil pule med deg, men jeg har som regel lov, ettersom jeg da bare blir en hyggelig venninne eller medkvinne som ikke fremstår som skummel. En ordentlig anerkjent jente, kan til og med si «wow! du var sannelig sexy i dag!» uten noen negativ respons.

Det tryggeste som mann over 30, er å aldri snakke til kvinner under 20. De bør overse dem, og om hun skulle snakke til ham, bør han svare uten å smile. Har hun på seg en fin kjole i dag, bør han verken se på den eller kommentere den, for han kan fort komme til å se på feil del av kjolen og bli oppfattet som en pervers stalkekis. Denne mannen bør heller ikke finne på å være hyggelig mot barn, verken pikebarn eller guttebarn. Hvis et barn løper inn i ham i butikken, bør han ikke ta imot barnet og si «ojsann! gikk det bra?», for da kan moren fort finne på å dra vekk barnet mens hun stirrer olmt på ham og alle i butikken tror han er en overgriper. Aller helst bør han løfte stokken sin og hytte mot barnet mens han skriker «kom deg vekk, møkkaunge!»

Jeg har aldri hatt så mye til overs for jentene i kategori 1. De er en gruppe hysteriske individer. Det vanligste ordet i deres vokabular er «æsj», og gjelder de aller fleste ting de ser eller hører om. De har blitt servert så mange komplimenter (gjerne ufortjent) i løpet av livet at de har bestemt seg for å velge selv hvem som får lov eller ikke får lov å komme med komplimenter, og ønsker at noen skal miste jobben fordi de befant seg i feil kategori. De hadde definitivt trengt mer tyn.

Kategori 2 er mer takknemlige, selvfølgelig med unntak der også. Tanken på at alle vil pule med dem har aldri falt dem inn, og derfor kan de høre et kompliment uten å forstille seg en sexscene med seg selv og giveren av komplimentet og basere reaksjonen sin på om de liker fantasien eller ikke.

Skjerp dere, perverse pikebarn! Ikke alle vil pule med dere, og om de vil det, trenger det ikke å være det de mener med komplimentet de gir deg. Vær takknemlig for at ikke alle  hater deg og skulle ønske du var død. Vær takknemlig for at ikke alle synes at du er stygg. Ikke oppfør deg som et barn uten oppdragelse. Man sier «takk» når noen er hyggelige mot en.

Lakenskrekk

Jeg oppdaget Itunes og begynte å undersøke musikken jeg hørte på på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående. På den tiden var jeg like redd for hodeputen som nå, men det var en vesentlig forskjell. En stund har jeg utelukkende tenkt på de to tilstandene mislykket og vellykket, mens de forskjellige gradene har vært utenfor tankene. lakenskrekk

Før var jeg nemlig mislykket på en mye kulere måte. Etter hvert som hjernen min gjenkjenner sangene og begynner å assosiere dem med tidligere minner, begynner jeg å beundre den måten jeg ikke fikk til noen ting, men samtidig fikk til alt jeg brydde meg om.

På ungdomsskolen, før valget av videregående og alt tøyset og tullet startet, ønsket alle De Voksne (som på den tiden var noe annet enn meg) at jeg skulle gå på skolen. De iverksatte alle slags tiltak for å få meg dit, og tiltakene ble stadig større. Det var ikke innsats det manglet på for å si det sånn. Hver morgen kom en bil til huset vårt, og en person spankulerte inn på soverommet mitt og begynte en small talk. Denne gikk omtrent sånn:

«Nei så mye kult du du har på veggene a, er det du som har tegna det?!»
«Nei, har’u kaffe på senga du a! Så snill mamma du har a, som gir deg kaffe på senga og greier!»
«Neimen så stilig dynetrekk med trær og greier, er det nytt eller?»

Det var forferdelig ydmykende for meg, som femtenåring, å ha en fremmed person stående på mitt soveværelse og kommentere alt hun så, men det fikk meg som regel opp til slutt. Så kjørte det kommunale mennesket meg til skolen. Bilen sto der gjerne en liten stund for å se at jeg gikk i retning skolebygget.

Skolebygget hadde fremkalt angst i meg allerede før jeg begynte der, og å spasere inn var litt som å skulle gå inn i en brennende bygning som har vært full av plast. Derfor snudde jeg før jeg kom til døren og begynte å spasere hjem. Hjemturen tok cirka en time, og hele veien hjem hørte jeg på musikk. Mens jeg gjorde dette, jobbet hjernen min med romanen jeg holdt på med. Én scene kunne gjerne spilles av hver dag i en uke eller mer, slik at den var fullstendig ferdig når jeg begynte skrivearbeidet. Hjemme tok jeg bestandig frem PC-en og skrev minst ti sider i strekk, uten pause. Så ringte jeg min skrivevenninne så vi kunne lese for hverandre.

Om natten kom min far inn på værelset mitt for å kjefte på meg for at jeg satt på PC-en. Det er jo ikke lurt å sitte ved sin PC sent på kveld når en skulle på skolen neste dag, men jeg hadde langt viktigere ting enn skole å tenke på – det hadde nemlig skjedd noe stort og viktig i historien min som måtte skildres svært grundig, og en hver person som prøvde å motarbeide mitt verk, var en ond og sjofel banditt som jeg ikke ønsket å samarbeide med. En hver venn som ikke interesserte seg for mine verk, måtte kuttes hardt og brutalt ut. Det var det jeg skrev som var meg, og de som ikke interesserte seg for dette, var dermed utelukkende opptatt av de mest overfladiske og minst interessante detaljene ved meg – det omrisset andre kan se på avstand. Å holde slike overfladiske bekjentskaper borte, gjorde at jeg ikke ble distrahert i skrivingen min, men utelukkende snakket med personer som kunne dyrke frem det jeg ønsket at skulle dyrkes frem. Det var ikke gjennomtenkt, men det var likevel en genial egenskap.

Jeg var asosial, dro aldri på skolen, var våken om natten og sov om dagen. Og det er den perioden i livet mitt jeg beundrer meg aller mest for.

Senere har jeg gjort alt jeg kan for å lykkes på skolen, fordi jeg ønsker å bli en del av samfunnet. Det eneste yrket jeg med sikkerhet kunne ha håndtert uten videregående, er nemlig verdens eldste yrke, og det er ikke et yrke jeg tror jeg kan kombinere med de andre fremtidsambisjonene mine, dessverre. Med andre ord er utdanning det eneste alternativet som står igjen, og det var derfor jeg valgte å prøve på nytt etter første gang jeg mislyktes. Til sammen har jeg to år av livet mitt som jeg har soset bort på å prøve og fullføre 3. klasse uten å få det til på grunn av en merkelig psyke som verken jeg eller noen psykologer jeg har møtt har klart å løse gåten rundt, og dermed eksisterer det heller ikke noe som andre mennesker kaller for «hjelp», som på mirakuløst vis kunne lært meg hvordan man forandrer denne rare og uidentifiserbare lidelsen som hittil ingen har klart å putte i en kategori.

Det var ikke motvilje mot skolen (slik som før) som hindret meg denne gangen, men lakenskrekk. Jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, og jeg tror den har satt seg så dypt at det ville vært vanskelig for en ekspert å finne ut hva den skylles og hvordan den kan kureres. Enda mindre for meg, som ikke er en ekspert.

Jeg skal gå tilbake til bildet på toppen av innlegget:

lakenskrekk

Sånn ser en uproduktiv lakenskrekk ut. En illustrasjon fra ungdomsskolen og første forsøk på videregående, ville vært en person som satt konsentrert foran et tastatur med en kaffekopp ved siden av seg (flere kopper! alle midler for å unngå lakenet!) og øyne som rant fra røyken som kom opp fra tastaturet når fingrene raste over det. Dette er derimot den nye lakenskrekken, den som har vært der de siste årene og som ikke kan brukes til noe som helst. Ikke en eneste god side har blitt skrevet mens dette har pågått. Verken kronikker eller noveller har blitt født noen av disse nettene. Det eneste hjernen min har gjort, er å bryte ned seg selv. Når jeg leser blogginnlegg jeg skrev for flere år siden, er de så smarte at jeg nesten ikke skjønner hva som står skrevet, og iblant tenker jeg «jøss! Dette var jammen meg smart! Dette har jeg aldri tenkt på før!», for så å innse at forfatteren er meg selv. Jeg klarer ikke å lese tekstene jeg skrev tidligere, fordi de krever for mye konsentrasjon. Isteden sitter jeg, slik som Boble, og stirrer ut i luften med to munnviker som peker nedover og venter på Dommedag. Og det hjelper ikke å slå på lyset.

Planen min for neste år, er å, om jeg ikke skal bli kvitt denne lakenskrekken, i det minste mislykkes i søvnen på en måte som gjør at jeg sitter igjen med andre ting enn døde hjerneceller. For eksempel en novelle.

Et tapt slag

skogen
Dette kan nok ved første øyekast virke som enda en deprimerende historie om hvordan onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet. Det stemmer nesten. Onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet, og det er det ikke lenger et snev av tvil om. For noen uker siden bare trodde jeg, nå vet jeg. Det er noe større enn meg selv som ikke vil at jeg skal bli ferdig med videregående å komme meg videre. Det endelige beviset skjedde i det to lærere ga meg en siste sjanse og jeg plutselig fikk ekstreme influensasymptomer – på dagen – og bare kunne ligge og jamre. I det skoleuken var over, ble jeg på mirakuløst vis symptomfri på dagen. Jeg vet at det ikke er tilfeldig. Det er for mange tilfeldigheter etter hverandre. Noen trekker i trådene!

Men, det er ikke lenger deprimerende. Grunnen til at det ikke er deprimerende, er fordi jeg har valgt å legge meg ned i gresset og gi opp. Det er svært deilig i gresset, og jeg føler at jeg har styrt mitt eget nederlag. Ved å kjempe til siste slutt og ikke få det til, blir det tydeligere at jeg blir motarbeidet av noe(n). Ved å legge meg ned frivillig, kan jeg late som jeg hadde et valg, og jeg får muligheten til å slappe av heller enn å bruke opp alle kreftene mine på ingenting.

For første gang på et halvt år kjenner jeg noe som minner om sinnsro og noen ganger glede – glede over banale ting som å lage mat eller å ligge i gresset helt alene. Jeg har trivdes i mitt eget selskap! Det er en sensasjon jeg ikke har opplevd på årevis! Og dette bare fordi jeg har innsett at det er over og at jeg ikke har noen sjanse, og at jeg ikke skal fortsette å gripe etter sjanser som ikke finnes og løpe dagen lang etter en gulrot som bare beveger seg raskere jo mer jeg løper.

Jeg føler meg bedre enn på lenge, og jeg ville uten problemer klart å fullføre skolen hvis vi hadde mer tid på oss. Men, jeg vet at dersom en lærer hadde kommet til meg og vist meg nåde, ville jeg umiddelbart ha blitt syk, kjørt over av en buss, blitt voldtatt på vei til skolen og fått traumer, fått armen bitt av av en hai eller noe annet tåpelig. Sånne ulykker ønsker jeg ikke å utsette meg for.

Denne onde makten som følger med på meg, merker sannsynligvis når jeg slår på vekkerklokken, og skjønner at jeg skal på skolen og bestemmer seg for å hindre meg. Eller så observerer den bevegelsene mine og merker at jeg prøver å bevege meg i retning skolen. Kanskje måler den pulsen min, og hvis den er ekstra høy om natten, forstår den at det er skole neste dag og hindrer meg i å komme ved å dope meg ned. For nå, etter at jeg ga opp, er jeg plutselig ikke neddopet om morgenen lenger. Nå våkner jeg uthvilt til så tidligere tidspunkter at jeg kunne kommet meg på skolen, heller enn å våkne etter skoletid og føle meg fjern resten av dagen.

Neste år skal jeg studere i smug. Smugstudere. Jeg tror ikke den onde kraften aner mistanke hvis jeg leser fra mitt eget hjem, da kommer den til å tro at jeg driver dank. Den kommer ikke til å merke det hvis jeg tar med bøkene ut i en skog, for jeg tror ikke den skjønner forskjellen på skolebøker og andre type bøker.

Det føles bra å ha en plan som jeg vet at jeg kommer til å få til, selv om noen kommer til å bli rasende for at jeg prøver nok en gang.

Slitasje eller produksjonsfeil?

Noen skrev på en murvegg, og de siste dagene har jeg tenkt litt over det.maskin
Selvsagt skal alle formes om til maskiner for å få et stort samfunn til å fungere sammen. Det er konsekvensene av å ikke leve i små stammer der alt arbeidet man gjør skaper et umiddelbart godt resultat som også en selv nyter av, og hvor alle kjenner hverandre og derfor ikke kvier seg for å hjelpe hverandre med ting.

I det siste har jeg lurt på om feilen ved meg er at jeg er en dårlig maskin, eller om jeg ennå ikke har klart å bli maskin. Hvis det er det siste, er jeg definitivt for sent ute. Alle de menneskelige egenskapene og feilene kommer i veien og ødelegger for den egentlige planen bak meg og alle andre: En velfungerende maskin i fabrikken. Jeg kan aldri i verden konkurrere med en maskin. Både fordi jeg jobber saktere, og fordi jeg har idiotiske egenskaper som kommer i veien og som overhode ikke har noe i et maskineri å gjøre. Jeg reagerer på saker og ting og føler følelser og får noen ganger perioder med sykdom som er mer enn bare litt knirking i maskinen, men som gjør at hele maskinen stopper opp på ubestemt tid. Det ødelegger for hele fabrikken, og derfor må slike maskiner byttes ut og destrueres.

Det er destrueringen som foregår nå. De andre feirer at maskinen er ferdig bygget og klar for bruk, men jeg vet ikke hva jeg feirer etter fem års skolegang uten annet enn små, ubrukelige resultater. Men, det føles definitivt som slutten på noe. Jeg feirer at jeg endelig vet med sikkerhet at det eneste denne maskinen har, er et eksemplarisk utseende. Maskinen kan bli avbildet på forsiden av bruksanvisninger eller være med i skolebøker der man skriver om hvordan maskiner ser ut, men inni er det utelukkende løse skruer og menneskelighet som ikke klarer å utvikle seg til noe bedre og større og mindre menneske-aktig.

Alle har perioder med saker og ting som kommer i veien og lager en liten knekk, men i mitt liv har alltid et stort og altoverskyggende problem blitt byttet ut med et like stort og altoverskyggende problem. Mellom de to problemene kommer det korte pauser der det bare er kroppen som er ubrukelig og ikke går an å røre på. Jeg har slept meg gjennom disse irriterende årene og påført meg ekstremt mye smerte i et forsøk på å få det til, så langt det har latt seg gjort ødelagt min egen psyke ved å de få dagene jeg fungerer være våken hele natten for å ta igjen det tapte, men den selvplagingen har bare skadet meg og ikke gitt noen resultater.

Jeg kan feire at uvissheten er over, og at det nå er sikkert: Denne maskinen må til destruksjon. Jeg vet ikke helt hvordan denne destruksjonen foregår, eller om den er like brutal rent fysisk som den høres ut. Kanskje betyr det bare at den skal stå i et skap og støve ned, eller utdøve arbeid hvor utseendet er det eneste kravet til kvalifikasjon og legge de andre egenskapene, som hittil ikke har bragt meg i mål, på hyllen for godt.

Hvis jeg er en maskin håper jeg at den ikke er ferdig ennå, at det bare mangler noen deler, men jeg frykter rust og annen slitasje som er for stor til å kunne repareres. Jeg frykter også at jeg slett ikke er en maskin og aldri kommer til å bli det.

En annen sammenlikning som gjerne blir brukt om mennesker, er marionettedukker. I så fall er jeg en marionettedukke med bare én snor, og resultatet er at dukken ligger på scenen og forsøket på å dra i snorene bare fører til meningsløse spasmeliknende bevegelser som overhode ikke bidrar til å gjøre forestillingen noe interessant. Det er den ene snoren jeg har prøvd å satse alt på, men nå er den så tynn at den snart ryker, og jeg ser at de kommer til å klippe den over og slutte å bruke dukken i forestillinger permanent.

Jeg skulle gitt alt for å bli en maskin. Faktisk kunne jeg tømt hele sparekontoen min for å bare få det dumme vitnemålet som sier at maskinen er bra nok og fra nå av kan brukes i fabrikken. Jeg ville ligget med alle lærerne en gang før hver skoletime, uansett hva slags preferanser de måtte ha, hvis de ga meg en god karakter. Det hjelper ikke hvor mye maskinen enn jobber når det eneste som kommer ut av den er støy og støv.

Det er slemt å være slem

Nå er det litt for lengesiden jeg har fortalt om ting som irriterer meg, og siden jeg synes det er en bra forsvarsstrategi å irritere seg over mindre problemer i verden, har jeg et problem på lur i dag.

dårlig humør
Det er nemlig få ting som gjør meg like utålmodig som når mennesker forteller meg ting jeg vet fra før. Og, jo tidligere jeg fikk kunnskapen, jo mer irritert blir jeg. Jeg roper ikke lenger «JEG VISSTE DET FRA FØR AV», men det er det jeg bestandig har lyst til å skrike.

Av og til kan man ikke klandre mennesker for å fortelle andre ting de visste fra før. Iblant gjør de det bare for samtalens skyld, eller for å reflektere over saken høyt. Slik adferd kan jeg tilgi. Men, det er også en gruppe mennesker som liker å bruke god tid på snakkingen sin, men dessverre besitter meget liten kunnskap. Når dette skjer, bruker de den kunnskapen som vi andre fikk tidlig i barndommen, på samme tid som vi lærte våre første ord. Noen ganger kan man føle seg undervurdert, og da er det dette som gjør at man blir irritert. Andre ganger føler man seg ikke undervurdert fordi det er såpass tydelig at den som taler gjør det mest for å vise frem sine «bedre» sider selv.

Jeg biter meg i leppen når noen holder lange foredrag om at man må respektere hverandre.
«Jeg mener at man må respektere hverandre slik som man er, at man må feie for sin egen dør først og at det er bra at alle er forskjellige. Jeg synes at man må respektere at folk kler seg i forskjellige klær, kommer fra forskjellige land og liker forskjellig mat. Det er viktig å behandle andre slik som man helst vil bli behandlet selv.» Som regel er slike utsagn etterfulgt av «men, det er nå min mening».

Hvis jeg prøver å slenge inn noe mer meningsfullt, blir det straks avbrutt av et nytt langt foredrag som bare er en repetisjon av det forrige foredraget – og dette er grunnen til at taleren ikke har mer kunnskap enn den har. Den nekter å høre etter.

Alt dette fjaset er som en stor klump med hår som blokkerer vannet i sluket. Jeg klarer nesten ikke å finne de interessante meningene og artiklene blant alle de tusen foredraget om akkurat det samme. De kommer ikke videre. De sitter stille og kaster opp sitt livs første kunnskap om igjen og om igjen, uten å lage plass til å utdype eller komme seg opp på neste trinn.

Ofte tar jeg meg selv i å fullføre andres setninger inne i hodet. Etter et par ord forstår jeg umiddelbart hvor det bærer videre.

Det samme skjer når folk som aldri tidligere har tenkt begynner å åpne opp øynene for filosofi for første gang.
– «Har du tenkt over at ordet «aldri» egentlig er et galt begrep? Det er nemlig alltid – jeg mener NESTEN alltid – unntak!»
– «Det er ikke sikkert at noen av oss egentlig eksisterer!»

Misforstå meg rett. En samtale kan gjerne starte med det åpenbare, akkurat som small talk åpner for de større samtalene. Problemet er når dette gjentar seg i en evig sirkel. Jeg har rett og slett ikke tålmodighet, det er som å se på verden bevege seg i saktefilm.