Mennesker og Folk

SONY DSC

Bussen er så full at vi må stå ikke bare i midtgangen, men også i trappen og foran setene. Den har ikke begynt å kjøre ennå, likevel er luften allerede varm og tappet for oksygen. Jeg puster fortere, og får øye på tre jenter på bakersterad. Innerst, inntil vinduet, er en tom stol. Ved siden av sitter en jente med brunt hår og snakker med venninnene sine. Hun bruker ikke det innerste setet til å plassere baggen sin en gang, hun bare sperrer for det for å øke mengden ståplasser. Jeg kikker på setet, jeg kikker på henne. Jeg rynker pannen. Hun fortsetter å okkupere.

Jeg må rekke t banen. Derfor løper jeg gjennom Oslo s, løper forbi skiltene, løper mot øst. Går med raske skritt ned rulletrappen helt til jeg kommer til et slags par. Siden de er et par er de nødt til å stå ved siden av hverandre, helt stille. De kan ikke gå, for da blir det vanskeligere å parre seg. Jeg løper helt til jeg når ryggene deres. Det er bare noen få sekunder igjen av trappeturen, det er ingen vits i å si ifra. De står helt stille. I bunnen av trappen blokkerer de veien en liten stund til før de langsomt, langsomt vandrer videre. Hvem er disse menneskene?

Hvem er de to jentene som er slanke, som dekker hele det tykke fortauet, som går sakte og veiver med armene mens de går så man må skape et skjold foran seg med hendene og brøyte seg inn mellom dem i løpefart for å ikke bli slått ned når man går forbi? Hvem er hun som stønner så høyt i mattetimer at hver gang jeg er nær ved å løse en oppgave faller jeg ut og må starte på nytt? Hvem er disse som står ved inngangen til bussen og prøver å dytte meg inn igjen når jeg er på vei ut? Eller disse som er bak meg, men likevel mener de bør gå ut først, som slår meg med store sekker hvis jeg prøver å komme meg ut i midtgangen? Eller disse som står, som står helt stille og blokkerer for døren når jeg skal ut, slik at døren lukkes og den kjører videre?

Er disse mennsesker, eller er de bare nok et eksempel på Folk?

Jeg ser dem for meg i store gensere, med bena spikkende ut av ermene, kravlene langs gresset som rare fugler, napper mark fra marken. Jeg ser dem for meg med tåpelige bursdagshatter og klovneklær. Hvem er dere? Hvorfor gjør dere sånn? Hvorfor er det så ufattelig mange av dere?

Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon igrimase.PNG det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Friheten i utestengelse

Det er lumpent å utestenge et annet menneske fra alt det sosiale. Ikke bare fordi man kan få dårlig selvtillit av å være den utvalgte person til å aldri få delta i opplevelser, men også fordi man – uten å ville det – hopper over et viktig steg i oppveksten. På det tidspunktet hvor skolekameratene utvikler sosial kompetanse, stopper man opp og får ikke lov til å lære seg de samme sosiale kodene som andre lærer seg. En eller flere av byggeklossene som er med på å forme et fungerende voksent menneske, forsvingråte.PNGner. Man kan risikere at hele tårnet raser og at man ikke fungerer som individ.

Jeg vet at jeg ville hatt det bedre hvis jeg fikk de samme byggeklossene som andre, hvis jeg lærte meg å sosialisere med andre mennesker slik at jeg kunne åpne munnen min oftere uten å bli sett rart på – eller føle at jeg blir sett rart på. Hvis å kommunisere med andre mennesker var en sak som falt helt naturlig for meg og antennene mine ikke bli så lange og forvokste at jeg fant tykke bøker med feil jeg har gjort blant andre mennesker hver eneste dag.  At jeg ikke var redd hver morgen og gruet meg til å dumme meg ut foran andre mennesker fordi jeg aldri vet hva som er rett og galt å gjøre og å si.

Men, hvis jeg skal lete krampeaktig etter konsekvenser jeg kan leve med, slik folk ofte gjør for å ikke føle at de har mistet mangfoldige år av livet sitt til ingenting, er det én ting som peker seg ut.

Tankene mine er frie og upåvirkede. Ingenting har tatt tak i tankene mine og formet dem etter normene. Noen ganger kan det være en svakhet, dersom tankene er destruktive og handler om hvordan jeg kan ødelegge for meg selv. Men, mye oftere er tankene ganske kule. Hvis jeg hadde hatt en horde av venner tidligere, ville jeg ikke hatt noe behov for å lage meg fantasiverdener å flykte inn i, og det er ikke sikkert jeg ville ha skrevet like interessante tekster. Hvis jeg var redd for å gjøre noe uforskammet, ville jeg følt bekymring og grubling da jeg begynte å falle for mennesker med samme kjønn som meg. Jeg slapp å komme ut av noe «skap», for siden alt jeg gjorde var galt uansett, var det ikke vits i å gjemme seg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, for det gjorde ingen forskjell.

Før kunne jeg finne på å kle meg i ekstreme klesdrakter og sminke meg på de mest pussige måter. Noen ganger fordi jeg syntes det var stilig, andre ganger for å sjekke reaksjonene. Jeg visste at det ikke ville bli positivt mottatt, men jeg visste også at jeg aldri ville bli positivt mottatt uansett hva jeg gjorde, dermed gjorde det heller ingen forskjell. Jeg kunne sminke store røde områder under øynene slik at jeg så kjempesyk ut, bare fordi jeg hadde stått på badet og eksperimentert om morgenen og ikke hadde noen grunn til å vaske det bort. Alle reagerte, men alle reagerte uansett. Bare jeg brukte et pannebånd en dag, kunne jeg få kallenavnet «skaut-jenta» i flere måneder etterpå. Jeg kunne like gjerne kommet på skolen i kyllingkostyme som å se helt normal ut. Det var ingenting som kunne gjøre meg normal samme hva jeg fant på.

Jeg ville gjerne byttet ut den frie tankegangen min med et liv uten all angsten og alt fraværet fra skolen. Jeg går i en hyggelig klasse som jeg liker, med lærere jeg liker og fag jeg synes er gøy, og det er ingen steder jeg trives bedre enn på skolen. Når jeg går ut av skolen kommer jeg til å angre på at jeg ikke brukte mer tid på mitt favorittsted som jeg aldri får tilbake. Men, det er innebygd i kroppen min at skolen er et farlig og skummelt sted, og alle sperrer som tenkes kan dukker opp hver eneste morgen for å hindre meg i å gjøre slike destruktive ting som skolegang. Jeg kunne godt tenke meg å ikke ha mistet kjæresten min fordi all usikkerheten på meg selv ga meg en adferd som var umulig for en partner å leve med. Men, det går ikke an å forandre fortiden. Jeg liker å innbille meg at den har gjort meg til en ekstremt fri sjel på noen områder. At jeg kan utfolde meg kunstnerisk helt uten restriksjoner. At jeg kan ta valg basert ene og alene på mine egne lyster, og at tankene mine aldri tar hensyn til om noe er en norm eller ikke. Derfor blir alle valgene mine ekte.

Jeg tror mange av de som har nådd langt og har vært utskudd før, har nådd såpass langt fordi de har fått friheten til å tenke utenom normene. De gjør akkurat det de har lyst til, og det er ingen normerte tanker som siler ut ønsker som ikke er normale. De kan trekke alt lengre enn andre fordi ingen kommer til å dømme dem mer enn de allerede gjør.

De som går og de som blir

Jeg har lagt merke til at alt har en dominoeffekt. Til og med ting som ikke direkte påvirker hverandre eller har noe med hverandre å gjøre. Noen perioder er alle i klassen trette og orker ingenting og vil ikke jobbe, andre ganger er absolutt alle på hugget. Også mennesker som ikke kjenner hverandre eller ikke bor i samme by. I mitt nettverk har det sjelden vært stor sammenheng mellom de forskjellige individene, alle bor på forskjellig sted og kjenner hverandre ikke nevneverdig. Likevel begynte ballen å rulle etter det viktigste mennesket trakk seg og jeg lå igjen i skogen for å sulte ihjel. Alle visste hvor jeg var, men om de fant meg var det bare for å hilse. De kom når jeg ropte – i begynnelsen. Etter hvert ble jeg sår i halsen og orket ikke rope mer.
what_he_said_by_queenbeliar-d9ohnr8Etter ropene opphørte ble det helt stille. Det eneste som var igjen var mose, gjørme og våt snøaktig slaps som av og til rant ned fra trærne og blandet seg med bakken. Etter år med lojal henting og varming av mennesker i skog, føltes det helt bortkastet. Det er ikke de som trenger hjelp som hjelper, i hvertfall ikke vanligvis. Det er umulig å se på en person eller gjette seg til om det er lojalt eller ikke, hadde jeg kunne gjettet slike ting ville jeg aldri ha våget å stole på det vesenet som til sist makulerte meg og gjorde meg til restavfall. Jeg er ikke singel. En singel person kan okkuperes. Jeg er allerede okkupert, men ikke lenger i bruk. Akkurat som alt annet man kaster i restavfall. Jeg forstod fort at de fleste hadde samme mening og ikke ønsket å ta meg i bruk lenger. De kunne se at jeg var død, men tok seg ikke bryet med å finne ut hvor jeg lå begravet og legge en blomst der. I begynnelsen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at siden jeg tross alt var død, var det ikke rart at det var så stille. Men, med noen få prosent bredere perspektiv enn da, og om jeg prøver å snu sitausjonen, virker det ikke like rettferdig lenger. Av erfaring vet jeg at jeg aldri ville latt noen dø på den måten.

Nå har jeg kuttet båndene. Det blir som å ha en haug med redningsbåter i båten som ikke kan flyte. De er bare til pynt, men har absolutt ingen funksjon når man trenger dem annet enn å bekrefte oppfatningen av å være borte og å ha mistet all verdi. Det kommer til å skje igjen, men jeg skal i hvertfall ikke gjøre noe for at det skal skje. Jeg har kvittet meg med med alt sammen, livbåtene kan like gjerne synke med det samme og aldri noen gang taes opp igjen. Da blir det bedre plass til andre.

Trangen til å åpne seg (selv om jeg gjør det her nå) er der ikke lenger. Jeg trenger ikke snakke med noen om det, i hvertfall ikke legge følelser i det når jeg gjør det. Det tok noen måneder å lære at det ikke finnes noen å snakke med, ikke egentlig, at det bare var jeg som kunne snakkes med og ikke omvendt. Kanskje har jeg lært noen nye triks for å ikke gå i slike feller igjen, og det kommer jeg til å være glad for i neste krise.

Utblåsning

i det siste har bloggen min til dels handlet om hvor grusomt det er å leve når man har blitt sviktet, men i dag skal jeg skrive om en annen ting som gjør livet kronglete. Aller først må jeg si at det er deilig å kunne irritere seg over ting noen ganger, at noen ganger er ikke alt likegyldig lenger, isteden kan jeg føle følelser som sinne og irritasjon over ting som andre mennesker også hisser seg opp over.

Jeg hadde det travelt, og jeg hadde en avtale. Jeg skulle rekke den avtalen og hadde ti minuttet på meg. Jeg hadde nettopp vært på victorias secret og skulle ut av Oslo city. Det var lørdag. Alle menneskene gikk i kø fordi de ikke klarte å organisere seg på en logisk måte som slapp travle mennesker forbi de med god tid, og de med god tid bredte seg ut og tok opp mest mulig plass. De lagde store rekker og lagde så mye propp de bare klarte. Det var nesten som om de hadde avtalt seg i mellom hvordan de kunne gjøre plassen så liten som mulig.

 

I andre land er det normalt at man står til høyre og går til venstre, og dette fenomenet har endelig spredt seg så vidt til Oslo også, spesielt på togstasjonen. Men, ikke på Oslo city. Da jeg skulle gå opp trappen, i et meget rask tempo og med veldig store skritt, var det en liten familie i sneilefart som fikk øye på meg når jeg var en meter unna. De fortet seg å stille seg foran meg i rulletrappen slik at de kunne stå stille både på høyre og venstre side, mens jeg sto og trippet bak dem. Etterpå, når jeg skulle i en annen rulletrapp, flyttet en kanskje syv år gammel pike seg til høyre da jeg kom løpende. Hun hadde visst lært seg manerer, men mannen foran henne, som hadde snudd seg og sett, hadde ikke like god oppdragelse. Han ble stående bom stille selv om jeg gikk helt opp i ryggen hans. Jeg kunne nok ha bedt ham flytte seg, men det burde han for det første ha gjort på forhånd siden han var på venstre side, og for det andre skjønte han Det nok fra før, siden han hadde sett meg passere piken.

Hva er det egentlig med mennesker med god tid som blokkerer veien hele tiden? Egentlig håper jeg at noen av menneskene med god tid som blokkerer veien leser dette innlegget og forteller meg grunnen til at de hele tiden føler trangen til gå påverke. Hvorfor går dere ikke bak de andre saktegående menneskene? Hvorfor stiller dere dere ved siden av dem? Hvorfor står dere ved siden av stående mennesker i rulletrappen? Vet dere ikke at det finnes mennesker med dårlig tid?

 

Det var utblåsningen. Jeg velger å se på det som progresjon.

Insomnia

Då det var aller verst, var det ikkje noko problem å sovne. Det vanskelege var å halde seg sovande, utan å vakne operasjonssalheile tida av sjokket som aldri gjekk over. Det var ikkje vanskeleg å kome seg på skulen, for det var betre enn å vere i eit rom fylt med hovudet mitt utan noko som kunne stoppe meg.

Den siste veka har eg ikkje tenkt på togskinnene. Det er bra for de som liker at eg lever, men ikkje fullt so bra for karakterane mine. Eg har gjort det dårlegare på skulen no enn eg gjorde då eg ikkje ein gong trong han av di eg uansett skulle forsvinne. Det finst ein pause frå den verste delen av hjernen min – om dagen. Då er eg eit sansevesen, noko som ser ting og høyrer ting. Kan enno ikkje lukte, men det gjer ikkje noko, for eg synst eg hugsar at dei fleste tinga eg lukta uansett ikkje var verd å lukte på. Eg søv alltid med ljoset på, for då ser eg rommet og kan vere eit sansevesen igjen, men alt på rommet står stille og det er ingen inntrykk der. Musikk er støy og minne, filmar er triggarar og det er ingen der og eg vert eit tankevesen og ikkje eit sansevesen. Det er betre å tenkje på ting eg liker å tenkje på enn ting eg ikkje liker å tenkje på, men når det gjelder å få sove er ingen av delane eit betre alternativ enn det andre. Grubling er like ineffektivt som å glede seg til noko.

Hjernen vil gjerne ha søvn likevel, å ikkje sove er å skade seg sjølv. No når eg ikkje er sjølvdestruktiv lenger vaknar eg ikkje før hjernen er ferdig å bearbeide dagen, har gjort jobben sin og er klår til å vakne. Det heng saman med å vere i stand til å putte noko i munnen eller å fukte lippene når dei er tørre eller å puste med magen eller andre normale aktivitetar som ikkje gjer ting verre. Kvar er balansen mellom å vere so lite glad i deg sjølv at du ikkje vil gjere noko for å overleve, men ikkje so glad i deg sjølv at du fyller alle behovene dine og dimed får varsel i fag av di du ikkje møtte opp tidsnok?

Uansett kor trøytt eg er, er augo som tinntalerknar og hjernen gjer alt han kan for å halde meg vaken. Det er skummelt når det ikkje er gøy meir og det ikkje er noko som skjer. Då er det berre ein gigantisk hjerne som grev fram minne og prøver å gjere natta so lang han kan.

Pus

Pus hadde blåe augo som såg på deg med stjerner i seg. Pus hadde ei hand som heldt i frakken din når du gjekk i snøen og skritta hennar var lette av livsglede. Pus tok på seg mjuke klede om kvelden og sette seg i sengja åleine, men med hjartet sitt i henda dine, medan hjartet slo utan motstand. Pus gjekk rett ut or sengja når ho vakna om morgonen, for kvar gong Pus vakna ville ho ha den nye dagen so fort som mogleg og mest mogleg av han. Skjermbilde

Pus fylte alle rom med kjærleik, for Pus såg livslinja framfor seg og kunne ikkje vente med å leve det stykket ho såg føre seg.

Pus hadde ljost hår i strikk bakpå hvoudet og Pus delte smila sine med alle som gjekk forbi. Pus smilte på bussen og klemte venene sine og såg etter nye spanande planter i skogen.

Når du fylte Pus med varme, varte varma so lengje at ho kunne bruke henne til nesten kva som helst, at ho kunne varme alle rom og alle dyr som såg Pus. Kvar gong du sa «Pus!» kom Pus til deg og ga deg ein suss.

Pus ligg i skogen der du sette henne frå deg og køyrde vekk. Pus ligg under treet og har slutta å skrape på barken av di klørne er kvessa vekk, og Pus mjauer ikkje lenger av di stemmebånda er slite i stykke. Ljodane som kjem når Pus opnar munnen, går ikkje lenger an å høyre, for trafikken utafor skogen har eit volum som ingen Pus kan måle seg med. Når du går i snøen utan Pus si hand i frakken, går Pus med bare poter på dei frosne røtene, ein Pus som kjem til å knekke på midten av di Pus si hud klistrar seg til beina.

Du tenkjer på den neste pusen du skal plukke opp, for no er Pus ikkje lenger Pus, men fryst fast til bakken og snart dekt av snø.

Å teikna

Ein aktivitet eg gjorde masse av for lengjesida, og gjerne ville verta kjempegod i. For det meste jenter fulle av blod og med gigantiske pupper. Eg prøvde å teikna realistisk, utan å få det til. Hadde ikkje konsentrasjon til å læra meg det ordentleg, men eg teikna motiv som passa til det eg følte, gjerne i timen. Det fekk meg gjennom kvardagen på mange måtar. På eit tidspunkt forstod eg at eg ikkje var so flink til å teikna, og bytta stil. Eg ga opp naturrealistisk. Når du uansett ikkje kan rdet ordentleg, ser det ikkje det minste bra ut. Eg fann ein ny stil, teikna masse klovner. Det var gøy, men eg fekk ikkje fram noko av det som var inni meg. No er det frykteleg sjeldan eg teiknar. Av og til tek eg fram eit gigantisk ark og produserer sakte, sakte ei stor, stor teikning av noko so stygt eg berre kan, men ettersom eg er ut av trening vert det aldri som eg har tenkt. So eg la det på hylla.
tegning
Eg skulle ynskje eg aldri slutta med det, men eg eg sette meg betre inn i det so eg kunne teikne motiv frå hovudet mitt. Illustrere mine eigne historier, illustrere situasjonar som har skjedd og som eg ikkje får ut or hovudet. Det er so mykje eg skulle likt å kunne teikne. Det vert ikkje det same berre å teikne det utan å kunne teikne, heller enn å føle at eg har uttrykt noko, vert eg berre frustrert. Men, no har eg prøvd noko nytt:

Ikkje menneske. Ein stund skal eg ikkje teikne menneske, iallfall ikkje tydeleg, ikkje som meir enn skugge. Eg kan øve på å teikne det andre i rommet. Det er ikkje so frustrerande å ikkje få til ein kommode som ikkje å få til ein person du ser for deg. Og so er det ein konsentrasjon i teikninga som eg ikkje finn i so mange andre aktivitetar. Konsentrasjon, som er grunnen til at eg ikkje skriv, og grunnen til at eg nesten ikkje gjer noko av det eg skulle ha gjort. Eg klarer ikkje konsentrere meg. Å teikne kan hjelpe, det kan flytte fokus. Aktiviterer ein ny modus.

Vintermeg

I år blei eg i Horten sjølv om eg eigentleg skulle dra til Stord. Eg tenkte at på Stord ville eg sitja for mykje i ein sofa, og dessutan ville eg vakna etter mørkret hadde kome og at mørkret ville eta meg opp etter mange dagar utan eksponering for sola. Viss eg drog dit kom eg ikkje til å gå turar, og eg kom til å eta berre usunne ting og føla meg dass. Difor valte eg å ikkje dra til ein plass eg var ønska og heller bli i ein sofa i Horten og ei seng i Horten, å ikkje gå ut i dei ljose timane og å ikkje skriva og å ikkje veta kva eg skal ha på av di alt er plagsamt mot huda som er altfor varm eller altfor kald. Ikkje vaken nok til å gjera seg interessant nok til å kunne vera noko for nokon, berre hovudbry dei gongane eg tvingar nokon til å snakka med meg.

Vintermeg er litt og litt mørkare for kvart år, tidlegare var byen full av snø og eg akte og drakk kakao og såg på teiknefilmar saman med nokon som òg likte å aka, drikka kakao og sjå på teiknefilmar. I fjor var eg langt frå sentrum og budde på eit rom som stinka kloakk på tilfeldige tidspunkt utan telefondekning, og eg drog til Stord i juleferien og sat i ein sofa og gjekk ikkje turar og rotna vekk og tenkte at det ville verta lengje til neste gong. Skulle ynskja eg gjorde det i år òg.
sumarmeg
Sumarmeg har mykje å by på og er difor ikkje einsam. Stundom åleine men ikkje einsam, for eg veit at eg kan viss eg vil, viss eg vil kan eg ta med meg kven som helst og gjera kva som helst utan at det er tungt. Sumarmeg går an å sjå på utan å verta trist av synet, og sumarmeg kan smila utan smerte i augo. Om kveldane, åleine, kan eg vera i mitt eige selskap utan å vera einsam.

I fjor var eg noko nytt som eg nettopp hadde oppdaga, det var underhaldning i berre å vera den personen som eg var, og som eg ikkje er i år av di eg allereie er lei av selskapet mitt. Det som er einsamt er ikkje berre fråvere av andre, men å vera åleine med dette mennesket og ikkje ein person som gjev meg nokon andre å fokusera på.

Her er meg i fjor:
Snapshot_20131214
Eg var ofte åleine om natta og sat i stova og skreiv ting eller sminka meg eller gjekk rundt og såg meg i spegelen og lagde historier i hovudet og sang songar og drakk kaffi og elska å vera åleine og hoppa i sofaen. Eg kunne vera spanande og interessant og aldri aldri syga kreftane ut or kvar person eg møtte.