Lakenskrekk

Jeg oppdaget Itunes og begynte å undersøke musikken jeg hørte på på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående. På den tiden var jeg like redd for hodeputen som nå, men det var en vesentlig forskjell. En stund har jeg utelukkende tenkt på de to tilstandene mislykket og vellykket, mens de forskjellige gradene har vært utenfor tankene. 

Før var jeg nemlig mislykket på en mye kulere måte. Etter hvert som hjernen min gjenkjenner sangene og begynner å assosiere dem med tidligere minner, begynner jeg å beundre den måten jeg ikke fikk til noen ting, men samtidig fikk til alt jeg brydde meg om.

På ungdomsskolen, før valget av videregående og alt tøyset og tullet startet, ønsket alle De Voksne (som på den tiden var noe annet enn meg) at jeg skulle gå på skolen. De iverksatte alle slags tiltak for å få meg dit, og tiltakene ble stadig større. Det var ikke innsats det manglet på for å si det sånn. Hver morgen kom en bil til huset vårt, og en person spankulerte inn på soverommet mitt og begynte en small talk. Denne gikk omtrent sånn:

«Nei så mye kult du du har på veggene a, er det du som har tegna det?!»
«Nei, har’u kaffe på senga du a! Så snill mamma du har a, som gir deg kaffe på senga og greier!»
«Neimen så stilig dynetrekk med trær og greier, er det nytt eller?»

Det var forferdelig ydmykende for meg, som femtenåring, å ha en fremmed person stående på mitt soveværelse og kommentere alt hun så, men det fikk meg som regel opp til slutt. Så kjørte det kommunale mennesket meg til skolen. Bilen sto der gjerne en liten stund for å se at jeg gikk i retning skolebygget.

Skolebygget hadde fremkalt angst i meg allerede før jeg begynte der, og å spasere inn var litt som å skulle gå inn i en brennende bygning som har vært full av plast. Derfor snudde jeg før jeg kom til døren og begynte å spasere hjem. Hjemturen tok cirka en time, og hele veien hjem hørte jeg på musikk. Mens jeg gjorde dette, jobbet hjernen min med romanen jeg holdt på med. Én scene kunne gjerne spilles av hver dag i en uke eller mer, slik at den var fullstendig ferdig når jeg begynte skrivearbeidet. Hjemme tok jeg bestandig frem PC-en og skrev minst ti sider i strekk, uten pause. Så ringte jeg min skrivevenninne så vi kunne lese for hverandre.

Om natten kom min far inn på værelset mitt for å kjefte på meg for at jeg satt på PC-en. Det er jo ikke lurt å sitte ved sin PC sent på kveld når en skulle på skolen neste dag, men jeg hadde langt viktigere ting enn skole å tenke på – det hadde nemlig skjedd noe stort og viktig i historien min som måtte skildres svært grundig, og en hver person som prøvde å motarbeide mitt verk, var en ond og sjofel banditt som jeg ikke ønsket å samarbeide med. En hver venn som ikke interesserte seg for mine verk, måtte kuttes hardt og brutalt ut. Det var det jeg skrev som var meg, og de som ikke interesserte seg for dette, var dermed utelukkende opptatt av de mest overfladiske og minst interessante detaljene ved meg – det omrisset andre kan se på avstand. Å holde slike overfladiske bekjentskaper borte, gjorde at jeg ikke ble distrahert i skrivingen min, men utelukkende snakket med personer som kunne dyrke frem det jeg ønsket at skulle dyrkes frem. Det var ikke gjennomtenkt, men det var likevel en genial egenskap.

Jeg var asosial, dro aldri på skolen, var våken om natten og sov om dagen. Og det er den perioden i livet mitt jeg beundrer meg aller mest for.

Senere har jeg gjort alt jeg kan for å lykkes på skolen, fordi jeg ønsker å bli en del av samfunnet. Det eneste yrket jeg med sikkerhet kunne ha håndtert uten videregående, er nemlig verdens eldste yrke, og det er ikke et yrke jeg tror jeg kan kombinere med de andre fremtidsambisjonene mine, dessverre. Med andre ord er utdanning det eneste alternativet som står igjen, og det var derfor jeg valgte å prøve på nytt etter første gang jeg mislyktes. Til sammen har jeg to år av livet mitt som jeg har soset bort på å prøve og fullføre 3. klasse uten å få det til på grunn av en merkelig psyke som verken jeg eller noen psykologer jeg har møtt har klart å løse gåten rundt, og dermed eksisterer det heller ikke noe som andre mennesker kaller for «hjelp», som på mirakuløst vis kunne lært meg hvordan man forandrer denne rare og uidentifiserbare lidelsen som hittil ingen har klart å putte i en kategori.

Det var ikke motvilje mot skolen (slik som før) som hindret meg denne gangen, men lakenskrekk. Jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, og jeg tror den har satt seg så dypt at det ville vært vanskelig for en ekspert å finne ut hva den skylles og hvordan den kan kureres. Enda mindre for meg, som ikke er en ekspert.

Jeg skal gå tilbake til bildet på toppen av innlegget:

Sånn ser en uproduktiv lakenskrekk ut. En illustrasjon fra ungdomsskolen og første forsøk på videregående, ville vært en person som satt konsentrert foran et tastatur med en kaffekopp ved siden av seg (flere kopper! alle midler for å unngå lakenet!) og øyne som rant fra røyken som kom opp fra tastaturet når fingrene raste over det. Dette er derimot den nye lakenskrekken, den som har vært der de siste årene og som ikke kan brukes til noe som helst. Ikke en eneste god side har blitt skrevet mens dette har pågått. Verken kronikker eller noveller har blitt født noen av disse nettene. Det eneste hjernen min har gjort, er å bryte ned seg selv. Når jeg leser blogginnlegg jeg skrev for flere år siden, er de så smarte at jeg nesten ikke skjønner hva som står skrevet, og iblant tenker jeg «jøss! Dette var jammen meg smart! Dette har jeg aldri tenkt på før!», for så å innse at forfatteren er meg selv. Jeg klarer ikke å lese tekstene jeg skrev tidligere, fordi de krever for mye konsentrasjon. Isteden sitter jeg, slik som Boble, og stirrer ut i luften med to munnviker som peker nedover og venter på Dommedag. Og det hjelper ikke å slå på lyset.

Planen min for neste år, er å, om jeg ikke skal bli kvitt denne lakenskrekken, i det minste mislykkes i søvnen på en måte som gjør at jeg sitter igjen med andre ting enn døde hjerneceller. For eksempel en novelle.

Reklame

Et tapt slag

Dette kan nok ved første øyekast virke som enda en deprimerende historie om hvordan onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet. Det stemmer nesten. Onde makter har rottet seg sammen for å hindre meg i å bli en del av samfunnet, og det er det ikke lenger et snev av tvil om. For noen uker siden bare trodde jeg, nå vet jeg. Det er noe større enn meg selv som ikke vil at jeg skal bli ferdig med videregående å komme meg videre. Det endelige beviset skjedde i det to lærere ga meg en siste sjanse og jeg plutselig fikk ekstreme influensasymptomer – på dagen – og bare kunne ligge og jamre. I det skoleuken var over, ble jeg på mirakuløst vis symptomfri på dagen. Jeg vet at det ikke er tilfeldig. Det er for mange tilfeldigheter etter hverandre. Noen trekker i trådene!

Men, det er ikke lenger deprimerende. Grunnen til at det ikke er deprimerende, er fordi jeg har valgt å legge meg ned i gresset og gi opp. Det er svært deilig i gresset, og jeg føler at jeg har styrt mitt eget nederlag. Ved å kjempe til siste slutt og ikke få det til, blir det tydeligere at jeg blir motarbeidet av noe(n). Ved å legge meg ned frivillig, kan jeg late som jeg hadde et valg, og jeg får muligheten til å slappe av heller enn å bruke opp alle kreftene mine på ingenting.

For første gang på et halvt år kjenner jeg noe som minner om sinnsro og noen ganger glede – glede over banale ting som å lage mat eller å ligge i gresset helt alene. Jeg har trivdes i mitt eget selskap! Det er en sensasjon jeg ikke har opplevd på årevis! Og dette bare fordi jeg har innsett at det er over og at jeg ikke har noen sjanse, og at jeg ikke skal fortsette å gripe etter sjanser som ikke finnes og løpe dagen lang etter en gulrot som bare beveger seg raskere jo mer jeg løper.

Jeg føler meg bedre enn på lenge, og jeg ville uten problemer klart å fullføre skolen hvis vi hadde mer tid på oss. Men, jeg vet at dersom en lærer hadde kommet til meg og vist meg nåde, ville jeg umiddelbart ha blitt syk, kjørt over av en buss, blitt voldtatt på vei til skolen og fått traumer, fått armen bitt av av en hai eller noe annet tåpelig. Sånne ulykker ønsker jeg ikke å utsette meg for.

Denne onde makten som følger med på meg, merker sannsynligvis når jeg slår på vekkerklokken, og skjønner at jeg skal på skolen og bestemmer seg for å hindre meg. Eller så observerer den bevegelsene mine og merker at jeg prøver å bevege meg i retning skolen. Kanskje måler den pulsen min, og hvis den er ekstra høy om natten, forstår den at det er skole neste dag og hindrer meg i å komme ved å dope meg ned. For nå, etter at jeg ga opp, er jeg plutselig ikke neddopet om morgenen lenger. Nå våkner jeg uthvilt til så tidligere tidspunkter at jeg kunne kommet meg på skolen, heller enn å våkne etter skoletid og føle meg fjern resten av dagen.

Neste år skal jeg studere i smug. Smugstudere. Jeg tror ikke den onde kraften aner mistanke hvis jeg leser fra mitt eget hjem, da kommer den til å tro at jeg driver dank. Den kommer ikke til å merke det hvis jeg tar med bøkene ut i en skog, for jeg tror ikke den skjønner forskjellen på skolebøker og andre type bøker.

Det føles bra å ha en plan som jeg vet at jeg kommer til å få til, selv om noen kommer til å bli rasende for at jeg prøver nok en gang.

Slitasje eller produksjonsfeil?

Noen skrev på en murvegg, og de siste dagene har jeg tenkt litt over det.
Selvsagt skal alle formes om til maskiner for å få et stort samfunn til å fungere sammen. Det er konsekvensene av å ikke leve i små stammer der alt arbeidet man gjør skaper et umiddelbart godt resultat som også en selv nyter av, og hvor alle kjenner hverandre og derfor ikke kvier seg for å hjelpe hverandre med ting.

I det siste har jeg lurt på om feilen ved meg er at jeg er en dårlig maskin, eller om jeg ennå ikke har klart å bli maskin. Hvis det er det siste, er jeg definitivt for sent ute. Alle de menneskelige egenskapene og feilene kommer i veien og ødelegger for den egentlige planen bak meg og alle andre: En velfungerende maskin i fabrikken. Jeg kan aldri i verden konkurrere med en maskin. Både fordi jeg jobber saktere, og fordi jeg har idiotiske egenskaper som kommer i veien og som overhode ikke har noe i et maskineri å gjøre. Jeg reagerer på saker og ting og føler følelser og får noen ganger perioder med sykdom som er mer enn bare litt knirking i maskinen, men som gjør at hele maskinen stopper opp på ubestemt tid. Det ødelegger for hele fabrikken, og derfor må slike maskiner byttes ut og destrueres.

Det er destrueringen som foregår nå. De andre feirer at maskinen er ferdig bygget og klar for bruk, men jeg vet ikke hva jeg feirer etter fem års skolegang uten annet enn små, ubrukelige resultater. Men, det føles definitivt som slutten på noe. Jeg feirer at jeg endelig vet med sikkerhet at det eneste denne maskinen har, er et eksemplarisk utseende. Maskinen kan bli avbildet på forsiden av bruksanvisninger eller være med i skolebøker der man skriver om hvordan maskiner ser ut, men inni er det utelukkende løse skruer og menneskelighet som ikke klarer å utvikle seg til noe bedre og større og mindre menneske-aktig.

Alle har perioder med saker og ting som kommer i veien og lager en liten knekk, men i mitt liv har alltid et stort og altoverskyggende problem blitt byttet ut med et like stort og altoverskyggende problem. Mellom de to problemene kommer det korte pauser der det bare er kroppen som er ubrukelig og ikke går an å røre på. Jeg har slept meg gjennom disse irriterende årene og påført meg ekstremt mye smerte i et forsøk på å få det til, så langt det har latt seg gjort ødelagt min egen psyke ved å de få dagene jeg fungerer være våken hele natten for å ta igjen det tapte, men den selvplagingen har bare skadet meg og ikke gitt noen resultater.

Jeg kan feire at uvissheten er over, og at det nå er sikkert: Denne maskinen må til destruksjon. Jeg vet ikke helt hvordan denne destruksjonen foregår, eller om den er like brutal rent fysisk som den høres ut. Kanskje betyr det bare at den skal stå i et skap og støve ned, eller utdøve arbeid hvor utseendet er det eneste kravet til kvalifikasjon og legge de andre egenskapene, som hittil ikke har bragt meg i mål, på hyllen for godt.

Hvis jeg er en maskin håper jeg at den ikke er ferdig ennå, at det bare mangler noen deler, men jeg frykter rust og annen slitasje som er for stor til å kunne repareres. Jeg frykter også at jeg slett ikke er en maskin og aldri kommer til å bli det.

En annen sammenlikning som gjerne blir brukt om mennesker, er marionettedukker. I så fall er jeg en marionettedukke med bare én snor, og resultatet er at dukken ligger på scenen og forsøket på å dra i snorene bare fører til meningsløse spasmeliknende bevegelser som overhode ikke bidrar til å gjøre forestillingen noe interessant. Det er den ene snoren jeg har prøvd å satse alt på, men nå er den så tynn at den snart ryker, og jeg ser at de kommer til å klippe den over og slutte å bruke dukken i forestillinger permanent.

Jeg skulle gitt alt for å bli en maskin. Faktisk kunne jeg tømt hele sparekontoen min for å bare få det dumme vitnemålet som sier at maskinen er bra nok og fra nå av kan brukes i fabrikken. Jeg ville ligget med alle lærerne en gang før hver skoletime, uansett hva slags preferanser de måtte ha, hvis de ga meg en god karakter. Det hjelper ikke hvor mye maskinen enn jobber når det eneste som kommer ut av den er støy og støv.

Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon i det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Søvn

Søvn har vært et problem så lenge jeg kan huske. Jeg diskuterte saken med min far, og den har vært et problem så lenge han kan huske også. De fleste tenåringer kan være vanskelige å vekke om morgenen, men jeg tror at jeg er et spesielt tilfelle – dessuten burde det ha forbedret seg nå som jeg ikke er tretten år lenger.

Jeg har funnet ut at det tar en halvtime fra jeg gir uttrykk for å være våken til jeg faktisk er våken og har evnen til å tenke og ikke minst huske hva jeg har gjort senere. Alt jeg gjør den første halvtimen, kan jeg ikke stå inne for. Denne egenskapen blir forsterket i perioder hvor det skjer triste ting. Jo mer verden jobber mot meg, jo mer jobber hodet mot meg også. Det vil si at nå som alt ligger til rette for at jeg ikke får karakterer i de fleste fag, sørger hjernen min for å holde meg fanget slik at jeg ikke kommer meg av gårde om morgenen og dermed er garantert stryk.

Det er så mange negative ting som skjer på rekke og rad. Hver gang én ting har begynt å forbedre seg og jeg endelig klarer å komme meg av gårde igjen, kommer det en ny ting og ødelegger. Jeg tror hjernen min har gitt opp. Den tenker at jeg uansett ikke kommer til å få til noen ting, og at det ikke er noen vits i å vekke meg. Hvis ingen vekker meg i det hele tatt, kan jeg fint sove i et helt døgn i strekk. Jeg tror planen til hjernen min er å sove for all evighet istedenfor å konfronteres med nye idiotiske ting hver dag.

Av alt som har skjedd, og all smerten jeg har trosset hele tiden for å komme meg til skolen og bli der uansett hva som skjer i livet mitt, er det tåpelig at det er søvnen som skal holde meg tilbake fra å få et vitnemål. Jeg vet ikke om noen andre som har det problemet. Andre kan sove fire timer og våkne og komme seg på skolen tidsnok selv om de riktig nok er litt trøtte, men jeg får det ikke til uansett hvor mange timer jeg sover og uansett hvor tidlig jeg sovner. Det er ikke motivasjonen som er problemet. Det er ingen steder jeg liker bedre å være enn på skolen, og det er faktisk ikke mye jeg liker bedre enn å stå opp – når jeg får det til. Jeg elsker kaffekoppene om morgenen og å kle på meg klær og gjøre meg klar, og jeg vil mye heller være på skolen enn i sengen. Men, hver gang jeg våkner er det for sent. Jeg hører rykter om at min far eller bror har gjort utallige forsøk på å få meg opp og at de har brukt alle slags strategier, men jeg kan ikke huske noe av det.

Jeg vet ikke hva problemet er, men det jeg vet er at mennesker som meg ikke er konstruert for å lykkes i livsløpet som er lagt opp. Samfunnet ønsker ikke at sånne typer skal bestå skolen, drive med utdanning og få seg en jobb. Og hjernen min har skjønt det den også. Det er derfor den prøver å slå seg av.

Friheten i utestengelse

Det er lumpent å utestenge et annet menneske fra alt det sosiale. Ikke bare fordi man kan få dårlig selvtillit av å være den utvalgte person til å aldri få delta i opplevelser, men også fordi man – uten å ville det – hopper over et viktig steg i oppveksten. På det tidspunktet hvor skolekameratene utvikler sosial kompetanse, stopper man opp og får ikke lov til å lære seg de samme sosiale kodene som andre lærer seg. En eller flere av byggeklossene som er med på å forme et fungerende voksent menneske, forsvinner. Man kan risikere at hele tårnet raser og at man ikke fungerer som individ.

Jeg vet at jeg ville hatt det bedre hvis jeg fikk de samme byggeklossene som andre, hvis jeg lærte meg å sosialisere med andre mennesker slik at jeg kunne åpne munnen min oftere uten å bli sett rart på – eller føle at jeg blir sett rart på. Hvis å kommunisere med andre mennesker var en sak som falt helt naturlig for meg og antennene mine ikke bli så lange og forvokste at jeg fant tykke bøker med feil jeg har gjort blant andre mennesker hver eneste dag.  At jeg ikke var redd hver morgen og gruet meg til å dumme meg ut foran andre mennesker fordi jeg aldri vet hva som er rett og galt å gjøre og å si.

Men, hvis jeg skal lete krampeaktig etter konsekvenser jeg kan leve med, slik folk ofte gjør for å ikke føle at de har mistet mangfoldige år av livet sitt til ingenting, er det én ting som peker seg ut.

Tankene mine er frie og upåvirkede. Ingenting har tatt tak i tankene mine og formet dem etter normene. Noen ganger kan det være en svakhet, dersom tankene er destruktive og handler om hvordan jeg kan ødelegge for meg selv. Men, mye oftere er tankene ganske kule. Hvis jeg hadde hatt en horde av venner tidligere, ville jeg ikke hatt noe behov for å lage meg fantasiverdener å flykte inn i, og det er ikke sikkert jeg ville ha skrevet like interessante tekster. Hvis jeg var redd for å gjøre noe uforskammet, ville jeg følt bekymring og grubling da jeg begynte å falle for mennesker med samme kjønn som meg. Jeg slapp å komme ut av noe «skap», for siden alt jeg gjorde var galt uansett, var det ikke vits i å gjemme seg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, for det gjorde ingen forskjell.

Før kunne jeg finne på å kle meg i ekstreme klesdrakter og sminke meg på de mest pussige måter. Noen ganger fordi jeg syntes det var stilig, andre ganger for å sjekke reaksjonene. Jeg visste at det ikke ville bli positivt mottatt, men jeg visste også at jeg aldri ville bli positivt mottatt uansett hva jeg gjorde, dermed gjorde det heller ingen forskjell. Jeg kunne sminke store røde områder under øynene slik at jeg så kjempesyk ut, bare fordi jeg hadde stått på badet og eksperimentert om morgenen og ikke hadde noen grunn til å vaske det bort. Alle reagerte, men alle reagerte uansett. Bare jeg brukte et pannebånd en dag, kunne jeg få kallenavnet «skaut-jenta» i flere måneder etterpå. Jeg kunne like gjerne kommet på skolen i kyllingkostyme som å se helt normal ut. Det var ingenting som kunne gjøre meg normal samme hva jeg fant på.

Jeg ville gjerne byttet ut den frie tankegangen min med et liv uten all angsten og alt fraværet fra skolen. Jeg går i en hyggelig klasse som jeg liker, med lærere jeg liker og fag jeg synes er gøy, og det er ingen steder jeg trives bedre enn på skolen. Når jeg går ut av skolen kommer jeg til å angre på at jeg ikke brukte mer tid på mitt favorittsted som jeg aldri får tilbake. Men, det er innebygd i kroppen min at skolen er et farlig og skummelt sted, og alle sperrer som tenkes kan dukker opp hver eneste morgen for å hindre meg i å gjøre slike destruktive ting som skolegang. Jeg kunne godt tenke meg å ikke ha mistet kjæresten min fordi all usikkerheten på meg selv ga meg en adferd som var umulig for en partner å leve med. Men, det går ikke an å forandre fortiden. Jeg liker å innbille meg at den har gjort meg til en ekstremt fri sjel på noen områder. At jeg kan utfolde meg kunstnerisk helt uten restriksjoner. At jeg kan ta valg basert ene og alene på mine egne lyster, og at tankene mine aldri tar hensyn til om noe er en norm eller ikke. Derfor blir alle valgene mine ekte.

Jeg tror mange av de som har nådd langt og har vært utskudd før, har nådd såpass langt fordi de har fått friheten til å tenke utenom normene. De gjør akkurat det de har lyst til, og det er ingen normerte tanker som siler ut ønsker som ikke er normale. De kan trekke alt lengre enn andre fordi ingen kommer til å dømme dem mer enn de allerede gjør.

Undervurdert musikk

De fleste veit ikkje kva musikk er. Det forstod ikkje eg heller før i haust, då ting byrja gå gjennom skalet og rett inn. Dei trur musikk er som luft, som alltid skal vere der og som du aldri tenkjer over. Dei ber meg høyre eit stykke musikk utan tanke for kva musikken gjer, som om de berre er å høyre han kjapt og gløyme han etterpå. Dei trur ikkje musikken går inn og forandrar noko. Dei trur ikkje musikken er farleg og kludrar til hovudet eg har jobba med heile dagen, heilt til noko musikk kom og øydela alt eg bygde opp.

Dei trur dei kan setje på all slags musikk på caféen eller på kjøpesenteret, at musikken berre er i bakgrunnen og ikkje penetrerer hovudet mitt og forstyrrar meg i alt eg gjer og tenkjer. Dei trur ikkje musikken er full i minne, fargar, krussedullar – dei trur musikken berre står der i hjørnet for seg sjølve og at eg går vidare som om ingenting har skjedd.

Dei trur det er heilt greitt å spele Adele når eg skal setje meg ned og konsentrere meg om noko eller berre vente på toget. Som om det korkje er lyrikk eller melodiar med. Dei speler dei mest melankolske songane i universet i ein heilt nøytral setting, og det hjelper ikkje kor hardt eg har jobba med å halde tankane vekke frå det eg ikkje vil tenkje på, for musikken pressar seg inn og dyttar meg attende i mørkret. Dei trur at glade songar er lystige, at ikkje dei er eit minne om noko fint me hadde som aldri kjem attende, som berre flyg vidare utan meg.

For deg er ikkje musikk noko problem. Det finst ikkje noko vondt i deg som kjem busande med ein gong nokon speler musikk i moll, eller syng ei linje som treff for godt eller for lite godt. Du vert glad når du høyrer glade songar, for det du har mista vil du ikkje ha, og viss du vil ha det kan du få det med ein gong du ber om det. For deg er gode minne gode, du har kontroll over alt du hugsar. Du kan høyre på dei same songane du høyrde på før, for deg har dei ikkje forandra seg, for du er berre like glad.

Dei elskar triste songar, dei fyller opp byen med dei so eg ikkje lenger kan gå ut.

Ikke i bruk

Eg vil heller gå til grava di og sørge der
gråte med familien din
og dele saknet med venene dine

hengje bilete på veggen åt oss, verta religiøs, tenkje «eg ser deg att»

eller at me sto på ei klippe og snubla og falt ned og vart knust, før du rakk å seie det du sa
eller at bussen ramla utfor ei kant morgonen før kvelden so du aldri fekk tenkt eller sagt det du sa

eg vil heller vere Den Daude Kjærasten enn Den Levande Eksen, Eksen er eit ekkelt namn på ei pike der du framleis er det kjæraste. Eg er ikke noko eks, eg er ein kjærast ikkje lenger i bruk

Det verste av alt var at du let meg gå igjen
etter drapet
heller enn å kvile i fred

De som går og de som blir

Jeg har lagt merke til at alt har en dominoeffekt. Til og med ting som ikke direkte påvirker hverandre eller har noe med hverandre å gjøre. Noen perioder er alle i klassen trette og orker ingenting og vil ikke jobbe, andre ganger er absolutt alle på hugget. Også mennesker som ikke kjenner hverandre eller ikke bor i samme by. I mitt nettverk har det sjelden vært stor sammenheng mellom de forskjellige individene, alle bor på forskjellig sted og kjenner hverandre ikke nevneverdig. Likevel begynte ballen å rulle etter det viktigste mennesket trakk seg og jeg lå igjen i skogen for å sulte ihjel. Alle visste hvor jeg var, men om de fant meg var det bare for å hilse. De kom når jeg ropte – i begynnelsen. Etter hvert ble jeg sår i halsen og orket ikke rope mer.
Etter ropene opphørte ble det helt stille. Det eneste som var igjen var mose, gjørme og våt snøaktig slaps som av og til rant ned fra trærne og blandet seg med bakken. Etter år med lojal henting og varming av mennesker i skog, føltes det helt bortkastet. Det er ikke de som trenger hjelp som hjelper, i hvertfall ikke vanligvis. Det er umulig å se på en person eller gjette seg til om det er lojalt eller ikke, hadde jeg kunne gjettet slike ting ville jeg aldri ha våget å stole på det vesenet som til sist makulerte meg og gjorde meg til restavfall. Jeg er ikke singel. En singel person kan okkuperes. Jeg er allerede okkupert, men ikke lenger i bruk. Akkurat som alt annet man kaster i restavfall. Jeg forstod fort at de fleste hadde samme mening og ikke ønsket å ta meg i bruk lenger. De kunne se at jeg var død, men tok seg ikke bryet med å finne ut hvor jeg lå begravet og legge en blomst der. I begynnelsen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at siden jeg tross alt var død, var det ikke rart at det var så stille. Men, med noen få prosent bredere perspektiv enn da, og om jeg prøver å snu sitausjonen, virker det ikke like rettferdig lenger. Av erfaring vet jeg at jeg aldri ville latt noen dø på den måten.

Nå har jeg kuttet båndene. Det blir som å ha en haug med redningsbåter i båten som ikke kan flyte. De er bare til pynt, men har absolutt ingen funksjon når man trenger dem annet enn å bekrefte oppfatningen av å være borte og å ha mistet all verdi. Det kommer til å skje igjen, men jeg skal i hvertfall ikke gjøre noe for at det skal skje. Jeg har kvittet meg med med alt sammen, livbåtene kan like gjerne synke med det samme og aldri noen gang taes opp igjen. Da blir det bedre plass til andre.

Trangen til å åpne seg (selv om jeg gjør det her nå) er der ikke lenger. Jeg trenger ikke snakke med noen om det, i hvertfall ikke legge følelser i det når jeg gjør det. Det tok noen måneder å lære at det ikke finnes noen å snakke med, ikke egentlig, at det bare var jeg som kunne snakkes med og ikke omvendt. Kanskje har jeg lært noen nye triks for å ikke gå i slike feller igjen, og det kommer jeg til å være glad for i neste krise.

Insomnia

Då det var aller verst, var det ikkje noko problem å sovne. Det vanskelege var å halde seg sovande, utan å vakne heile tida av sjokket som aldri gjekk over. Det var ikkje vanskeleg å kome seg på skulen, for det var betre enn å vere i eit rom fylt med hovudet mitt utan noko som kunne stoppe meg.

Den siste veka har eg ikkje tenkt på togskinnene. Det er bra for de som liker at eg lever, men ikkje fullt so bra for karakterane mine. Eg har gjort det dårlegare på skulen no enn eg gjorde då eg ikkje ein gong trong han av di eg uansett skulle forsvinne. Det finst ein pause frå den verste delen av hjernen min – om dagen. Då er eg eit sansevesen, noko som ser ting og høyrer ting. Kan enno ikkje lukte, men det gjer ikkje noko, for eg synst eg hugsar at dei fleste tinga eg lukta uansett ikkje var verd å lukte på. Eg søv alltid med ljoset på, for då ser eg rommet og kan vere eit sansevesen igjen, men alt på rommet står stille og det er ingen inntrykk der. Musikk er støy og minne, filmar er triggarar og det er ingen der og eg vert eit tankevesen og ikkje eit sansevesen. Det er betre å tenkje på ting eg liker å tenkje på enn ting eg ikkje liker å tenkje på, men når det gjelder å få sove er ingen av delane eit betre alternativ enn det andre. Grubling er like ineffektivt som å glede seg til noko.

Hjernen vil gjerne ha søvn likevel, å ikkje sove er å skade seg sjølv. No når eg ikkje er sjølvdestruktiv lenger vaknar eg ikkje før hjernen er ferdig å bearbeide dagen, har gjort jobben sin og er klår til å vakne. Det heng saman med å vere i stand til å putte noko i munnen eller å fukte lippene når dei er tørre eller å puste med magen eller andre normale aktivitetar som ikkje gjer ting verre. Kvar er balansen mellom å vere so lite glad i deg sjølv at du ikkje vil gjere noko for å overleve, men ikkje so glad i deg sjølv at du fyller alle behovene dine og dimed får varsel i fag av di du ikkje møtte opp tidsnok?

Uansett kor trøytt eg er, er augo som tinntalerknar og hjernen gjer alt han kan for å halde meg vaken. Det er skummelt når det ikkje er gøy meir og det ikkje er noko som skjer. Då er det berre ein gigantisk hjerne som grev fram minne og prøver å gjere natta so lang han kan.