Dobbeltmoral vs Ingen moral

Da jeg lagde denne overskriften var jeg ikke sikker på hva jeg mente selv. Derfor skal jeg diskutere til jeg kommer til en eller annen konklusjon, eller eventuelt ikke kommer til noen konklusjon igrimase.PNG det hele tatt. Det hadde vært spennende å høre hva du tenker også.

Det er vanlig å si at det er bedre å ha en dobbeltmoral enn ikke å ha noen moral i det hele tatt. Det første eksempelet jeg kommer på er dyrerettigheter. Jeg legger merke til at mange går rundt med strykemerker på russebuksene sine der det står at de er imot dyremishandling, at hvalfangst er teit og at det er slemt å lage pels. De samme menneskene liker å dykke sine munner ned i torturerte og plagede kyllinglik som de selv har betalt for slik at flere kyllinger kan bli torturert. Alle vet jo at kyllingindustrien kanskje er den mest groteske formen for kjøttproduksjon vi har i dette landet, og at de brekte bena du finner inni kyllingliket er ben som kyllingen har prøvd å gå rundt på uten å få det til fordi de har vokst altfor fort og ikke klarer å bære sin egen vekt. Samtidig er det lett å være imot ting man selv ikke må gi opp noe for å få. Hvis man uansett ikke har råd til ekte pels, er det lett å være imot pelsindustrien. Hvis man ikke har vokst opp med å spise hval, er det lett å være imot hvalfangst. Men kylling derimot smaker jo godt, så da er det greit. Mange blir sinte av denne dobbeltmoralen, men ville det vært bedre om disse menneskene valgte å støtte både kyllingindustrien, pelsindustrien òg hvalfangst? Er det bedre å kaste seg over alle vonde ting man ser, enn å bare velge et par onde industrier og gi penger til disse? Selvsagt ikke. Men, mange velger å kaste seg over disse menneskene allikevel, ettersom frøet allerede er sådd. De har innsett at det er galt å torturere dyr, og dermed er det større sjanse for at de vil forstå at de bør slutte å støtte torturen av absolutt alle dyr, enn å prøve å overbevise en pelsbruker som mener at dyr bør tortureres mest mulig og i størst mulig skala – indirekte i hvertfall.

Derfor har jeg lengde ment at det er bedre med dobbeltmoral enn absolutt ingen moral i det hele tatt. Men, jeg har fått dette utsagnet utprøvd. Det er nemlig noen situasjoner der jeg ville foretrukket at mennesker bare blottet det virkelige menneskesynet sitt med én gang, heller enn å lure meg til å tro at de er gode mennesker for deretter å svikte meg på de ekleste måter. Jeg skal komme med det beste eksempelet jeg har fra livet mitt.

Jeg hadde en gang en venninne med meget sterke meninger rundt menneskerettigheter. Hun har alltid engasjert seg for flyktninger, diskutert aggressivt overfor de som vil kaste ut foreldreløse barn, og hun har vært helt åpen om sin egen dobbeltmoral rundt kjøttindustrien. At hun så visst er imot den og synes den er grusom, men likevel ikke orker å lage bråk med familie og kjæreste for å slippe og støtte den. Hun har selv sagt at hun er dobbeltmoralsk, og derfor klarte jeg å tilbringe tid med henne selv i min mest sinte veganperiode. Likevel tenkte jeg aldri tanken på at denne dobbeltmoralen kunne ramme meg.

For et halvt år siden visste jeg om flere datoer hvor jeg hadde lyst til å ende livet mitt dersom jeg klarte å vente og smerten ikke drev meg til å gjøre det med én gang:

1. Halloween. Denne dagen skulle jeg ideelt sett ha blitt med mannen i mitt liv på en fest, men visste at i år ville han dra uten meg. Tanken var ikke til å holde ut.
2. Julaften. Denne dagen ville det mangle en pakke under treet, og jeg kunne huske hyggelige hendelser fra året før som aldri kom til å gjenta seg.
3. Nyttårsaften. For mange minner fra forrige nyttårsaften som jeg ikke orket å få flashbacks til. Dessuten ville jeg ikke gå inn i et nytt år uten det som betydde mest for meg.
4. Bursdagen min. At jeg ble født var ikke noe å feire, tvert imot var det det verste som noen gang hadde skjedd.
5. 3. april. Årsdagen vår. Den ville jeg garantert ikke overleve.

Så var jeg altså kommet meg gjennom flere uker, og det var blitt halloween. Jeg så ut som en alv, og min venninne skulle kreppe håret mitt. Planen min var å stikke innom festen klassen min var på, drikke meg til mot, og deretter ta bussen ned til togstasjonen og bli overkjørt av toget. Min venninne skulle på en annen fest. På badet, etter vi var ferdig å sminke meg, begynte tankene, minnene og bildene i hodet mitt å spise meg opp, og all maskaraen ble borte fra ansiktet mitt og måtte taes på på nytt. Min venninne visste om min plan, jeg var fullstendig åpen om den fordi jeg ikke så noen grunn til at noen skulle hindre meg ettersom jeg tross alt døde for over en måned siden og kroppen min var det eneste som kunne reddes. Min venninne prøvde å ringe akuttambulerende team, som sa at vi skulle ringe legevakten hvis det ble verre men slett ikke var interessert i å hjelpe henne å redde meg. Hun sa til dem at hvis det ble verre kom jeg ikke til å ringe legevakten, jeg kom ikke til å gjøre det selv, men de bare gjentok seg selv. Personlig satte jeg pris på at AAT var enige med meg i at livet mitt ikke var noe vits i å redde og ikke kom til å hindre meg.

Så begynte tiden å nærme seg festen til min venninne, og selv om hun visste at jeg kom til å ta bussen til togstasjonen for å dø, var det enda viktigere for henne å ikke komme sent på festen, så hun valgte å ikke ringe legevakten eller få noen andre til å passe på meg. Jeg satt på busstasjonen mens jeg så henne kjøre forbi. For alt hun visste kunne det vært siste gang hun så meg, det var bare flaks at noen i klassen plukket opp faresignalene og overtalte meg til å være med dem hjem. Min venninne var en mye nærmere venn enn hun i klassen, men likevel var min klassevenninne mer interessert i at jeg skulle overleve enn hva min nære venninne var.

Jeg tenkte ikke noe over at dette var dårlig gjort. Jeg ville ikke klandret henne hvis hun forlot meg mens jeg fikk et hjerteinfarkt heller. Jeg var tross alt død allerede, og jeg fortsatte å tilbringe masse tid med henne. Det gikk noen måneder før jeg innså at det hun gjorde ikke bare var slemt mot meg, men også mine nærmeste. Selv om livet mitt ikke var verd å redde for henne, hadde jeg familiemedlemmer som ikke ville likt å miste meg. Hun forsvarte seg senere med at hun prøvde å ringe meg dagen etterpå, men det ville jo ikke hjulpet å ringe meg etterpå hvis telefonen var knust under toget. Det var da hun forsvarte adferden sin at jeg forstod hva slags person jeg hadde med å gjøre. Den personen jeg visste om som brant aller sterkest for menneskerettigheter og ropte aller høyest på facebook, var villig til å behandle en av sine nærmeste venner på en måte jeg ikke ville behandlet en fremmed en gang. Jeg så for meg at det ikke var jeg som var på vei til toget, men noen jeg var glad i. Jeg så for meg at noen var der, men ikke gjorde noe for å hjelpe. Jeg så for meg at personen jeg var glad i ble knust av toget, og at noen som var vel vitende om det ikke gjorde noe for å hindre det. Jeg så for meg hva jeg ville gjort med dette vitnet om jeg fikk kloen i det. Jeg ville kastet det ut av vinduet og hoppet på det gjentatte ganger. Det var ikke det at hun ikke reddet meg som var problemet, men at hun så på et liv som så verdiløst at det var viktigere å komme tidsnok til en fest.

For en god stund siden ble jeg angrepet av en slem mann. Jeg brukte det jeg hadde lært i selvforsvar og gjorde ham livredd, og etter det har jeg blitt mye flinkere til å hevde meg selv. En del av selvhevdingen har vært å kutte ut destruktive mennesker fra livet mitt. Mennesker som ikke ville ringt ambulansen hvis livet mitt sto i fare. Slike mennesker kunne jeg kuttet ut før jeg ble kjent med dem dersom de hadde hatt en sammenhengende moral. Dersom de var helt åpne, fra første stund, om at andres liv ikke var verd mer enn en time på fest. Folk havner i voldelige forhold fordi partneren ikke er åpen om at det er greit å slå og banke kvinner som ikke oppfører seg. Derfor er hovedproblemet med dobbeltmoral at man blir lurt. Det er umulig å sortere ut mennesker, fordi folk gir seg ut for å ha andre moraler enn de egentlig har.

Det betyr ikke at jeg ønsker at mennesker som støtter kyllingindustrien skal begynne å kjøpe pels også, men hvorfor kan ikke alle sette seg ned og gå gjennom sin egen etikk? Enten bør man forandre hva man uttrykker utad, eller så bør man forandre adferd. Personlig går jeg for det siste. De færreste er interessert i å bli bedre enn de allerede er ettersom de mener at de er perfekte, men jeg vet at jeg ikke er perfekt og ønsker alltid å bli bedre. Derfor går jeg gjennom moralen min hele tiden for å se om jeg virkelig oppfører meg sånn som jeg ønsker, for det vet jeg at jeg ikke gjør. Jeg jobber hele tiden med å endre meg til det bedre, slik at jeg kan stå for det jeg gjør.

Den dagen han kjøpte kaffe til meg

De tok bare kontanter i kafeen. Jeg satt på venterommet og observerte en flott mann drikke fra et pappkrus med lokk. Kaffeabstinensene hadde lusket rundt i bakgrunnen lenge, og var nå i ferd med å tre frem til utsiden, frem fra mørket og inn i lys dag. Jeg spurte om de bare tok kontanter i kafeen, selv om jeg allerede visste svaret. Den intetanende godtroende mannen følte umiddelbart sympati med meg og forlot venterommet for å skaffe meg en kopp.

Så kom psykologen frem fra venterommet. Han var dobbeltbooket,og jeg, som hadde fast time, fikk selvsagt timen min, mens mannen måtte gå sin vei og vente noen timer. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg ville tenkt at det var typisk. Først kjøper jeg en kaffe til henne, og så stjeler hun psykologien min. Man får alltid straff for å være snill.

Jeg vet ikke hva han gikk til psykolog for, og jeg gikk dit av helt andre grunner da enn nå, men jeg har lært at det sjelden lønner seg å være snill. I begynnelsen tenker man ikke over det og fortsetter de snille aktivitetene, i troen på at det bare er uheldigheter og tilfeldigheter. Men etter hvert ser man et mønster. Godhet blir alltid straffet med ondskap. Jeg lurer på om det er noen der ute som ønsker at vi skal være slemme og bli belønnet med suksess. Hvis jeg skaffer meg mange millioner kroner og starter en ondskapsfull fabrikk hvor jeg sørger for at det blir mest mulig skader på miljø, mennesker og dyr, vil jeg sannsynligvis leve resten av livet mitt i luksus. Jeg bør sørge for dårlige arbeidsforhold. Folk vil si at jeg har jobbet hardt for suksessen og fortjener den, og jeg vil dø med et smil om munnen.

Noen ganger lærer vi oss at beskjedenhet og omtenksomhet er en dyd, men det stiller oss bare bakerst i køen. Vi ender opp med kjærester som går sin vei med en gang det er du som trenger trøst, venner som får deg til å reise hjem til dem for å beskytte dem mot edderkopper men lar deg sitte igjen på togstasjonen alene så de kan rekke en fest når du bestemmer deg for å gå på skinnene. Du ender opp med tilsynelatende hyggelige piker som bare ønsker å snylte deg for kaffe og stjele psykologtimen din. Du ender opp med å bli venn med de som ingen andre vil være venn med, bare for å stå igjen alene når vedkomne finner en port inn til Populæriteten.

Jeg skjønner godt hvorfor mange blir slemme. Etter å ha tømt seg for godhet i årevis uten noe påfyll, går man til sist tom, og den onde kjernen i mennesket er det eneste som er igjen. Det er med andre ord umulig å vri mer fuktighet ut av en knusktørr svamp, og hvis du prøver å tørke av talen med den kommer det barna forferdelige lyder ut.

I det siste har jeg ikke vært interessert i å strekke meg like langt for å tilfredsstille andre mennesker. Det eneste andre mennesker gjør er å forlate meg på togstasjoner og spille triste kjærlighetsballader om lykkelige par når jeg prøver å sitte på kafé. Hvis man gjør husarbeid i for store mengder får man bare kjeft når man en dag ikke orker. Hvis man er en pliktoppfyllende skoleelev stryker man bare i alle fag dersom noe tragisk skjer i livet ditt. Når man kommer tilbake får man bare beskjed om å gi opp.

Men, hvor mange lik må jeg tråkke over hvis jeg skal nå suksess en dag? Er det noen fasit på det?

Undervurdert musikk

De fleste veit ikkje kva musikk er. Det forstod ikkje eg heller før i haust, då ting byrja gå gjennom skalet og rett inn. Dei trur musikk er som luft, som alltid skal vere der og som du aldri tenkjer over. Dei ber meg høyre eit stykke musikk utan tanke for kva musikken gjer, som om de berre er å høyre han kjapt og gløyme han etterpå. Dei trur ikkje musikken går inn og forandrar noko. Dei trur ikkje musikken er farleg og kludrar til hovudet eg har jobba med heile dagen, heilt til noko musikk kom og øydela alt eg bygde opp.

Dei trur dei kan setje på all slags musikk på caféen eller på kjøpesenteret, at musikken berre er i bakgrunnen og ikkje penetrerer hovudet mitt og forstyrrar meg i alt eg gjer og tenkjer. Dei trur ikkje musikken er full i minne, fargar, krussedullar – dei trur musikken berre står der i hjørnet for seg sjølve og at eg går vidare som om ingenting har skjedd.

IMG_0751
Dei trur det er heilt greitt å spele Adele når eg skal setje meg ned og konsentrere meg om noko eller berre vente på toget. Som om det korkje er lyrikk eller melodiar med. Dei speler dei mest melankolske songane i universet i ein heilt nøytral setting, og det hjelper ikkje kor hardt eg har jobba med å halde tankane vekke frå det eg ikkje vil tenkje på, for musikken pressar seg inn og dyttar meg attende i mørkret. Dei trur at glade songar er lystige, at ikkje dei er eit minne om noko fint me hadde som aldri kjem attende, som berre flyg vidare utan meg.

For deg er ikkje musikk noko problem. Det finst ikkje noko vondt i deg som kjem busande med ein gong nokon speler musikk i moll, eller syng ei linje som treff for godt eller for lite godt. Du vert glad når du høyrer glade songar, for det du har mista vil du ikkje ha, og viss du vil ha det kan du få det med ein gong du ber om det. For deg er gode minne gode, du har kontroll over alt du hugsar. Du kan høyre på dei same songane du høyrde på før, for deg har dei ikkje forandra seg, for du er berre like glad.

Dei elskar triste songar, dei fyller opp byen med dei so eg ikkje lenger kan gå ut.

De som går og de som blir

Jeg har lagt merke til at alt har en dominoeffekt. Til og med ting som ikke direkte påvirker hverandre eller har noe med hverandre å gjøre. Noen perioder er alle i klassen trette og orker ingenting og vil ikke jobbe, andre ganger er absolutt alle på hugget. Også mennesker som ikke kjenner hverandre eller ikke bor i samme by. I mitt nettverk har det sjelden vært stor sammenheng mellom de forskjellige individene, alle bor på forskjellig sted og kjenner hverandre ikke nevneverdig. Likevel begynte ballen å rulle etter det viktigste mennesket trakk seg og jeg lå igjen i skogen for å sulte ihjel. Alle visste hvor jeg var, men om de fant meg var det bare for å hilse. De kom når jeg ropte – i begynnelsen. Etter hvert ble jeg sår i halsen og orket ikke rope mer.
what_he_said_by_queenbeliar-d9ohnr8Etter ropene opphørte ble det helt stille. Det eneste som var igjen var mose, gjørme og våt snøaktig slaps som av og til rant ned fra trærne og blandet seg med bakken. Etter år med lojal henting og varming av mennesker i skog, føltes det helt bortkastet. Det er ikke de som trenger hjelp som hjelper, i hvertfall ikke vanligvis. Det er umulig å se på en person eller gjette seg til om det er lojalt eller ikke, hadde jeg kunne gjettet slike ting ville jeg aldri ha våget å stole på det vesenet som til sist makulerte meg og gjorde meg til restavfall. Jeg er ikke singel. En singel person kan okkuperes. Jeg er allerede okkupert, men ikke lenger i bruk. Akkurat som alt annet man kaster i restavfall. Jeg forstod fort at de fleste hadde samme mening og ikke ønsket å ta meg i bruk lenger. De kunne se at jeg var død, men tok seg ikke bryet med å finne ut hvor jeg lå begravet og legge en blomst der. I begynnelsen tenkte jeg ikke noe over det, jeg tenkte at siden jeg tross alt var død, var det ikke rart at det var så stille. Men, med noen få prosent bredere perspektiv enn da, og om jeg prøver å snu sitausjonen, virker det ikke like rettferdig lenger. Av erfaring vet jeg at jeg aldri ville latt noen dø på den måten.

Nå har jeg kuttet båndene. Det blir som å ha en haug med redningsbåter i båten som ikke kan flyte. De er bare til pynt, men har absolutt ingen funksjon når man trenger dem annet enn å bekrefte oppfatningen av å være borte og å ha mistet all verdi. Det kommer til å skje igjen, men jeg skal i hvertfall ikke gjøre noe for at det skal skje. Jeg har kvittet meg med med alt sammen, livbåtene kan like gjerne synke med det samme og aldri noen gang taes opp igjen. Da blir det bedre plass til andre.

Trangen til å åpne seg (selv om jeg gjør det her nå) er der ikke lenger. Jeg trenger ikke snakke med noen om det, i hvertfall ikke legge følelser i det når jeg gjør det. Det tok noen måneder å lære at det ikke finnes noen å snakke med, ikke egentlig, at det bare var jeg som kunne snakkes med og ikke omvendt. Kanskje har jeg lært noen nye triks for å ikke gå i slike feller igjen, og det kommer jeg til å være glad for i neste krise.

Tåke

tåke
Stundom, på veg gjennom vêret, kjem eg ut på andre sida som ein kopi. Då er det ikke so rart at det er best om våren, eller sumaren. Om vinteren går alle rett fram med stive augo og ser ikkje på nokon. Når eg går gjennom regnet, er det som nokon står ved vegen og siktar på meg med urinrøyret.

Verst er likevel tåka. Sjølv om ho er mystisk og estetisk korrekt. Sjølv om ho fjernar alt rot frå synsvidde. Når eg går gjennom tåka vert er forvandla til tåke, og sjølv ute av tåka, uansett kor hardt eg prøver å nå andre sine auge for å smile til dei, uansett kor mange gongar eg går etter andre hovude, er eg framleis lagd av tåke. Alle pupillar streifer panna mi so vidt, ser rett gjennom kleda og på det som står bak meg. Når dei går forbi dyttar skuldra meg vekk og inn i veggen. Viss nokon sit ved same bord som meg, seier dei andre: «Å, sit du der heilt åleine? Kom og sett deg med oss.» So må eg gå til næraste toalett, til næraste spegel og sjå etter, klype meg hardt i armen, sjekke om eg framleis reflekteres og om eg ser ut som eit menneske eller berre tåke.

Eg har sett ut som tåke veldig lengje. Det er nesten umogeleg å hugse noko anna enn det, andre menneske sine auge har alltid gått rett gjennom meg og sett på det som er bak, har alltid streifa panna og gått rett inn i meg med skuldra utan å kjenne det. Når nokon snakkar til meg er det som dei gjer meg levande igjen, kvar gong gong nokon møter blikket mitt får dei meg til å eksistere, for eg finst berre når andre menneske vil. Om andre vil, kan dei gløyme at eg er der, og då forsvinn eg. Eg sluttar å snakke når ingen svarer, eg går ikkje bort til dei som ikkje møter blikket mitt.

Kanskje eg døydde ein gong, og lev vidare heilt for meg sjølv, utan at nokon andre kan sjå det. Kanskje eg berre har vore eit spøkjelse so lengje eg kan hugse og at det vesle andre kan høyre berre er eit ekko som får dei til å  vende eit rart blikk i den retninga ljoden kom frå.

Betre enn alle andre

Eg trur eg er betre enn alle andre av di eg ikkje spiser daude dyr eller betaler for at andre skal påføre dei lidelse. Andre menneske, som støttar lidelsene deira, ser eg ned på. Eg er overlegen og ein besservissar.

Andre ting eg ikkje gjer, er å gå ut i gata, finne ei kattunge og flå han. Det finst det derimot andre som gjer, og ved å ikkje vere som dei, trur eg at eg er betre enn alle andre. Eg er overlegen og ein besservissar, som ikkje flår kattunger. Eg er slem som ikkje respekterer andre vel å flå kattunger. Det er jo det dei liker å gjere, og berre av di eg har valt å la vere, gjer ikkje det meg til ein betre person.
DSC_0724

Eg bruker ikkje å banke opp medelevane mine, snakka stygt om dei til andre elevar eller spre rykte om dei. Eg er ikkje ein mobbar. Det finst derimot andre som liker å mobbe, og dette må eg respektere. Viss ikkje er eg ein besservissar som trur eg er betre enn alle andre.

Aldri har eg meldt meg inn i ein gjeng og rana ein bank. Det finst det derimot andre menneske som liker, og sjølv om politiet ikkje liker å rane bank, må dei respektere at andre har den interessa. Politiet er arrogante og sjølvgode som prøver å nekte nokon interessene sine.

Har aldri drepe nokon. Må respektere drap. Drap = interesse. Respektere forskjellege interesser. Eg overlegen som ikkje drep. Slem.

Det snillaste er å gjere alle vonde ting ein kan kome på, og å omtala dei som vonde er òg vondt, for alt er berre interessar. Aldri unngå å skade andre. Å skade er å vere audmjuk og å ikkje tru ein er betre enn andre. Hatar folk som ikkje mobbar når dei står der og ser på mobbing. Trur dei er so snille og greier.

Ver ond.
Ikkje ver god.
Mohahahahahaha.

Frå spøk til alvor, eg deltek stadig i vonde ting eg òg. Desse vonde tinga er ikkje gode ting, sjølv om det er eg som gjer dei. Eg er klår over at det er vonde ting, og at eg heller burde gjere noko betre. Eg meiner til og med at andre menneske, som vel det gode og ikkje det vonde i dei same situasjonane, er betre enn meg på dei områda. Dette gjer ikkje dei til overlegne personar, men personar som på eit bestemt område av livet sitt gjer mindre skade enn det eg gjer. I mine auge er mindre skade alltid ein bra ting.

I det siste har eg mellom anna vore med å støtte slavearbeid og masseproduksjon og motepress og klimautslepp, og eg liker det ikkje. Og eg har ikkje tenkt til å forsvare det, for uansett kva for argument eg har, vil dei vere dårlege. Dei som berre kjøper kleda sine på bruktbutikkar, slik som eg gjorde før eg starta på skulen, tek betre val enn kva eg gjer når det kjem til klede, av di dei gjer mindre skade enn kva eg gjer. På andre område er det motsett, og å erkjenne det er å vere realistisk (dersom ein ser på «skade» som negativt), ikkje overlegen. Eg måler folk etter kva dei gjer for verda, ikkje etter kor vidt dei er meg eller ikkje.

Å verkeleg vere audmjuk, skulle vere å setje so mykje pris på Jorda me lev på at ein ikkje vil skade nokon eller noko på ho med mindre ein er heilt nøydd. («Bacon er digg nam nam» er ikkje å vere nøydd, og heller ikkje «pels er pent» eller «må fylgja moten og kjøpe klede lagd i Bangladesh [slik som eg gjer])

Viss du er audmjuk, tykkjer du ikkje at ditt eige overfladiske velbehag er viktigaste enn dei større tinga, som ordentleg, ekte lidelse, kamp om liv og daud og rett til fridom. Du tykkjer ikkje din eigen fridom til å øydeleggje andre sitt liv er viktigare enn andre sin rett til å leve det einaste livet dei med sikkerheit har. Difor er ikkje valet om ikkje å skade det same som å ikkje vere audmjuk, slik som nokon tror. Viss du sit med to alternativ framfor deg, der det eine er til skade for andre og det andre alternativet ikkje, er det ikkje då meir audmjukt å velje det som ikkje er til skade, heller enn det som er til skade? Kanskje eg tek heilt feil, kanskje skading og dreping og øydeleggjing er det beste og mest audmjuke du kan gjere.  I so fall har me jo alle gjort ein god jobb og bør vere nøgd med oss sjølv, uavhengig av om me på eit eller to områder er arrogante besservissarar eller ikkje.

Søppel ute, søppel inne

God ettermiddag! Eg håper du har hatt ein fin dag, for det har nemleg ikkje eg. Eg har gått rundt å plukka søppel. Ganske keisam og monoton aktivitet, og eg hadde på meg plasthansker. Det er ikkje noko kjekt å ha på seg. 

Noko som fekk meg til å tenkje litt då eg plukka søppel, var at nesten alt søppelet var kasta av menneske som
a) røyker
b) snuser
c) drikker væske på boks med jævleg mykje sukker (rusbrus/cola/osv)
d) liker godteri i plastposer (til dømes gummibjørnar)

Det låg overalt. Ja. Absolutt alt søppelet, viss du ser vekkifrå plast som hadde ramla av høgballar eller skrap frå øydelagte bilar, var ting som sannsynlegvis har vorte kasta ut av bilvindauget til menneske som driv med ein av dei fire tinga over. Kort sagt, menneske som forsøplar sin eigen kropp. 

Berre for å sleppe dumme diskusjonar i kommentarfeltet, er eg sjølvsagt klår over at ikkje absolutt alle som røyker kastar søppel i naturen, og at det sikkert finst folk som røyker men som er veldig sunne elles. Det finst heilt sikkert menneske som til dømes ved eit uhell mista noko plast ut or vindauget av di dei måtte ha vindauget ope so ikkje litle Magnus i baksetet skulle verta bilsjuk, og so kom det litt vind, og det finst heilt sikkert òg menneske, ein sjeldan gong, som kastar andre ting i naturen, som til dømes tyggispapir medan dei var ute på joggetur, før dei skulle heim for å drikka ein sunn smudi. Det er uansett ikkje poenget. Poenget er heilheita.
Image
Det var ikkje eit so veldig stort område eg plukka søppel på. Det var berre rett utafor garden, langs vegen. Likevel fekk eg fylt ein ganske stor søppelsekk med røykepakker, energidrikkboksar, cocacolaboksar, snusboksar og godteriposer. Dei låg overalt. Og det gjev meining. Eg ser for meg kategori

a) menneske som ikkje bryr seg om nokon ting, korkje det eine eller det andre. Dei stemmer ikkje ved valet, dei besøkjer ikkje far sin på sjukehuset sjølv om han er innlagt i over ein månad, dei tørkar ikkje vekk bremsespor i doen, dei bruker same T-skjorte i ei veke, dei bryr seg ikkje om kva kroppen deira får av næring og dei bryr seg sjølvsagt heller ikkje om graset ved motorvegen eller gras generelt (kanskje, kanskje med mindre dei kan røyka det)

b) personar som forsovidt bryr seg om alt mogleg rart, men som er lei av klimaekstremistane som snakkar om miljø dag og ut og dag inn, og kastar skrot ut or vindauget for å vere politisk ukorrekte, samstundes som dei er veldig for billig røyk for individes fridoms skuld og difor røyker som eit politisk verkemiddel

c) personar som vil vere populære på skulen/i sitt lokale rånemiljø. Dei røyker og snuser og drikker ekle energidrikkar og cola for å vere kul når dei sit i bilen, og for å vere endå kulare kastar dei skrotet sitt ut or vindauget. Det er ikkje ein gong sikkert at dei gjer slikt når dei er åleine. Kanskje dei plukkar søppel når ingen ser på? Kva veit vel eg.

d) Menneske som slit med å tenkje konsikvensar. Det er ikkje det at dei ikkje direkte bryr seg, det er berre det at dei aldri tenkjer. Dei er kanskje impulsive ålreite og kreative typar, i beste fall, men dei forstår ikkje at når dei gjer ein ting, fører det til noko anna. Dei tenkjer ikkje over kva som skjer med gummibjørnane når dei kjem inn i systemet, og dei tenkjer ikkje på at når dei kastar plast ut or vindauget so landar det ein plass. For dei er ting ute av syne, ute av sinnet.

No skal eg fortelje deg litt om kva eg ikkje fann langs motorvegen:

– Gulrotpakke
– Smudiflaske
– Raudbetjuiceetikett (eller andre sunne drikker)
– Bananskal (sjølv om eg ikkje ser noko gale i å kaste mat i naturen, enno det ser ganske stygt ut)
– Nikotintyggisembalasje 

Moral for i dag:

Det kan vere vanskeleg å bry seg om eller hugse på at ting landar ein plass. Det er greitt for meg at du ikkje bryr deg om kroppen din, for den er berre din og du må sjølvsagt få gjere kva du vil med han so lengje det ikkje skadar andre (her kan me godt starte ein diskusjon om kven ein ikkje bør skade), men plenen er alle sin. Viss du har lyst til å forsøpla med plast, kan du til dømes ete plassen. Den gjer meir skade i kroppen din i naturen, men til gjengjeld betyr skada mindre på lang sikt.

Ikkje heilt bortkasta

ImageDet kan vera ganske vanskeleg å få menneske til å godkjenna eit nytt pronomen. At dei skal kalla deg «han» istadenfor «ho» eller «ho» istadenfor «han». Folk liker best å seia det dei har sagt heile tida, og som om ikkje det var nok, vert ein alltid lagra under eit bestemt pronomen i hjernene på folk. Dimed kjem pronomen like automatisk som det for nokon gjer å seia «kommode» istadenfor «koffert» viss desse to orda er lagra same plass.

Eg har med andre ord nytta fire år av livet mitt på å overbevisa andre om at eg er ein gut.
   Samstunes har eg sett bort på andre gutar, som kan gå i stramme T-skjorter utan å få timeglasform, og vore misunneleg, av di eg sjølv aldri kunne gå ut utan skjorte utanpå. Uansett kor varmblodig, og uansett kor høg temperatur ute og tid på året. Eg har vore nervøs kvar gong eg skulle snakka, for at stemma skulle vera for ljos og at dette skulle få folk til å taka feil og plutseleg omtala meg som «ho» istadenfor «han»,  slik at alle andre  igjen òg byrja å taka feil. For ikkje å snakka om å nytta fire år på å prøva å overtala Rikshospitalet til å tru på meg og dimed sena meg inn i en puberteten som alle andre gutar var ferdig med for lengjesida. Samt kvar einaste dag vera superduper-redd for at dei ikkje skulle tru på meg, eller for at eg skulle visa svakheiter som ville få dei til å utsetja prosessen min endå meir. Og kvar dag massevis av lyging om at ting gjekk bra, av di eg visste at dei ville nekta meg liv viss dei fekk kloa i sanninga. Og for ikkje å snakka om alt eg ikkje var med på av di eg var redd for å bli avslørt, uansett kor mykje eg skulle ynskja eg kunne seia «ja». 

Alt berre for å finna ut at kjønnet «kvinne» eigentleg er eit kjønn som båe er kult (dette visste eg dog heile tida), òg mogleg å leva som – sjølv for meg. Av di eg kan gjera ting eg liker – som å sminka meg og gå i høge heler, utan at nokon tykkjer det er det minste rart eller mistenkjeleg. For ikkje å snakka om stilig kroppsfasong og ei kjønnsrolle som eg alltid har asosiert med noko fantastisk positivt, og vore so til dei gradar misunneleg på som gut. Det høyrest kanskje ut som overfladiske grunnar til å vera kvinne. Og, kanskje var det akkurat difor det tok so lang tid – ein skal jo høyra på «djupare» stemmer. Dei stemmene som seier «inst inne er eg eigentleg ikkje ei jente». I mitt tilfelle, so føkk det som er «inst inne». Kva har det nokon gong gjort for å gleda meg? Inst inne er ting som smerte og umoglege fantasier. Inst inne er alt det som eigentleg berre er tull. Eg vil høyra på det som er midst inne.

No skal eg fortelja deg kva eg faktisk har lært. Ikkje at eg vert ferdig med det i dette innlegget, for eg har lært mange fleire ting enn akkurat det eg skal fortelja om no. Eg har ein fordel som nesten ingen andre jenter har:
   eg kan sjå alt frå ein gut sitt perspektiv. Ikkje sei til meg at det ikkje stemmer, for eg var ikkje ein «ordentleg gut» – jo, det kan eg. Eg har forelska meg i jenter medan eg hadde motsett kjønnsrolle. Eg har vorte tiltrekt av feminine kroppar utan å samanlikna med min eigen kropp, og sett jenter i mange år utan å kunne sitja på rommet deira og snakka om løyndommar ilag (eg fann ut at dette er noko jenter tydelegvis føretrekk å gjera med andre jenter, og ikkje med gutar). Eg har sett alt frå utsida utan å vera ein del av det, og utan å tenkja «buhu kvifor er eg ikkje ein del av det?» Eg er ikkje lenger som andre jenter, som ser på ein gut og tenkjer «kjekk!» og deretter på ei jente og tenkjer «ho såg ut som ei bitch», slik som for mange år sida. No er eg ho som seier «æsj, for ein eplekjekkas» og «nam for ein beib» – nei, nei, nei, eg var ikkje slik før. Eg har avslørt dykk alle. Eg kan sjå ho søte bak bitchemaska. Ho som er frekk mot andre jenter og søt mot gutar. Eg ser den sleipe slangen bak den kjekke guten. 

Det er sikkert mange biseksuelle jenter som har den same fordelen, utan at eg kan seia et sikkert, men; eg veit kva eg tykkjer er fint på andre. Desse tinga vert fint i meg sjølv. For eg kjennar nesten ingen som tykkjer dei sjølv er vakre, med uttak av meg sjølv.
   Når nokon seier at eg er stygg, tenkjer eg det same som det eg ville ha tenkt viss nokon sa at ei jente eg tykte var fin eigentleg var stygg. Eg har høyrd nokon snakka slik om meg (ikkje til meg), og til mi forskrekking gjorde det ikkje inntrykk i det heile teke, slik som det ville ha gjort då eg var yngre. Eg ville ha vorte redd og tenkt «ånei! det er sikkert sant!», medan no, no når eg ser ting utanifrå, er det kun ein vits som eg ikkje trur på. For eg veit kva eg sjølv tenkjer kvar gong eg ser i spegelen, kvar gong eg høyrer meg sjølv snakka og kvar gong eg ser korleis eg oppfører meg. Eg veit at viss det var nokon andre som var slik som meg, so ville eg ha likt det. Viss nokon andre ikkje liker det, so har dei simpelthen ei smak som er annleis enn min – ikkje ei smak som er «riktig» eller «sårande». 

Dimed treng det ikkje gjera sjølvtilitta mi dårlegare om nokon ikkje vil ha meg. Synd at dei ikkje vil ha meg, kjem eg til å tenkja, viss eg finn ut at et er slik det heng saman. Ikkje «ånei, kva er gale med meg, som gjer at han ikkje liker meg?» Søren at han ikkje liker meg. At han tilfeldigvis liker andre type jenter. At han har ei heilt anna smak enn kva eg har.Image

Eg veit at eg set kjønnsroller på spissen no, at alt er relativt og at det ikkje er slik at alle jenter er sånn og alle gutar er slik. Sannsynlegvis veit eg det til og med betre enn deg, og dimed kan eg generalisera for å gjera ting tydelegare, utan å byrja tvila på mi eiga emne til å sjå nyanser. 

Eg har sett korleis jenter heile tida hintar når dei burde seia ting rett ut, og konkludert med at eg sjølv aldri nokon gong skal gjera det, slik som eg gjorde sist gong eg levde som jente, og at viss eg gjer det no igjen, skal eg slå meg sjølv hardt i panna etterpå. Og ved å snakka med kameratane mine har eg plutseleg lært at det ikkje er sånn at guten alltid føler at han har kontroll og dimed bør vera den som tek kvart einaste skritt. Eg ser istaden korleis alle konstant går rundt grauten, medan dei ventar på at den andre skal vera tøff – og eg har sitte saman med jenter, som jente, og høyrd dei snakka om gutar, og eg har sitte saman med gutar, som gut, og høyr korleis dei snakkar om jenter, og alle er faen meg kliss like, og alle som trur at gutar og jenter er forskjellege på desse områda, er utsett for vronglære eller ynskjetenking. 

Eg hatar Facebook

Misforstå meg rett. Eg tykkjer Facebook kan vera praktisk på mange forskjellege måter. Det er til dømes mange kjekke opplevinger eg aldri ville ha fått viss det ikkje ville ha vore for Facebook. Menneske eg kjende ein gong som eg ikkje ville ha funne att, eller menneske eg aldri tidlegare har kjend som eg har vorte kjende med av di me skreiv til einannan. Det er topp. Det var det same med Nettby ein gong i tida – mange flotte menneske kom plutseleg inn i livet mitt, rett og slett av di det er ein av plassane nordmenn av og til tør å snakka med kvarandre. Og tenk på alle arrangementa ein får veta om. Og so lett det er å informera andre om ting og tang!

So det eg hatar med Facebook, er ikkje Facebook i seg sjølv. Eg hatar derimot verknaden det har på andre menneske. Eg innser at viss det ikkje hadde vore for Facebook, so hadde menneske oppsøkt andre sider på internett istaden, men sjå no på Facebook som eit symbol på absolutt alle sosiale medium, so vil dette innlegget gjeva mykje meir meining.

Dømevis hadde eg tenkt til å skriva i natt. No er klokka 03:26, i skrivande stund, og eg har framleis ikkje skriva so veldig mange linjer. Faktisk berre eit lite avsnitt i Word. Samt dette innlegget. 

Eg tenkjer attende i tid, på den tida eg var so lita at eg ikkje fekk lov til å vera på dataen heile dagen. Då hadde eg foreldrar som sette grensar og slikt. Eg fekk ikkje vera på internett heile tida, og ei periode måtte eg sitja med dataskjerma ut i stova slik at dei konstant skulle sjå at eg ikkje var på internett. Akkurat det i seg sjølv var ein god ide, ettersom det førte til at eg skreiv massevis av sider i Word, heilt ukritisk. Eg masseproduserte og fekk so mykje skrivetrening at eg difor skriv brukbert i dag, og ikkje som ein vanleg ungdom på nitten som trur at bilar døyr og at poenga med lammelår er at dei er lamme og at dei er lår, eller at det går ann å vera merk semds sjuk. Før i tida eksisterte Skrivebua.no. Då kunne eg vera der istadenfor Facebook, når eg følte at eg ikkje kunne stoppa å vera på dataen. Då kunne eg lesa tekstar og kommentera dei, slik at eg vart smartare. (Det finst ikkje andre slike nettplassar som faktisk fungerer i praksis eller er det minste inspirerande) Dimed vart eg konstant i skrivetrening. På skulen sat eg på biblioteket og skreiv heile tida, av di eg nekta å gå til timane. So sjølv om eg ikkje lærte meg fag, vart eg flinkare og flinkare til å skriva for kvar einaste dag. Eg har med andre ord vorte stadig betre til noko som eg har lyst til å vera god i.

Image

Det er det neimen ikkje mange som gjer i dag. Ikkje eg heller lenger. Uansett kva det er du vil verta flink til, er det endå viktigare å vera på Facebook heile tida. Det finst ikkje ein einaste ting i heile verda, som er verd å droppa Facebook til fordel for. Ikkje kom og server ei løgn om at du sosial eller at du gjer andre ting – for medan du gjer desse tinga, sit du med den dumme telefonen din og sjekkar Facebook. I sanninga er ikkje den sosiale opplevinga verd noko som helst. Du kunne like gjerne ha sitte i ein stol heime. 

Difor hatar eg Facebook – båe grunna det Facebook gjer med meg, og det Facebook gjer med andre. For kor mykje ville eg ha skrive i natt viss det ikkje hadde vore for Facebook? Definitivt meir enn no. Og meir enn alle andre netter eg er vaken og ikkje har lyst til å sova. Eg ville ha vore hundre gongar betre enn eg er no, for so mykje ville eg ha skrive, at orda kom heilt naturleg for meg. Alt ville ha sett betre ut enn det gjer akkurat no – eg ville ha vore mange år betre enn no. Tenk det; fleire år skrivetrening har eg snytt meg sjølv for.

Det er som menneske ikkje vil vera ven med kvarandre lenger. Framfor å snakka saman når ei er i same rom, opnar dei telefonane sine og snakkar med dei som ikkje er er istaden. Somme gongar er den einaste måten å få kontakt med folk på å opna Facebook. Sjølv om du har personen rett framfor deg. 

For like mange opplevinger eg får av å nytta Facebook til å få veta at dei eksisterer, går eg glepp av ved å ikkje vera ute og få dei same opplevingene. For det ville ha vore born ute i gatene, og me ville oppsøkt plassar av oss sjølv for å få vener. Me ville kanskje gått på dans. Og, kor mange brevvener har eg ikkje mista av di det er «so lett» å halda kontakta på Facebook at et i grunnen ikkje er noko poeng i å snakka saman? Ja, eg veit godt at ved å leggja kvarandre til på Facebook er kontakta borte for godt. Iallfall viss ein ikkje er svært gode vener frå før av. 

Difor ringjer eg istaden, viss eg lurer på noko. Det er som om folk sit i djup hypnose der inne, at ei ikkje vil gå vekk. At viss eg spør nokon om noko so får eg ikkje noko ordentleg svar, berre unnvikande åtferd i chatfeltet. Stemma derimot, er so sjarmerande at du ikkje kan stå imot, samt modigheita av å berre ringja sånn utan vidare, heilt utan å senda ei melding fyrst. Ein wake up call. Eg er glad i telefonar. Det er lettare å skjøna kva folk eigentleg tenkjer og føler enn når dei vrir seg unna med bokstavar. Du vert avslørt. Du tør ikkje å vera frekk i kjeften eller å ignorera eller gløyma at eg skreiv. Eg er lik sjølv. Ei stemme overbeviser meg.

Korleis vert me so ufatteleg fanga? 

Me råter berre vekk etter kvart som det går år på år utan mykje av det me faktisk vil driva med. For eg skriv ikkje so mykje som eg bør, og du har sikkert òg noko du ikkje gjer so mykje av som du bør. Alt går istaden til Helvete. Sjølv krangling, er kjekkare i røynda. So kvar er røynda? For når eg går ut i henne, ser eg berre andre augo som stirer inn i skjermer. Eg hatar det. Og no skal eg leggja ut dette innlegget på Facebook.