Verdens slemmeste visdomsord

«Du må elske deg selv før noen andre kan gjøre det».

Det har du sikkert hørt. Kanskje også da du minst trengte å høre det. Da du hadde det aller tøffest, var aller mest usikker på din egen verdi som menneske og aller mest trengte at noen andre satte pris på deg. Da kom det en eller annen dust og sa til deg at INGEN kunne elske deg, siden du ikke klarte å gjøre det selv. Man kan kverne lenge på den tanken der.

INGEN kan elske deg. De KAN ikke elske deg. Det går rett og slett ikke an. Du har kanskje levd i to eller tre tiår, og har aldri opplevd å elske deg selv helt. Og, derfor kan INGEN elske deg. Hvordan skal man tro på at man plutselig kommer til å bli bra igjen, plutselig kommer til å se på seg selv som et bra menneske og plutselig begynne å ELSKE seg selv når man aldri har gjort det før? Hva hvis det er innbakt i lidelsen din at du rett og slett ikke ELSKER deg selv? Å elske er jo ganske dramatisk. Du skal ikke bare like deg selv for å elske deg selv, og hvis du ikke en gang liker deg selv, er det jo ikke særlig sannsynlig at du skal begynne å ELSKE deg – at du skal rekke det – før du dør. Når bare likingen ser ut til å kunne ta ti år til. Og så beundringen. Og så kjærligheten. Og så elskingen – helt til slutt. Kanskje fortjener du å bli elsket den siste dagen før du dør, når du endelig har klart å komme til elskingen. Men, det er ikke sikkert du rekker det før en sykdom eller lastebil kommer og tar deg. Er det ikke en vemmelig tanke at ingen noen sinne skal kunne elske deg? Jeg vil jo ikke noe annet enn å bli elsket. Når noen prøver å trøste meg med at INGEN KAN ELSKE MEG – så hjelper det ikke spesielt mye. Det blir jo ikke noe lettere for meg å elske meg selv når noen forteller meg at INGEN kan elske meg.

I natt kom det en tanke til meg, som var ganske interessant. Den var at visdomsordet kanskje er misforstått og misbrukt. Det er ikke sikkert det som menes er at ingen kommer til å elske deg før du elsker deg selv, for det ville rett og slett vært for merkelig og for trist til at jeg ønsker at det skal være sant. Det betyr jo at en mamma, som automatisk elsker barnet sitt, bare plutselig slutter å elske barnet sitt når barnet får dårlig selvbilde. Eller at en hver kjæreste bare plutselig slår opp hvis kjærester blir utsatt for et traume som fører til psykiske problemer. Det er jo ofte sant, men jeg nekter å tro at absolutt alle mennesker i hele verden er så idiotiske at de bare stikker av med én gang partneren får en slik utfordring. Dessuten er jeg ganske så sikker på at jeg har mye erfaring med å elske noen som ikke elsker seg selv, og jeg tror ikke noe på at jeg er den ENESTE I HELE VERDEN som er i stand til noe slikt.

Så. Nå skal jeg prøve å tolke det stygge, teite visdomsordet litt. Se for deg at du ikke elsker deg selv, men at du elsker en gutt med blå jumpsuit og svart halvlangt hår. Han elsker også seg selv. Både du og han gir ham kjærlighet, dere pøser på med kjærlighet fra begge veier. Han koser seg med tid for seg selv, koser seg med deg, ber deg gjøre ting med ham fordi han unner seg selv kjærlighet, samtidig som han gir litt kjærlighet til deg også. Han får to store hjerter over hodet, ett fra seg selv og ett fra deg.

Du derimot, i rosa jumpsuit og lyst halvlangt hår, elsker bare ham. Siden han elsker deg også, har du ett hjerte over hodet, men ikke to. Han gir deg kjærlighet, men noen ganger er han for seg selv for å gi seg selv kjærlighet, og da er du alene uten noe kjærlighet i det hele tatt. Du kan bare kose deg når du er sammen med ham, hver gang han går blir det ukoselig. Du ber ham aldri gjøre ting for deg, for du føler ikke at du fortjener det, men han ber deg ofte gjøre for ham, så det blir urettferdig siden dere er to om å sørge for hans velvære og bare én om å sørge for ditt. Du vil automatisk føle deg mindre elsket enn det han gjør, siden han tross alt har to hjerter over hodet sitt mens du bare har ett.

Hvis du da er sammen med en litt utålmodig type som mangler empati, kommer han til å forlate deg etter ganske kort tid fordi han synes du er klengete eller sutrete. Hvis ikke, kommer han hele tiden til å vise misnøye på en måte som gjør deg redd for at han skal forlate deg når som helst. Du blir selvfølgelig helt desperat etter å beholde ham, siden han er den eneste i hele verden som elsker deg – og hvis han går sin vei, har du null hjerter over hodet og blir forlatt i stummende mørke, mens han har sitt eget i behold. Du vil derfor begynne å tilpasse deg ham så mye du bare klarer, og forandre deg på alle måter han måtte ønske seg. Hvis han i tillegg mangler empati, kommer han til å utnytte dette så mye han bare kan og forme deg i sitt bilde. Han kommer til å fjerne seg fra vennene dine, hvis du har noen, og han kommer til å få deg til å kjempe så hardt for ham at hvis han skulle finne på å gå like vel, husker du ikke hvem du var før dere møttes. Du har forandret deg så mye, og jobbet så hardt, at du ikke lenger vet hvor du kommer fra. Når det han har laget er ferdig, og han ikke er fornøyd med verket sitt og kaster deg i søpla, kommer du til å bli værende i søppelet MEGET lenge.

MEGET.

MEGET.

Lenge.

Derfor tror jeg på at å elske seg selv før man elsker noen andre, kan være veldig lurt. Det stemmer ikke at man må elske seg selv før noen andre kan gjøre det, det er noe bare veldig ufølsomme mennesker ville sagt. Men, det er definitivt lurt å ikke begynne å elske noen andre uten at du elsker deg selv. Da kan du nemlig finne på å elske deg selv i stykker, eller havne i gale hender uten å vite det selv. Hvis du elsker deg selv er det lettere å komme seg vekk når noen behandler deg dårlig, å holde fast på sin egen personlighet så man ikke blir et vrak hvis man blir forlatt, samt få en følelse av at kjærligheten de to veiene er noe lik.

Ellers kan man selvfølgelig prøve å inngå et kjærlighetsforhold med en annen som heller ikke elsker seg selv. Da kan dere bli avhengig av hverandre, og det er jo litt artig.

Reklame

En kropp til be(sv/gj)ær

For et år siden lå jeg i en seng og så på Supersize vs Superskinny, og sa til Oda:
«Jeg håper jeg blir så stor en gang, sånn at jeg kan ha slanking som prosjekt. Det hadde vært ordentlig spennende!»

Det er egentlig litt pinlig å skrive at jeg kunne tenke noe slikt, for jeg vet jo at de som er veldig overvektige og skal gå ned i vekt ikke synes det er så festlig. Selv har jeg aldri hatt et slikt problem. Jeg pleide alltid å være slank, jeg danset mellom størrelsene

atletisk

slank

tynn

mager

og følte ikke at jeg la noe særlig på meg uansett hvor mye jeg spiste. En periode misunte jeg magen til Mira Craig (perfekt til magedans), og prøvde å spise så mye jeg bare klarte, og selv om jeg gjorde dette, fikk jeg aldri noe vektproblem.

For ett og et halvt år siden orket jeg ikke spise noen ting siden jeg mente at det var en synd. Da ble jeg først tynn, og så mager. Derfor kunne jeg ikke trene mer. (Jeg ble bare svimmel istedenfor sliten) Det eneste jeg pleide å spise i løpet av en dag, var en næringsdrikk som min mor fikk fordi de er tette med kalorier og man mister matlysten når man går på cellegiftkur. Noen av typene hadde hun sluttet å like, så da tok jeg dem. Av og til tvang noen meg til å spise en halv brødskive eller en banan. Da jeg var innlagt var det ingen som tvang meg til noen ting, så da gikk jeg enda mer ned. Jeg har alltid vært fascinert av kropper som er ganske tynne, og jeg liker veldig godt følelsen av å kunne kjenne skjelettet sitt veldig godt. Da vet man liksom hvor man begynner og slutter. Så selv om min nye fasong var noe upraktisk, ble jeg også veldig glad i den.

Dessverre kom lysere tider etter hvert, og spising sluttet å være en synd. I begynnelsen var det bare veldig vanskelig å spise nok fordi magesekken min var blitt meget liten og jeg hadde sluttet å føle sult, men etter hvert gikk det lettere, og så gikk det for lett. Det var som om kroppen min trodde at den hadde funnet mat i ørkenen og at det var om å gjøre å stappe i seg mest mulig før det var for sent.

Nå, 13 kilo senere, har jeg fått et enormt kroppsfokus. Jeg tenker mer på min fasong enn noen gang tidligere. Jeg tenker på de kiloene jeg vil bli kvitt, og teller kalorier så godt jeg kan hver dag (ikke mer enn 1400), men det er akkurat som om jeg bare blir større og større for hver eneste dag uansett hvor flink jeg er til å holde meg under 1400 om dagen. Jeg har alltid syntes folk som tror at man kan legge på seg uten å spise for mye er litt dumme, men det er jo vanskelig å ikke begynne å tro slikt når man bare blir større og større uansett hva man gjør?! Er det fullt av kalorier i luften, eller hva er det som foregår? Eller, var jeg faktisk større for noen uker siden, bare at jeg ikke så det selv? Og er jeg egentlig for tykk? Eller bare holder jeg på å bli det? Noen sier at jeg er en slank kvinne. Andre sier at jeg er en større, litt lubben variant. Noen sier at jeg er vanlig. Jeg blir forvirret av all den ulike informasjonen. En annen ting jeg lurer på, er om jeg kler å være stor, hvis jeg er stor, eller om jeg ikke kler det. Jeg har jo alltid var slank, og å ikke lenger være en del av «slanke personer», men plutselig bytte kategori, føles svært feil. Jeg identifiserer meg jo med en slank person. Å ikke være en slank person, føles like usaklig som om jeg plutselig skulle våknet med en penis eller med ansiktet fullt av skjegg – det er ikke noe galt med å ha en penis eller å ha masse skjegg, men jeg er ikke en person med skjegg og penis. 

Noen sier jeg er penere nå. Noen sier at jeg var penere da jeg bare drakk en næringsdrikk om dagen og ikke klarte å trene. Betyr det at jeg ikke kan være pen uten å være syk? Hvordan skal jeg løse det, i så fall? Og, hvorfor er ansiktet mitt penere nå, når kroppen min er styggere? Hvordan kan jeg få fint ansikt og fin kropp på én gang? Hvorfor vil jeg ha en fin kropp? Har det så innmari mye å si? Jeg liker jo jenter med mye former, store pupper og masse deilige hofter og lår og rumper som man kan kna på. Hvorfor vil jeg da ikke se sånn ut selv? Hvorfor er det stygt på meg, men fint på andre? Er det bare fordi jeg vil at folk skal si «du må spise mer!» sånn at jeg kan spise med god samvittighet?

Det er rart å forandre seg. Å være en ting og så plutselig bli noe annet, uten å vite om det er bra eller dumt. Det er også rart å være en person som ikke klarer å finne ut hva den synes selv, men bare hører på andre – som alle er uenige. Det er nesten som med politikk. Jeg vet ikke hva jeg mener om noen ting, fordi alle er uenige med hverandre og alle har rett og feil på én gang og jeg uansett ikke er noe geni og derfor ikke kan fortelle hva som er riktig.

Dette innlegget har ingen konklusjon.

Åpenbaringen

I noen bøker går hovedpersonen rundt i en konstruert verden. Som i The Truman Show, der hovedpersonen uvitende er født inn i et realityprogram der alle han er glad i bare er skuespillere på jobb, den ene episoden i Black Morror som handler om en militærkis som oppdager at den diffuse fienden – the roaches – som de skal drepe og utrydde egentlig er vanlige mennesker, eller i 1984 – hvor så mangt bare er oppdiktet historie fra Partiet.
Har alle mennesker denne aha-opplevelsen én eller annen gang i livene sine? Eller går de lykkelige foruten? Har de den hele tiden, som en voksende krypende følelse?

Jeg har som regel Tema-år. Livet mitt er ikke en monoton strek der det eneste som skiller det ene året fra det andre er hvor jeg bodde eller hvilken sommerlåt som ble spilt mens jeg danset i syden, tvert i mot har hvert eneste år en helt egen farge. Ikke misforstå meg. Dette er ikke et positivt utsagn. Ikke nødvendigvis, i hvertfall.

Tema-år er svært forskjellige fra hverandre. I 2013, var temaet Forvandlingen. Metamorfosen. Da endret jeg utseende, uttrykk og navn, og gjennomgikk en forvandling så stor at alt utelukkende handlet om den. Jeg var også svært ensom, men det var ikke så grusomt, for mitt eget selskap holdt nesten, ettersom det var så mye nytt å bli kjent med. I 2014 var temaet Tilknytning og Gladhet. Da blomstret visne blomster på ny, og nye blomsterarter jeg aldri før hadde sett ble plantet og grodde seg meget store. Hele sommeren løp jeg rundt som en glad tulling, med bare få (desto mer dramatiske) unntak. I 2015 var temaet Bryggende Uvær. Først kom skyene seg sakte snikende over solen og himmelen ble mer og mer grå, før den gikk i oppløsning og havet begynte å kaste seg til alle kanter og rive ned bygninger og hus, alle grenser opphørte og verden gikk bananas. Dette var starten på 2016, der temaet var Ensomhet og Forlating. Ikke forlating som i forlat oss vår skyld som vi òg forlater våre skyldnere, men som i å forlate noen på et mørkt og skummelt sted uten lys eller ålreite temperaturer eller akseptabel høyde over havet. (Enten på toppen av et fjell eller på bunnen av vannet) Felles for all forlatingen var at jeg følte meg forlatt, både av personer som forlot meg med vilje, personer som forlot meg noe motvillig og personer som forlot fullstendig ufrivillig. Jeg skal selvfølgelig snakke om det tristeste året av disse, nemlig dette.

For dette året har også Åpenbaringen begynt. Som når du opplever at hele livet ditt er et TV-program eller at Partiet fant opp alt. Jeg vet ikke lenger hvem som er rundt meg fordi de ser på meg som en likeverdig person, og hvem som bare bruker meg som en spillbrikke. Det verste er kanskje at jeg selv har hatt for vane å bruke mennesker som spillebrikker, men jeg har også hatt noen meget få som jeg har knyttet meg uvanlig sterkt til – på en måte jeg senere har forstått at er veldig uvanlig hvis man ikke er i familie med hverandre. Personer jeg blir glad har jeg skåret opp og delt blod med, de er umistelige og kan ikke forsvinne uten å snu livet mitt på hode. Jeg tror grunnen til at andre mennesker ikke har det sånn er fordi de har så forferdelige mange venner at hvis én blir borte, vokser det bare to nye opp. Hvis noen blir borte fra meg, etterlater de et gigantisk hull som ikke gror. Ingen av disse hullene har grodd. Jeg sutrer og bærer og akker meg fremdeles over mennesker forlot meg på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg slutter å gråte over dem, men jeg tenker på dem hver dag. De bruker så lang tid på å okkupere meget mye av min tid og gro fullstendig fast i meg, før de river seg løs på en slik måte at jeg nesten blør ihjel. Det er som om jeg mangler blodplater mens de er helt normale. Det er som om de kan se for seg et liv uten meg, som om de kan tenke seg en verden meg foruten – og det er en stor fornærmelse. Jeg skulle hatt et kapell etter meg, ikke bare en støvete urne.

Brikker i et spill. Før gjorde jeg det med andre, lot dem gresse rundt meg i tilfelle det ble behov for dem, kunne ønske jeg hadde evnen til å klone meg selv så jeg kunne være med alle på én gang. Så sluttet jeg å gjøre slikt, og fant ut at andre kunne gjøre det samme mot meg. At noen kunne gi seg selv en av de største birollene i livet mitt, for så å bytte meg ut med andre individer, med hodepine eller med kjærester. Jeg er utbyttbar. Jeg er ikke unik. Det går an å ikke savne meg, og det finnes andre mennesker som kan være like bra eller i verste fall enda bedre. Når noen sier «du er min favorittperson» eller «jeg savner deg», så er det ikke sikkert det betyr noen ting. Det kan hende dette er en innøvd replikk som repeteres hver gang vedkomne møter mennesker. Det kan hende du sier det samme til tapeten, til et støvkorn og til en bille du hater, og så til meg. Det betyr ikke nødvendigvis noen ting.

Jeg har båret meg og klagd mye over mangelen på nære venner og på at folk ikke ville oppdaget at jeg var død med mindre de snublet over gravstøtten min ved en tilfeldighet tyve år etter, og jeg fikk til svar at det er slik det blir når folk vokser opp. De slutter å tilbringe tid med andre, siden de blir opptatte med slike kjærester. De lar nettverket rundt seg råtne vekk fordi de skal stifte en familie. Med andre ord har de ingen dersom den fantastiske mannen en dag bestemmer seg for at han likte Trude bedre. Ingen vil stille opp, for du stilte ikke opp for dem. Ingen vil stille opp, for da de prøvde var du ikke interessert. Ingen vil stille opp, for ingen kjenner deg lenger. Ingen vil stille opp, for nå er de mer opptatte med sine egne menn og barn og koner.

I en tid der alle skiller seg hele dagen kan man ikke drive og sette sine venner på flåter og sende de ut i stormen alene så man aldri finner dem igjen. At noen sier at de elsker deg og ærer deg og at de også ønsker å gjøre det i onde dager, betyr ikke at de vet hva å elske er eller at de kan forestille seg hvordan onde dager vil bli. Når den første onde dagen kommer, sier de «én slik ond dag til, og jeg tar ut skilsmisse!», og når den første flyktige forelskelsen dukker opp, sier de «JEG ELSKER EN ANNEN, MALENE, FARVEL! JEG SKAL NÅ GIFTE MEG MED TRUDE!»

Jeg har et eksperiment til deg. Slett deg selv fra facebook, og dø etterpå. Vil noen noensinne finne ut at du er borte når de ikke får det opp på nyhetsstrømmen sin? Disse som oversvømmer deg med gode ord og hjerter en sjelden gang for å holde deg på gress i tilfelle de skulle trenge deg? Jeg tror ikke det. Hvis de får vite det ved en tilfeldighet og dukker opp i begravelsen, vil de gråte høylytt for å få sympati. De vil være de tristeste av de alle. De vil gråte over vissheten om egen dødelighet.

 

Takk for meg.

Sees i neste demoraliserende innlegg.

Livet på nett

Nå som alle mine venner enten har slått opp med meg eller flyttet til Oslo, har livet mitt blitt flyttet ut av virkeligheten og inn på Internett. Jeg sitter plassert på en sånn måte at jeg kan se vinduet hvis jeg kikker opp av skjermen, og av og til tenker jeg på at det hadde vært deilig å gå ut, men hendene mine er lenket til den eneste tilgangen jeg vanligvis har til sosial omgang: Datamaskinen.

En tydelig forskjell på internett og virkeligheten, er at folk er snillere i virkeligheten. I hvertfall later de som. I virkeligheten ignorerer ikke folk meg når jeg snakker til dem, og de bruker ikke tåpelige herskerteknikker hvis vi er uenige om noe. I virkeligheten prøver folk å skjule det hvis de ikke liker meg. I hvertfall nå som jeg ikke går på skole lenger.

På internett har folk de rareste meninger. Når ingen jeg kjenner har lyst til å snakke med meg fordi de heller vil lese artikler eller chatte med en venn som bor litt nærmere, begynner jeg å diskutere med personer jeg ikke kjenner. Her er noen av de mest provoserende tingene jeg har blitt utsatt for den siste måneden, i tilfeldige rekkefølge:

Man må skrive kontrakt før man har sex, hvis ikke blir mannen anmeldt for voldtekt
Jeg meldte meg forleden inn i en gruppe på Facebook med mange mannsjåvinister som ikke er i stand til å få seg noe på lovlige måter. Når det gjelder tema som å dope noen fra sans og samling med masse forskjellig dop og deretter bære dem av gårde for å gjengpule dem, var menn sin kommentar: «Nå kan ingen menn få seg noe lenger uten å måtte skrive kontrakt først…»

Det som provoserte meg mest, var kanskje påstanden om at alle menn er nødt til å forgifte eller true en kvinne for at hun skal ha lyst til å ligge med dem. Ja, det finnes nok noen menn som er så stygge, ekle og slemme at ingen har lyst til å ta i dem med ildtang hvis man ikke truer dem eller doper dem ned, men det betyr ikke at alle menn er sånn. Hvis man er en så ufyselig mann, så bør man kanskje heller gå i seg selv. Denne debatten kastet jeg sikkert bort mange timer på.

Og et lite innspill til det med «kontrakt»: Hvordan skal kontrakt gjøre noe bedre? Hva betyr kontrakten? Betyr den at man ikke kan trekke seg, og at man må være med på alt? Betyr den at mannen fra nå av kan gjøre hva han vil mot kvinnen? Jeg ville aldri turt å signere en slik kontrakt.

Det er rasistisk å ha dreads, eller å forsvare noen som har det
Tankegangen bak (jeg har lest flere artikler om emnet), er at siden mange svarte har blitt behandlet dårlig på grunn av dreads, kan ikke hvite personer ha dreads uten å være rasister. Kort sagt bør det eksistere regler for hårfrisyrer, basert på rase. Dette til tross for at alle som ikke grer håret får dreads til slutt.

Jeg forsvarer ikke fritt valg av hårfrisyrer fordi jeg mener en rase er bedre enn en annen rase. For meg blir det som om vi ikke kan spise karri fordi andre raser får tyn for at det lukter for mye karri av dem. Det at flere og flere gjør de samme tingene til tross for rase, er en konsekvens av globaliseringen, og fører til mindre rasisme. 

Jeg kan ikke ha meninger om fraværsgrensen fordi jeg er «ung»
Siden jeg er så veldig ung og mangler livserfaring – alle vet jo at det er umulig å ha mye livserfaring før man fyller førti, og at alle over førti har massevis av erfaring fra livet – kan jeg ikke ha mening om skole. Jeg har riktig nok gått på skole i femten år, men det er helt irrelevant.

Denne kommentaren ble slengt til meg etter at jeg protesterte mot utsagnet om at psykiske lidelser ikke finnes.

Hvem snakket om livserfaring?

***

Konklusjonen min er at jeg burde være mer ute, ta flere løpeturer, tegne mer, skrive mer og lese flere bøker. Mennesker slutter ikke å være idioter av den grunn. De slutter ikke å fordømme folk de ikke kjenner, rakke ned på mennesker med en tøffere historie enn de selv, voldta andre, med mer. Men, jeg slipper å være vitne til det.

 

Latskapen

De periodene jeg er lat, gjør jeg ikke særlg mye. Ofte sitter jeg rett opp og ned og tenker på ting jeg liker å foreta meg. Tanken på å gå ut og finne på noe jeg liker, tanken på å komme i gang med det livet jeg ville ha gledet meg over, får hjertet til å banke fortere – det får meg til å kaldsvette. Hendene til å skjelve. Alt som vanligvis gjør meg glad, gjør meg redd isteden. Det skyldes latskap, så klart.

 

Latskapen gjør at jeg ignorerer det når mennesker jeg liker ønsker å treffe meg, fordi jeg er redd for å miste oversikt. Vil noen bli sure på meg hvis jeg reiser et annet sted? Vil jeg ha noen i nærheten av meg når jeg er så ekkel? Så i ren latskap lar jeg dem være i fred.

Når telefonen ringer og jeg ikke vet hvem det er, gidder jeg ikke ta den. For lat til å trykke på knappen, antakeligvis. For lat til å bruke stemmebåndet og la noen høre og dømme det som kommer ut av munnen min. For lat til å sjekke eposten, for lat til å åpne postkassen. For lat til å legge meg. For lat til å pusse tann. Sovner, i ren latskap, på sofaen klokken halv ett om natten, våkner, i ren latskap, opp klokken tre og går og legger meg i sengen. For lat til å høre vekkerklokken og våkner om ettermiddagen selv om jeg ikke sovnet så altfor sent. Så lat at jeg trenger minst tretten timer søvn hver natt. Utslitt etter å ha vært så lat hele dagen.

Ingen har kalt meg lat, for ingen har møtt meg når jeg har disse latskapsperiodene. Men, i det siste hører jeg det oftere og oftere. De som ikke deltar i samfunnet hele tiden uten at det er fordi de har mistet begge bena eller alle sansene sine, er meget late. Før var det jo ingen som hadde slike problemer. Det er fordi foreldre har sydd puter under armene på barna sine.

 

Jeg kan ikke kommentere at noen har sydd puter under armene mine. Jeg ble jo aldri slått, kanskje det var feil? Men, jeg kan huske rasende voksne overalt, og fremdeles blir jeg livredd når noen virker sinte eller sure på meg. Litt kjeft kan gjøre at jeg mistet fatningen og ikke fungerer på over en uke. Kanskje det er puter som har blitt sydd under armene mine for mye. Da jeg gikk på skolen ble det stadig verre og verre for meg, og ofte fortsatte jeg likevel, bare for ikke å sy puter under mine egne armer. Jeg fortsatte selv om alt det vonde ble verre og verre, jeg fortsatte helt til valget sto mellom å slutte eller drepe meg selv. Jeg var for lat til å drepe meg selv, og sluttet isteden. Mange vil nok mene at dette var et galt valg. Hva skal samfunnet med mennesker som i lange perioder ikke gjør nytte for seg? Det må da være bedre om disse bare dør.

 

Men, jeg later meg videre.

 

Ut i havet

Utenfor døren er havet. Ikke utsikten over sjø og landskap og duften av salt, men vann på alle kanter, stadig mindre lys og et uavklart antall uoppdagede havdyr. For hver gang jeg møter på en ny skapning, blir havet litt mer truende.

Det stemmer ikke alltid det de sier; ting blir ikke bestandig mindre skummelt bare man «kaster seg uti det». Noen ganger er det mye mer skremmende når man faktisk vet hvor farlige farene er og hvor skremmende disse dyrene med lykt foran er når man kommer for nærme.

Hos meg er de mest skremmende tingene også de tingene som er helt nødvendig for å klare seg som en respektabel person. Nå skal jeg fortelle om noen av dem:

Mennesker som kommer i flokk
Mennesker som kommer i flokk, er den skumleste typen mennesker som finnes. Dette har jeg allerede skrevet masse om, så jeg skal ikke gi det unødvendig mange linjer. Når mennesker flokker seg forandrer de personlighet. De slutter å late som de er hyggelige, slik de ikke tør annet enn å gjøre når de er alene med én person av gangen, men når de kommer mange sammen, viser de sinne sanne ansikter. De jager etter å komme seg til/beholde plassen sin på toppen av hierarkiet, gjerne på bekostning av alt annet. Det er vanskelig å klatre oppover dersom man starter på bunnen, ettersom de på toppen av hierarkiet bare snakker med andre med samme status, mens de på bunnen unngår å snakke med hverandre fordi de er redde for at dette skal hindre dem i å klatre oppover. Alle flokker har merkelige regler for hva som er lov og ikke lov å gjøre, og det er et uoversiktlig system når det gjelder hvem som har lov til å gjøre og si hva. Mennesker som kommer i flokk, er ett av de verste rovdyrene på havbunnen – og er hovedgrunnen til å holde seg i trygge omgivelser.

Autoriteter
Autoriteter er skumle fordi det er disse som avslører feil. Frykten for autoriteter er sånn sett ikke egentlig en frykt for selve læreren eller sjefen, men frykten for mine egne feil – og for at de skal komme til syne. Dersom man bare har normale feil gjør det selvsagt ingenting, men dersom feilene stikker seg ut, blir de ydmykende fordi ingen kan sympatisere med slikt.

Morgenen
Morgenen er en tid på døgnet som finnes når det ikke skjer noe den dagen, men som ikke finnes dersom noe skal skje. Jeg er svært redd for å ikke rekke morgenen, og derfor får jeg ikke sove. Når jeg ikke har fått sove innen langt ut på natt, gir jeg altså opp og prøver å unngå å sovne fordi jeg vet at jeg ellers vil gå glipp av morgenen, men når morgenen begynner å nærme seg, slår hjernen seg av. Dermed forsvinner morgenen, og døgnet starter isteden med Dag eller Ettermiddag. Morgenen er noe som må rekkes for å kunne overleve, og når man aldri rekker morgenene, blir man dessverre ubrukelig som person. De gangene jeg rekker morgenene, fylles jeg med angst og redsel, og etter å ha vært gjennom en morgen blir jeg altså enda mer redd for morgener. Dette til tross for at morgenene ellers er en veldig hyggelig del av døgnet.

Det er fristende å bli et barn – men ikke et barn som går i barnehage. Barnehagen er nemlig den lille kulpen man befinner seg i som forberedelse på å bli kastet ut i havet, og kulpen er ikke trygg den heller. Her finnes nemlig også akkurat de samme grusomme dyrene som i havet, forskjellen er bare at man befinner seg på et veldig begrenset område og dermed ikke har mulighet til å flykte fra dem. Derfor vil jeg gjerne være et barn som har ferie og kan sitte sammen med kosedyrene sine hele dagen.

Hva var målet med dette innlegget? Jeg kommer ikke til å komme med noen visdomsord om hvordan overleve angsten for livet og hvordan sprenge grenser. Jeg har prøvd mange ganger, men aldri vunnet. Derfor kan jeg heller skrive om det på et senere tidspunkt, når jeg en gang – kanskje – vet hva det innebærer.

Noe som nesten er like fælt som mennesker

Det er vanskelig å komme på noe som er like fryktelig som mennesker og Folk, men det er én ting: Gjenstander skapt av mennesker. Mennesker kan lage mange onde ting for å utføre onde ideer, men det er ikke det jeg tenker på akkurat nå. Akkurat nå må jeg få ut min frustrasjon angående gjenstander – mine gjenstander.

I dag har jeg et minne om at jeg la nettbrettet mitt i vesken. Deretter dro jeg til Tønsberg for å skrive en oppsigelse, og så dro jeg hjem igjen. Jeg hadde vesken på meg hele tiden, men nettbrettet har sluttet å være i den. Nå er jeg ikke lenger sikker på om jeg faktisk la nettbrettet i vesken eller om det bare er nok et falskt minne.

Hvorfor husker jeg hele tiden ting som ikke stemmer? Jeg har sikkert kopiert et minne fra en annen gang jeg la nettbrettet i vesken og så dukker det opp nå – som om det skjedde i dag. Det er umulig å vite hvor noenting ligger når minnene verken er daterte eller sanne.

Ting liker som regel best å forsvinne når det er størst behov for dem. Akkurat nå er det ikke noe voldsomt behov for nettbrettet, men det skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å trenge den ganske snart.

Nøkkel er et annet objekt som elsker å bli borte – og som det i tillegg finnes massevis av falske minner rundt. Jeg er stadig skråsikker på hvor jeg har lagt dem, med detaljerte bilder og minner om nøyaktig når og hvor jeg gjorde av den, bare for å finne ut at dette ikke stemmer. De forsvinner som regel bare hvis det ikke er noen andre hjemme i huset eller døren er låst. Jeg har den derimot alltid ellers, og hvis jeg har hatt huset for meg selv en uke og nøkkelen har vært borte hele tiden, finner jeg den bestandig når folk kommer hjem og nøkkelen ikke lenger er like viktig.

Det er bestandig minst én kjempeviktig gjenstand som er borte. Nøkkelen min dukket opp igjen i går, derfor ble nettbrettet mitt borte i dag. Når nettbrettet dukker opp, forsvinner sikkert nøklene til sykkelen.

Ting blir også oftere borte de dagene jeg har ekstra kort lunte, er ekstra sliten eller ekstra trist. Da føles det mye mer personlig og kan få meg til å rope svært høyt, skjelle ut gjenstandene, legge meg ned på gulvet og slå i det med begge knyttnevene selv om det ikke er gulvet sin skyld.

Jeg har ingen idé om du hører meg nå, men hvis du gjør det: Hvor er nettbrettet mitt?

PS: Tegningen var det bare flaks at jeg tegnet for noen dager siden – jeg trenger tross alt nettbrettet mitt for å lage slikt. (Tror det var nøkkel og tyggis som var borte)

Et møte med rektor

I det siste har jeg tatt meg en del tidsreiser tilbake til livet på skolen. Dette skal jeg fortsette med til jeg føler at alt er dekket og alle slemme personer er vridd opp som en klut. Hittil har jeg befunnet meg mest på Sentrum Barneskole, der det jobbet mange voksne som ikke visste noe om barn. Nå skal jeg gå over til Ungdomsskolen, for opplegget der var nesten enda merkeligere.

Det var nok mange grusomheter på denne skolen jeg ikke var en del av og aldri fikk vite om heller, og som rammet andre enn meg. Dette blir tydeligere når jeg tenker tilbake på det. Det var noe som absolutt ikke fungerte, en slags lovløs sone der ungdommer kunne gjøre hva de ville mot hverandre uten at politiet ble blandet inn. Jeg husker for eksempel en gang jeg hadde gått en tur og var på vei tilbake til skolegården. Her så jeg en stor gruppe oppsamlede ungdommer som jeg regnet med samlet seg for å reise på klassetur. På vei inn i skolen grep en jente tak i armen min og dro meg med inn på toalettet. Hun hadde nettopp befunnet seg i den store haugen med ungdommer, hvor kragebeinet hennes hadde blitt brukket opp igjen av de blodtørstige personene. Grunnen var at en meget tvilsom person i gruppen hadde beskyldt henne for å gjøre ett eller annet hun ikke likte. Logisk nok var hun ganske fortvilet over hva som nettopp hadde skjedd og hvordan det ville fortsette. En lærer kom inn og lurte på hvorfor denne piken ikke var i timen. Hun svarte noe sånt som: «Jeg vil ikke lenger leve!» og læreren svarte: «Tull og tøys, du har hele livet foran deg. Kom til timen.»

Da jeg begynte i åttende klasse fantes det en gjeng i tiende klasse som alltid snuste rundt etter blod. Ansiktene deres var fulle av den bruneste brunkrem, halsene deres hvite som snø, øynene deres nesten klistret sammen i klumpete maskara i store mengder. Lederen gikk alltid litt foran de andre med hodet bøyd fremover – og de kikket seg rundt mens de gikk. I begynnelsen lette de etter min nye venninne (en lystløgner jeg var venn med fordi jeg ikke hadde noen andre venner) for å fortelle henne hvor fæl hun var. Hun hadde nemlig sagt til lederen at hun var en hore, og som følge av dette hadde lederens kjæreste slått opp (han ville jo ikke være sammen med en hore). Det var selvfølgelig min venninnes skyld at hun hadde en så dårlig kjæreste at et lite rykte var alt som skulle til. Jeg syntes det hele var ulogisk og tok henne i forsvar, noe som gjorde at de gikk løs på meg isteden. Jeg hadde for eksempel mange sår på armene. Det var visstnok populært å kutte seg selv, selv om jeg ikke visste om noen andre som gjorde det. Det var også visstnok en trend blant noe som het «emoer», selv om jeg aldri hadde hørt ordet «emo» eller ordet «kutte seg» da jeg begynte med det i 6. klasse. Siden de så sårene begynte de å ule «emo» og «cut, cut», og min venninne så sitt snitt til å stikke av. Etter dette begynte tiendeklassegjengen å følge etter meg overalt. De lette etter meg hvert friminutt så de kunne stå å krangle med meg – jeg skjønte aldri hvorfor. En gang kom de inn i klasserommet vårt i friminuttet og pøste ut alle fornærmelser de kunne tenke seg. Resten av klassen min, en gjeng tause og feige idioter, satt bare der og så på uten å si noen ting. Gjengen i tiendeklasse sa de kunne banke meg så lett som bare det. De spurte min klasse om de holdt med meg – og ba dem rekke opp hånden hvis de støttet meg. Min klasse satt og glodde. Selvtilliten til tiendeklassegjengen vokste når de så at de hadde nesten tretti personers støtte.

Nå har jeg forklart litt hvordan stemningen var på denne Ungdomsskolen. Temaet «emo» og temaet «selvskading» var veldig mye opp i vinden, og det var blitt mote å rakke ned på psykiske problemer så mye man bare kunne. Jeg savnet den tiden der ingen visste hva selvskading var, hvor «emo» ikke fantes og ingen angrep det følsomme temaet. Noen i klassen min hadde nettopp kommet med en kjempefornærmelse, og det begynte å gå rundt for meg. Det svartnet helt, og jeg hadde lyst til å drukne meg i fjorden ved siden av skolen. Jeg løp ut og så bare asfalt og fant ingen fjord (det var ingen fjord ved siden av skolen), men jeg fant et glasskår og låste meg inn på do. Nå skulle jeg blø ihjel! Gulvet og veggene ble fylt med blod, noen ble bekymret fordi døren hadde vært låst så lenge, en vaktmester låste opp og femti elever tittet inn. Vaktmesteren sa «det der løser ingenting» og gikk. Jeg ble plassert inne på rommet til Inspektøren, mens Inspektøren tastet og tastet på tastaturet sitt. Jeg visste ikke hvorfor jeg var der.

Etter denne episoden gikk mine medelever bananas og begynte å rope «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi. De skrev til meg på internett at jeg heller burde henge meg fordi det var bedre, og at jeg skulle gjøre det hjemme og ikke på skolen. Det var som om de tente på tanken om at akkurat deres ord kunne være det som fikk en jente i niendeklasse til å hoppe foran toget. Jeg visste at de ville ligge å onanere til dødsannonsen min hver kveld. De var så ekle at jeg ble fylt med vemmelse og hat. Takk og lov! Hvis jeg ikke hadde begynt å hate andre mennesker, ville jeg ha følt det samme hatet mot meg selv isteden. Jeg overlevde på hat. Jeg holdt meg i live ved å tegne dem i dammer av blod og hengt opp på staker og med armer og bein saget av. En dag fant en jente tegneboken min. Hun visste nok at hun hadde vært en av de verste, for hun tenkte nemlig umiddelbart at disse tegningene handlet om henne – og straks ble det et møte hos rektor. Det var egentlig møtet hos rektor jeg skulle skrive om.

Så, rektor hentet min fiende, bestevenninnen min på barneskolen og min fiendes tvillingbror som jeg pratet litt med av og til. Hun hadde også med seg inspektøren (han som satt og tastet og tastet etter Episoden).

Hun startet møtet med å gi meg komplimenter for min vågale klesstil og for at jeg var meg selv. Målet med møtet var å «megle» mellom meg og min stakkars fiende som ikke lenger fikk sove fordi hun var redd for at jeg var i kjelleren hennes med en øks. Hun snakket om hvordan tegningene mine skremte min stakkars fiende og ba meg kaste tegneboken. Her mistet hun meg. Tegneboken gjorde at jeg overlevde hverdagen på skolen, og var det jeg klamret meg fast i. Nå begynte hun neste trinn:

Å sette meg og den eneste i klassen jeg var på talefot opp mot hverandre.
«Hvordan tror du Han føler det når du vil drepe Henne?» «Da er du ingen god venn.» «Det er jo Hans søster!»
Jeg tror aldri jeg spesifikt hadde tegnet den jenta, de jeg tegnet kunne være hvem som helst av de onde personene på min skole. Det tror jeg også rektor forstod, men det viktige for henne var å få vekk den eneste i klassen som så vidt snakket med meg. Han var ikke min venn, han var bare en som ikke hatet meg og ikke ignorerte meg. Når hun var ferdig med dette, sendte hun min fiende og min fiendes bror ut av rommet. Nå satt jeg igjen med rektor, inspektøren og en person jeg ikke forstod hvorfor var med i denne «meglingssituasjonen». Jenta som var bestevenninnen min på barneskolen, men som ikke ville være venn med meg lenger fordi hun hadde fått et tilbud om å bli populær.

Neste del:
Å ta opp Episoden uten verken sosiallærer, kontaktlærer eller psykolog tilstede
Rektor og inspektøren bestemte seg for å dra opp det som hadde skjedd på skoletoalettet.

Inspektøren mente at det jeg hadde gjort hadde skapt en traumatisk opplevelse for de femti elevene som uinvitert kikket inn, og at det var meget synd på dem. Det var synd på alle som sendte meg stygge meldinger og ønsket at jeg skulle ta mitt eget liv, det var synd på de som trakk opp ermet og sa «cut, cut» hver gang jeg gikk forbi og det var synd på de som var grunnen til at jeg var der inne i utgangspunktet. Stakkars dem. Inspektøren sa at jeg bare tenkte på meg selv og at det var uansvarlig av meg. Nå var det temaet dekket. Jeg prøvde å skyte inn setninger her og der for å forsvare min sak, men ble avbrutt hver gang. Når jeg påpekte at jeg ble avbrutt, kalte rektor meg arrogant. Så til sist:

Sette meg opp mot venninnen jeg hadde mistet.
Det at jeg hadde mistet bestevenninnen min var sårt og vondt for meg. Hun stakk av av to grunner, som jeg visste om. Den ene var at jeg led på en slitsom måte. Den andre grunnen var at hun var blitt tilbudt å bli populær, noe hun syntes hørtes gøy ut. Til tross for at jeg hadde gått fra den populære gjengen tidligere for at ikke hun skulle være ensom, ville hun heller dolke meg i ryggen enn å gjøre det samme for meg. Det var trist. Vi snakket ikke sammen lenger, likevel satt hun i møtet uten å vite hvorfor. Mens vi gikk på Ungdomsskolen hadde vi ikke vært venner. Nå begynte rektor å ta det opp. Hvordan jeg hadde slitt med selvmordstanker på barneskolen og fortalt det til min stakkars venninne. Hvordan min stakkars venninne hadde blitt skremt av at jeg fortalte henne ting. Hvor dårlig gjort det var av meg å fortelle noen hva jeg tenkte på, og hvor egoistisk jeg var. Fokuset til de voksne hadde alltid vært at jeg ikke måtte fortelle om ting som var vanskelig, spesielt ikke til venner. De ble alltid sinte hvis de fikk vite noe.

Inspektøren nikket og nikket. Nå krevde de begge at jeg skulle si unnskyld. Inspektøren kommanderte:
«Si unnskyld til henne for det du gjorde!»
Jeg svarte noe slikt som:
«Hvis jeg skal si unnskyld til noen, så skal det være på eget initiativ, og ikke fordi du sitter og befaler og kommanderer meg. Da blir det jo ikke ekte uansett om jeg mener det eller ikke.»
Da ble inspektøren og rektor sjokkert. Rektor gikk nesten fra vettet. Hun hadde aldri før opplevd at noen ikke adlød henne. Så hun sa, med skjelvende stemme:
«Se på venninnen din! Se hvor usikker hun ser ut! Det er på grunn av deg! Du er en dårlig venn, og du tenker bare på deg selv!»

Nå, etter de hadde tatt tak i det ene følsomme temaet etter den andre, revet opp traumatiske situasjoner uten noen til å støtte meg og sagt alle slags slemme ting, reiste jeg meg opp og kjente alt blodet gå til nevene. Jeg strammet knyttneven for å slå henne ned, men det strenge blikket hennes og literne med brunkrem som ville feste seg til hånden min stoppet meg. Isteden begynte stemmebåndet mitt å gå amok, og ut av munnen min spratt det et skjellsord som var helt imot mine verdier og som jeg var sterk motstander av grunnet dets usakelighet:

«DIN JÆVLA HOREDAME!»

Jeg hadde ikke noe imot prostituerte og var opptatt av deres rettigheter, men det var det første ordet som falt meg inn. Selv om rektor så ut som en prostituert, var det ikke det som var problemet. Jeg skulle så klart ha ropt: «DIN INKOMPETENTE IDIOT» eller «DIN ONDE PSYKOPAT», men «JÆVLA HOREDAME» var det som kom ut. Hun skjønte nok uansett at jeg var sint. Deretter smalt jeg igjen døren det hardeste jeg bare kunne, og ropte også: «DRA TIL HELVETE!» – og det mente jeg. Jeg så for meg Helvete mens jeg sa det. Jeg tror ingen noen gang har ment «dra til Helvete» så sterkt og bokstavelig.

Deretter spaserte jeg tilbake til klasserommet og begynte å tegne rektor. Min fiende, som møtet egentlig hadde handlet om, syntes tegningen min var kul. Vi var ikke fiender lenger etter dette.

Da jeg kom hjem den dagen var jeg ganske fortvilet. Jeg fortalte min far om hva som hadde skjedd, men han trodde ikke noe på meg. Jeg fortalte min mor om hva som hadde skjedd, men hun mente det måtte være en misforståelse. Hun ringte rektor, som fortalte henne at hennes datter manglet empati. For første gang i mitt liv hørte jeg min mor kjefte på noen.

Det ble selvsagt sendt inn klage til rektor og inspektøren, som også ble kopiert til sosiallæreren, kontaktlæreren og rådgiveren. Det ble aldri sendt noe svar.

Nå har jeg fortalt litt om opplegget og stemningen på Ungdomsskolen. Det var ikke verdens verste ungdomsskoler, og de andre ungdomsskolene jeg hadde hørt om var minst like lovløse. Det er skummelt å tenke på at det ikke finnes noen lover på ungdomsskoler og at man kan gjøre hva man vil mot hverandre uten at det får konsekvenser for noen andre enn de det blir gjort mot. Det verste med det hele er at det ikke finnes noen måter å unnslippe det på. Man kan bytte skole, men sannsynligvis vil det være like ille der. Alle må gå på skolen, og man har ikke noe valg. Hvis du blir valgt ut, er du nesten dødsdømt – for ingen vil beskytte deg. Jeg har ingen forslag til løsninger på denne situasjonen, for onde mennesker vil ikke lytte til løsninger.

 

De sjokkerte menneskene

Noe av det vanskeligste jeg kan tenke meg, er å snakke med en ny gruppe mennesker. Jeg må legge trykk på gruppe. alene hender det nemlig, hvis de er langt unna gruppene sine, at det er litt enklere.

Tidligere har jeg skrevet mye om hvor vanskelige mennesker er når de kommer sammen i grupper eller flokker og blir til Folk snarere enn individer, men nå tenker jeg hovedsakelig på hvor enkelt grupper lar seg sjokkere. dette var ekstra vanskelig før – da jeg hadde lite erfaring med å observere folk som snakket sammen i grupper, hva de sa og hva slags status man måtte ha for å få lov til å si de forskjellige tingene. Før trodde jeg nemlig at alt som ble sagt i en gruppe var tillatt fra alle medlemmene i gruppen, og dette førte til at jeg ofte tabbet meg ut og sjokkerte alle medlemmene i gruppen så mye at de rareste grimaser oppstod i ansiktene deres. Jeg har prøvd å lage en tegning av hvordan de så ut:

Ofte endte jeg opp med fryktelig dårlig samvittighet i tillegg til å føle meg skamfull og ydmyket. Etter slike episoder har jeg som regel holdt munnen lukket resten sv oppholdet i gruppen, og på grunn av dette har jeg stort sett holdt munnen lukket i absolutt alle grupper jeg noen gang har gått inn i. Jeg skal finne på noen eksempler med ting som er lov å gjøre hvis man har høy status, men ulovlig å gjøre hvis man ikke har høy status ennå:

humor er bare lov å bruke hvis man har høy status. Hvis man prøver seg på de samme type spakene (altså spøker man vet at gjengen skjønner) med litt lavere status, vil alle sammen late som om de ikke forstår vitsen og stirre dumt på deg. Når det samme kommer fra de høyere maktene derimot, er det påbudt at alle ler – også hvis vitsen kommer på et tidspunkt der det ikke passer seg å snakke.

Å snakke om seg selv. Dette er tillatt hvis man har høy status, for da synes alle det er interessant, hvis msn ikke har høy status vil man fremstå som oppmerksomhetssyk. Enten vil det du sier bli ignorert, eller så vil alle bli sjokkerte og fortelle alle om den normale tingen du gjorde som de syntes var unormal og bruke det som grunn til å hate deg selv om de elske alle andre som gjør den eksakt samme tingen.

Å fortelle om meningene sine er strengt forbudt. Uansett hva du mener, med mindre det er så tomme og åpenbare meninger at de ikke er noe vits i å si høyt, vil alle reagere kraftig på det du tenker. De vil skjære grimaser, se på hverandre og blokkere deg ut ved å stille seg i en tett sirkel som skjærer deg ut.

Nå skal jeg gå over til neste tema. Mennesker blir nemlig sjokkert over andre ting enn bare det som blir sagt av noen med lav status. De blir ekstra fort sjokkert hvis noe normalt blir sagt eller gjort av noen med en jobb. For eksempel noen som jobber i butikk, er vaktmester, lærer, lokaler eller annet som involverer at man ser mennesker noen  ganger. Hvis disse åpner munnen og sier noe annet enn bare det som står i yrkesmanuset, vil det alltid være publikum som blir sjokkert og gjerne krenket. Se for eksempel for deg at noen med et jobb – som er på jobben – gir deg et kompliment! Da ville sannsynligvis både du og den store venneflokken din ha gispet og bestilt av sjokk. Dere ville også fortalt dette til alle vennene deres som fikk se yrkespersonen, slik at de skulle passe seg så ikke yrkespersonen skulle finne på å være hyggelig mot dem også.

andre ting som er sjokkerende, er hvis noen informerer deg om noe du ikke visste fra før av. Det er faktisk mye mer provoserende enn når du blir fortalt noe du allerede vet, for når du blir fortalt noe du allerede vet kan du jo vise frem kunnskapen din. Blir du derimot informert om noe du ikke vet – spesielt hvis det betyr at det finnes noe du kan gjøre bedre enn du allerede gjør – oppstår den store krenkelsen. Personen som informerer deg vil nemlig fremstå som en bedreviter, og du får ingen mulighet til å skryter av kunnskapen din, ettersom den ikke finnes. dette får deg til å føle deg dum og sjokkert.

i svært små byer, blir mennesker også sjokkert dersom det kommer noen fra en annen by på besøk. Det kan være at de er der på grunn av naturen, på grunn av et oppdrag eller på grunn av en venn de skal besøke. Mange liker ikke at det kommer turister til byen deres, ettersom de vil at det skal være færrest mulig mennesker der på en gang. Folk liker å ha størst mulig plass – det ser man for eksempel på bussen. Apropos bussen, finnes det faktisk også noen få ting som sjokkerer et menneske som sjelden lar seg sjokkere av noe – nemlig meg. Dette skal jeg skrive mer om i neste innlegg.

 

 

Kaller du meg rasist?

Det er vanskelig å diskutere alt som har å gjøre med innvandring. Det vanskeligste av alt, er kanskje å få til en diskusjon mellom to personer som ikke er enige – uten at diskusjonen sklir helt ut. En lang periode holdt jeg meg unna diskusjoner på nettet fordi de færreste er interesserte i å ta til seg kunnskap men isteden gjør det de kan for å hogge av hverandre hodene. Før kunne jeg bli ordentlig oppgitt og få humøret mitt ødelagt av slikt, men i det siste – hvor jeg er mindre engasjert – har jeg hatt lettere for å delta uten å bli påvirket av andre menneskers oppførsel. Det er spesielt én ting jeg har merket at går igjen hvis diskusjoner om innvandring eller rasisme dukker opp, og det er dette:

Det er sjelden noen beskylder noen for å være rasist – dette har jeg faktisk ikke sett ennå. Ordet blir bestandig først brukt av den som føler seg truffet. Det skal heller ikke mye til før disse tropper opp for å forsvare seg. Ofte slenger de inn avsluttende kommentarer som «jeg er ikke rasist, jeg har bare mine egne meninger».

Her må jeg selvfølgelig alltid steppe inn å motsi vedkomne. At noen har egne meninger, betyr ikke at de ikke er rasister. Rasister kan også ha «egne meninger». De kan ha «egne» rasistiske meninger, og de kan ha «egne» meninger om andre ting og i tillegg være rasist. Hvis «jeg har mine egne meninger» er det eneste argumentet du har for å ikke være rasist, bør du  kanskje gå litt i deg selv og finne ut om du ikke heller skal være stolt over de egne meningene dine og innrømme lykkelig at du er rasisten over alle rasister.

Jeg hører stadig folk snakke om «rasismekortet» og at man ikke kan uttale seg uten å bli stemplet som rasist, men hvorfor ser jeg aldri noen komme med denne beskyldningen? Det er nesten alltid selvforsvaret som kommer først. Én gang leste jeg en artikkel der noen skrev om hvorfor rasisme var fælt, hvorpå en helt tilfeldig kommentator rasende skrev en kommentar om at «vi i FrP er ikke rasister!» til tross for at FrP ikke var nevnt med et ord i artikkelen.

Dersom man er helt trygg på at man ikke har rasistiske meninger, trenger man ikke å rope ut at man ikke er rasist hele dagen. Man trenger ikke å si «jeg er ikke rasist, for jeg har mine egne meninger». Man kan heller si ting som «jeg er ikke rasist, for jeg mener at alle er like mye verd» – det ville faktisk ha vært et argument. Kan man ikke bruke dette argumentet, er man nemlig rasist. Da kan man like gjerne innrømme det og være stolt av det.

Rasister har nemlig ikke mange argumenter mot innvandrere. Vanlige, innvandringsskeptiske meninger som ikke er rasister, har nok av meninger å ta av, men ikke rasistene. De vet ikke hvorfor de er imot innvandring. De vet bare at de ikke liker andre folkeslag, og kan ikke svare på argumenter. Det eneste de kan svare på argumenter om hvorfor alle er like mye verd, er følgende: «Beskylder du meg for å være rasist?»

Personlig er jeg ikke like liberal som den rødhårede på bildet, og jeg kan ikke nok til å ha noen egen mening om verken dette eller særlig mange andre ting. Det eneste jeg vet, er at spennende diskusjoner stadig blir ødelagt av mange menneskers kraftige behov for å informere om at de ikke er rasister eller påstå at noen har kalt dem dette.

Tenk om jeg stadig ropte ut at jeg ikke var en morder? Tenk om jeg hver eneste gang en artikkel om mord dukket opp i avisen eller hver gang noen startet en diskusjon om drap, ropte ut «kaller du meg en morder?» eller «jeg er ikke en morder, jeg har bare mine egne meninger!» Ville ikke det vært litt merkelig? Ville ikke noen etter hvert begynt å tro at jeg hadde noe å skjule? Nå skal jeg lage noen eksempler der den samme type argumentasjon brukes:

– «Under nazi-tyskland ble mange millioner jøder drept.»
– «Jeg er ikke nynazist, jeg bare har mine egne meninger!»

– «Det  er så fælt at noen mishandler små kattunger.»
– «Beskylder du meg for å være dyremishandler?»

– «Homofober bør lære seg å respektere sine medmennesker.»
– «Jeg er ingen homofob, jeg bare har mine egne meninger!»

Jeg synes dette ser like merkelig ut. Så hvis du ikke er en rasist:

Du trenger ikke informere om det hele tiden. Jeg vil heller høre om hva meningene dine er, enn bare å bli informert om at du har «dine egne meninger»og derfor ikke kan være rasist.