Kunsten å ha det VERST

Inspirert av en annen blogg, har jeg også lyst til å skrive et innlegg om selvskading. Jeg skal selvfølgelig skrive om hvorfor min periode med selvskading var mye verre enn den andre bloggen sin, og hvem av oss som fikk størst sår.

Kødda.

Nå har jeg bare helt hvite arr. Når jeg er på mitt hviteste kan man nesten ikke se dem, siden de har samme farge som huden min. Praktisk. (Visste du at ett av de festligste komplimentene jeg har fått er: «Du ser ut som en reklame-plakat for den ariske rase, laget av Hitler»? Kommentaren kom fra en inder.) Uansett. Jeg drev med såkalt «selvskading» (utrolig negativt ladet ord) da jeg var elleve år gammel, og hadde dette som hobby/lidenskap (det er riktig ord) helt til jeg var atten. Etter dette sluttet det å være en hobby og en lidenskap, og til noe jeg gjorde en sjelden gang – litt som skriving. Før var å skrive min store lidenskap og også min hobby, mens nå er det bare noe jeg faller tilbake på en gang i né og ny. Mye lidelse er knyttet til det faktum, derfor er det kanskje fremdeles en lidenskap. I motsetning til «selvskading», som det ikke er noe lidelse knyttet til for øyeblikket. Nå er hobbyen fullstendig lagt på hyllen, og selv ikke i den mørkeste av den mørkeste tid, tok jeg opp denne interessen.

Det jeg skal skrive om nå, var den tiden hvor jeg oppdaget emnet. Det vil si, emnet oppdaget jeg ikke riktig ennå, for jeg hadde faktisk ikke hørt om det før. Det jeg var fascinert av, var vampyrer og dermed også blod. Jeg var så fascinert av blod at jeg nesten kom i ekstase da jeg forstod at man kunne få blodet til å komme ut av kroppen uten verken å få vondt eller slå seg. Jeg syntes nemlig ikke det gjorde vondt å skjære i huden hvis jeg gjorde det på riktig måte. Målet mitt var aldri å få vondt, «overdøve» noen form for smerte eller lage synlige merker som andre kunne kikke på. Målet var utelukkende å dyrke interessen min for blod og å komme i en transeliknende tilstand hvor jeg slappet av på grunn av det magiske synet. Derfor synes jeg ikke at jeg «selvskadet» meg. Jeg ble ikke skadet, jeg fikk ikke varige mén, jeg vil ikke si at å leve med noen hvite arr på min helt hvite hud er noe stort problem i hverdagen, jeg ble ikke traumatisert, jeg valgte selv å gjøre det og gjorde det ikke ukontrollert eller i en slags desosiativ tilstand, og jeg fikk aldri noen infeksjon eller andre problemer siden det eneste målet var å blø mest mulig og ikke få dypest mulige sår. Det var faktisk skikkelig nedtur hvis jeg feilberegnet skarpheten på redskapet og fikk et sår som var så dypt at det ikke gadd å blø en gang.

Det som var ganske kjipt, var at et år senere begynte mennesker å bruke et ord som var «emo». «Emo» var et omdiskutert ord som noen ganger omhandlet en klesstil, noen ganger omhandlet en musikksjanger og noen ganger omtalte å være lei seg. Andre ganger omtalte det bare handlingen «selvskading» i form av å kutte i huden sin. Det dumme med dette ordet, var at folk begynte å finne ut at det fantes noen som drev med dette. Da begynte de også å reagere på merkene mine, noe de aldri hadde gjort før. Jeg kunne ikke gå rundt med langermede klær fordi jeg alltid har slitt med elleville termostater som liker å skru temperaturen min opp til hundre-og-seksti-grader, og hvis jeg hadde på meg klær ville jeg smelte. Spesielt langermede klær, jakker og annet glohett fjas. Derfor hadde alle fritt innsyn til armene mine, som er det stedet som er lettest å komme til hvis man liker å se på blod. Det ble masse rabalder på alle kanter, noen ble sinte, noen ble veldig glade (på en svært slem måte), og noen ble provosert og fikk en trang til å rope ordet «emo» mange ganger etter hverandre, gjerne i kor med andre likesinnede. Det var utrolig plagsomt, siden denne hobbyen var ganske personlig for meg – altså en lidenskap. Jeg fortsatte selv om folk ble elleville, siden det var det beste jeg visste. Etter hvert som folk ble mer og mer opphengt i det, ble jeg det også. Det ble nemlig en trøst som jeg måtte bruke hver eneste gang noen var ekle mot meg, og det hjalp ganske så mye. I hvertfall på kort sikt. At noen sa at det ikke hjalp på lang sikt, betydde ikke noe for meg. Astmamedisiner hjelper heller ikke på lang sikt, man fortsetter å få nye anfall, men de er viktige likevel.

For meg og mange andre mennesker var det svært negativt at selvskading ble kjent. At det fikk andre til å begynne med det samme, var mitt minste problem. At noen andre gjorde det samme var jo ganske hyggelig, for da hadde jeg flere å snakke om eller utføre hobbyen min med. Det negative var at personer som ikke hadde samme hobby også visste om den, og sa stygge ting hele tiden. En annen negativ ting, var at det fantes mange som drev med ekte selvskading. Altså at de skadet seg selv for å bli skadet. For dem var det beste å kunne lage skikkelig dype og farlige sår sånn at de måtte sy på legevakten, eller få en blodoverføring på sykehuset. Disse var kanskje like nedbrutt som meg på andre fronter. Jeg var nemlig ganske nedbrutt og hadde det veldig fælt, men følte ikke at det hadde noe med hobbyen min å gjøre. Akkurat som at det ikke hadde noe med skrivingen min å gjøre. Akkurat slik som mennesker med store problemer som ikke driver med selvskading har det.

På internett fantes det mange forum å søke seg til for å snakke med likesinnede, og i noen av disse forumene bodde også de som tok kuttingen til nye høyder. I noen diskusjoner pleide de å skrive at hvis man ikke kuttet seg ordentlig, men bare på overflaten og ikke måtte sy, så betydde det at man ikke hadde det noe særlig vondt. Da følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor, og fikk lyst til å lage dypere merker. Plutselig hadde hobbyen min sluttet å være min egen, men ble styrt av selvskadings-ELITEN. (Eliten!) Noen ganger spurte jeg dem om de mente at mennesker som ikke skjærte i seg selv i det hele tatt, og ikke hadde ett eneste kutt, dermed hadde det helt fantastisk – i og med at dybden på kutt var målet av smerte. Da ble de enda sintere, og sa masse stygge ting.

Jeg kjenner ikke så mange fra selvskadings-eliten i dag. Først og fremst fordi jeg ikke liker å ha kontakt med mennesker som sier ufattelig mange teite ting. Jeg har også kjent mennesker som lager veldig dype sår som ikke sier teite ting, og som kan tenke. Men, jeg vet at det sikkert finnes mange mennesker rundt omkring som en eller annen gang begynte med selvskading, men så endte opp med å gjøre det – ikke for sin egen del – men for å imponere andre selvskadere. Akkurat som man på kutte seg dypere hvis psykologen sier «PØH! Det DER er jo ingenting!» (det har skjedd!) eller når noen sier «jeg forstår folk som kutter seg på ordentlig, men ikke de emoene som bare risper». Selvskading ble ødelagt for meg da jeg måtte prøve å konkurrere med andre selvskadere. Det var veldig trist, men på sikt kan det hende det var derfor det gikk helt over – i tillegg til at jeg utviklet selvmedlidenhet og ble trist av å lage sår. Andre derimot, kan ha startet med forsiktig risping og endt opp med flenging og filitering på grunn av dustete utsagn fra den snobbete delen av gruppen.

En annen ting jeg lurer på, er hvorfor det egentlig er et mål å ha det verst. Om det så var så enkelt, at dybden på sår var målet på smerte, hva så? Hvorfor er det en prestisje å være den personen som «har det verst»? Hvorfor må man kappe av seg armer og ben og hode for å vinne kampen om å «ha det verst» av alle? Hva vinner den som har det verst? Den vinner i hvertfall ikke hjelp, for når systemet ikke klarer å hjelpe de med risp en gang, hvordan skal de klare å hjelpe de som «har det verst»? Skal den vinne medlidenhet fra de som har det mindre verst? Hva skal den bruke den medlidenheten til i så fall? Får den en medalje? Og hva skal den bruke denne medaljen til?

Hvis noen har et svar på disse spørsmålene, blir jeg veldig interessert. Bare ta kontakt i kommentarfeltet, eller send en E-post til:

daniel.bo.fl@gmail.com, og så skal jeg ta det opp senere.

Takk for meg.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s