Latskapen

De periodene jeg er lat, gjør jeg ikke særlg mye. Ofte sitter jeg rett opp og ned og tenker på ting jeg liker å foreta meg. Tanken på å gå ut og finne på noe jeg liker, tanken på å komme i gang med det livet jeg ville ha gledet meg over, får hjertet til å banke fortere – det får meg til å kaldsvette. Hendene til å skjelve. Alt som vanligvis gjør meg glad, gjør meg redd isteden. Det skyldes latskap, så klart.

 

Latskapen gjør at jeg ignorerer det når mennesker jeg liker ønsker å treffe meg, fordi jeg er redd for å miste oversikt. Vil noen bli sure på meg hvis jeg reiser et annet sted? Vil jeg ha noen i nærheten av meg når jeg er så ekkel? Så i ren latskap lar jeg dem være i fred.

Når telefonen ringer og jeg ikke vet hvem det er, gidder jeg ikke ta den. For lat til å trykke på knappen, antakeligvis. For lat til å bruke stemmebåndet og la noen høre og dømme det som kommer ut av munnen min. For lat til å sjekke eposten, for lat til å åpne postkassen. For lat til å legge meg. For lat til å pusse tann. Sovner, i ren latskap, på sofaen klokken halv ett om natten, våkner, i ren latskap, opp klokken tre og går og legger meg i sengen. For lat til å høre vekkerklokken og våkner om ettermiddagen selv om jeg ikke sovnet så altfor sent. Så lat at jeg trenger minst tretten timer søvn hver natt. Utslitt etter å ha vært så lat hele dagen.

Ingen har kalt meg lat, for ingen har møtt meg når jeg har disse latskapsperiodene. Men, i det siste hører jeg det oftere og oftere. De som ikke deltar i samfunnet hele tiden uten at det er fordi de har mistet begge bena eller alle sansene sine, er meget late. Før var det jo ingen som hadde slike problemer. Det er fordi foreldre har sydd puter under armene på barna sine.

 

Jeg kan ikke kommentere at noen har sydd puter under armene mine. Jeg ble jo aldri slått, kanskje det var feil? Men, jeg kan huske rasende voksne overalt, og fremdeles blir jeg livredd når noen virker sinte eller sure på meg. Litt kjeft kan gjøre at jeg mistet fatningen og ikke fungerer på over en uke. Kanskje det er puter som har blitt sydd under armene mine for mye. Da jeg gikk på skolen ble det stadig verre og verre for meg, og ofte fortsatte jeg likevel, bare for ikke å sy puter under mine egne armer. Jeg fortsatte selv om alt det vonde ble verre og verre, jeg fortsatte helt til valget sto mellom å slutte eller drepe meg selv. Jeg var for lat til å drepe meg selv, og sluttet isteden. Mange vil nok mene at dette var et galt valg. Hva skal samfunnet med mennesker som i lange perioder ikke gjør nytte for seg? Det må da være bedre om disse bare dør.

 

Men, jeg later meg videre.

 

Reklame