Rampeguttene

Husker du rampeguttene? Jeg tror alle har vært utsatt for en, med mindre de var en selv. Ut fra min hukommelse kan jeg trekke minst én fra hver barnehage, hver skole og hver klasse. Han på Solsikken som stadig slo etter meg med spade, men som jeg var venn med for én dag. (Vi lagde en hule i sandkassen [barnehagen hadde ikke de teite steinene på bunnen av kassen som hindrer barna i å grave langt, så vi kunne grave oss til Kina] som vi gjemte oss i til vi ble hentet) Etter denne dagen var han like slem igjen. Så var det rampegutten på Lillås – som var litt eldre og dermed enda verre. Han kløp meg med neglene sine på do sånn at jeg begynte å blø, og likte å slå, klore og løpe etter folk bare for å være slem. Så var det rampegutten i klassen min på  Sentrum, som likte å bråke, velte ting og oppføre seg voldelig mot potensielle offer. På Lysheim var volden begynt å avta, og rampegutten holdt seg til å banne og velte pult. På ungdomsskolen hadde rampeguttene vokst ut av klasserommet og foretrakk å samle seg bak skolegården med rampeguttene i de andre klassene slik at de kunne stå å røyke og mumle stygge ord for seg selv.

Men, det er rampeguttene på barnehagen og barneskolen – for ikke å snakke om kulturskolen – som jeg husker aller best. Det var nemlig disse som likte vold. Jeg kan ikke huske at de så ofte ble snakket til, eller at jeg så ofte sladret. Som regel lurte de på hva jeg hadde gjort som hadde provosert frem disse voldelige handlingene. «Du må ikke provosere Erik, da går det nemlig slik!» og «Du må bare holde deg unna ham».

På kulturskolen var det til og med en gutt som helte Zalo i øyet mitt uten at tegnelæreren snakket til ham. Isteden snakket hun til meg.

(Her er det som skjedde)

Guttene lærte veldig tidlig at det de gjorde var greit, og at hvis de var slemme med noen, var det de de var slemme mot sin skyld. Vi hadde nemlig vært dumme og «terget dem», «sagt noe stygt» eller «ikke holdt seg unna dem».

Man tilbringer mesteparten av den våkne tiden sin i barnehagen og på skolen. Når man kommer hjem spiser man middag, ser på barne-TV og legger seg. Mesteparten av oppdragelsen foregår med andre ord ikke hjemme, og det blir de ansatte sin jobb å hindre dem i å bli onde monstre. Kort sagt; rampeguttene ble aldri irettesatt, fikk aldri noen oppdragelse og lærte aldri at det var galt å banke, slå og klype jentene.

Så vokste de opp utenpå (men ikke inni), og ble til voksne rampegutter. De voksne rampeguttene er like små i hodet sitt som da de var barn, men er sterkere, har større tiss og er i stand til å gjøre mer skade. Kjærestene deres er dumme som blir hos dem eller som ikke holdt seg unna dem i utgangspunktet, og de tilfeldige ofrene på fest eller på gaten er skyld i det selv på grunn av alkoholkonsum eller at de «sikkert gikk lettkledd». (Både sagt av de som har og de som ikke har kunnskap om kvinnen sitt antrekk)

Rampeguttene oppfører seg likt som før – det samme gjør tilskuerne. De voksne mannekroppene brukes, av den uutviklede rampegutthjernen inni, til å skade utvalgte piker. De rundt ignorerer ham og peker på henne. Jeg peker på de som jobbet på SFO, som aldri tenkte over at disse onde krekene kom til å bli voksne en dag.

Reklame