Lakenskrekk

Jeg oppdaget Itunes og begynte å undersøke musikken jeg hørte på på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av videregående. På den tiden var jeg like redd for hodeputen som nå, men det var en vesentlig forskjell. En stund har jeg utelukkende tenkt på de to tilstandene mislykket og vellykket, mens de forskjellige gradene har vært utenfor tankene. lakenskrekk

Før var jeg nemlig mislykket på en mye kulere måte. Etter hvert som hjernen min gjenkjenner sangene og begynner å assosiere dem med tidligere minner, begynner jeg å beundre den måten jeg ikke fikk til noen ting, men samtidig fikk til alt jeg brydde meg om.

På ungdomsskolen, før valget av videregående og alt tøyset og tullet startet, ønsket alle De Voksne (som på den tiden var noe annet enn meg) at jeg skulle gå på skolen. De iverksatte alle slags tiltak for å få meg dit, og tiltakene ble stadig større. Det var ikke innsats det manglet på for å si det sånn. Hver morgen kom en bil til huset vårt, og en person spankulerte inn på soverommet mitt og begynte en small talk. Denne gikk omtrent sånn:

«Nei så mye kult du du har på veggene a, er det du som har tegna det?!»
«Nei, har’u kaffe på senga du a! Så snill mamma du har a, som gir deg kaffe på senga og greier!»
«Neimen så stilig dynetrekk med trær og greier, er det nytt eller?»

Det var forferdelig ydmykende for meg, som femtenåring, å ha en fremmed person stående på mitt soveværelse og kommentere alt hun så, men det fikk meg som regel opp til slutt. Så kjørte det kommunale mennesket meg til skolen. Bilen sto der gjerne en liten stund for å se at jeg gikk i retning skolebygget.

Skolebygget hadde fremkalt angst i meg allerede før jeg begynte der, og å spasere inn var litt som å skulle gå inn i en brennende bygning som har vært full av plast. Derfor snudde jeg før jeg kom til døren og begynte å spasere hjem. Hjemturen tok cirka en time, og hele veien hjem hørte jeg på musikk. Mens jeg gjorde dette, jobbet hjernen min med romanen jeg holdt på med. Én scene kunne gjerne spilles av hver dag i en uke eller mer, slik at den var fullstendig ferdig når jeg begynte skrivearbeidet. Hjemme tok jeg bestandig frem PC-en og skrev minst ti sider i strekk, uten pause. Så ringte jeg min skrivevenninne så vi kunne lese for hverandre.

Om natten kom min far inn på værelset mitt for å kjefte på meg for at jeg satt på PC-en. Det er jo ikke lurt å sitte ved sin PC sent på kveld når en skulle på skolen neste dag, men jeg hadde langt viktigere ting enn skole å tenke på – det hadde nemlig skjedd noe stort og viktig i historien min som måtte skildres svært grundig, og en hver person som prøvde å motarbeide mitt verk, var en ond og sjofel banditt som jeg ikke ønsket å samarbeide med. En hver venn som ikke interesserte seg for mine verk, måtte kuttes hardt og brutalt ut. Det var det jeg skrev som var meg, og de som ikke interesserte seg for dette, var dermed utelukkende opptatt av de mest overfladiske og minst interessante detaljene ved meg – det omrisset andre kan se på avstand. Å holde slike overfladiske bekjentskaper borte, gjorde at jeg ikke ble distrahert i skrivingen min, men utelukkende snakket med personer som kunne dyrke frem det jeg ønsket at skulle dyrkes frem. Det var ikke gjennomtenkt, men det var likevel en genial egenskap.

Jeg var asosial, dro aldri på skolen, var våken om natten og sov om dagen. Og det er den perioden i livet mitt jeg beundrer meg aller mest for.

Senere har jeg gjort alt jeg kan for å lykkes på skolen, fordi jeg ønsker å bli en del av samfunnet. Det eneste yrket jeg med sikkerhet kunne ha håndtert uten videregående, er nemlig verdens eldste yrke, og det er ikke et yrke jeg tror jeg kan kombinere med de andre fremtidsambisjonene mine, dessverre. Med andre ord er utdanning det eneste alternativet som står igjen, og det var derfor jeg valgte å prøve på nytt etter første gang jeg mislyktes. Til sammen har jeg to år av livet mitt som jeg har soset bort på å prøve og fullføre 3. klasse uten å få det til på grunn av en merkelig psyke som verken jeg eller noen psykologer jeg har møtt har klart å løse gåten rundt, og dermed eksisterer det heller ikke noe som andre mennesker kaller for «hjelp», som på mirakuløst vis kunne lært meg hvordan man forandrer denne rare og uidentifiserbare lidelsen som hittil ingen har klart å putte i en kategori.

Det var ikke motvilje mot skolen (slik som før) som hindret meg denne gangen, men lakenskrekk. Jeg har hatt den så lenge jeg kan huske, og jeg tror den har satt seg så dypt at det ville vært vanskelig for en ekspert å finne ut hva den skylles og hvordan den kan kureres. Enda mindre for meg, som ikke er en ekspert.

Jeg skal gå tilbake til bildet på toppen av innlegget:

lakenskrekk

Sånn ser en uproduktiv lakenskrekk ut. En illustrasjon fra ungdomsskolen og første forsøk på videregående, ville vært en person som satt konsentrert foran et tastatur med en kaffekopp ved siden av seg (flere kopper! alle midler for å unngå lakenet!) og øyne som rant fra røyken som kom opp fra tastaturet når fingrene raste over det. Dette er derimot den nye lakenskrekken, den som har vært der de siste årene og som ikke kan brukes til noe som helst. Ikke en eneste god side har blitt skrevet mens dette har pågått. Verken kronikker eller noveller har blitt født noen av disse nettene. Det eneste hjernen min har gjort, er å bryte ned seg selv. Når jeg leser blogginnlegg jeg skrev for flere år siden, er de så smarte at jeg nesten ikke skjønner hva som står skrevet, og iblant tenker jeg «jøss! Dette var jammen meg smart! Dette har jeg aldri tenkt på før!», for så å innse at forfatteren er meg selv. Jeg klarer ikke å lese tekstene jeg skrev tidligere, fordi de krever for mye konsentrasjon. Isteden sitter jeg, slik som Boble, og stirrer ut i luften med to munnviker som peker nedover og venter på Dommedag. Og det hjelper ikke å slå på lyset.

Planen min for neste år, er å, om jeg ikke skal bli kvitt denne lakenskrekken, i det minste mislykkes i søvnen på en måte som gjør at jeg sitter igjen med andre ting enn døde hjerneceller. For eksempel en novelle.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s