Bussen er så full at vi må stå ikke bare i midtgangen, men også i trappen og foran setene. Den har ikke begynt å kjøre ennå, likevel er luften allerede varm og tappet for oksygen. Jeg puster fortere, og får øye på tre jenter på bakersterad. Innerst, inntil vinduet, er en tom stol. Ved siden av sitter en jente med brunt hår og snakker med venninnene sine. Hun bruker ikke det innerste setet til å plassere baggen sin en gang, hun bare sperrer for det for å øke mengden ståplasser. Jeg kikker på setet, jeg kikker på henne. Jeg rynker pannen. Hun fortsetter å okkupere.
Jeg må rekke t banen. Derfor løper jeg gjennom Oslo s, løper forbi skiltene, løper mot øst. Går med raske skritt ned rulletrappen helt til jeg kommer til et slags par. Siden de er et par er de nødt til å stå ved siden av hverandre, helt stille. De kan ikke gå, for da blir det vanskeligere å parre seg. Jeg løper helt til jeg når ryggene deres. Det er bare noen få sekunder igjen av trappeturen, det er ingen vits i å si ifra. De står helt stille. I bunnen av trappen blokkerer de veien en liten stund til før de langsomt, langsomt vandrer videre. Hvem er disse menneskene?
Hvem er de to jentene som er slanke, som dekker hele det tykke fortauet, som går sakte og veiver med armene mens de går så man må skape et skjold foran seg med hendene og brøyte seg inn mellom dem i løpefart for å ikke bli slått ned når man går forbi? Hvem er hun som stønner så høyt i mattetimer at hver gang jeg er nær ved å løse en oppgave faller jeg ut og må starte på nytt? Hvem er disse som står ved inngangen til bussen og prøver å dytte meg inn igjen når jeg er på vei ut? Eller disse som er bak meg, men likevel mener de bør gå ut først, som slår meg med store sekker hvis jeg prøver å komme meg ut i midtgangen? Eller disse som står, som står helt stille og blokkerer for døren når jeg skal ut, slik at døren lukkes og den kjører videre?
Er disse mennsesker, eller er de bare nok et eksempel på Folk?
Jeg ser dem for meg i store gensere, med bena spikkende ut av ermene, kravlene langs gresset som rare fugler, napper mark fra marken. Jeg ser dem for meg med tåpelige bursdagshatter og klovneklær. Hvem er dere? Hvorfor gjør dere sånn? Hvorfor er det så ufattelig mange av dere?
Doktor Daniel 