Det er lumpent å utestenge et annet menneske fra alt det sosiale. Ikke bare fordi man kan få dårlig selvtillit av å være den utvalgte person til å aldri få delta i opplevelser, men også fordi man – uten å ville det – hopper over et viktig steg i oppveksten. På det tidspunktet hvor skolekameratene utvikler sosial kompetanse, stopper man opp og får ikke lov til å lære seg de samme sosiale kodene som andre lærer seg. En eller flere av byggeklossene som er med på å forme et fungerende voksent menneske, forsvin
ner. Man kan risikere at hele tårnet raser og at man ikke fungerer som individ.
Jeg vet at jeg ville hatt det bedre hvis jeg fikk de samme byggeklossene som andre, hvis jeg lærte meg å sosialisere med andre mennesker slik at jeg kunne åpne munnen min oftere uten å bli sett rart på – eller føle at jeg blir sett rart på. Hvis å kommunisere med andre mennesker var en sak som falt helt naturlig for meg og antennene mine ikke bli så lange og forvokste at jeg fant tykke bøker med feil jeg har gjort blant andre mennesker hver eneste dag. At jeg ikke var redd hver morgen og gruet meg til å dumme meg ut foran andre mennesker fordi jeg aldri vet hva som er rett og galt å gjøre og å si.
Men, hvis jeg skal lete krampeaktig etter konsekvenser jeg kan leve med, slik folk ofte gjør for å ikke føle at de har mistet mangfoldige år av livet sitt til ingenting, er det én ting som peker seg ut.
Tankene mine er frie og upåvirkede. Ingenting har tatt tak i tankene mine og formet dem etter normene. Noen ganger kan det være en svakhet, dersom tankene er destruktive og handler om hvordan jeg kan ødelegge for meg selv. Men, mye oftere er tankene ganske kule. Hvis jeg hadde hatt en horde av venner tidligere, ville jeg ikke hatt noe behov for å lage meg fantasiverdener å flykte inn i, og det er ikke sikkert jeg ville ha skrevet like interessante tekster. Hvis jeg var redd for å gjøre noe uforskammet, ville jeg følt bekymring og grubling da jeg begynte å falle for mennesker med samme kjønn som meg. Jeg slapp å komme ut av noe «skap», for siden alt jeg gjorde var galt uansett, var det ikke vits i å gjemme seg. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville, for det gjorde ingen forskjell.
Før kunne jeg finne på å kle meg i ekstreme klesdrakter og sminke meg på de mest pussige måter. Noen ganger fordi jeg syntes det var stilig, andre ganger for å sjekke reaksjonene. Jeg visste at det ikke ville bli positivt mottatt, men jeg visste også at jeg aldri ville bli positivt mottatt uansett hva jeg gjorde, dermed gjorde det heller ingen forskjell. Jeg kunne sminke store røde områder under øynene slik at jeg så kjempesyk ut, bare fordi jeg hadde stått på badet og eksperimentert om morgenen og ikke hadde noen grunn til å vaske det bort. Alle reagerte, men alle reagerte uansett. Bare jeg brukte et pannebånd en dag, kunne jeg få kallenavnet «skaut-jenta» i flere måneder etterpå. Jeg kunne like gjerne kommet på skolen i kyllingkostyme som å se helt normal ut. Det var ingenting som kunne gjøre meg normal samme hva jeg fant på.
Jeg ville gjerne byttet ut den frie tankegangen min med et liv uten all angsten og alt fraværet fra skolen. Jeg går i en hyggelig klasse som jeg liker, med lærere jeg liker og fag jeg synes er gøy, og det er ingen steder jeg trives bedre enn på skolen. Når jeg går ut av skolen kommer jeg til å angre på at jeg ikke brukte mer tid på mitt favorittsted som jeg aldri får tilbake. Men, det er innebygd i kroppen min at skolen er et farlig og skummelt sted, og alle sperrer som tenkes kan dukker opp hver eneste morgen for å hindre meg i å gjøre slike destruktive ting som skolegang. Jeg kunne godt tenke meg å ikke ha mistet kjæresten min fordi all usikkerheten på meg selv ga meg en adferd som var umulig for en partner å leve med. Men, det går ikke an å forandre fortiden. Jeg liker å innbille meg at den har gjort meg til en ekstremt fri sjel på noen områder. At jeg kan utfolde meg kunstnerisk helt uten restriksjoner. At jeg kan ta valg basert ene og alene på mine egne lyster, og at tankene mine aldri tar hensyn til om noe er en norm eller ikke. Derfor blir alle valgene mine ekte.
Jeg tror mange av de som har nådd langt og har vært utskudd før, har nådd såpass langt fordi de har fått friheten til å tenke utenom normene. De gjør akkurat det de har lyst til, og det er ingen normerte tanker som siler ut ønsker som ikke er normale. De kan trekke alt lengre enn andre fordi ingen kommer til å dømme dem mer enn de allerede gjør.
Doktor Daniel 