Skriveoppgave

Jeg fikk et tema og en setting fra min venn Stine. Her er resultatet.

Det er mange grunner til å ikke spise en svele. Likevel går alle passasjerene i lange rader etter «kaffi og svele», bare fordi reklamen på veggen sier at det er det man gjør på en båt. Spesielt båten til Melkjedalen. Der må man alltid kjøpe kaffe og svele. Det eneste i en svele som en menneskekropp kan bruke til noe, får vi i oss i alt for store mengder i løpet av en dag allikevel, både med og uten svele.
Likevel er det ikke det samme. Det er stor forskjell på å reise til Melkjedalen med og uten en svele som prosjekt. Det tar utrolig lang tid å fortære noe så søtt – smør og sukker i en klissete blanding. Jeg får aldri gjort noe av det jeg planla å bruke båtturen til. Når aldri bunnen av en artikkel, setter aldri den siste gule streken med markeringstusjen, skriver aldri mer enn en setning i dokumentet.
Det er ikke så ofte jeg er i Melkjedalen. Jeg kjenner jo ingen her. Sist jeg var i Melkjedalen, var det for å snakke med en eldre kvinne om hva hun tenkte om «ungdommen». De snakker en merkelig dialekt i Melkjedalen, alt hun sa måtte tekstes grundig på fjernsynet. Den gangen var planen konkret. Returbilletten bestilte jeg samme dag som billetten – jeg visste akkurat når jeg skulle snakke med henne, og hvor lenge jeg skulle gjøre det. Denne gangen er ingenting planlagt. Faktisk visste jeg ikke at jeg skulle til Melkjedalen før for en halvtime siden, da jeg satte meg på båten. Ikke visste jeg hvor jeg skulle da jeg tok toget heller. Faktisk hender det at det er sånn de beste ideene dukker opp, gjennom å ta helt tilfeldige valg, la tilfeldighetene føre nye tilfeldigheter med seg. Det hender. Andre ganger kan man bare kalle det for «ferie».
Et stykke lengre borte, bak en masse med passasjerer som gradvis krymper etter hvert som folk får satt seg, står en jente med langt, lyst hår og snakker engasjert med en gutt med brune krøller. Hendene hennes gir ham et lite puff, de røde leppene åpner seg og slipper ut en latter som er for langt unna til at jeg kan høre den. Jeg vet at den er dempet, men intens – alltid starter den i en lav tone og klatrer opp til toppen av skalaen, eller det stikk motsatte. Alltid trappetrinn.
Jeg pakker inn resten av den søte, klissete massen i en lyseblå serviett og legger den i kofferten. Ingen grunn til å stirre mer på den. Kaffen var for varm i sta, den begynner sikkert å nærme seg en mer komfortabel temperatur nå. Det er det beste, når den er for varm. Da kan man bruke enda lengre tid på den.
Nå legger hun armene rundt skuldrene hans i noe som likner en klem, sånn som noen kjærester gjør når de nettopp har hørt sin elskede si noe ekstra artig. Hun løfter det ene benet litt mens hun gjør det, slik at helen på støvletten nesten berører baken hennes. Så griper hun ham i armen, bestemt, med et uttrykk som sier: «Nei, nå gutten min, nå går vi og setter oss!» Blikket hennes rett frem, antakeligvis på setet hun har pekt seg ut, ett av de setene med ruglete, bråkete mønster nært vinduene. Han derimot, henger litt etter. Blikket hans brøyter seg gjennom luften, gjennom alle passasjerene i kø og treffer mitt, helt plutselig, uten at han trengte å lete en gang. Så sier det noe slikt som: «Ja, jenta mi, det var en brilliant idé!» Han griper armen hennes også, og forsvinner.
Temperaturen er bedre nå. En grei temperatur på en kaffe, akkurat før den blir lunken. Det er en liten kopp, går ned på tre-fire munnfuller. Store munnfuller, vel og merke. Jeg krøller sammen koppen og legger den i kofferten, rett ved siden av den lyseblå servietten.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s