Du skal ikkje ha variasjonar. Du skal vera monoton. Du skal vera «stabil». Du skal aldri skjelva i vinden. Du skal aldri sveitta i varma. Det skal ikkje vera noko jungel i deg, og iallfall ikkje med frukt i. Det skal ikkje vera løver i dag som jagar eit bytte. Det skal aldri vera regn, snø eller sol. Du skal vera vêrlaus. Men du skal ikkje vera apatisk. Du skal vera monoton. Alt er eit problem. At blader får ei anna farge om hausten er eit sjukdomsteikn. At dei fell ned fra trea betyr at me må hugga ned heile treet. Viss treet skjelver i vinden skal me brenna det. Dette er eit symptom. Dette er psykisk ustabilitet. Dette skal me makulera.
Sterkt og rått skrevet. Og likevel er det det spesielle ved hvert menneske vi elsker. Ikke det generelle og firkantede.